Identitetstyv

«Det er ikke så dumt å bli syk. Vi blir mer oss selv. Modige.» Per Fugelli

Så sant. Så klokt. Så vanskelig.

Identitet betyr egentlig det/den samme. Selv om mye er forandret er jeg fremdeles den samme som før, selv om det ikke alltid virker sånn. I hverdagen som frisk omgås man ofte livet med en selvfølgelighet, jeg vet jeg gjorde det. Da labyrinten vokste rundt meg, og jeg ble alene med meg selv, så følte jeg at jeg var ingenting. Jeg kan fremdeles kjenne på dette. Det er vanskelig å finne det skillet på å akseptere meg selv med sykdom, samtidig som jeg ikke er noen sykdom. Det å slippe den inn, men allikevel skille den fra meg. Er det en ting jeg er sikker på, så er det at den ikke inneholder noe av det som jeg ser på meg selv som.

Daglig lærer jeg meg selv å kjenne. På godt og på vondt. Lærer mine styrker og mine svakheter, og hva jeg trenger i livet mitt for at jeg skal føle meg hel. Det er det jeg jakter etter, når hjertet stadig mister biter av seg selv, så leter jeg etter erstatninger for disse bitene. Biter som kan gi meg noe av det jeg savner. Det tar tid å bli kjent med meg selv i roller som er de samme som tidligere, men som jeg må fylle på en annen måte enn hva jeg er vant med. På en annen måte enn hva jeg egentlig vil og ønsker. Det å godta at jeg er meg selv nok, og godt nok, selv om jeg ikke når opp til hva jeg var før, er ikke noe som er gjort over natten. Det krever omstilling, det er en langvarig prosess.

Inni meg så finnes en kjerne av substans av det som er meg. Mine tanker, mine verdier, det som gjør meg til meg. De grunnleggende verdiene som vanskelig lar seg rokke ved, selv om jeg står midt i en gruppe av andre mennesker, uten alt jeg gjør eller om jeg er helt alene i mørket. Men, identitet har også et sosialt aspekt ved seg. Vi er sosiale vesener vi mennesker, og føler tilhørighet og samhold til mennesker som har like verdier eller holdninger eller interesser som oss selv. Jeg velger mine roller og mine miljøer ut i fra hva som styrker min identitet. Jeg gjorde det i hvert fall før. Det er her jeg har noe som stjeler. Samtidig som jeg gjør min egen identitet sterkere, har min sosiale tilhørighet blitt svakere. Noe har stjålet min identitet blant andre. Det har flyttet inn noe som påvirker det som alltid har vært meg. Da tilhørigheten min til der hvor jeg har vært trygg ble borte, gjorde det noe med hele meg.

Jeg har et stort sort hull av savn og sorg som vanskelig lar seg erstatte. I går fikk jeg en sms fra en venninne;

«Lite minner meg så mye om deg som når jeg hører GLOW på radioen».

Helt fra jeg var liten har jeg funnet mestring gjennom bevegelse. Det handler ikke om annerkjennelsen eller oppmerksomheten, men om den «fysiske meg». Jeg har aldri snakket høyest og jeg har alltid vært sjenert, men gjennom bevegelse, på håndballbanen eller som instruktør, så har det trigget noe dypt hos meg som jeg ikke helt kan forklare. Det har styrket sider hos meg jeg ikke visste jeg hadde. Sperrene for hva som er korrekt, og hvor den sjenerte meg fullstendig har blitt lagt til side. Jeg har vært heldig. Jeg har hatt en jobb som har vært min hobby. Min favorittaktivitet over alle aktiviteter. Jeg har fått tilfredstillt så mange sider av det som har vært meg. Jeg leter etter de delene som kan erstatte dette behovet, og jeg finner stadig elementer som gir meg det samme. Jeg leter fremdeles etter «kicket». Det kicket av å få ut følelser og av å hente energi gjennom bevegelse. Noen utrykker følelser gjennom musikk, gjennom kunst, gjennom å skrive. Jeg har gjort det gjennom mestring av bevegelse. Nå lærer jeg på nytt.

De siste to årene har lært meg noe jeg muligens ikke ville lært uten. Ja, jeg har blitt modig, mye modigere enn jeg har vært noen gang. Jeg vet hva jeg har og hva jeg trenger. Jeg vet hvem jeg er inni her, inni hjertet, når alt annet er vekk. Når det bare er meg igjen uten noen ting annet, så vet jeg hvem jeg er. Jeg er sterkere enn noen gang. Jeg øver på å godta at jeg er meg selv nok, selv om jeg ikke alltid er fysisk tilstede. Jeg savner kicket. Jeg leter etter erstatningen. Kanskje finner jeg den en dag. Kanskje får jeg det en dag tilbake. Kanskje om en stund vil jeg ikke lenger trenge det for å føle meg hel.

If nothing ever changed, there`d  be no butterflies

If nothing ever changed, there`d be no butterflies

Meg som nå, selv som nå hvor jeg fremdeles kan føle meg som ingenting, vet jeg at jeg er mer meg selv enn før.

Er dette som hender med sykdom eller kriser et tyveri, eller er det en helt ny mulighet?
Jeg tror jeg vet hva mitt svar er…

Reklamer

Alene sammen

«Her er ulltøyet. Jeg legger det i baggen. Har du husket solkrem og solbriller?»
Fireåringen har allerede solbrillene på. Snurrer rundt og rundt på gulvet og teller baklengs fra tjue, gang på gang. «Når skal vi dra? Pappa, nå må vi dra snart!» Lykken er stor hos fireåringen. Jeg suger til meg alle forventningene, ser på gleden i ansiktet hans. Han kan nesten ikke vente på å komme seg til vinterfjellet. Han skal stå på ski, og spille spill på hytta. Bindestrek i yatzy er minst like bra som alt annet. Jeg klemmer og kysser litt ekstra. Åtteåringen er allerede på hytta og venter. Hun har allerede fortalt opprømt om at hun var den første jenta som har hoppet fra taket altså… De kommer til å få en fin helg! Jeg drar setebeltet over setet, mens fireåringen bare skal smake på den ene kjekspakka. Kysser en siste gang, og han har akkurat tid til å si hadet mamma. Jeg ser bilen kjører avgårde, og jeg går inn, låser døren. Stille. Tårer. Alene. Alene i ferien igjen…

Smeltende snø på vinduet

Smeltende snø på vinduet

Det høres deilig ut, gjør det ikke? Tid helt for seg selv, gjøre ingenting. Kunne krype opp i sofaen, og nyte stillheten om du vil. Dra på shopping i fred, invitere venner til middag og vin. I hverdagen med jobb, trening, barnas fritidsaktivteter, lekser og den «selvforskyldte» tidsklemma, er det noen ganger den ultimate drømmen. Nå, er det det ultimate tegnet på at jeg ikke egentlig er helt med. Jeg er alene som syk, samme hvor mye vi står sammen. Det som allikevel stikker mest; Dette er akkurat det jeg trenger.

Det er noe ensomt i det å være syk. Selv sammen med andre kan jeg kjenne meg alene. Noen ganger er det skallet mitt som er tilstede med de andre, og jeg selv klarer ikke henge med. Jeg observerer hva de andre gjør, men får det egentlig ikke helt med meg. Her hjemme, når labyrinten holder meg fast, så er jeg alene selv om hele gjengen min er her sammen meg. Når lyder og bevegelse gjør vondt, og sengen er eneste løsning. Lyset slukkes, dyna fanger, døren lukkes. Jeg hører familielivet som går sin vanlige gang der nede. Da er jeg alene selv når vi er sammen.

Redningen for mange som er syke eller ensomme er sosiale medier. Det har vært redningen for meg, særlig denne vinteren hvor jeg stort sett har levd innenfor de samme veggene hele tiden. De turene jeg har ut, er stort sett for det nødvendigste, og i hverdagen er tiden jeg har med familien min, med barna, den absolutte første prioritet. Det er lite plass til sosial aktivitet i tillegg til det. Men, på nett kan jeg delta på mine premisser. Jeg har fått venner, ja virkelig venner, som jeg aldri har truffet. Det kan kanskje virke naivt å tro at det er ekte, for de som står utenfor i det virkelige livet og ser, men jeg har funnet mennesker og opplevd et samhold som har betydd veldig mye for meg. Jeg gleder meg til vi en dag treffes på ekte.
De sosiale mediene bringer med seg en annen side også. Det er dager jeg kjenner det sårt og vondt og skrolle meg nedover på facebook. Det blir så tydelig at livet der ute fortsetter, det fortsetter helt ubemerket av at jeg ikke lenger er der ute i det. Jeg ser bilder av venner som er sammen, ser navn som tagges på kafe, alle de deilige treningsøktene. Alle de stedene hvor jeg også skulle ha vært med, nysminket og festklar, på kjøkkenet klar for venneinnrykk med middag og vin og drinker eller med ungene i akebakken, eller i svett treningstøy. Hvis bare alt hadde vært annerledes…

Et perspektiv jeg ikke engang har tenkt på tidligere, er hele dette nye nettverket mitt av venner, som tydelig viser sin støtte og omsorg over nett, er mennesker mine venner i livet der ute ikke vet hvem er. På samme måte som jeg kan føle det ekskluderende å se livet der ute gå sin gang, kan det sosiale livet på nett, som for meg er så inkluderende, føles «truende» og ekskluderende for de andre der ute.
20130221-161848.jpg

Det er ikke til å feie under teppet, at det stadig blir lengre mellom invitasjonene, naturlig nok. Det er en kombinasjon av nesten alltid svaret nei fra min side, men jeg mistenker også en frykt for å forstyrre. Det er lett å tenke at det er nok best for meg som er syk, at jeg får si i fra når jeg er klar og har overskudd til å finne på noe. I mens så vokser den terskelen seg høyere og høyere. Den terskelen for å spørre om noen vil være sammen med meg de gangene jeg føler meg alene eller har overskudd. Livet der ute det fortsetter som vanlig, det ser jeg jo, og veien til å føle seg glemt er veldig kort.
Det er flere grunner til at denne terskelen blir høy. Jeg har på en måte ingenting å bidra med lenger. Jeg kan ikke planlegge en venninnekveld flere uker i forveien, og forventer ikke at alle skal kunne slippe alt de har i hendene de gangene jeg plutselig skulle orke. Alt må nå skje på mine premisser. Jeg kan ikke bli med på kino, eller møtes i Oslo for en lunch. De må helst komme hit til meg. Ikke under omstendigheter som før, med middag og sene kvelder. De må kanskje tåle at jeg må kaste de ut etter kort tid, fordi jeg ikke klarer allikevel. Jeg må kanskje legge meg ned selv om de er her, ja gud forby om jeg må det. Tilslutt blir det så mange «tenk om» og «kanskjer» at det er jeg som lager den avstanden fra meg til de andre mye større enn den trenger å være. Jeg vet jo at jeg har gode venner som setter pris på den lille tiden de får med meg, langt her inne et sted så vet jeg det. Det er bare så vanskelig å huske på selv. Det er så lett å glemme, for dette med alenehet og ensomhet, det er så forferdelig vanskelig å snakke om.

Jeg våknet en morgen denne helgen alene, og kjente ikke igjen meg selv. Jeg hadde snakket med en på nett kvelden før om nettopp dette temaet, og fikk spørsmålet; er det angsten for ikke orke, eller det at du ikke orker selv som gjør det vanskelig? Og det er nok en blanding, men mye av det vanskelige i det for min del er at jeg ikke kan planlegge. Jeg måtte virkelig gå i meg selv, og stille meg spørsmålet; hva er det verste som kan skje? Jeg kan jo bli avvist, og finne ut at alle vrangforestillingene jeg lager om meg selv er sanne. Kanskje er jeg virkelig glemt. Naturlig nok valgte jeg sosiale medier som min arena for invitasjon, i all den sårbarhet det egentlig er. Dette er hva jeg skrev:

Er det noen av dere som vil joggebukse-henge med meg i den andre sofaen min i kveld, eller i morgen kveld? Vi trenger ikke si stort, og sovner du på sofaen er det helt greit, det er mulig jeg gjør det samme:) I tillegg til mitt selskap, kan jeg også friste med sjokolade, kaffe, te. Jeg har også vin for de som måtte ønske. Jeg vet hvor vanskelig det er å motstå dette fantastiske tilbud, så det er første mann til mølla, og jeg har kun plass for to-tre av dere. :0) (det er idol-plikt/hgvm-plikt, tanketom underholdning, forbud mot politiske diskusjoner og dype filosofiske samtaleemner som vertinnen vil falle ut av)

Og jeg fikk besøk. Jeg hadde en utrolig hyggelig kveld i går, sammen med min venninne. Hun hadde med take away mat fra restauranten som vet hva de skal lage til meg bare vi sier nummer 41. Vi pratet, og vi så på hver gang vi møtes. Jeg i joggebukse, halvt liggende i sofaen. Jeg trengte ikke si at nå må du nesten gå fordi nå orker jeg ikke mer, men jeg vet at det hadde vært greit det også. Jeg har nettvenner som gjerne vil være med meg, bare vi hadde bodd nærmere. Jeg har også venner fra verden utenfor labyrinten, som setter pris på hver lille mulighet vi får. Ja, jeg ble sliten av besøk, men det ga påfyll et sted i hjertet som jeg kan leve lenge på. Veldig lenge på.

20130221-161424.jpg
Alene er et tema som er vondt, sårt og vanskelig å snakke om. Det ties ofte, og ligger et tabu å tynger over det hele. Det er en diger enorm elefant i rommet som ingen vil snakke om. Det bør snakkes om, fordi det løser så mye. Akkurat nå skal ikke jeg snakke så mye mer om det, fordi jeg har allerede fått klemmer og kyss av en lykkelig gjeng som har kommet hjem fra skiturer og fjelluft. Huset mitt er ikke lenger stille.

Jeg er ikke alene. Jeg er sammen med dere gjennom nettet. Jeg har fått nye venner som jeg aldri ville blitt kjent med hadde det ikke vært for situasjonen jeg er i. Jeg har venner som er nær selv når vi ikke er sammen, som er nær når vi er sammen. Når vi er sammen er det som om vi aldri har vært fra hverandre. Jeg har gjengen min her med meg, jeg er ikke lenger alene. Jeg er takknemlig for hver og en av dere.

Desperat nesten

Det er trangt. Det er så inderlig trangt!
Jeg vil ikke innse at de fine dagene er over. Prøver febrilsk å klatre gjennom kratt, late som at jeg ikke skrapes opp. Det er fortsatt bra. Det går fremdeles fint. Så snubler jeg. Labyrintens lange grener griper etter meg, og veggene flytter seg, stenger alle åpninger som er. Kommer nærmere og nærmere. Klistrer seg til kroppen min, og holder meg fast med lange spisse fingre som borrer seg inn i meg. Jeg har vondt… Jeg ristes og kastes fra side til side. Reiser meg opp igjen så fort jeg kan, for det går jo fremdeles bra. Dette er ikke sant. Jeg mister det ikke nå. De har kommet for å vare… Gå videre, gå videre. Jeg holdes fast. Kommer ingen vei. Vet ikke hva jeg kjemper mot så lenge jeg bare kjemper mot meg selv. Når labyrinten først fanger, så er det bare jeg som taper av å kjempe.
Jeg legger meg ned, lar meg bli tatt og jeg sovner…
20130219-124545.jpg
Jeg kjenner på desperasjonen. Det gjør så ufattelig vondt å miste så lite. Å gå fra dager som har hatt plass, til dager som igjen blir trange er det tyngste av alt. Jeg kjenner på desperasjon, på frustrasjon, på sorg og på trist. Jeg trenger fri. Jeg drømmer om litt fri fra meg selv. Legge kroppen min igjen i sengen, og reise bort uten meg. Det går ikke. Jeg er her med meg hele tiden. Også kommer tårene. Det er ikke lenger til å unngå. De kommer tilslutt. Når jeg skjønner at jeg glipper taket. Kjenner det fine som sklir ut mellom fingrene mine. Sakte glir dagene avgårde, og jeg er nesten ikke lenger i dem.

Det er greit, er det ikke? Å kjenne på frustrasjon, kjenne på desperasjonen av å være fanget i meg selv. Være trist. Jeg tror det er sunt. Ja, jeg tenker positivt. Jeg kjenner på både små og store gleder, men jeg tør også å kjenne på det å være trist. Så trist at jeg vil gi opp. Grave meg et stort hull som jeg kan gjemme meg i til alt blir bra igjen. Jeg gjør det jo ikke.
Det må ikke bli så viktig å tenke positivt, møte alle prøvelser og motganger med et smil, slik at vi ikke lenger vet hva sorg og tristhet er. Det er naturlig. Det må ikke bli slik at jeg skal få skyldfølelse fordi jeg ikke klarer tenke positivt nok, hvis jeg gråter ut min frustrasjon. Jeg tør kjenne på det triste, på den mørke og vonde sorgen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt at nå gir jeg opp, nå vil jeg ikke mer, nå orker jeg ikke mer. Jeg gjør det jo ikke. Det er jo livet liksom…

20130203-150952.jpg

«Down in the dumps» -Amanda Cass

Jeg kjenner oftest på sorgen alene. Jeg synes det er vanskelig å slippe den løs foran andre, og kanskje er det nettopp det som er noe av grunnen. Frykten for å ikke tenke positivt nok. Hva vil den andre tro? Jeg kan ikke gjøre noe med hva andre tror eller tenker. Jeg vet hva jeg har selv. Jeg har plass til det som er trist. Jeg har en plass for det som er vanskelig, frustrerende og desperat nesten. Det er plass for sorgen over det jeg mister. Noe annet ville vært rart. Den plassen jeg har til det, får aldri lov til å bli for stor. Jeg klarer å sette pris på det jeg gjør, det jeg får til og til alle hverdagens små gleder. Det betyr ikke at jeg ikke har lov til å være trist over alt det jeg mister. Alt har sin plass og sitt sted. Jeg kan kjenne på det, ta det i mot når det kommer, også kan jeg legge det vekk igjen. Jeg vet godt hva det er. Jeg vet godt hvor jeg har det. Jeg velger derfor ikke bære på det hele tiden, jeg orker ikke bære på det hele tiden. Det gjør vondt å være trist. Jeg har det best med meg selv når jeg er glad.

Ett skille går det her allikevel. Det er viktig for meg å ikke falle i sorgen og tristhetens feller av selvmedlidenhet og bli et offer. Det er ikke synd på meg, jeg skal være sterkere enn dette. Det er min kamp i denne rare form for kamp jeg kjemper. Jeg har alltid tenkt at det å kjempe seg tilbake fra sykdom, det kjempes med nebb og klør. Med svette og tårer. Her har jeg fått den lateste kamp av de alle. Jeg kjemper en kamp hvor litt er alt for mye, og ingenting egentlig er nok. I kampen er det plass til alle følelser. Det er en del av livet. Det er ikke de tårene jeg gråter eller de dagene jeg er lei, som avgjør hvorvidt jeg blir frisk eller ei. Eller kanskje er det det. Jeg tror i hvert fall om jeg aldri hadde kjent på de, så ville de kommet og tatt meg igjen en dag.

20130219-124647.jpg

I look up to you -Amanda Cass

Så til deg som gråter i kampen din. Til deg som tør å vise at du er svak.
Til deg som kjemper en kamp som ikke skal kjempes, men bare væres.
Til deg som kjemper en kamp du vet du kanskje ikke vil vinne.
Til deg som har mistet en arm, et bryst eller et ben.
Til deg som sloss mot det mørke i deg selv, mot tanker eller troll som ikke finnes.
Til deg som er helt frisk.
Det er greit. Det er greit å være trist. Det er greit å være desperat nesten.
Også er det lov å være glad og lykkelig allikevel og samtidig.
Jeg har skrevet det før, og jeg skriver det igjen;
Vi er heldige, vi er mennesker. Vi klarer begge deler!

Hjertet

Kassene mine står ikke lenger stødig, og jeg sitter på gulvet og ser veggene i labyrinten komme nærmere og nærmere. Jeg ligger ikke, men det som så ut til å kunne holde seg åpent og lyst en stund til, har blitt trangt igjen.
De er tunge de dagene hvor stegene ikke er fremover, men tilbake. Når det jeg innerst inne håpet var forbi, igjen kommer meg i møte. Jeg visste det jo, jeg har forberedt meg på det. Jeg har minnet meg selv på at det er her og nå  som er viktig. Dagene kan bli bedre, de kan bli dårligere. Det er bare sånn det er.
Gjør det beste jeg kan med akkurat denne dagen som er i dag.

I dag er dagen for alle hjerter. Hjertet mitt gjør vondt.
Hjertet mitt mister biter av seg selv. Her nede i labyrinten, her hvor veggene blir så høye, så er ikke hjertet lenger modig. Avstanden til alle de andre hjertene der ute blir så stor. Jeg glir lengre og lengre unna, selv når jeg føler det så nær. Alt der ute går så fort, og hjertet mitt så sakte. Tenk om det ikke lenger vil klare å være med der ute. Der ute hvor alle de andre hjertene er. For hjertet mitt har mistet de bitene som har vært dets styrker. Det er ikke lenger sterkt, det er ikke lenger utholdende. All energien har blitt borte i alle fallene. De bitene har blitt borte.

Hjertet i biter

Hjertet i biter

Veien føles så uendelig lang. Noen dager blir den stenen i hjertet alt for tung. Den vokser og tar plassen til alt det andre som har vært størst. Til håpet, til gleden, til troen og motet. Noen dager så er det for vondt for hjertet å kjenne akkurat hvor det er. For jeg vet at det er mange andre hjerter der ute, som også har mistet biter av seg selv. Og de har mistet biter i mange flere år enn meg. Stenen blir tung, og den river i mammahjertet. Mammahjertet som vet at hjertebarna, de er små nå. Det er nå de scorer sine første mål på håndballbanen, eller prøver de nye skøytene for første gang. Det er nå de vil gå på skiturer, med kakao og kvikklunch. Snart de skal lage fine vinterminner, i vinterferier, på vinterhytter. Det er nå mammahjertet veldig gjerne skulle vært der med hele seg selv. Klappet og heiet. Laget konkurranser. Laget de kuleste akebakkene. Vært med i slalombakken for første gang… Klart hjertet blir litt redd. Skal det aldri få være med i minnelagingen? Det er for vanskelig å godta. Det er nesten umulig å akseptere. Det gjør for vondt å stå i. De siste ukene har jeg kjent på gleden. Jeg har strukket meg etter toppen, og jeg har klatret uten sikring. Vips, så var det borte.

20130214-151358.jpg

Amanda Cass – How to mend a broken heart

Jeg blir revet opp og visket vekk. Lag for lag, så blir jeg borte. Til slutt så er det bare hjertet igjen. Helt alene. Nakent. Sårbart.

Hjertet mitt, det mister biter av seg selv, og jeg undres hvor lenge det kan tåle. Jeg ser meg rundt. Jeg leter etter biter som kan passe. Biter som kan erstatte de som jeg har mistet. Som kan gjøre hjertet sterkt igjen. Som gjør meg modig, sterk i stormen. Jeg trenger bitene som gjør meg hel igjen. Det som bygger konturene som nå er visket ut. Jeg er klar til å bygge!

Her er jeg. Det er her jeg er. Ingen andre steder, enn akkurat her.

Midt i labyrinten. Skjør og sårbar. Rydder plass til håpet og til motet. Reiser meg igjen.
Puster. Det blir bra.
Hjertet mitt banker fremdeles!

Kroppssvik

Det bør ikke komme som noen overraskelse at jeg har fått et noe anstrengt forhold til kroppen min. Det handler ikke om kilo for mye eller for lite. Ikke heller om strekkmerkene etter barnefødsler, eller muskler som har forsvunnet. Det handler heller ikke om de mørke ringene under de litt matte øynene. Jeg føler at kroppen min svikter meg. Og for et svik det er…

Kroppsfokuset er enormt i media, som vanlig i januar og februar. Treningssentrene har gruppetimer som heter Beach 2013, fit og faboulus og jeg vet ikke hva. Jeg har lest flere gode innlegg som har vært et oppgjør og en motvekt mot dette fokuset, og jeg kan ikke annet enn å stille meg bak disse. Jeg har jobbet i treningsbransjen i mange år, en bransje som lever av kropp. Kropp selger, det er ingen tvil om det, men fra mitt ståsted så kommer helse først. Trening og sunt kosthold er for helse, en kropp som ser sunn og bra ut er en hyggelig bivirkning. Hva som er sunt og hva som ser bra ut er det ingen som har en fasit på. Jeg tror på og heier på at en kropp som er frisk, en kropp som fungerer og en kropp som blir elsket av den som eier den, er en kropp som ser bra ut. Lite provoserer meg mer på kroppens vegne, enn «sommerkroppen 2013». Stakkars kropp resten av året!

Smoothie frokost

Smoothie frokost

Jeg har aldri hatt noen perfekt kropp. Den har hatt sine vondter og skader, den har ikke alltid vært frisk, den har fått sine runder med forkjølelse og influensa, den som alle andre. Den har gått opp en del kilo mer enn anbefalt, de gangene den har vært gravid. Den har også gått noen kilo ned. Men den har virket. Jeg kunne bruke den til det jeg ville. Den har svettet, danset, hoppet, løpt. Den har båret tunge ting, trent mange timer i uken. Den har dratt barn på akebrett, gått skiturer, løpt i skogen, spilt håndball. Den har til og med båret frem og født to barn. Helt av seg selv. Helt uten å tenke seg om, så har den klart å gjøre alt dette. Den har spist maten den har fått, både den sunne og det som er kos. Den har tålt mye, og den har klart å hente seg inn igjen.

Etter at jeg ble syk, så har jeg mistet mye kroppsvekt. Jeg passer kanskje inn i det som de glansede magasinene fremmer som et ideal. Jeg er lang, jeg er slank, vel på kanten til tynn, muligens også litt for tynn i perioder, men dette er jo idealet, sant? Hadde jeg orket shopping, kunne jeg nok stort sett kjøpt hva jeg ville, i en klesstørrelse jeg brukte sist på ungdomsskolen. Det er også de som forteller meg hvor bra jeg ser ut nå, som snakker om at jeg har gått ned i vekt. Men den vekten, den er et tall. Den størrelsen jeg bruker i mine klær, det er et tall, det er ingen verdi på hvor mye jeg er verdt eller hvor sunn jeg er. Det betyr virkelig ingenting, så lenge jeg ikke virker. Jeg kan brukes til pynt, men det er det. Jeg vil ikke være pynt.

I et hopp

I et hopp

Jeg elsker trening. Jeg elsker bevegelsen, det å kjenne hvor langt jeg kan strekke meg. Kjenne på fremgangen. Føle energien som fylles på etter trening, selv om jeg er sliten. -Eller som tidligere ble fylt på. Trening og instruksjon har vært et sted jeg har hentet energi. Det er der jeg har fylt opp meg selv. Etter en lang arbeidsdag har jeg også tenkt at nå skulle jeg ønske jeg kunne gå hjem og legge meg i sofaen, også var det kanskje den timen som ble den beste. Dette synes jeg er vanskelig nå, jeg har ingen steder jeg kan hente energi. Alt som før har fylt på, som trening, lek, venninnekvelder, kafeturer, symaskinen, det koster. Trening koster mest av alt. Det er kanskje slik at sykdom snur opp ned på alt, og det som før har tiltrukket meg er nå det som blir lengst unna? Det er vondt når alt koster og ingenting gir. Det er vanskelig å stenge «energityvene» når bare det å stå opp av sengen, ta på klær, spise mat koster en halv dags energi. Jeg liker allikevel å tenke at et eller annet sted lagres de gode opplevelsene, de som kanskje koster mye i øyeblikket. Når jeg nærmer meg slutten på labyrinten så kan jeg allikevel hente ut all den lagrede energien fra et sted. Det har derfor vært viktig for meg å gjøre vanlige ting, så langt det har vært mulig. Jeg gleder meg til våren, hvor kroppen kanskje kan tåle lett yoga trening igjen. Det blir lettere å gå små turer, kanskje de kan bli lengre også. Jeg vil gjerne bli venn med kroppen min igjen.

Det er en følelse av svik her, og et samarbeid som ikke fungerer. Jeg gir den alt det den vil ha. Spiser kun mat den tåler. Hviler og gir den ro. Holder meg så langt det går innenfor de grensene som ikke synes. Jeg er balansekunstner i en kropp uten balansepunkt. -Jeg får ingenting igjen. Det hjelper ikke at jeg blir sint på den fordi den ikke kan brukes til det jeg gjerne skulle brukt den til. Til bevegelse, til dans, til glede… Det hjelper heller ikke at jeg er sint på den nå, for at kassene mine har rast de siste dagene, og jeg igjen sitter på bunnen i labyrinten, venter på å klatre. Den har klart å stå opp med meg. Jeg sitter ved spisebordet og skriver disse ordene. Jeg lå i sengen i går, jeg er oppe i dag. Tenk alle de gangene den reiser seg igjen etter fall. Igjen og igjen og igjen og igjen… Den har et hjerte som slår, og selv om det er dager der det føles som om det er det eneste den gjør, så gjør den det. Det viktigste av alt.

Dansen

Dansen

Så til deg som våkner og ser kroppen i speilet og ikke liker det du ser. Virker du? Ikke straff deg fordi du mangler noen kilo eller har noen for mye. Hvis det ikke hindrer deg, så kjenn at du lever! Du puster, du har våknet, selv om det var tungt. Du kan lukte, smake, se, føle, lytte, gå, løpe. Dans med deg, beveg deg, bruk deg. Gled deg over den kroppen du har. Ikke bli et tall på en vekt eller en kroppsmasseindeks. Ikke la de glansede magasinene skape ditt ideal for hva som er sunt. Vær glad i deg selv!

Den kroppen jeg har nå er faktisk den samme som har båret frem mine to vakre barn. Det er den samme kroppen som har trent, som har danset og som har lekt. En dag så skal vi nok gjøre det igjen. Nå skal jeg takke den for at den klarer det viktigste av alt.

Jeg lever.