Desperat nesten

Det er trangt. Det er så inderlig trangt!
Jeg vil ikke innse at de fine dagene er over. Prøver febrilsk å klatre gjennom kratt, late som at jeg ikke skrapes opp. Det er fortsatt bra. Det går fremdeles fint. Så snubler jeg. Labyrintens lange grener griper etter meg, og veggene flytter seg, stenger alle åpninger som er. Kommer nærmere og nærmere. Klistrer seg til kroppen min, og holder meg fast med lange spisse fingre som borrer seg inn i meg. Jeg har vondt… Jeg ristes og kastes fra side til side. Reiser meg opp igjen så fort jeg kan, for det går jo fremdeles bra. Dette er ikke sant. Jeg mister det ikke nå. De har kommet for å vare… Gå videre, gå videre. Jeg holdes fast. Kommer ingen vei. Vet ikke hva jeg kjemper mot så lenge jeg bare kjemper mot meg selv. Når labyrinten først fanger, så er det bare jeg som taper av å kjempe.
Jeg legger meg ned, lar meg bli tatt og jeg sovner…
20130219-124545.jpg
Jeg kjenner på desperasjonen. Det gjør så ufattelig vondt å miste så lite. Å gå fra dager som har hatt plass, til dager som igjen blir trange er det tyngste av alt. Jeg kjenner på desperasjon, på frustrasjon, på sorg og på trist. Jeg trenger fri. Jeg drømmer om litt fri fra meg selv. Legge kroppen min igjen i sengen, og reise bort uten meg. Det går ikke. Jeg er her med meg hele tiden. Også kommer tårene. Det er ikke lenger til å unngå. De kommer tilslutt. Når jeg skjønner at jeg glipper taket. Kjenner det fine som sklir ut mellom fingrene mine. Sakte glir dagene avgårde, og jeg er nesten ikke lenger i dem.

Det er greit, er det ikke? Å kjenne på frustrasjon, kjenne på desperasjonen av å være fanget i meg selv. Være trist. Jeg tror det er sunt. Ja, jeg tenker positivt. Jeg kjenner på både små og store gleder, men jeg tør også å kjenne på det å være trist. Så trist at jeg vil gi opp. Grave meg et stort hull som jeg kan gjemme meg i til alt blir bra igjen. Jeg gjør det jo ikke.
Det må ikke bli så viktig å tenke positivt, møte alle prøvelser og motganger med et smil, slik at vi ikke lenger vet hva sorg og tristhet er. Det er naturlig. Det må ikke bli slik at jeg skal få skyldfølelse fordi jeg ikke klarer tenke positivt nok, hvis jeg gråter ut min frustrasjon. Jeg tør kjenne på det triste, på den mørke og vonde sorgen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt at nå gir jeg opp, nå vil jeg ikke mer, nå orker jeg ikke mer. Jeg gjør det jo ikke. Det er jo livet liksom…

20130203-150952.jpg

«Down in the dumps» -Amanda Cass

Jeg kjenner oftest på sorgen alene. Jeg synes det er vanskelig å slippe den løs foran andre, og kanskje er det nettopp det som er noe av grunnen. Frykten for å ikke tenke positivt nok. Hva vil den andre tro? Jeg kan ikke gjøre noe med hva andre tror eller tenker. Jeg vet hva jeg har selv. Jeg har plass til det som er trist. Jeg har en plass for det som er vanskelig, frustrerende og desperat nesten. Det er plass for sorgen over det jeg mister. Noe annet ville vært rart. Den plassen jeg har til det, får aldri lov til å bli for stor. Jeg klarer å sette pris på det jeg gjør, det jeg får til og til alle hverdagens små gleder. Det betyr ikke at jeg ikke har lov til å være trist over alt det jeg mister. Alt har sin plass og sitt sted. Jeg kan kjenne på det, ta det i mot når det kommer, også kan jeg legge det vekk igjen. Jeg vet godt hva det er. Jeg vet godt hvor jeg har det. Jeg velger derfor ikke bære på det hele tiden, jeg orker ikke bære på det hele tiden. Det gjør vondt å være trist. Jeg har det best med meg selv når jeg er glad.

Ett skille går det her allikevel. Det er viktig for meg å ikke falle i sorgen og tristhetens feller av selvmedlidenhet og bli et offer. Det er ikke synd på meg, jeg skal være sterkere enn dette. Det er min kamp i denne rare form for kamp jeg kjemper. Jeg har alltid tenkt at det å kjempe seg tilbake fra sykdom, det kjempes med nebb og klør. Med svette og tårer. Her har jeg fått den lateste kamp av de alle. Jeg kjemper en kamp hvor litt er alt for mye, og ingenting egentlig er nok. I kampen er det plass til alle følelser. Det er en del av livet. Det er ikke de tårene jeg gråter eller de dagene jeg er lei, som avgjør hvorvidt jeg blir frisk eller ei. Eller kanskje er det det. Jeg tror i hvert fall om jeg aldri hadde kjent på de, så ville de kommet og tatt meg igjen en dag.

20130219-124647.jpg

I look up to you -Amanda Cass

Så til deg som gråter i kampen din. Til deg som tør å vise at du er svak.
Til deg som kjemper en kamp som ikke skal kjempes, men bare væres.
Til deg som kjemper en kamp du vet du kanskje ikke vil vinne.
Til deg som har mistet en arm, et bryst eller et ben.
Til deg som sloss mot det mørke i deg selv, mot tanker eller troll som ikke finnes.
Til deg som er helt frisk.
Det er greit. Det er greit å være trist. Det er greit å være desperat nesten.
Også er det lov å være glad og lykkelig allikevel og samtidig.
Jeg har skrevet det før, og jeg skriver det igjen;
Vi er heldige, vi er mennesker. Vi klarer begge deler!

14 thoughts on “Desperat nesten

  1. Dette innlegget traff meg veldig, og sitter her med klump i halsen og frysninger. Tror det er ett av de ærligste du har skrevet. Eller for meg var det iallfall det som traff hardest i magen.

    Jeg forstår veldig den at man skal få kjenne på det triste. Kjenne på frustrasjonen, og ikke tenke så forbanna positivt hele tiden.

    Og jeg kjenner meg godt igjen i det å helst ha fri fra kroppen. Fra vondtene – men samtidig bli tvunget til å være i seg selv. Sammen med seg selv.

    Åh, kjære du. Jeg skulle ønske du slapp dette. Tusen takk for at du deler med oss.

    Lik

  2. Du hjalp meg i gang med å se litt mer positivt i hverdagen.
    Men du vet jo også at jeg ser det negative til tider. Tårer er greit, kjeller er greit – men bare for en liten stund. Så må man snu det hele og komme seg oppover igjen!

    Klem!

    Lik

  3. Du skriver så godt at jeg kjenner følelsen i kroppen. Kjenner den igjen. For jeg har heldigvis gode dager nå. Vet ikke hvor lenge de vil vare, men de er gode nå. Men, jeg vet hvordan de vonde dagene er. Det er lov å kjenne på dem. For da blir man så utrolig mer takknemlig og lykkelig over de gode….

    tenker på deg ❤

    Lik

  4. Tusen takk for dine skjøre ord! For sannhet om hvordan vi og andre som kjemper mot sykdom kan føle oss- når lite energi igjen blir til ingen energi- når en hadde håpet og så blir en slått over ende igjen… Kjenner meg så godt igjen i å skulle være positiv- hvordan andre Evt vil se på meg om jeg ikke er det. Spes når mange av oss ME syke har måttet krangle med leger og helsepersonell om at vi ikke er deprimerte- at ikke depresjon er årsaken til energisvikten… Kanskje det da er ekstra viktig for oss å holde maska- vise jeg er positiv selv om en kjenner labyrinten snører seg rundt oss for ente gang… Men vi har rett til å bli Lei oss vi også- som alle andre . Ikke overvinnes av depressive tanker- men tillate oss å gråte ei stund over tapt livskvalitet … Sender deg en stor klem – fra ei som også har hatt en dårlig periode igjen….<3

    Lik

    • Hei!
      Ja, jeg vet det er mange som har måtte kjempe for å bli forstått og forklare at de ikke er deprimerte. Jeg har aldri måtte det, men jeg synes det allikevel er vanskelig å vise hvis jeg synes noe er skikkelig vanskelig. Slik som nå, når jeg må gå tilbake igjen, ikke like langt ned som jeg har vært men allikevel tilbake. Den følelsen av at jeg bare må være glad for at jeg ikke ble like dårlig nå som sist, er det jeg ikke liker. Selvfølgelig er jeg glad for det, men det betyr allikevel ikke at det er trist eller vondt eller frustrerende.
      AJ

      Lik

  5. Klart du har lov til å kjenne på tristheten, på sorgen, på tapet! Klart du har lov til å være både lei deg, frustrert, sint og alt som følger med! Jeg tror det er veldig viktig å la seg selv få lov til å gå ned i det mørket, kjenne på det og på sett og vis ta det inn over seg. Ikke bli nedi det mørket, men gå ned dit i blant. Å bare smile og være positiv hele tiden går ikke an. Og om man krampeaktig prøver, så blir det nettopp det – krampeaktig… Dessuten blir det overfladisk og temmelig livsfjernt, spør du meg. For meg virker det som du har funnet en god balansegang. Så ikke bry deg om hva andre syns (jeg vet det kan være mye lettere sagt enn gjort). At du er lei deg, trist osv. er en helt naturlig sorgreaksjon.

    Lik

  6. «Til deg som kjemper en kamp som ikke skal kjempes, men bare væres.»- noen ganger er ord laget av gull. Flott refleksjon og takk for at du deler lillelabyrint – du er ikke alene vettu 🙂 Og alt ekte kommer innenfra

    Lik

  7. Akkurat slik har jeg det nå, ja kanskje jeg til og med er litt deppressiv. Og så ?? jeg synes det må være lov etter årevis med smerter, sykdommer, plager, vondter, tap av opplevelser, venner, jobb – ja tap av nesten hele livet til tider. Takk for at du er så flink til å sette ord på ting ❤ Jeg er ikke så flink til å skrive så dypt, men tårene renner her …

    Lik

    • ❤ det er greit det også. Jeg håper allikevel du kommer deg litt opp fra alt det triste. Det er vondt å være så trist og lei og frustrert og sint. Men det er greit. Bare kjenn på det. Du er slettes ikke alene!

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s