Hvilken maske er min?

Vi fyller ulike roller i livet, og vi fyller de i ulik grad til ulik tid. Hvilke roller er igjen til meg når jeg er syk? Jeg kan føle jeg ikke fyller noen av mine roller i den grad jeg skulle ønske. Allikevel sitter jeg bakerst i salen og venter spent på om hovedrollen kanskje kan bli min, eller om jeg må være statist for resten av livet… Alle disse rollene, de kommer med masker og kostymer. Vil jeg noen gang finne en som passer perfekt?

Mange roller jeg fylte tidligere har blitt borte. Både kostymer og masker har blitt alt for store, slik at jeg faller igjennom. Roller på jobb, som leder og instruktør, som forelder i klassesammenheng og i barnehage. Venn kan jeg være på avstand. Mamma og kone og kjæreste, de to siste selvsagt med samme mann, fyller jeg ikke lenger slik jeg skulle ønske. Jeg improviserer. De jeg er der for, vil nok si jeg fyller den mer enn godt nok, men jeg skulle gjerne gitt mer. Jeg vil gjerne fylle de til randen og vel så det. I stedet ble jeg tildelt rollen som syk. En rolle jeg bestemt ikke søkte for eller ønsket, men jeg har blitt tredd inn i et alt for trangt kostyme, nesten umulig å få av. Nesten umulig for andre å se. Men jeg kjenner det. Så til de grader kjenner jeg det, at det kan føles som om jeg går inn i en rolle og tar på meg en maske de gangene jeg skal treffe andre, eller skal ut på kafé. Hvis jeg skal i butikken eller ut på tur. Jeg spiller rollen som frisk…

20130204-143555.jpg
Jeg vil stoppe litt her, for jeg vil snu litt på det. For hva er rollene i dette? Hva er masker og hva er meg? Hva ligger i dette usynlige trange kostymet og uønskede rollen som syk? Mennesker som går forbi meg på gaten og ser meg vil nok ikke først og fremst tenke at jeg er syk. Det synes jeg er fint. De som kjenner meg, mine venner, og familie trenger heller ikke alltid se at jeg er syk. De vet, og de forstår så godt de kan. Det er fint. Den første tiden i denne labyrinten var det vondt og irriterende hver gang noen sa, men «du ser jo så bra ut.» Ja vel, tenkte jeg, det hjelper jo ikke meg noen ting. Nå prøver jeg snu på det, ta det som et dobbelt kompliment, » tenk, jeg klarer det også! Jeg klarer å se bra ut selvom jeg er dårlig!»
Å være syk på en måte som ingen nødvendigvis trenger å se, har nok først og fremst vært vanskelig for meg å forholde meg til. Det har vært vanskelig å senke kravene, slippe skyldfølelsen. Fordi jeg synes det har vært, men også er, vanskelig å forholde meg til, så har det nok vært vanskelig for andre også. Jeg har ikke delt om hvordan jeg har hatt det, eller snakket så høyt om at jeg har vært syk. Ikke før nå i denne lille labyrinten. Noen få har sett meg veldig dårlig, og sånn vil det nok fortsatt være, men det er vel greit, er det ikke? Jeg har hverken noe å bevise eller motbevise for andre. Ting er som de er. Jeg virker ikke så godt som jeg burde. Men jeg er ikke sykdommen. Det finnes også mye som er friskt her. Desverre til tider alt for lite, og for tiden begrenser det seg mest til innebruk. Det trange kostymet til syk, må allikevel ikke få så stor betydning at jeg selv blir helt borte.
20130204-143759.jpg
En ting jeg lærte i de to årene som leder, og mange år som instruktør, er at jeg kan ikke bli likt av alle. Sånn er det bare. Slik tenker jeg det er nå også. Jeg kan ikke forvente at alle skal forstå noe som jeg ikke alltid klarer å forstå selv heller. Jeg kan ikke få gjort noe med hva andre tenker om meg. Det er bortkastet energi å tenke på hva andre kanskje mener om at jeg ikke er i jobb, at jeg ikke klarer hente i barnehagen, at jeg sjelden klarer si ja til sosiale sammenkomster. Noen vil sikkert ha meninger om hvordan jeg løser mine dager, eller at jeg står opp sent. For noen er det vanskelig at jeg noen dager ser helt frisk ut. Jeg vet det er fordommer der ute. Det vil alltid være de som mener jeg bare må tenke litt positivt, eller ta meg sammen eller at jeg ikke prøver hardt nok, men de fortjener ingen plass i min heiagjeng!
For en liten stund siden var en venninne innom meg en kort stund. Så forteller hun meg at hun har prøvd å lese litt om dette, forsøkt å forstå, men det er så vanskelig. Jeg vet ikke helt sikkert hva hun sa etter det, fordi prøvd å forstå er nok. Det gikk rett til hjertet mitt. Jeg vet ikke om jeg sa det da, men jeg sier det nå; Takk!
20130204-143412.jpg
Denne rollen som syk er en jeg har fått. Den hverken kler meg eller passer meg. Kostymet er trangt og masken litt matt. Litt blek. Men jeg velger å se på den som en rolle. Den er ikke noe jeg er. Jeg er ingen sykdom, jeg er meg. Jeg vet at det er et utmerket kostyme uten tilhørende maske som henger i skapet. En rolle som passer meg perfekt. En rolle som er helt naturlig. Det hender jeg får lov å være den. Hvor jeg kan gå ut og møte mennesker som den andre kjenner meg igjen som. Det hender også jeg er ute og ikke ser spesielt frisk ut. Begge deler er greit. Det er ingenting å skjule, men jeg har heller ikke noe behov for å vise det.

Noen dager er for kjoler og høye støvletter, andre er for joggebukser. Ofte er det kanskje slik at dagene med kjoler og støvletter er de som burde vært i joggebukse, men det er greit. Det kan føles godt å kle seg litt ut, for å slippe litt vekk fra alt det syke. Så tar jeg kanskje en maske på, men den masken er den fineste jeg har. Den masken er den som er meg.

35 thoughts on “Hvilken maske er min?

  1. Kjære Ann Jeanette! ❤
    Jeg vet ikke om du hadde tenkt det sånn, men jeg leser så mye sårhet og tristhet imellom linjene dine. Og hadde du vært her hadde jeg gitt deg en stor klem!

    Vet du, ja – det er sånn at det nok er endel folk som synes du er lat. Som himler med når de forstår at du har sovet til 12. Eller at du lar mannen din lage middagen nesten hele tiden. Eller at du ikke henter i barnehagen.. osv osv. Og det ER så vanskelig, at folk ikke forstår! Selv tok det med mange år å innse at jeg hadde mennesker i livet som aldri kom til å forstå mine "plager" med psykisk lidelse. Og for meg ble det en sorg, for jeg ville så gjerne at de skulle forstå. Ikke dømme meg. Jeg håper at du klarer å legge det vekk lettere enn det jeg gjorde. Akseptere at ikke alle kommer til å forstå. At det alltid vil være noen som tenke at du er lat. Men det handler utelukkende om dem, og på ingen som helst måte om deg.

    For nå, så ligger noen av rollene dine litt i hi. Nå har du ufrivillig rollen som syk, men det er ikke hele deg, som du sier. For meg har du rollen som en nettvenn – som jeg håper blir en på-årntli-venn etterhvert 😉 – som betyr mye for meg. Både igjennom tvitringen din og bloggen din. For meg har du vært en av dem som har fått meg ut av ensomheten. Jeg har blitt nett-glad i deg deg! ❤ (Og se der fant jeg opp et nytt utrykk også!)

    Og roller eller ikke roller, syk eller frisk, med maske, uten maske. Du er Ann Jeanette. Fra nederst til øverst, fra ytterst til innerst, og så lenge du ER hele deg – så har du ingenting å bekymre deg for. For hele deg, med alt hva du er, er flott!

    Fina!

    Lik

    • Nå ble jeg veldig glad kjære deg. Litt rørt egentlig<3
      Jeg vet ikke om det er så mye sårt og trist, men litt vil det jo være. det er mange roller jeg gjerne skulle fylt! Men jeg har innsett som du, at mange får tenke akkurat hva de vil. Jeg gidder ikke bruke kreftene mine på de. De trenger ikke være med i heiagjengen min. Der vil jeg ha sånne som deg:)

      Jeg er ufattelig glad for at vi har blitt nett-venner! Jeg gleder meg til vi får treffe hverandre på ordentlig.
      Vi er fine akkurat som vi er ❤
      Klemme på!

      Lik

  2. Hei.
    Nå var det så mye jeg ville skrive at ingenting kommer ut… jeg er helt målløs. For alle disse maskene, og alle disse kostymene lager et kaos… Stortsett blir de liggende nederst i skapet mitt som en bylt, og joggebuksa blir tatt på. Noen dager, når man har ork til å rydde i rotet så er det gøy å ta på seg en artig kostyme og kle seg litt opp, finne en maske som passer for anledningen og glemme litt morgendagens bekymringer.

    Vi skal etterhvert finne tilbake til den hverdagen hvor vi kan kle oss i hva vi vil og føle oss supre akkurat som vi er!

    Klem fra meg og!

    Lik

  3. Jeg liker det jeg ser. Jeg liker ikke at noen sliter, men jeg syns du er reflektert og sårbar og du skriver godt. Jeg har også tenkt i et av mine innlegg (som var svar til de som klager over de lykkelige) at når jeg tar bilde i hagen min, så tar jeg ikke av de visne blomstene. Jeg tar bilde av de friske. Det er de jeg viser frem. Så kan de nærmeste få slippe inn i hagen når jeg ikke har luket.
    Jeg liker det du skriver og kommer sikkert inn igjen. Og som fotogal, syns jeg bildene var geniale og veldig beskrivende.

    Lik

  4. Hei!

    Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no

    Hilsen Magne i VG

    Lik

  5. Utrolig bra skrevet, reflektert, bevisst over hvilken rolle som skjuler seg bak hver maske. Åpenhjertig og ærlig. Takk for at du deler. Jeg ser at du virkelig har gått inn for denne teksten. Vi trenger å høre dette. Realiteten. Alt er ikke like vakkert, men det er sant. Ønsker deg alt godt!

    Lik

  6. Kjempeflott skrevet, litt trist, ærlig og med pågangsmot. Etter å ha skrollet litt nedover, syns jeg at jeg så det stod at det er ME du har? Det å ha usynlige sykdommer er jammen meg ikke lett, og som venninna di sa, det er litt vanskelig å forstå. Man ser jo frisk ut, men man er ikke det. I år er det 5 år siden sykdommen sa for første gang «Hei!» til meg, og den siste uka har vært alt annet enn okei. 2012 fikk jeg mange nye roller i det store skuespillet «Livet», men rollen som syk er nok fortsatt min. Det kommer den nok alltid til å være, men hvor stor del den tar av livet mitt, det er ikke godt å si. I 2012 fikk jeg spille mest andre ting enn syk, og hadde mitt beste år som syk hittil. Jeg klarer noen timer på jobb i uka, og er storfornøyd med det 🙂

    Lik

    • Hei!
      Ja jeg har ME. Det er godt det finnes oppturer som det går å leve litt i:) 2012 var ingen højdare for meg, men blikket er fremover. Forberedt på alt og ingenting!
      Takk for at du la igjen kommentar.
      Ann J

      Lik

  7. Jeg kom tilfeldigvis innom bloggen din i sted, og jeg klarer ikke rive meg løs ifra den. Måten du skriver på fanget meg helt, du har en helt spesiell evne til å beskrive hvordan det føles å være ME-syk. Jeg har selv hatt ME i 6 år nå, og jeg kjenner meg så igjen i alt det du skriver. Jeg kommer til å følge reisen din, og jeg håper labyrinten din gir deg mange positive overaskelser på veien! 🙂

    Lik

  8. Hei!
    Jeg kom ved en tilfeldighet inn på bloggen din. jeg sitter med tårefylte øyne.
    Du skriver helt vanvittig bra, så ærlig, så sårbart. du satte ord på noe jeg ikke har klart, men trengte. jeg har ikke ME, men sliter med kroniske smerter ala hodepine.
    Ville bare ønsker deg alt vell, og lykke til:)
    Malin

    Lik

  9. Takk for en god, naken og ærlig tekst og beretning
    Jeg ser også tristhet og sårbarhet i den – og for meg er det denne sårbarheten og nakenheten som gjør den så sterk.
    Jeg tenker at uansett om man har ME eller andre utfordringer ,er følelsen av å ikke klare fylle sin rolle et stort tap av selvfølelse og en sorg – uansett hvilken eller hva slags rolle. Derfor er det så viktig at du er så tøff og god at du setter ord på det. For det er så veldig gjenkjennbart i måten du ordlegger deg på.

    Selv skrev jeg for en tid tilbake om det å vise meg sårbar og naken – altså uten kostyme eller maske. Essensen jeg forsøkte få frem var tanker rundt om det å vise seg sårbar og naken var en styrke eller svakhet? Om de rundt meg eller jeg selv ville se annerledes på meg selv om jeg gråt og viste meg «svak»?
    Jeg tenker at her er vi så fryktelig forskjellig og vi er alle farget av vår «arv» og bagasje.
    MEN det er ett ord jeg jobber knallhardt med for å gjøre til en del av meg selv om min hverdag – RAUSHET! Jeg må være like raus med meg selv som jeg er med andre!

    Kjære deg!
    Jeg mener det ikke som en formaning eller råd engang, men som et ektefølt ønske for deg – vær raus med deg selv!
    Ønsker deg alt godt, og måtte alle kostymene og maskene ekspangdere og gi deg det rommet du trenger og fortjener for å kjenne på at du er mer enn bra nok bare igjennom at du er til!

    Lik

    • Tusen takk for så kloke ord!
      Raushet er veldig viktig. Det er nok litt det samme jeg skriver om i med krone på hodet. Være stolt av seg selv. Og som jeg skriver over her også, vi må bry oss så mye om hva andre tenker om oss. Noen vil aldri kunne forstå, noe. Vil kanskje heller ikke forstå fordi det blir for vondt og vanskelig. Jeg har allikevel mange som gjerne vil forstå, og som lar meg være akkurat som jeg er.
      Håper du får en fin dag i dag:)
      Ann J

      Lik

  10. Wow, det fortalte akkuratt hva jeg har følt de siste dagene og hjalp meg med å få tankene i hode til å passe der de skal være! Jeg har vært så sint de siste dagene for mange ikke forstår meg og sykdommen. Tusen takk! Du hjalp meg virkelig!

    Lik

    • Så fint at jeg kunne hjelpe:)
      Det er klart at det er frustrerende hvis ingen forstår, men ikke la de styre hvordan du har det. Ikke gi kreftene dine til dem. Har du lest «the spoon theory»? Gjør det og gi den gjerne til de du trenger at forstår! Ønsker deg lykke til:)
      Ann J

      Lik

      • Du skriver fantastisk godt om hvordan det er å leve med ME. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om maskene vi bærer. Takk! Jeg takker også for tipset om å lese «the spoon theory». Tårene rant mens jeg leste, akkurat sånn er det. ❤ til deg!

        Lik

  11. Veldig godt skrevet, selv om man ikke er syk og sliten på samme måte, så tror jeg likevel noen av følelsene er de samme for oss alle. Vi trenger nok alle disse kostymene med høyhelte sko i blandt, for å føle oss litt om oss selv igjen, når man har vært syk lenge. Selv om det koster når de fine skoa tas av etter en dag hvor man tappert har smilt til verden og våget å late som alt er ok. Selv om alle har hver sin kamp å kjempe, tro jeg det er viktig å stå sammen mot de fordommer og den manglende forståelse vi med skjulte sykdommer mange ganger blir møtt med. Jeg har selv nettopp tatt tak i dette tema på min blogg i SmuleSkogen. Hvordan vi som medmennesker ofte stempler andre uten å vite hva som er galt, når noen ikke er slik vi forventer at de skal være. Ta gjerne en titt innom min lille skog hvis du har tid og lyst! Håper ellers du får en fortsatt fin onsdag!
    http://www.smuleskogen.com/blogg/2013_02_05.htm

    Lik

    • Takk for kommentar!
      Klart jeg vil på besøk i skogen. Jeg kommer plutselig innom.
      Jeg er helt enig i at fordommer skal bekjempes, det handler om medmenneskelighet og respekt. Respekt for det vi ikke vet noe om. Jeg forventer å bli møtt med respekt i helsevesenet, men jeg vet at det ikke er slik for alle. Jeg har vært heldig, men har også hatt noen dårlige opplevelser, og de fester seg. Men samtidig så er det ikke de som ikke vil forstå jeg ønsker å bruke kreftene mine på. Det vil alltid være noen som ikke vil forstå. Mye vil forhåpentligvis endres med mere forskning.
      Jeg tror derimot fordommer ikke bare gjelder de med usynlige sykdommer. Tenk hvor mange i rullestol som opplever å bli snakket over hodet på for eksempel.
      Ønsker deg en god onsdag også:)
      Ann J

      Lik

  12. ååå, det er sjelden jeghar lest noe som beskriver noe så treffende, og er så fint (ikke at det er fint at du er syk, men det var så fint skrevet). jeg er og har vært mye syk selv,,og kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av «roller», spesielt siden jobben jeg hadde var forbundet med en god del rettigheter og et fint «kostyme».
    meeen, vi får vel tenke at vi fyller våre roller godt nok:). og av og til gir det meg en tilfredstillelse og bedre selvtillit å vite at jeg har taklet «sykerollen» godt, så ufrivillig pålagt den enn er. det er mange som nok synes synd på meg fordi jeg har blitt syk-men egentlig tenkermjeg at jeg (vi?) har lært masse om livet som andre ikke kan og ikke klarer, så egentlig kan i mye vi syke også:)! (om dette kom riktig ut..;))

    hm, uansett , klem til deg- jeg heier på deg (og på oss:)! )

    Lik

    • Hei:)
      Jeg kunne ikke vært mer enig!
      Ja vi er gode nok, men det er lov å ønske seg mer. Det går an å tenke begge de tankene på en gang!
      «Stakkars deg» er ofte vondt å høre, fordi ofte kommer det på en god dag, når jeg endelig er ute, endelig treffer de jeg kjenner, og jeg synes dagen er super. Jeg synes sjeldent synd på meg selv, da trenger ikke andre gjøre det heller. Vi trenger heiagjeng og noen som forstår at det i perioder er veldig tøft. Ja, vi lærer og vi vokser. Selvom vi hverken merker det eller alltid klarer å se det, så er det det vi gjør! Jeg anbefaler deg å lese en artikkel fra i går
      http://tirsdagmorgen.no/2013/02/05/i-tilfelle-krise/
      Det handler om akkurat det!
      Vi heier på hverandre!
      Takk for kommentar.
      Ann J

      Lik

  13. Tilbaketråkk: Har sykdommen forandret meg? Hvem er jeg blitt? | Melivetpaaslep

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s