Bli venn med det jeg hater

I dag er det to år siden. To år siden noe sparket bena vekk under meg. Ristet meg. Tømte meg for styrke og utholdenhet, stolthet og trygghet i den form jeg kjente det fra før. Dro meg vekk fra den eneste meg jeg visste hvem var. For det er nettopp det denne reisen handler om. Finne tilbake noen av delene. Vokse på styrke og utholdenhet i en helt ny betydning. Bli trygg, være stolt. Være meg.

I dag er sår, og selv med de der fine dagene i hjertet mitt, så føler jeg litt ekstra på i dag. For to år har gått, og jeg kan selvsagt håpe at alle gode ting er tre. Håpe at i dette tredje året skal denne reisen i min store lille labyrint ta slutt. Jeg vegrer meg litt i dag. Jeg synes det er vanskelig. Jeg er ikke bitter. Jeg vet at jeg vokser. Jeg har allikevel noe usnakket med dette som er i kroppen min, som ikke vil la meg gå.
Dette gjør vondt…

20130119-230706.jpg
Kjære det som herjer med meg. Til ME.

Du er feig. Du spiller med skitne triks, du deler ikke, du bare tar!

Du har flyttet inn og tatt over, selv uten invitasjon. Du er ikke ønsket her. Du ødelegger i meg. Det er som om du nyter. Leker med meg. Rister i meg, blir nesten borte og rister i meg igjen. Og der sitter du og ler, med ondskapsfull latter, mens jeg krølles sammen i smerte og tårer.

Du vinner på alle arenaer. Så lett klarer du å gjøre meg til en skygge, til en tilskuer. Jeg sitter ikke engang på benken lenger, men stabler skranglete kasser og står på tå for å prøve se hva som skjer ute i livet. I det virkelige livet. For du tar meg vekk fra alt. Hele tiden holder du fast, med lange spisse fingre. Du borer de i meg, det gjør vondt. Kan du slippe? Hver gang jeg tror du slipper, er i ferd med å la meg gå, tar du meg igjen. Håner meg, kveler meg og holder meg fast til bunnen. Kaster meg inn i tornekratt og vegger jeg ikke ser. Så lett tar du tryggheten min. Håpet mitt. Motet mitt. Så lett gjør du det vanskelig å være trygg. Gjør det vanskeligere å tørre, vanskeligere å tro på at det finnes en vei ut. En vei ut av denne store lille labyrinten du har bygget rundt meg. Hvor veggene lever og flytter på seg. Hvor bunnen stadig viser nye dimensjoner, og det er så lite krefter til å klatre opp igjen.

Du gjør at jeg kryper for deg, vokter meg for neste slag. Jeg lister meg rundt deg, prøver ta hensyn selvom jeg ikke vil. Gi deg akkurat hva du vil ha, selvom det ikke kan gis bort. Jeg gir deg på en måte livet mitt. Lar deg ta muligheter og opplevelser. Du tar friheten. Jeg stiller meg alltid bakerst i køen, og er takknemlig for det jeg får. Jeg gir deg all den smerten du vil ha. Jeg gir deg ensomhet, stillhet, ro, sakte. Jeg lar deg ta venner, fester, jobb. Lar deg ta trening, dansen, energien, og viser deg takknemlighet for de gode stundene med gjengen min. De dagene jeg slipper litt ut. De timene jeg får være tilskuer, leke deltaker i den virkelige verden. Tiden jeg får til å sy. Til å være mamma, kjæreste, en del av familien. En venn.

Men du kan ikke få hele meg! Jeg kommer aldri til å bli deg. Du kan aldri få smilet mitt. Evnen til å le, selv når du fanger, rister, og holder meg nede. Selv når jeg gråter, har lyst til å hyle og skrike, så vil jeg klare å le, smile. Finne de små tingene å smile for, som jeg er sikker på irriterer deg. Jeg vil aldri la deg henvise meg til mørket. Jeg smiler gjennom tårer, finner latter etter gråt, for smilet kan du aldri ta…

20130120-113437.jpg
Jeg vet at du er her. Du gjemmer deg i hele meg, med ditt lunefulle vesen. Jeg skulle ønske jeg kunne kastet deg ut nå, nå med en gang. Være trygg på at alle de neste stegene jeg tar er mot utgangen av labyrinten. Men jeg kan ikke. Du er der. Her. I meg.
Jeg prøver å forstå deg, men du gjør det så vanskelig. Du flytter grensene mine og gjør labyrinten uendelig. Jeg prøver å ignorere deg, du hyler. Jeg overser deg, du bråker.
Jeg er redd for at jeg må bli venn med deg, for å få deg til å gå. Men du gjør det så vanskelig… Jeg vet ikke hvordan, om jeg klarer. Jeg vil ikke være venn med deg! Jeg vil ikke følge dine regler. Det er vanskelig nok å vite at du er her. Jeg har prøvd å skjule deg for andre, og det har gjort meg så sliten. Jeg er så lei av at du er her, lei av deg! Jeg vil ikke være venn med deg, men vet jeg kanskje må. Jeg kommer aldri til å bli deg. Jeg kommer aldri til å like deg.

Så herfra nå og videre. Jeg har tatt hånden din, og jeg har leid deg ut i lyset. (Kanskje du sprekker som et troll)

27 thoughts on “Bli venn med det jeg hater

  1. Takk for dette innlegget! Sårt og vondt å lese, kan kjenne hvordan du kjemper.
    Jeg tror du er inne på noe helt på slutten av innlegget. Bli venn med ME-en. Ikke kjempe mot, men kjempe med? Ta i hånda. Spille på lag.
    Jeg vet ikke hvordan, men jeg tror det kan være godt for deg. Tror du ikke?

    Lik

    • Jo, jeg tror det, men det er vanskelig. Det er så trangt på en måte. Vil jo helst ikke gi det oppmerksomhet i det hele tatt, men har jo lært at jeg må. Så nå er det herfra og videre.

      Lik

  2. Nok en gan skriver duvså fantastiks bra 🙂

    Jeg tror også at du må bli venner med det som herjer,men det er ikke lett.
    Det er som vi har snakket om, det er vanskelig å være den som alltid er usikker på om man klarer å komme på besøk eller avtaler må henge løst i lufta. Men sånn er vi 😉 og det må bare godtas 🙂 (av oss og andre)

    Smil og kos deg så mye du kan! Og vis ME’n at den kan ikke ta fra deg det 😉

    Lik

  3. Det er kjente saker du skriver om. Dessverre er det det.

    Det gjelder å finne sin egen vei, og finne seg selv på nytt, men alt er en prosess og den tar tiden den vil ha. Innenfor alt ME-manipulasjonen finnes du fremdeles, den du kjenner og den du er. Å bli venn med den, vel.. det er ikke lett!

    Det er godt vi kan støtte hverandre og kjenne oss igjen i hverandres tekster. Det er ganske mye, synes jeg.

    En flott tekst, takk skal du ha som deler!

    Lik

    • Det er jo både vondt og fint at du kjenner deg igjen. Det er veldig vanskelig å bli venn med det, ja. Det er jo en venn son ikke deler, men bare tar. Og ja, finne sin egen vei, og tro på den, det er viktig!
      Takk for kommentar!

      Lik

  4. Dette er sterke saker! Jeg syns du er beintøff som åpner deg opp på denne måten! Og for min del veldig godt – fordi jeg får innblikk og lærer å forså mer av hvordan ME fungerer. Hååer trollet ditt sprekker fortere enn du aner! Klem!

    Lik

  5. Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver! Du skriver godt! Sårt, ærlig og håpefullt!

    Jeg er flere år inn i løypa enn deg, og jeg må si at det til stadighet er veldig vanskelig. Det er et konstant «work in progress», å leve med en så uforutsigbar sykdom! Men noen aspekter har heldigvis blitt enklere å takle også. 🙂

    Klem til deg!

    Lik

    • Takk!
      Det er uforutsigbart og vanskelig, og jeg kjenner stadig på det å ville gjøre opprør. Noen ting blir lettere, men jeg kjenner også noen ting bli vanskeligere. Det er ikke alt det går å venne seg til. Sånn er det bare.
      Takk for at du leser:)

      Lik

  6. Du beskriver det så godt!
    Å bli venn med ME’n er ikke så enkelt, men selv etter 13 år så har jeg ikke gitt opp forsøket – ennå :p En ting har den i allefall lært meg, det å se glede i de små ting 🙂

    Lik

    • Hei Kristin, så fint du kommenterer:)
      Nei, jeg tror ikke det er så lett å bli venn med denne ME tingen. Det er nok en kontinuerlig prosess. Det er klart vi lærer mye av dette, men det er ikke alltid så lett å se når vi står midt oppi det selv. Men de små gledene, de ser vi, og takk og lov for det!
      Fortsatt god helg!

      Lik

  7. For en god beskrivelse av denne «dritten».
    Det er så sant det du skiver, uansett hor dårlig ME’n gjør meg, så klarer den ikke og ta fra meg smilet.

    Takk for at du deler!

    Lik

  8. Tilbaketråkk: Stillhet | LilleLabyrint

  9. Kjære deg ❤
    Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver! Endelig en blogg som setter ord på hvordan tilværelsen oppleves for oss som lever med sykdom HVER DAG!! Jeg fikk diagnose ME i sommer etter 1 1/2 års utmattelse utløst av mononukleose eller kyssesyke. Som mamma til tre flotte barn, full stilling som fagleder og en hektisk hverdag fikk jeg livet snudd på hodet. Jeg elsket å være fysisk aktiv og trene, jeg elsket å være sosial, elsket å reise til nye og spennende reisemål… Så klarte jeg plutselig ikke noe av dette lenger. Veien tilbake er tjng og lang, menakkurat som deg lever jeg med en tro på og et håp om at jeg skal få livet mitt tilbake, at barna mine skal få flere gode opplevelser med en frisk mamma, at mannen min skal få dele hverdagens gleder med den kjæresten han en gang forelsket seg i… Jeg ønsker deg alt mulig godt videre og vil at du skal vite at det du skriver er utrolig godt formulert og en dør inn for at andre skal forstå hvordan livet med ME er. TAKK!!

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s