Vinduet

Jeg har et lite vindu her i labyrinten. Et slikt vindu hvor det er plass til å drømme, og hvor virkeligheten blir så nær. For en stund siden var dette vinduet større, og det var plass til å rømme ut av det for å kjenne på virkeligheten noen timer hver dag. I det siste har dette vinduet vært så lite, og nær umulig å komme ut igjennom. I kveld skal vinduet bli større igjen…

For meg så er det viktig og ikke bli redd. For jeg er redd. Jeg er redd for at kroppen min skal venne seg til å være så tom som den er. At dette skal bli virkeligheten for meg for alltid. Når jeg har så lite som jeg har, så er det lille alt. For forskjellen på så lite og ingenting, den er stor. Det koster mye å miste så lite. Derfor er det lett å bli redd. Jeg vil ikke være redd. Jeg får ikke være redd. I kveld skal vinduet bli større igjen.

I skapet mitt ligger det en rød trøye. På den står det instruktør. På en tavle på jobb står det Ann Jeanette under en av timene hver onsdag. Det er min lille fot i den virkelige verden. Det er mitt vindu til det jeg har vært en del av. Som jeg fremdeles er en del av. Jeg står ikke lenger på høyttalerne og roper, eller kaster meg ut i de villeste sanger for å kjenne på den høyeste pulsen. Jeg er ikke lenger i sykkelsalen med den herlige bassen og svetter, eller lærer bort øvelser til noen som trenger min hjelp. Jeg er ikke lenger med på ledermøtene og planlegger aktiviteter eller timeplaner. Nå er jeg den rolige instruktøren, jeg instruerer avspenning. Jeg gjorde det også i høst, frem til vinduet krympet, og det var så godt. Noen ganger kostet det mye, men noen ganger gikk det også helt bra. Og det er den siste tanken der jeg vil holde på. Noen ganger går det også helt bra…
Denne vinteren har jeg fått en avtale med en fast vikar. Dette lunefulle som har flyttet inn i kroppen min, er for uforutsigbart til at jeg kan love å være i stand til å lede en gruppe hver onsdag til samme klokkeslett. Selvom det kun er avspenning(som åtteåringen sier; de vet vel at de ikke får noe muskler av å være med deg?) Men i kveld så skal vinduet bli større igjen.

Jeg er heldig som får mulighet til å mestre noe av det jeg har mestret før. Noe av det som er viktig for meg. Det er tøft også, å være en del av noe jeg har vært en del av som noe helt annet enn hva jeg er nå. Det har gjort vondt å kjenne at jeg er så nær noe som allikevel er så langt unna. For savnet etter å bruke kroppen min slik jeg er vant til, det er stort. Men etter de siste månedene i labyrintens mørke ganger, så betyr dette vinduet mye. Mye mer enn mange kan forstå. I morgen kanskje jeg ligger og tenker, men kjære lille venn dette burde du ha forstått at ikke ville gå. I morgen kanskje jeg står opp og tenker at dette gikk jo helt bra. Jeg vinner noen og jeg taper noen. I det siste har jeg nesten bare tapt. Men om jeg slutter å prøve, kan jeg heller ikke vinne. Jeg liker å vinne. For det kunne handlet om en tur på kino, en tur på kafé, et lite besøk av en venninne, hva som helst som er en del av det virkelige livet. Jeg får ikke lov å bli redd. I kveld skal vinduet bli større igjen.

bruk tre minutter og bare lytt til teksten. Jeg tror den kommer fra hjertet mitt.