Løpesko og pil i hjertet

Hvis jeg våknet en dag og var plutselig frisk, ville jeg merket det da?
Ville jeg våknet av min kjæres vekkerklokke, og listet meg på badet?
Ville jeg laget frokost, og kledd på barna, og kjent det fremdeles var plass til mer?
Ville jeg sett på løpeskoene mine som har fått hvile så lenge, og kanskje tatt de med på tur?

Hva venter på meg der ute når alt dette er over? Vil jeg kjenne meg igjen?

Jeg stabler kassene mine, og tar med meg et pledd. Bruker litt krefter på å komme opp på labyrintens topp og nyter utsikten. Har lyst til å ta løpefart og hoppe fra vegg til vegg og ut, men her oppe er det vondt å falle og lett å bli fanget. Jeg legger meg ned, lukker øynene og drømmer… Leter etter følelsen av overskudd. Leter etter følelsen av å bidra, gleden i å legge planer. Kjenner etter tryggheten til å kaste meg ut i det som kommer. Kunne si ja til muligheter, tåle utfordringer på et annet helt plan enn nå. Dele av erfaringer. Jeg leter etter dansen, etter følelsen ved endt treningsøkt, etter boblende energi selv i trøtte ben. Ser akebakker og skispor med glade barn. Også ser jeg meg, der nede i bakken ser jeg meg. Med akebrett. Hører ungene ler. Jeg ler. Jeg kjenner på latteren, den som kommer fra magen av overskudd. Jeg snurrer rundt, og kan kjenne sand mellom tærne. Hører bølger som ruller mot stranden, blandet med lyden av musikk. Jeg ser venner, og kjenner vinden som flagrer med kjolen. Drømmen blir så virkelig at tårene presser seg på. Noe griper tak i meg. Først kilende rundt anklene, hoftene og skuldrene. Grepet blir hardere og hardere. Det rister i meg, og kaster meg ned fra kanten. Jeg åpner øynene og alt jeg ser er vegger, -og himmel.

Det er både godt og vondt å drømme. Det er godt å lete etter de gode følelsene i kroppen av overskudd. De må vel være der et sted? Det gjør vondt også, fordi å våkne i virkeligheten igjen blir uutholdelig. For drømmer og håp de går hånd i hånd. Det er klart jeg håper! Jeg håper av hele meg, men det håpet må temmes. Jeg kan ikke bære håpet fremst på gullstol, det gjør fallet for vondt. Det gjør hverdagen aldri bra nok. Det er den hårfine balansen av ikke gi slipp, og samtidig ha begge bena, kroppen og hodet akkurat der hvor jeg er. Det er ikke det samme som å gi opp, men hvis jeg hele tiden skal jakte etter det perfekte og helt friske, tenk om jeg da aldri vil bli fornøyd…

Jeg er nok litt yrkesskadet hva gjelder å tenke målrettet, holde drømmene høyt. Både som fysioterapeut og gjennom trening. Det skal være målbart og det skal gi resultater. Måle fremgang. Og jeg har brent meg, gang på gang. «Sett deg hårete mål.» «Sikt mot stjernene…» Det er bare det, når jeg sikter mot stjernene og får pilen i retur, så treffer den i hjertet. Det gjør så vondt å ha et såret hjerte. Det er ikke noe gøy og bare tape.

Da vi gikk inn i 2013 hadde jeg ingen mål for dette året. Det føltes ufattelig tomt. De andre årene hadde målet vært å bli frisk, tilbake til jobb. Først så mange prosent, for så å øke. Jeg hadde til og med datoer, alt var klappet og klart. I år var det blitt borte. Ikke for alltid, men for i år. Jobb og frisk måtte bli henvist til bonussiden. Plutselig var det et mål å bli bedre på en måte, men hva ligger i det? Også ble jeg tre år, igjen, og trasset litt, og sutret ganske mye. Helt til jeg skjønte at jeg kan sette mål, de må bare være små nok. Jeg har innsett at jeg er fryktelig dårlig på små mål. Slike mål som å gå en liten tur hver dag, hvile til faste tider, mål som jeg helt sikkert burde ha. Jeg vet egentlig jeg burde ha, men de gir meg ingen ting. Mine mål må være av betydning for meg. De må gjøre noe med min hverdag, som gjør at den blir bra nok akkurat som den er. Stikke fingeren i jorda og innse for meg selv, at her er jeg. Akkurat her, hver dag, så like og så ulike som de er.
Jeg lagde tre mål for 2013.

Være med på ferie med familien i sommer (fordi dette klarte jeg ikke i fjor.)
Delta på et julemarked med det jeg lager i desember. (Her trenger jeg kanskje litt hjelp.)
Starte en blogg hvis jeg tør.

Hvis jeg tør…
Jeg har turt, og det er jeg glad for. For ved å skrive om reisen i labyrinten, så holder jeg fremdeles tak i håpet, drømmen og målet om frisk, om en utvei, men jeg gjør veien dit akkurat like viktig.