Løpesko og pil i hjertet

Hvis jeg våknet en dag og var plutselig frisk, ville jeg merket det da?
Ville jeg våknet av min kjæres vekkerklokke, og listet meg på badet?
Ville jeg laget frokost, og kledd på barna, og kjent det fremdeles var plass til mer?
Ville jeg sett på løpeskoene mine som har fått hvile så lenge, og kanskje tatt de med på tur?

20130130-185259.jpg
Hva venter på meg der ute når alt dette er over? Vil jeg kjenne meg igjen?

Jeg stabler kassene mine, og tar med meg et pledd. Bruker litt krefter på å komme opp på labyrintens topp og nyter utsikten. Har lyst til å ta løpefart og hoppe fra vegg til vegg og ut, men her oppe er det vondt å falle og lett å bli fanget. Jeg legger meg ned, lukker øynene og drømmer… Leter etter følelsen av overskudd. Leter etter følelsen av å bidra, gleden i å legge planer. Kjenner etter tryggheten til å kaste meg ut i det som kommer. Kunne si ja til muligheter, tåle utfordringer på et annet helt plan enn nå. Dele av erfaringer. Jeg leter etter dansen, etter følelsen ved endt treningsøkt, etter boblende energi selv i trøtte ben. Ser akebakker og skispor med glade barn. Også ser jeg meg, der nede i bakken ser jeg meg. Med akebrett. Hører ungene ler. Jeg ler. Jeg kjenner på latteren, den som kommer fra magen av overskudd. Jeg snurrer rundt, og kan kjenne sand mellom tærne. Hører bølger som ruller mot stranden, blandet med lyden av musikk. Jeg ser venner, og kjenner vinden som flagrer med kjolen. Drømmen blir så virkelig at tårene presser seg på. Noe griper tak i meg. Først kilende rundt anklene, hoftene og skuldrene. Grepet blir hardere og hardere. Det rister i meg, og kaster meg ned fra kanten. Jeg åpner øynene og alt jeg ser er vegger, -og himmel.

20130131-104702.jpg
Det er både godt og vondt å drømme. Det er godt å lete etter de gode følelsene i kroppen av overskudd. De må vel være der et sted? Det gjør vondt også, fordi å våkne i virkeligheten igjen blir uutholdelig. For drømmer og håp de går hånd i hånd. Det er klart jeg håper! Jeg håper av hele meg, men det håpet må temmes. Jeg kan ikke bære håpet fremst på gullstol, det gjør fallet for vondt. Det gjør hverdagen aldri bra nok. Det er den hårfine balansen av ikke gi slipp, og samtidig ha begge bena, kroppen og hodet akkurat der hvor jeg er. Det er ikke det samme som å gi opp, men hvis jeg hele tiden skal jakte etter det perfekte og helt friske, tenk om jeg da aldri vil bli fornøyd…

Jeg er nok litt yrkesskadet hva gjelder å tenke målrettet, holde drømmene høyt. Både som fysioterapeut og gjennom trening. Det skal være målbart og det skal gi resultater. Måle fremgang. Og jeg har brent meg, gang på gang. «Sett deg hårete mål.» «Sikt mot stjernene…» Det er bare det, når jeg sikter mot stjernene og får pilen i retur, så treffer den i hjertet. Det gjør så vondt å ha et såret hjerte. Det er ikke noe gøy og bare tape.

20130131-144011.jpg
Da vi gikk inn i 2013 hadde jeg ingen mål for dette året. Det føltes ufattelig tomt. De andre årene hadde målet vært å bli frisk, tilbake til jobb. Først så mange prosent, for så å øke. Jeg hadde til og med datoer, alt var klappet og klart. I år var det blitt borte. Ikke for alltid, men for i år. Jobb og frisk måtte bli henvist til bonussiden. Plutselig var det et mål å bli bedre på en måte, men hva ligger i det? Også ble jeg tre år, igjen, og trasset litt, og sutret ganske mye. Helt til jeg skjønte at jeg kan sette mål, de må bare være små nok. Jeg har innsett at jeg er fryktelig dårlig på små mål. Slike mål som å gå en liten tur hver dag, hvile til faste tider, mål som jeg helt sikkert burde ha. Jeg vet egentlig jeg burde ha, men de gir meg ingen ting. Mine mål må være av betydning for meg. De må gjøre noe med min hverdag, som gjør at den blir bra nok akkurat som den er. Stikke fingeren i jorda og innse for meg selv, at her er jeg. Akkurat her, hver dag, så like og så ulike som de er.
Jeg lagde tre mål for 2013.

Være med på ferie med familien i sommer (fordi dette klarte jeg ikke i fjor.)
Delta på et julemarked med det jeg lager i desember. (Her trenger jeg kanskje litt hjelp.)
Starte en blogg hvis jeg tør.

Hvis jeg tør…
Jeg har turt, og det er jeg glad for. For ved å skrive om reisen i labyrinten, så holder jeg fremdeles tak i håpet, drømmen og målet om frisk, om en utvei, men jeg gjør veien dit akkurat like viktig.

Advertisements

Det går fint

«Det går fint…»
Av og til tror jeg munnen min er forhåndsprogramert til at disse tre ordene må ut først! Noen ganger er det også riktig, for det er ikke sånn at det alltid er feil. Det kommer bare helt an på hva jeg sammenlikner med.

Jeg har et ganske godt grunnlag for å kunne si at det går fint i de aller fleste sammenhenger, nettopp fordi jeg vet hvor veldig dårlig det kan være. Hvis jeg, endelig, er ute og noen spør meg hvordan det går, så går det fint… Jeg er jo ute. I øyeblikket er det fint, men det er helt avgjørende hvilket perspektiv jeg klarer ta med meg.

20130128-140247.jpg
Det går fint. De der fine dagene har blitt flere. Labyrinten viser sin lyse side. Der hvor det er litt mer luft, litt mindre tornekratt. Det er klart det går fint. Jeg synes allikevel disse dagene er vanskelige. Kassene under meg står stødigere, men jeg står fortsatt på tå for å se ut. Jeg slipper litt ut gjennom vinduet, men det blir ikke så mye større. Kanskje går det videre, kanskje står jeg snart ikke lengre på tå, men skrittene er så små. Jeg merker de ikke lenger. Jeg kommer hit, men ikke videre. Samme hvor jeg snur meg og hvilken vei jeg vil ta, så flytter veggene seg og sperrer meg inne.
Sperrer meg inne her hvor jeg blir tre år, og trasser. Her hvor jeg ikke får viljen min, og starter teste grenser. Jeg ser meg selv som en av de treåringene som ligger på gulvet i butikken og hyler ved isdisken. Smeller i dører og krangler med meg selv. Jeg vil mer! Jeg vet grensene ikke skal testes alt nå, for jeg har vært her veldig mange ganger før. Her hvor terskelen heves, men kroppen ikke henger med. Her hvor viljen og håpet begynner å konspirere og kroppen lures med på krumspring og morsomheter den ikke er klar for. Jeg er ikke så vanskelig å lure!

20130129-140751.jpg
Jeg må velge mitt perspektiv. Det hender jeg føler jeg er litt på siden av meg selv, for å slippe kjenne på det jeg står i. Det er urettferdig. Det er ikke jeg som skal flytte ut. Jeg leter etter et sted å plassere det som er vanskelig, slik at jeg fortsatt kan si det går fint. Slik at jeg kan si det som meg, og ikke på siden av meg selv.
Jeg har et lite vindu som jeg noen dager kommer litt ut igjennom. Lenge var det ikke noe vindu i det hele tatt. Det går fint.
Jeg kan ikke sammenlikne med hvordan alt var før jeg ble syk. Jeg kan ikke sammenlikne meg med alle andre. Jeg må kjenne på hvordan det er nå. Hvor jeg er nå. Ja, det begrenser seg litt hvor lenge jeg klarer ta på meg krone for hver gang jeg har satt på en klesvask. Jeg vil så gjerne mer, men det går fint selvom jeg ikke klarer alt. Det er en fin ting, det at viljen fremdeles er her. Tenk hvor trist det ville vært uten.

Jeg vil fortsette å si det går fint, men det betyr ikke at det ikke er vanskelig.
Men jeg er heldig, jeg er menneske. Jeg klarer begge deler!

En myk elefant

Tenk om jeg hadde en stor grå elefant.
En stor myk elefant som kunne være tryggheten min.
En som kan være sterk når jeg er svak, som jeg kan lene meg på når jeg trenger.
En elefant jeg kan hvile på, hvor jeg kan krølle meg sammen og bli båret de stiene jeg ikke orker gå.
En elefantrygg jeg kan ta sats fra. Hoppe inn i de gode dagene med hele meg, uten å være redd for å miste.
En elefant som fanger meg hver gang jeg faller, og passer på at jeg alltid lander mykt.

20130125-134929.jpg
Tenk om jeg hadde vinger.
Slike vinger som kunne løfte meg opp fra bunnen. Slike som kunne fly meg til enden av labyrinten, så jeg kan se det blir bra. Det finnes en utvei. En utgang.
Vinger som gir meg mulighet til å se labyrinten fra et annet perspektiv. Hvor jeg kan sveve over på vinden, å se ned på meg selv som kjemper. Derfra ser jeg ingen vegger, ingen mørke ganger. Jeg kjenner ikke smerten, fortvilelsen og lengselen. Der oppe kan jeg se hvor jeg vokser. Hvor jeg blir sterkere. Der ovenfra er det lettere å se hva jeg tar med meg på veien, alt hva jeg lærer.

20130125-143855.jpg
Tenk om vi kunne velge helt fritt fra øverste hylle i livet. Alltid velge veier uten motstand. Ville de ledet noe sted? Vi kan ikke velge hvilken vei livet tar, jeg har ikke valgt denne veien. Jeg skulle gjerne valgt, og vet jeg ville valgt noe annet. Jeg prøver allikevel å gjøre veien så god som mulig, men det er ikke alltid lett. Noen ganger trenger jeg å ta ett steg til siden og si; sånn er det bare. Så enkelt og så vanskelig som det; sånn er det bare.
Jeg har en grå elefant, og det er alt jeg har her hjemme. Her er jeg trygg, og her kan jeg falle. Jeg har en gjeng jeg kan lene meg på når jeg trenger, og som gjør det verdt å reise seg opp igjen. Jeg har noen som låner meg vinger. Som gir meg mulighet til å se meg gjennom sine øyne, hvor de ser jeg er sterk når jeg tror jeg er minst i verden. Som heier. Trøster. Hjelper meg opp når jeg ikke vet hvordan selv. Ingen kan gjøre fallet mykt, eller ta meg til enden av labyrinten. Men med grå myke elefanter og vinger til låns, så blir alt så mye mindre ensomt.

bildene er lånt med tillatelse fra Amanda Cass. Jeg drømmer litt i bildene hennes, og så mange av de treffer meg. Du vil nok se flere av hennes bilder her i labyrinten, men du finner hennes bilder her

Vinduet

Jeg har et lite vindu her i labyrinten. Et slikt vindu hvor det er plass til å drømme, og hvor virkeligheten blir så nær. For en stund siden var dette vinduet større, og det var plass til å rømme ut av det for å kjenne på virkeligheten noen timer hver dag. I det siste har dette vinduet vært så lite, og nær umulig å komme ut igjennom. I kveld skal vinduet bli større igjen…

20130123-121732.jpg
For meg så er det viktig og ikke bli redd. For jeg er redd. Jeg er redd for at kroppen min skal venne seg til å være så tom som den er. At dette skal bli virkeligheten for meg for alltid. Når jeg har så lite som jeg har, så er det lille alt. For forskjellen på så lite og ingenting, den er stor. Det koster mye å miste så lite. Derfor er det lett å bli redd. Jeg vil ikke være redd. Jeg får ikke være redd. I kveld skal vinduet bli større igjen.

I skapet mitt ligger det en rød trøye. På den står det instruktør. På en tavle på jobb står det Ann Jeanette under en av timene hver onsdag. Det er min lille fot i den virkelige verden. Det er mitt vindu til det jeg har vært en del av. Som jeg fremdeles er en del av. Jeg står ikke lenger på høyttalerne og roper, eller kaster meg ut i de villeste sanger for å kjenne på den høyeste pulsen. Jeg er ikke lenger i sykkelsalen med den herlige bassen og svetter, eller lærer bort øvelser til noen som trenger min hjelp. Jeg er ikke lenger med på ledermøtene og planlegger aktiviteter eller timeplaner. Nå er jeg den rolige instruktøren, jeg instruerer avspenning. Jeg gjorde det også i høst, frem til vinduet krympet, og det var så godt. Noen ganger kostet det mye, men noen ganger gikk det også helt bra. Og det er den siste tanken der jeg vil holde på. Noen ganger går det også helt bra…
Denne vinteren har jeg fått en avtale med en fast vikar. Dette lunefulle som har flyttet inn i kroppen min, er for uforutsigbart til at jeg kan love å være i stand til å lede en gruppe hver onsdag til samme klokkeslett. Selvom det kun er avspenning(som åtteåringen sier; de vet vel at de ikke får noe muskler av å være med deg?) Men i kveld så skal vinduet bli større igjen.

Jeg er heldig som får mulighet til å mestre noe av det jeg har mestret før. Noe av det som er viktig for meg. Det er tøft også, å være en del av noe jeg har vært en del av som noe helt annet enn hva jeg er nå. Det har gjort vondt å kjenne at jeg er så nær noe som allikevel er så langt unna. For savnet etter å bruke kroppen min slik jeg er vant til, det er stort. Men etter de siste månedene i labyrintens mørke ganger, så betyr dette vinduet mye. Mye mer enn mange kan forstå. I morgen kanskje jeg ligger og tenker, men kjære lille venn dette burde du ha forstått at ikke ville gå. I morgen kanskje jeg står opp og tenker at dette gikk jo helt bra. Jeg vinner noen og jeg taper noen. I det siste har jeg nesten bare tapt. Men om jeg slutter å prøve, kan jeg heller ikke vinne. Jeg liker å vinne. For det kunne handlet om en tur på kino, en tur på kafé, et lite besøk av en venninne, hva som helst som er en del av det virkelige livet. Jeg får ikke lov å bli redd. I kveld skal vinduet bli større igjen.


bruk tre minutter og bare lytt til teksten. Jeg tror den kommer fra hjertet mitt.

Med krone på hodet

Always wear your invisible crown
Jeg tror det er et av de fineste uttrykkene jeg vet. Det skjer noe med oss hvis vi har en krone på hodet. Den må bæres med stolthet.

Stolt var noe av det første som ble borte i denne labyrinten. Den forsvant nok litt sammen med følelsen av å ha en verdi og bety noe for noen. For hva var jeg nå, eller hva er jeg nå, nå som jeg ikke lenger er hva jeg var? I labyrinten min ble stolt og verdifull erstattet med skam og skyldfølelse. Jeg strever fremdeles med å få disse til å bytte plass igjen.

20130122-122014.jpg

For hvorfor gir jeg spørsmålet «hva driver du med?» så stor betydning? Hvorfor er det sånn at hver gang noen spør meg om hva jeg gjør, så blir jeg liten og kronen alt for stor. Jeg hører det singler i perler og diamanter når kronen faller i gulvet. Også stokker ordene seg litt, og jeg fomler litt for å prøve redde kronen, og i det den deiser i bakken, legger jeg til et lite, «men akkurat nå er jeg syk…» Jeg burde egentlig svare jeg er superhelt. Jeg er fjellklatrer og ekspedisjonsleder i en labyrint. Jeg løser mysterier hver dag, og forserer hindre med den største selvfølge. Det er det jeg burde svart, men det gjør jeg ikke.

Heldigvis er det ikke plass til skam lengre i denne labyrinten. Jeg har tippet det lasset utfor kanten. Skammen handlet mye om at dette egentlig er jobben min. Jeg hjelper jo andre i min situasjon eller lignende situasjoner til å bli friske, til å bli bedre. Jeg sitter egentlig på den andre siden av bordet. Jeg er den som hjelper, men klarte ikke hjelpe meg selv til å bli frisk. Det er jeg ferdig med.
Det hender fremdeles jeg møter på skyldfølelse. For det kan være ensomt i en labyrint, og det er så lett å gå feil. Som eneste ekspedisjonsleder, og helt uten kart, føles det som om det er mitt ansvar. Jeg tar på meg skyld for feil veivalg, og tar straffen for det. Liggende i seng er det veldig vanskelig å ha krone på. Den sitter så dårlig, og den forsvinner i mørket.
Det er vanskelig å finne kronen min når jeg trenger hjelp til alt. Det er lett å glemme ta på krone på sykehus, og jeg blir til en ting som andre skal mene noe om. Som skal se på meg og ta på meg. Kronen forsvinner alle de gangene jeg må si nei, alle de gangene jeg taper, alle de gangene jeg vil men ikke klarer. Da hjelper det veldig å ha noen som kan si; «jeg er stolt av deg!» For det tar litt tid å samle sammen delene til en krone som har knust. Og frem til delene er limt sammen igjen, er det god hjelp i de andre som er stolte. Jeg er heldig, for jeg har noen av de.

20130122-143905.jpg
Det er kanskje lettere å være stolt av andre enn å være stolt av seg selv. For selvsagt er jeg stolt av barna mine, og av mannen min, familien vår. Og jeg er stolt av den skranglete og klønete måten vi, tross alt, kommer oss igjennom dette på. Øvelsen ligger i å være stolt av meg selv. Finne noe i meg selv som jeg kan være stolt av, som er noe mer enn bare hva jeg gjør. Jeg kan være stolt av det jeg lager på symaskinen, men det er jo noe jeg gjør, ikke hva jeg er.

Så nå tar på meg min krone, og øver på å være stolt av det jeg klarer, og bytter mot skyld for alt jeg ikke gjør.
Jeg er stolt av alle de gangene jeg reiser meg igjen etter å ha fallt. (det holder med en ting sant? I morgen finne en ny ting å være stolt av)
Eller, forresten! Jeg er også ganske stolt av å dele labyrinten min med deg.

20130122-135952.jpg «Lift your head princess, or your crown will fall»

Nå er det fristende å la kommentarfeltet under bli en bonanza hvor dere kan skrive hvor stolte dere er av meg 😉 men det er altså ikke lov. (det hadde gjort noe med selvfølelsen det) Jeg ønsker derimot at du kan dele hva du er stolt av med deg selv, hvis du vil.