Jeg kunne kanskje trengt litt hjelp, kanskje

Jeg har ett stort problem her i livet. Jeg er veldig dårlig på å be om hjelp. Jeg er flink til å hjelpe andre, men når det kommer til å be om hjelp selv, så er jeg på kanten til håpløs. Jeg vet ikke hvorfor, for jeg er ikke en som har et behov for å vise eller late som at jeg er en superdame som klarer alt jeg vil selv. Jeg elsker å jobbe i team, gjøre andre gode, bruke andres styrker for å skape gode resultater. Men når jeg trenger hjelp selv, så blir jeg liten som en prikk, graver meg ned i tide og håper at alt bare går over av seg selv.

Hvit Rose

Hvit Rose

Jeg blir liten når jeg trenger hjelp. Jeg blir liten i møte med et helsevesen som ikke kan gi meg den hjelpen jeg trenger. Det finnes ingen medisin eller en pille som kan trylle vekk alt jeg strever med. For meg så er det allikevel mye hjelp i det å bli forstått, bli hørt og bli sett som den jeg er. Jeg er ikke et papirark med svar på blodprøver. Jeg er meg. Jeg blir også liten fordi jeg er vant til å sitte på den andre siden av bordet. Jeg er den som hjelper. Jeg liker ikke tanken på at jeg ikke klarer å hjelpe meg selv, bedre enn jeg allerede gjør. Som syk er det ikke bare det medisinske jeg trenger hjelp med. Det er ikke slik at jeg tidligere klarte alt selv heller, men det blir mer tydelig nå. Før kunne jeg legge litt stolthet og utfordre meg selv ved å skulle klare noe jeg ikke trodde jeg ville klare. Det var utfordrende og motiverende. Nå kan det være utfordrende nok å klare komme meg opp trappen her hjemme alene. Jeg finner ikke alltid motivasjonen i det jeg egentlig ser på som en selvfølge at jeg skal klare.

Jeg greier ikke helt å sette fingeren på hva som er årsaken til at jeg synes det er vanskelig å be om hjelp. Det er nok flere ting som spiller inn. For det er noe nakent og sårbart i det å vise de rundt meg hvor lite jeg klarer. Hvor vanskelig dette er. Kanskje ligger det også en frykt for å bli avvist. Bli en byrde og en ekstra belastning for andre, som selvsagt allerede har sine egne utfordringer i sine liv. Alle har jo sitt. Jeg har det sikkert ikke så ille. Det går jo bra. Alt ordner seg jo på et vis… Også utsettes hele tiden det ubehagelige i å be om hjelp, til det er ytterst nødvendig. Kanskje er det da allerede for sent.

Det er ikke bare det å be om hjelp som er vanskelig, det kan også være vanskelig å ta i mot hjelp. Jeg må innrømme at min krone blir litt borte i tilfeller jeg må ta i mot hjelp. Ved juletider ble jeg lagt inn på sykehus, fordi jeg var veldig svak. Jeg måtte til legen, og det besøket gjorde meg så sliten, og da jeg skulle gå derfra klarte ikke bena lenger å holde meg oppreist. Kronen var knust. Allikevel gjorde jeg et stort nummer av at jeg i hvert fall ikke skulle ha ambulanse til sykehuset. Da jeg kom til sykehuset skulle jeg i hvert fall ikke sitte i rullestol på vei inn. Jeg skraper sammen de delene av kronen som jeg finner, det får da være måte på hvor mye hjelp jeg skal trenge og måtte ta i mot. Det er heller ikke et stolt øyeblikk når mamma innimellom tar med seg skittentøyskurven vår for å vaske og brette alt som har hopet seg opp, men du verden hvor mye hjelp det er. Det er klart stoltheten krymper litt når jeg vet at de gangene min kjære skal ut å reise med jobb, så trenger jeg at noen passer barna, fordi jeg ikke klarer morgenen alene. Jeg klarer den faktisk ikke sammen noen heller. Det vanskelige i det, ligger i ønsket om å få til disse hverdagslige tingene selv. Ved å spørre om hjelp, ved å ta i mot hjelp, ved å innse at jeg trenger hjelp til de helt vanlige hverdagslige tingene, så blir det også tydelig for meg selv at jeg er ganske dårlig. Noe jeg lenge har forsøkt å skyve vekk så godt jeg bare kan. Det gjør vondt å innse.

Men jeg trenger hjelp. Sånn er det bare.

Engel

Engel

Allerede tidlig i denne labyrinten, forstod jeg at jeg trengte hjelp. Jeg trengte noen som kunne hjelpe meg å ta vare på meg selv i dette kaoset av usikkerhet, omveltning og en hverdag hvor jeg ikke lenger kjente igjen meg selv. Paal er coach, og han ble min heiagjeng fra utsiden av labyrinten. Dette samarbeidet har blitt annerledes enn hva som var utgangspunktet, fordi jeg først og fremst trengte hjelp fordi jeg syntes det var fryktelig vanskelig å være sykemeldt. Det har hjulpet meg å klare og holde på meg selv, sortere hva som er viktig, og ikke minst ha en som klarer å se mine styrker, selv når jeg er minst i hele verden og livet alt for stort. Det er lett å bli alene med sin sykdom og sine frustrasjoner. Jeg kan føle meg i veien, som en belastning for de andre her hjemme, selv om jeg ikke er det. Jeg får all den støtte jeg trenger av gjengen min, men det har også vært viktig for meg at min kjære skal være nettopp min kjære, og ikke alltid være støttekontakt, sykepleier og psykolog i tillegg. Da har det vært godt å ha en som jeg stoler på, som står utenfor og kan se det jeg ikke ser, som jeg kan lene meg litt på. En som heier, trøster, kan le med/av meg, og som kan riste meg litt, når det trengs. Han har lært meg at det ikke er farlig å være sårbar og ærlig, og det er ingen hemmelighet at denne bloggen er et resultat av vårt samarbeid. Her kan du lese hva Paal skriver om kriser og god saus.
Det finnes så mange fine folk, engler, utenfor min labyrint, som så gjerne vil hjelpe. Jeg har fått kjenne denne hjelpen, og det er noe av det som har snudd mine siste måneder i seng, til at jeg nå klatrer uten sikring. I starten av januar la jeg ut denne statusen på facebook;

Hei dere! Jeg strever litt med matinntak om dagen, og har litt for lite krefter til å eksperimentere selv på kjøkkenet. Er det noen gode mennesker som vil bake litt for meg? Jeg har en lang liste over ting jeg ikke tåler, men hvis noen vil prøve seg på rundstykker eller knekkebrød, så blir jeg veldig glad. Jeg betaler selvsagt for jobb og innhold!

Responsen var enorm. Allerede samme kvelden fikk jeg levert mat på døren. Å legge ut dette kostet meg mye, og det satt langt inne å trykke send, men all den støtten jeg fikk har gjort at jeg klarte å snu en kurve som pekte videre nedover, til hit jeg er i dag. Jeg spiser fremdeles knekkebrød som ble bakt til meg. Jeg har enda flere som venter på at jeg skal si i fra når det begynner å bli tomt. Det er ingen svakhet å be om hjelp. Det ligger mye styrke i det å vise for seg selv og sine omgivelser hvilke utfordringer som er. Jeg blir stadig bedre og øver hver dag. I morgen skal jeg be om hjelp igjen. Vi trenger litt ekstra hjelp her hjemme, med de helt hverdagslige tingene som jeg tar som en selvfølge at jeg skal klare selv. Den terskelen har vært høy for meg, men jeg tror jeg er klar.

Det er ikke lenger en selvfølge at jeg klarer selv.

20130210-102041.jpg

Det er mye hjelp i det å slippe og være alene. For å slippe og være alene så må jeg også slippe andre inn. Slippe til de som gjerne vil hjelpe, som kan hjelpe. Det er godt når andre spør om å hjelpe, det er allikevel jeg som må klare å si ja. Det er også jeg som må tørre å spørre når jeg trenger det.

16 thoughts on “Jeg kunne kanskje trengt litt hjelp, kanskje

  1. Det vanskeligste her i verden er å be om hjelp, ikke fordi man letter litt på masken og viser andre hva som er under. Men det er det at man ikke vil være til bry for andre, men stortsett stiller andre mer enn gjerne opp 🙂

    Jeg skal prøve å lage noe som likner på brød, for i motsetning til deg så henter jeg energi på kjøkkenet.

    Klem fra meg ❤

    Lik

    • Jeg vet ikke hva som gjør det vanskeligst egentlig. Jeg tror kanskje det at det blir så tydelig for meg selv hvor lite jeg klarer som gjør det vanskelig. Jeg vet jo innerst inne at de som hjelper ikke ser på det som noen byrde.
      Jeg skal sende deg en liste:) veldig takknemlig for om du klarer å få til altså!
      Ha en fin uke.

      Lik

  2. Jeg blir bare rørt jeg!
    Når det er sagt, så hjelper jeg gjerne til med bakst når jeg føler jeg har energi til det….jeg har forresten rundstykker til deg i frysboksen:-)

    Lik

  3. Det er sterkt å lese om hverdagen din. Sitter her med tårer i øynene. Du er så sterk, som tør å være svak! Jeg heier på deg 🙂

    Lik

  4. Tusen takk for at du skriver og deler dette med oss. jeg tror det er det beste jeg har lest på lenge, og som er så meningsfullt skrevet. Du beskriver dette så veldig varmt og fint, dette er vel noe vi kjenner oss igjen i , mange av oss. Takk igjen, og håper du får det du måtte trenge, når du trenger det, og når du BER om det!!!Lykke til.

    Lik

  5. Hei
    Det er så gjenkjennelig det du skriver. Jeg har også vært utrolig dårlig til å be om hjelp, men jeg øver, akkurat som deg 😉 Det jeg har oppdaget etter hvert er hvor glade andre blir for å hjelpe meg! De har så lyst til å gjøre noe. Så da har jeg tenkt etter hvert at det nesten er egoistisk av meg å ikke be om hjelp 😉
    Nå har jeg hatt BPA (brukerstyrt personlig assistent) i snart tre år som gjør det meste for meg. Og jeg må innrømme at det er veldig greit (og helt avgjørende for at jeg kan bo hjemme), så slipper jeg å be om hjelp til alt. Men fremdeles er det ting jeg trenger hjelp fra familie og venner til.

    Så heldig du er som har en flott heiagjeng rundt deg 🙂 Ønsker deg fortsatt framgang!

    Lik

    • Hei
      Ja, folk flest blir faktisk glade for å hjelpe. Det er flott at det finnes løsninger som kan hjelpe, også utenfor familie og venner, slik du har.
      Jeg skulle ønske at terskelen var lavere for å be om den hjelpen, og at prosessene for å få hjelp, kunne vært enklere. Vi skal søke om litt hjemmehjelp, men bare det å søke er jo en prosess som koster.

      Jeg håper på fremgang også for deg!

      Lik

  6. Ja, en må være sterk for å be om hjelp – og du formidler sårheten i dette på en fremragende måte! Strålende skrevet, inspirerende og flott! Jeg er også «en slik» som liker å bære min egen krone (fantastisk metafor!) og min har også gått i stykker – jeg liker heller å hjelpe andre, akkurat som du beskriver. Jeg er helt avhengig av andres hjelp og jeg er takknemlig for at der finnes noen som vil gi meg den hjelpen, selv om det tok litt tid før jeg bekvemt takket; JA tusen takk snille du…
    Fantastiske innlegg og bilder! – alt godt til deg du inspirerende ME-søster 🙂

    Lik

  7. » Jeg blir liten når jeg trenger hjelp «………………… Kanskje du finner ett svar i denne setningen.
    Jeg kjenner meg igjen…….
    KLEM 🙂

    Lik

  8. Åååh, som jeg kjenner meg igjen!! Du er veldig flink til å sette ord på hvor vanskelig det kan være å be om hjelp, samtidig som det er _så_ viktig at vi gjør det.

    Faktisk måtte jeg bli litt bedre før jeg i det hele tatt klarte å begynne å be om hjelp. Og noen ganger er jo denne sykdommen så infam at det ikke engang går an å ha hjelp i hus; det koster for mye krefter bare å adminstrere, ha folk hos seg. Men noen ganger _må_ man, og jeg er veldig takknemlig for den hjelpen jeg får og har klart å organisere – både av folk som er venner, og de jeg har leid inn eller fått profesjonelt.

    Vi må vel bare fortsette å øve. 🙂

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s