Bli venn med det jeg hater

I dag er det to år siden. To år siden noe sparket bena vekk under meg. Ristet meg. Tømte meg for styrke og utholdenhet, stolthet og trygghet i den form jeg kjente det fra før. Dro meg vekk fra den eneste meg jeg visste hvem var. For det er nettopp det denne reisen handler om. Finne tilbake noen av delene. Vokse på styrke og utholdenhet i en helt ny betydning. Bli trygg, være stolt. Være meg.

I dag er sår, og selv med de der fine dagene i hjertet mitt, så føler jeg litt ekstra på i dag. For to år har gått, og jeg kan selvsagt håpe at alle gode ting er tre. Håpe at i dette tredje året skal denne reisen i min store lille labyrint ta slutt. Jeg vegrer meg litt i dag. Jeg synes det er vanskelig. Jeg er ikke bitter. Jeg vet at jeg vokser. Jeg har allikevel noe usnakket med dette som er i kroppen min, som ikke vil la meg gå.
Dette gjør vondt…

Kjære det som herjer med meg. Til ME.

Du er feig. Du spiller med skitne triks, du deler ikke, du bare tar!

Du har flyttet inn og tatt over, selv uten invitasjon. Du er ikke ønsket her. Du ødelegger i meg. Det er som om du nyter. Leker med meg. Rister i meg, blir nesten borte og rister i meg igjen. Og der sitter du og ler, med ondskapsfull latter, mens jeg krølles sammen i smerte og tårer.

Du vinner på alle arenaer. Så lett klarer du å gjøre meg til en skygge, til en tilskuer. Jeg sitter ikke engang på benken lenger, men stabler skranglete kasser og står på tå for å prøve se hva som skjer ute i livet. I det virkelige livet. For du tar meg vekk fra alt. Hele tiden holder du fast, med lange spisse fingre. Du borer de i meg, det gjør vondt. Kan du slippe? Hver gang jeg tror du slipper, er i ferd med å la meg gå, tar du meg igjen. Håner meg, kveler meg og holder meg fast til bunnen. Kaster meg inn i tornekratt og vegger jeg ikke ser. Så lett tar du tryggheten min. Håpet mitt. Motet mitt. Så lett gjør du det vanskelig å være trygg. Gjør det vanskeligere å tørre, vanskeligere å tro på at det finnes en vei ut. En vei ut av denne store lille labyrinten du har bygget rundt meg. Hvor veggene lever og flytter på seg. Hvor bunnen stadig viser nye dimensjoner, og det er så lite krefter til å klatre opp igjen.

Du gjør at jeg kryper for deg, vokter meg for neste slag. Jeg lister meg rundt deg, prøver ta hensyn selvom jeg ikke vil. Gi deg akkurat hva du vil ha, selvom det ikke kan gis bort. Jeg gir deg på en måte livet mitt. Lar deg ta muligheter og opplevelser. Du tar friheten. Jeg stiller meg alltid bakerst i køen, og er takknemlig for det jeg får. Jeg gir deg all den smerten du vil ha. Jeg gir deg ensomhet, stillhet, ro, sakte. Jeg lar deg ta venner, fester, jobb. Lar deg ta trening, dansen, energien, og viser deg takknemlighet for de gode stundene med gjengen min. De dagene jeg slipper litt ut. De timene jeg får være tilskuer, leke deltaker i den virkelige verden. Tiden jeg får til å sy. Til å være mamma, kjæreste, en del av familien. En venn.

Men du kan ikke få hele meg! Jeg kommer aldri til å bli deg. Du kan aldri få smilet mitt. Evnen til å le, selv når du fanger, rister, og holder meg nede. Selv når jeg gråter, har lyst til å hyle og skrike, så vil jeg klare å le, smile. Finne de små tingene å smile for, som jeg er sikker på irriterer deg. Jeg vil aldri la deg henvise meg til mørket. Jeg smiler gjennom tårer, finner latter etter gråt, for smilet kan du aldri ta…

Jeg vet at du er her. Du gjemmer deg i hele meg, med ditt lunefulle vesen. Jeg skulle ønske jeg kunne kastet deg ut nå, nå med en gang. Være trygg på at alle de neste stegene jeg tar er mot utgangen av labyrinten. Men jeg kan ikke. Du er der. Her. I meg.
Jeg prøver å forstå deg, men du gjør det så vanskelig. Du flytter grensene mine og gjør labyrinten uendelig. Jeg prøver å ignorere deg, du hyler. Jeg overser deg, du bråker.
Jeg er redd for at jeg må bli venn med deg, for å få deg til å gå. Men du gjør det så vanskelig… Jeg vet ikke hvordan, om jeg klarer. Jeg vil ikke være venn med deg! Jeg vil ikke følge dine regler. Det er vanskelig nok å vite at du er her. Jeg har prøvd å skjule deg for andre, og det har gjort meg så sliten. Jeg er så lei av at du er her, lei av deg! Jeg vil ikke være venn med deg, men vet jeg kanskje må. Jeg kommer aldri til å bli deg. Jeg kommer aldri til å like deg.

Så herfra nå og videre. Jeg har tatt hånden din, og jeg har leid deg ut i lyset. (Kanskje du sprekker som et troll)

De der fine dagene

Det er nesten så jeg ikke tør å si det høyt, men jeg har hatt noen fine dager. Så jeg bare hvisker det litt lavt.
Det er perioder jeg føler at veggene i labyrinten hører hva jeg sier. De gangene jeg puster litt lettet ut, og i samme åndedrag sukker ut et endelig, så har jeg blitt fanget igjen.

Det er så godt å være i de gode dagene. Det er så lett. Det lages plass til noe mer. For det handler ikke om å være høyt og lavt, ut på tur eller shopping på siste rest av januarsalg. Men det er plass til å være sammen med gjengen min. La de leke og høre på musikk selvom jeg er i samme rom. Jeg har ryddet plass til våren i stua. Endelig har jeg fått opp mine nydelige HappyLights i vinduet ved symaskinen min. I dag har vi også hatt fantastisk ryddehjelp her hjemme. Så takknemlig. Så godt å kunne hjelpe til litt, selvom jeg stort sett sitter på gulvet og sorterer i småting. Det må gjøres det også.

Er de ikke fine? Jeg kunne sittet i trappa mi og drømt meg bort i hele kveld.

Jeg tar med meg disse fine dagene i hjertet mitt. Legger forventningene om at disse er for alltid til side, men innrømmer lett at håpet er der. Og da er det vel akkurat som det skal være…

Øyeblikket

Løft blikket. Kan du se noe nytt i dag? Kjenne, føle, smake… Være.
Klarer du å være i øyeblikket?

Jeg synes det er så vakkert når det snør. Det er som om alt det hvite gjør hele verden myk. Pakker inn alle skarpe kanter og harde lyder. Jeg drømmer om å ligge på ryggen i snøen, se opp mot den mørke vinternatten og kjenne snøfnugg som treffer ansiktet. Snøfnugg… Det er lenge siden jeg virkelig så et snøfnugg. En snøkrystall som er helt unik i seg selv, akkurat som oss. Da jeg var barn kunne jeg stå ute og vente på at en enslig snøkrystall skulle lande på votten min, bare for å se den smelte. Det er lenge siden jeg virkelig har sett en snøkrystall…

Jeg kjenner når jeg strekker meg om morgenen. I senga, så lang jeg er. Prøver å vekke en kropp som ikke vil våkne. Men har du kjent på øyeblikket etterpå? De sekundene hvor kroppen får slippe tilbake til sin opprinnelige form og du kan puste igjen. Kjenn på de. Kjenn på pusten.

Jeg øver på å være i øyeblikkene. Kjenne på de med hele meg. Stoppe opp. Se. Lytte. Smake. Føle. Livet kan bli en vane. Uka en transportetappe fra mandag til fredag. først når fredagskvelden kommer får pusten slippe til og skuldrene senkes. Min reise i denne labyrinten kan ikke bare bli en transportetappe til det som skal bli bedre. Jeg kan ikke vente på livet, selvom det er dager jeg må. Det finnes mye som er bra akkurat nå. Det finnes vakre øyeblikk og det finnes vonde øyeblikk. For det er ingen regel at øyeblikk kun skal være gode. For egentlig er vi vel aldri mer tilstede enn i det øyeblikket vi skjønner at hammeren treffer tommelen istedet for spikeren. Da er det som om verden går i sakte film og vi vet hva som kommer. Vi har kjent det før.

Jeg vil ikke samle på de vonde øyeblikkene. De da labyrinten fanger meg og drar meg tilbake, lengre unna livet der ute. Men jeg tør kjenne på de. Tør kjenne når jeg faller, tør å være trist. Men jeg vil ikke samle på de.
Jeg vil samle på klemmer og på smil. Jeg vil få øyeblikket da fireåringen kryper opp til meg i senga bare for å ligge inntil, jeg vil få det øyeblikket til å gå i sakte film. Det øyeblikket da åtteåringen tok etter hånden min da vi var ute, eller når hun setter seg inntil meg i sofaen og sier, hei mamma. De stundene hvor min kjære og jeg bare er stille sammen, eller de gangene han bare holder rundt meg bare fordi han ser jeg trenger å bli holdt. De øyeblikkene vil jeg samle på. Den perfekte kaffekoppen. Den første biten av en sjokolade. Svarttrosten med sitt knallgule nebb i hagen min.
Jeg vil stoppe opp og løfte blikket. Puste. Senke skuldrene. Ta inn det vakre, legge tilside det vonde. Hver dag. Ikke vente til fredagskvelden.

Så, kanskje jeg skal ut å virkelig se en snøkrystall i dag…

Hvordan klarer du å ta vare på øyeblikkene?
Allerede nå, og ikke vente til i kveld.

Savne seg selv

Har du noen gang savnet deg selv?

Jeg savner meg. Jeg savner å være meg med hele meg, ikke bare stykkevis og delt, av og til og innimellom. Savn er vanskelig. For kanskje er jeg mer meg enn noen gang? Mer sårbar og ærlig. Mer tilstede når jeg kan.

I starten da jeg var syk var det naturlig at jeg skulle bli frisk igjen ganske snart. Jeg følte jeg var satt på benken, men jeg kunne fremdeles komme inn en gang iblant. Være med på å dra i land en seier. Nå har veggene i labyrinten vokst seg så høye, og jeg slipper ikke lenger ut. Jeg står på innsiden alene. Stabler vaklende kasser oppå hverandre for å prøve å se hva som skjer der ute, ute i det som er livet. Og noen dager er kassene stødig, og jeg kan hvile hodet på kanten for å se og nyte. Noen dager også kjenne på det, føle det, være i det. Jeg er heldig. Men noen dager raser kassene sammen, og det er som om alt det der ute ikke er mitt. Avstanden er for stor…

Jeg savner på en måte alt.
Jeg savner å stå opp før de andre i huset. Dusje lenge, og liste meg ned. Høre små og litt større føtter der oppe, som er klare for en ny dag.
Jeg savner gjøre åtteåringen klar for skole, og nyte en kaffe etter hun har gått. La fireåringen leke litt hjemme, før vi rydder på plass, og kjører i barnehagen.
Jeg savner å gå til jobb. Møte blide venner og kollegaer, og alle medlemmene som både vil og kanskje egentlig ikke vil trene.
Jeg savner å motivere, inspirere, leke.
Jeg savner kontoret mitt. Skoene mine. Den sure lukten på kontoret på grunn av alle skoene…
Jeg savner galskapen og gleden i salen. Trykke play på musikken, trinnene, energien, gleden! Ikke vite om det er bassen eller pulsen som dunker hardest.
Jeg savner å se en sal full av smil som gjør akkurat det jeg har bestemt de skal gjøre. Se de mestrer!
Jeg savner å pynte meg bare fordi jeg vil pynte meg.
Jeg savner sene kvelder med venninner. Lage mat, drikke vin og prate tull. Danse på bordet, og kanskje litt under bordet, være litt full. Jeg savner ikke dagen derpå… Nei, det savner jeg ikke.
Jeg savner det impulsive. Jeg savner å være mamma, kjæreste, kone og venninne med hele meg. Være med på turer, på opplevelser, lage minner. Dra på kafé bare fordi vi kan. Bake kake på en tirsdag. Ha snøballkrig og lage engler i snøen.

Å bære på savn hele tiden er for tungt for hjertet. Så når kassene raser og labyrinten blir for høy, så prøver jeg å se på himmelen. Dette kommer tilbake. Kanskje ikke alt, men noe. Jeg kommer tilbake.

For livet det er akkurat nå, og for meg så er det dette. Jeg er takknemlig og jeg er heldig. Jeg har en gjeng som står sammen med meg og er glad i meg, og deler klemmer (nesten) når jeg vil. Jeg har venner som ser meg for den jeg er, selvom jeg føler jeg er borte. Jeg har verdens beste heiagjeng som hjelper, trøster, tuller. De heier og rister litt i meg når det trengs.

Jeg var ute i går og kjente kram snø under skoene. Jeg smiler, selvom jeg savner meg selv.

<

Vinter og terskel

Jeg elsker vinter.
Jeg elsker røde roser i kinnene på vinterglade barn.
Se snøen som faller, og glitrende snøkrystaller.
Jeg elsker vinterlyset. Kjenne kram snø under skoene, og lyden det lager.
Elsker de iskalde dagene, hvor det er varmt og godt og trygt å komme inn.

Denne vinteren derimot, den herjer med meg! Jeg har ikke tenkt å fortelle så veldig mye om reisen som allerede er gjort, for jeg vil vi skal reise i labyrinten sammen. Men jeg kan si at siden slutten av november kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært utenfor huset. Jeg har stort sett forflyttet meg, hvis jeg har flyttet meg, fra seng til sofa, og har jeg vært riktig så heldig har jeg tatt en tur innom spisebordet ved kjøkkenvinduet mitt også. Jeg kan vel si jeg har vært fanget i labyrintens tornekratt og gjørmehull, og veggene har ikke bare sperret for meg, for at jeg skal krasje i de, det har føltes som om de har tatt fart for å krasje med meg.
Så hvordan fortsetter jeg fra der? Jeg er fremdeles skjør. På de to første ukene i januar har jeg vært ute en gang, og ble liggende i sengen i to dager etter det.

Terskelen senkes. Den terskelen som kan fortelle meg om det har vært en god dag, den blir lavere og lavere. Da er det lett å bli glad. Da er det de små tingene som betyr noe. De dagene jeg klarer å sitte ved middagsbordet sammen med gjengen min. Klarer å være i samme rom som barna når de leker. Kan sitte i sofaen og se TV med min kjære. Kanskje jeg til og med har hatt symaskinlykke på dagen. Sist uke tok jeg meg selv i å bli litt lykkelig av å sette på klesvasker! Jeg sa det til min kjære, «jeg lurer på om denne gleden over vaskemaskin-og tørketrommelprestasjoner varer når jeg blir frisk?» Jeg håper på en måte det…

For meg så handler det om å ikke bli redd. Legge igjen de dårlige opplevelsene, men prøve å lære av de. Aldri ta de med meg videre og la de bli regler. Litt det samme blir det med de gode dagene når alt er skjørt og ustabilt også. Ta med gleden og det fine i hjertet mitt, men starte neste dag med blanke ark. Jeg øver på å være i hver dag akkurat som den er. Forvente minst mulig. Også kan jeg nok fortelle ganske mye om hvor vanskelig det er, særlig når dagene er gode, men ikke akkurat nå.

I dag er blank, og fin. I dag skal jeg ut! Jeg har lovet, selvom noe av det jeg har lært hardest er at jeg aldri mer skal love noe, jeg har altså lovet åtteåringen at vi skal gå til sentrum og hun skal få ta hull i ørene. Det er jo noen ting en mamma må få være med på, sant? Som bare jentene kan gjøre sammen. Jeg gleder meg! Til å pakke meg inn i skjerf og jakker. Til å ta på vintersko. Til å kjenne kram snø under skoene.
Jeg elsker jo egentlig vinteren.