Identitetstyv

«Det er ikke så dumt å bli syk. Vi blir mer oss selv. Modige.» Per Fugelli

Så sant. Så klokt. Så vanskelig.

Identitet betyr egentlig det/den samme. Selv om mye er forandret er jeg fremdeles den samme som før, selv om det ikke alltid virker sånn. I hverdagen som frisk omgås man ofte livet med en selvfølgelighet, jeg vet jeg gjorde det. Da labyrinten vokste rundt meg, og jeg ble alene med meg selv, så følte jeg at jeg var ingenting. Jeg kan fremdeles kjenne på dette. Det er vanskelig å finne det skillet på å akseptere meg selv med sykdom, samtidig som jeg ikke er noen sykdom. Det å slippe den inn, men allikevel skille den fra meg. Er det en ting jeg er sikker på, så er det at den ikke inneholder noe av det som jeg ser på meg selv som.

Daglig lærer jeg meg selv å kjenne. På godt og på vondt. Lærer mine styrker og mine svakheter, og hva jeg trenger i livet mitt for at jeg skal føle meg hel. Det er det jeg jakter etter, når hjertet stadig mister biter av seg selv, så leter jeg etter erstatninger for disse bitene. Biter som kan gi meg noe av det jeg savner. Det tar tid å bli kjent med meg selv i roller som er de samme som tidligere, men som jeg må fylle på en annen måte enn hva jeg er vant med. På en annen måte enn hva jeg egentlig vil og ønsker. Det å godta at jeg er meg selv nok, og godt nok, selv om jeg ikke når opp til hva jeg var før, er ikke noe som er gjort over natten. Det krever omstilling, det er en langvarig prosess.

Inni meg så finnes en kjerne av substans av det som er meg. Mine tanker, mine verdier, det som gjør meg til meg. De grunnleggende verdiene som vanskelig lar seg rokke ved, selv om jeg står midt i en gruppe av andre mennesker, uten alt jeg gjør eller om jeg er helt alene i mørket. Men, identitet har også et sosialt aspekt ved seg. Vi er sosiale vesener vi mennesker, og føler tilhørighet og samhold til mennesker som har like verdier eller holdninger eller interesser som oss selv. Jeg velger mine roller og mine miljøer ut i fra hva som styrker min identitet. Jeg gjorde det i hvert fall før. Det er her jeg har noe som stjeler. Samtidig som jeg gjør min egen identitet sterkere, har min sosiale tilhørighet blitt svakere. Noe har stjålet min identitet blant andre. Det har flyttet inn noe som påvirker det som alltid har vært meg. Da tilhørigheten min til der hvor jeg har vært trygg ble borte, gjorde det noe med hele meg.

Jeg har et stort sort hull av savn og sorg som vanskelig lar seg erstatte. I går fikk jeg en sms fra en venninne;

«Lite minner meg så mye om deg som når jeg hører GLOW på radioen».

Helt fra jeg var liten har jeg funnet mestring gjennom bevegelse. Det handler ikke om annerkjennelsen eller oppmerksomheten, men om den «fysiske meg». Jeg har aldri snakket høyest og jeg har alltid vært sjenert, men gjennom bevegelse, på håndballbanen eller som instruktør, så har det trigget noe dypt hos meg som jeg ikke helt kan forklare. Det har styrket sider hos meg jeg ikke visste jeg hadde. Sperrene for hva som er korrekt, og hvor den sjenerte meg fullstendig har blitt lagt til side. Jeg har vært heldig. Jeg har hatt en jobb som har vært min hobby. Min favorittaktivitet over alle aktiviteter. Jeg har fått tilfredstillt så mange sider av det som har vært meg. Jeg leter etter de delene som kan erstatte dette behovet, og jeg finner stadig elementer som gir meg det samme. Jeg leter fremdeles etter «kicket». Det kicket av å få ut følelser og av å hente energi gjennom bevegelse. Noen utrykker følelser gjennom musikk, gjennom kunst, gjennom å skrive. Jeg har gjort det gjennom mestring av bevegelse. Nå lærer jeg på nytt.

De siste to årene har lært meg noe jeg muligens ikke ville lært uten. Ja, jeg har blitt modig, mye modigere enn jeg har vært noen gang. Jeg vet hva jeg har og hva jeg trenger. Jeg vet hvem jeg er inni her, inni hjertet, når alt annet er vekk. Når det bare er meg igjen uten noen ting annet, så vet jeg hvem jeg er. Jeg er sterkere enn noen gang. Jeg øver på å godta at jeg er meg selv nok, selv om jeg ikke alltid er fysisk tilstede. Jeg savner kicket. Jeg leter etter erstatningen. Kanskje finner jeg den en dag. Kanskje får jeg det en dag tilbake. Kanskje om en stund vil jeg ikke lenger trenge det for å føle meg hel.

If nothing ever changed, there`d  be no butterflies

If nothing ever changed, there`d be no butterflies

Meg som nå, selv som nå hvor jeg fremdeles kan føle meg som ingenting, vet jeg at jeg er mer meg selv enn før.

Er dette som hender med sykdom eller kriser et tyveri, eller er det en helt ny mulighet?
Jeg tror jeg vet hva mitt svar er…

Advertisements

14 thoughts on “Identitetstyv

  1. Godt innlegg igjen :-).

    Jeg er veldig enig med deg i å ta frem det sosiale aspektet i tillegg til kjernen i seg selv. Jeg synes nok Fugelli’s sitat her over blir for tynt. Det du skriver føles mye mer gjenkjennelig.

    Jeg føler at det er deler av meg som har blitt sterkere og modigere. Jeg skulle nok klart meg mye bedre alene nå, enn tidligere. Mye bedre i en krise nå, enn tidligere. Tyne mer livskvalitet ut av lite nå, enn tidligere.

    Jeg har nylig hatt en runde med «kan vi hjelpe deg å mestre?» innenfor helsevesenet. Vel, jeg mestrer bra nok, noe de også er enig i. Så jeg jobber med å snu dem tilbake til symptomer og behandling. Men det er en annen historie. Det jeg skulle si var: Et sted underveis ble det stilt et spørsmål som jeg ikke husker helt formuleringen på. Men det var noe om hva jeg tenkte om livet som syk vs det å bli frisk. Det som glapp ut av meg – alt før jeg hadde tenkt meg om og om hvorvidt jeg svarte på spørsmålet egentlig – var dette: «Tenk, når jeg klarer å få til dette under disse vilkårene, hva jeg kunne fått til og hva jeg kunne vært om jeg var frisk!».

    Dette er noe jeg ikke har tenkt så spesifikt på før – og som jeg har tenkt mye på etterpå.

    Hvem jeg kunne vært og hva jeg kunne fått til…

    For det å bli så syk gir jo mye etter hvert. Utrolig nok. Og noe av det er nok nettopp det Fugelli peker på. For meg er det også en tilstedeværelse i mitt eget liv. Jeg har skrevet om det her: http://englerisneen.com/2009/08/hva-jeg-grep-da-jeg-mistet/

    Jeg er takknemlig for alt jeg har funnet etter at jeg mistet så mye. Men jeg synes ikke det «ikke er dumt å bli syk» for det har vel ikke egentlig gjort meg sterkere, modigere eller noe ensidig positivt – i totalen. Det har nok imidlertid gjort at jeg har vært nødt til å hente frem det innerste og spisse det for å berge gjennom. Kanskje det kan kalles «ikke så dumt»? Men etter så mange år her hjemme, mens jeg snur og vender på det sterkeste innerste i meg, begynner det faktisk å føles ganske dumt. Nå er jeg liksom ferdig med det og vil videre…

    Uansett – som du sier er vi også sosiale vesener. Og spesielt på det sosiale området, har jeg blitt mer usikker. Jeg føler det har mye med manglende trening og bryning å gjøre. Mye handler også om å bli berøvet muligheten til å utvikle seg VIDERE slik man skulle i sosial sammenheng. Utfordringene, både vanskelige og glade, til folk der ute i dag er helt andre enn de som fantes for over 13 år siden da jeg var der og møtte det samtidig og sammen med andre. Jeg er ikke i tvil om at det blir litt av en jobb å igjen bli et like godt sosialt vesen som jeg var før. For å ikke snakke om – som jeg kunne vært hvis jeg hele tiden hadde utviklet meg sosialt SAMMEN med de andre.

    Slik det er nå, føler jeg meg i tillegg til helere – også mindre hel. Og i tillegg til modigere – også reddere. I tillegg til sterkere – også svakere.

    Jeg er mer meg selv og også mindre meg selv.

    (Høhø – og har mange flere kilo av meg selv enn da jeg var aktiv ;-))

    Jeg er her. Jeg kjenner livet og meg selv «på bunnen av behovspyramiden» mye bedre. Jeg har tvunget frem livskvalitet og livskraft. Jeg er ikke i tvil om at jeg har blitt sterkere og modigere – på det.

    Men jeg er fly hakke forbannet for ikke å få lov til å være alt jeg kunne blitt.

    Identitetstyv er en god overskrift.

    Jeg føler jeg både har fått og mistet. Og det blir vel mitt svar, tror jeg. Man både får muligheter og blir berøvet, kanskje. De to sidene har varierende del av min fokus. Noen ganger har jeg sagt at jeg ikke ville vært denne utviklingen «av meg» og den retningen livet da tok foruten. Andre ganger føler jeg bare at jeg SELVØLGELIG ville vært det foruten! Jeg ville heller hatt mye mer av et liv som frisk – å bli sterk av å treffe bunnen er oppskrytt!

    Jeg tror ikke jeg klarer å legge det jeg har fått mot det jeg har mistet på noen vektskål og få noe endelig resultat. Det avhenger mye av hva som skjer fremover også.

    Og helst ville jeg vel bare blitt alt hva jeg kunne blitt uten å bli berøvet noe :-).

    (ops… ble visst langt. Håper det er ok)

    Lik

    • Hvor er liker knappen? 🙂
      Jeg er veldig enig med det du sier, og jeg er også sint og frustrert og fortvilet i perioder. Jeg har nettopp hatt det slik. Det er noe med den følelsen av at, «ja, jeg har lært dette nå, det er ikke så himla mye mer å lære. Kan vi fortsette videre? »
      Samtidig så er det jo en gang slik at vi får ikke velge våre veier her i livet akkurat som vi vil. Dette er hva jeg har, hva jeg har fått. Når det en gang har blitt slik, og ja jeg ville også gjerne vært foruten, så bør det i det minste komme noe godt ut av det! Jeg kan ikke kjenne på alt jeg ville vært, det gjør for vondt. For det er klart det er to sider i det å være syk, det er et tyveri, og det gir en mulighet for noe jeg ihvertfall mest sannsynlig aldri ville lært uten.

      Tusen takk for en helt ny bloggpost under min:) det setter jeg veldig stor pris på! Jeg skal inn å lese hos deg.
      AJ

      Lik

  2. Livsendrende sykdom kan være utløsende for kreativiteten; en blir kjent med seg selv på mange måter en ikke kunne klart om livet var som tidligere. Det kan vendes til en fordel. Det jeg gjør nå, å skape tekst, er noe jeg har hatt ønske om fra før jeg ble så ME-full at arbeid ble utelukket. Nå som jeg ikke kan gjøre fysiske ting, men må tilbringe mye tid i sofaen kan jeg realisere deler av det jeg drømte om. Jeg kan utvikle skriveferdighetene og sider av meg selv som tidligere var skjult. På en måte kan det kalles en kreativ forløsning. Det gjelder å utnytte livet som det ble slik at det gir mening og ikke håpløshet. Jeg kjenner samtidig at jeg må vokte meg for å leve for mye i den uforløste drømmen, fordi jeg har store begrensninger og det vekker sorg dersom jeg skal kjenne for mye på det jeg ikke har.

    Når man klarer å se det gode i livet som det er, så tror jeg man har kommet langt i retning bedret livskvalitet. Jeg tenker livskvalitet og mening er sentrale ord.

    Jeg er likevel opptatt av at man skal ta følelsene på alvor og ikke tvinge fram kreativitet og positivitet når man kjenner på noe annet. Alt til sin tid.

    Lik

    • Takk for din kommentar.
      Jeg fikk riktignok brukt min kreativitet til det fulle også i min friske hverdag, men har måtte finne måter å tilfredsstille det behovet . Så jeg har lært meg å sy, hekle og nå også blogge. Jeg savner symaskinen veldig mye nå i de periodene hvor kroppen ikke gidder i det hele tatt. Men jeg ser på den hver dag, og gleder meg til å skape på den igjen.

      Og ja, alle følelser til sin tid. Klart det er greit å føle på tyveriet også, men samtidig kan jeg ikke la denne situasjonen jeg er i, ikke føre noe bra med seg heller. Det må liksom bare det. For det er jo livet…

      Lik

  3. Jeg vet ikke om jeg er enig at jeg blir mer meg selv… jeg blir en lite sjarmerende utgave av meg selv på de rette dagene. Ikke er jeg modig heller, jeg utvikler angst for det sosiale fordi jeg ikke får snakket med folk lenger. Det er trygt bak skjermen, ikke «der ute» 😉

    Nei… kanskje jeg en dag ser at dette var det som fikk meg til å endre retning og gjøre det som var riktig for livet mitt, at jeg valgte det som var riktig og viktig for meg i etterkant. Men ikke nå.

    Lik

    • Jeg forstår godt hva du mener, fine Støvkorn. Jeg er ganske sikker på at det steget jeg tok da jeg bestemte meg for å starte hos coach har hjulpet meg mye i den prosessen her. Men, jeg er heller ikke sjarmerende, modig, trygg eller sterk hver dag! Tro meg.

      Lik

        • Men du trenger ikke være deprimert for å gå til det? Det er jo for å hjelpe til å sortere tankene. For min del så handler det om at noen som kan se alt litt utenfra, få noen nye perspektiver. Det har vært veldig bra for min del.

          Lik

  4. Så har en kanskje ikke kommet så langt enda, jeg kjenner meg godt igjen i hva støvkorn skriver over her. Er ikke modig i det hele tatt, og kjenner meg ikke det grann som en sjarmerende meg.
    Men til dere som tar tak i pennen, forfatter og forteller, dere gjør jo en stor forskjell for meg og kanskje mange andre, i tilegg til hva dere gjør for dere selv gjennom å blogge. Dere hjelper oss å sortere,rydde i et hode fullt med kaos og skremmende følelser. Dere setter ord på det vonde, viser at alle følelser er lov og viktig å kjenne på. Dere har trålet veien, har tips og erfaring både innen mat, hvile, avpasning og mestring.
    Jeg er grønn på dette. Jeg har gått i lang tid å ikke ville tro at jeg hadde ME, når en etter en av spesialister, nevrologer, leger og diverse konstanterte ME, ville jeg ikke godta det. Jeg klarte ikke godta dette, å blir noe mindre enn meg selv. Kunne ikke godta at jeg ikke skulle kunne dusje uten å lade opp i tre dager.
    På denne veien til erkjennelse, til å møte, godta og begynne å leve etter viktige prinsipper, der er dere som forfatter, viktige. Gjennom bare ordene deres kan jeg selv jobbe med mine ting, dere har vært der, dere er der, dere vet og deler. Med meg og mange andre.
    Så selv om en er mindre enn oss selv som friske, er usikre på oss selv som syke, vår plass, vår rolle, vårt selv, hva det gir og hva det tar. Så har vi alle noe viktig og unikt å gi. Selv når dere kjenner vi nesten er borte, så tar dere tak i denne erfaringer og gjennforteller, slik at når jeg nesten lukker døren igjen til skallet mitt, så vet jeg gjennom dere, at jeg ikke er alene, men en del av ett felleskap. Ett dypt, erfaringsrikt og herlig felleskap, på nett. Like nært og minst like personlig.

    Takk, for at dere deler

    Lik

    • Tusen takk for så fin kommentar.
      Å akseptere tror jeg er essensielt for å komme videre, men samtidig synes jeg det er en konstant pågående prosess. Jeg har dager hvor jeg ikke kjenner meg igjen i det hele tatt, som jeg også forteller. Jeg har dager jeg ikke er spesielt sjarmerende. Jeg er heller ikke alltid modig, jeg er mer modig enn før, fordi jeg nå blogger. Men, samtidig, om jeg tar ett steg til siden og prøver å se det hele fra et annet perspektiv, så kan jeg klare å forstå at på en eller annen måte må jeg komme styrket ut av dette, og fått erfaringer jeg aldri ville fått.

      Å akseptere det som er uakseptabelt er slettes ikke lett. Du er garantert ikke alene. Vi er mange med deg.
      Og om det jeg skriver kan hjelpe deg til å sortere og rydde i kaoset av følelser, er jo det fantastisk. Jeg er slettes ikke ferdig trålet, og leter fremdeles etter hva som skal til for at jeg kan fungere best mulig selvom jeg er syk. Vi tråler sammen.
      Takk for at du deler dine tanker med meg, og de som leser.
      AJ

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s