Jeg kunne kanskje trengt litt hjelp, kanskje

Jeg har ett stort problem her i livet. Jeg er veldig dårlig på å be om hjelp. Jeg er flink til å hjelpe andre, men når det kommer til å be om hjelp selv, så er jeg på kanten til håpløs. Jeg vet ikke hvorfor, for jeg er ikke en som har et behov for å vise eller late som at jeg er en superdame som klarer alt jeg vil selv. Jeg elsker å jobbe i team, gjøre andre gode, bruke andres styrker for å skape gode resultater. Men når jeg trenger hjelp selv, så blir jeg liten som en prikk, graver meg ned i tide og håper at alt bare går over av seg selv.

Hvit Rose

Hvit Rose

Jeg blir liten når jeg trenger hjelp. Jeg blir liten i møte med et helsevesen som ikke kan gi meg den hjelpen jeg trenger. Det finnes ingen medisin eller en pille som kan trylle vekk alt jeg strever med. For meg så er det allikevel mye hjelp i det å bli forstått, bli hørt og bli sett som den jeg er. Jeg er ikke et papirark med svar på blodprøver. Jeg er meg. Jeg blir også liten fordi jeg er vant til å sitte på den andre siden av bordet. Jeg er den som hjelper. Jeg liker ikke tanken på at jeg ikke klarer å hjelpe meg selv, bedre enn jeg allerede gjør. Som syk er det ikke bare det medisinske jeg trenger hjelp med. Det er ikke slik at jeg tidligere klarte alt selv heller, men det blir mer tydelig nå. Før kunne jeg legge litt stolthet og utfordre meg selv ved å skulle klare noe jeg ikke trodde jeg ville klare. Det var utfordrende og motiverende. Nå kan det være utfordrende nok å klare komme meg opp trappen her hjemme alene. Jeg finner ikke alltid motivasjonen i det jeg egentlig ser på som en selvfølge at jeg skal klare.

Jeg greier ikke helt å sette fingeren på hva som er årsaken til at jeg synes det er vanskelig å be om hjelp. Det er nok flere ting som spiller inn. For det er noe nakent og sårbart i det å vise de rundt meg hvor lite jeg klarer. Hvor vanskelig dette er. Kanskje ligger det også en frykt for å bli avvist. Bli en byrde og en ekstra belastning for andre, som selvsagt allerede har sine egne utfordringer i sine liv. Alle har jo sitt. Jeg har det sikkert ikke så ille. Det går jo bra. Alt ordner seg jo på et vis… Også utsettes hele tiden det ubehagelige i å be om hjelp, til det er ytterst nødvendig. Kanskje er det da allerede for sent.

Det er ikke bare det å be om hjelp som er vanskelig, det kan også være vanskelig å ta i mot hjelp. Jeg må innrømme at min krone blir litt borte i tilfeller jeg må ta i mot hjelp. Ved juletider ble jeg lagt inn på sykehus, fordi jeg var veldig svak. Jeg måtte til legen, og det besøket gjorde meg så sliten, og da jeg skulle gå derfra klarte ikke bena lenger å holde meg oppreist. Kronen var knust. Allikevel gjorde jeg et stort nummer av at jeg i hvert fall ikke skulle ha ambulanse til sykehuset. Da jeg kom til sykehuset skulle jeg i hvert fall ikke sitte i rullestol på vei inn. Jeg skraper sammen de delene av kronen som jeg finner, det får da være måte på hvor mye hjelp jeg skal trenge og måtte ta i mot. Det er heller ikke et stolt øyeblikk når mamma innimellom tar med seg skittentøyskurven vår for å vaske og brette alt som har hopet seg opp, men du verden hvor mye hjelp det er. Det er klart stoltheten krymper litt når jeg vet at de gangene min kjære skal ut å reise med jobb, så trenger jeg at noen passer barna, fordi jeg ikke klarer morgenen alene. Jeg klarer den faktisk ikke sammen noen heller. Det vanskelige i det, ligger i ønsket om å få til disse hverdagslige tingene selv. Ved å spørre om hjelp, ved å ta i mot hjelp, ved å innse at jeg trenger hjelp til de helt vanlige hverdagslige tingene, så blir det også tydelig for meg selv at jeg er ganske dårlig. Noe jeg lenge har forsøkt å skyve vekk så godt jeg bare kan. Det gjør vondt å innse.

Men jeg trenger hjelp. Sånn er det bare.

Engel

Engel

Allerede tidlig i denne labyrinten, forstod jeg at jeg trengte hjelp. Jeg trengte noen som kunne hjelpe meg å ta vare på meg selv i dette kaoset av usikkerhet, omveltning og en hverdag hvor jeg ikke lenger kjente igjen meg selv. Paal er coach, og han ble min heiagjeng fra utsiden av labyrinten. Dette samarbeidet har blitt annerledes enn hva som var utgangspunktet, fordi jeg først og fremst trengte hjelp fordi jeg syntes det var fryktelig vanskelig å være sykemeldt. Det har hjulpet meg å klare og holde på meg selv, sortere hva som er viktig, og ikke minst ha en som klarer å se mine styrker, selv når jeg er minst i hele verden og livet alt for stort. Det er lett å bli alene med sin sykdom og sine frustrasjoner. Jeg kan føle meg i veien, som en belastning for de andre her hjemme, selv om jeg ikke er det. Jeg får all den støtte jeg trenger av gjengen min, men det har også vært viktig for meg at min kjære skal være nettopp min kjære, og ikke alltid være støttekontakt, sykepleier og psykolog i tillegg. Da har det vært godt å ha en som jeg stoler på, som står utenfor og kan se det jeg ikke ser, som jeg kan lene meg litt på. En som heier, trøster, kan le med/av meg, og som kan riste meg litt, når det trengs. Han har lært meg at det ikke er farlig å være sårbar og ærlig, og det er ingen hemmelighet at denne bloggen er et resultat av vårt samarbeid. Her kan du lese hva Paal skriver om kriser og god saus.
Det finnes så mange fine folk, engler, utenfor min labyrint, som så gjerne vil hjelpe. Jeg har fått kjenne denne hjelpen, og det er noe av det som har snudd mine siste måneder i seng, til at jeg nå klatrer uten sikring. I starten av januar la jeg ut denne statusen på facebook;

Hei dere! Jeg strever litt med matinntak om dagen, og har litt for lite krefter til å eksperimentere selv på kjøkkenet. Er det noen gode mennesker som vil bake litt for meg? Jeg har en lang liste over ting jeg ikke tåler, men hvis noen vil prøve seg på rundstykker eller knekkebrød, så blir jeg veldig glad. Jeg betaler selvsagt for jobb og innhold!

Responsen var enorm. Allerede samme kvelden fikk jeg levert mat på døren. Å legge ut dette kostet meg mye, og det satt langt inne å trykke send, men all den støtten jeg fikk har gjort at jeg klarte å snu en kurve som pekte videre nedover, til hit jeg er i dag. Jeg spiser fremdeles knekkebrød som ble bakt til meg. Jeg har enda flere som venter på at jeg skal si i fra når det begynner å bli tomt. Det er ingen svakhet å be om hjelp. Det ligger mye styrke i det å vise for seg selv og sine omgivelser hvilke utfordringer som er. Jeg blir stadig bedre og øver hver dag. I morgen skal jeg be om hjelp igjen. Vi trenger litt ekstra hjelp her hjemme, med de helt hverdagslige tingene som jeg tar som en selvfølge at jeg skal klare selv. Den terskelen har vært høy for meg, men jeg tror jeg er klar.

Det er ikke lenger en selvfølge at jeg klarer selv.

20130210-102041.jpg

Det er mye hjelp i det å slippe og være alene. For å slippe og være alene så må jeg også slippe andre inn. Slippe til de som gjerne vil hjelpe, som kan hjelpe. Det er godt når andre spør om å hjelpe, det er allikevel jeg som må klare å si ja. Det er også jeg som må tørre å spørre når jeg trenger det.

Klatrer uten sikring

Har du kjent på den deilige følelsen av å klatre? Finne gode tak og holde i, finne det perfekte grepet. Et godt feste for foten. Klare den utfordringen som er i veggen, av koordinasjon og balanse, styrke og mot. Følelsen av å tørre. Stole på at tauet du er festet i på toppen, det holder. Du kan ikke falle, og faller du så er du sikker.

Jeg klatrer. Jeg klatrer uten sikring.

Det kalles buldring på fagspråket det jeg holder på med. For jeg beveger meg ikke så mye oppover, men mest sidelengs. På toppen skaller jeg i taket, men det betyr ikke at det ikke er utfordrende nok. Jeg kjenner på gleden av å komme forbi nye kombinasjoner av grep, og kanskje til og med et overheng eller to. Helt uten sikring, og jeg vet bunnen under meg er hard og hjerterå. Her henger jeg i veggen, kun med styrke fra egne armer, styrke de ikke lenger har, og et mot jeg ikke vet hvor kommer fra. Under meg venter bunnen på at jeg skal falle. Den er klar til å ta meg i mot på sin hensynsløse måte. Men nå, nå er det jeg som vinner. Det er som om jeg ikke kan tape. Tenk om det går…

Deer to dream

Deer to dream

De er gode de dagene som jeg mestrer. Det er godt å kjenne at jeg kan vinne. Det er ikke perfekt, det er langt igjen til hverdag. Det føles allikevel uendelig langt tilbake til der jeg var for en drøy måned siden. Der hvor bena ikke ville holde meg oppreist. Der hvor bunnen holdt meg så hardt fast at jeg trodde den aldri ville slippe. Det er et vagt minne, men et minne som har satt spor. Som alle de andre gangene jeg har vært fanget i bunnen.
Det er noe som holder meg igjen. Det er noe som hvisker meg i øret at jeg skal være forsiktig. Husk at dette bare er til låns. Disse dagene er ikke virkelige, men bare noen du får kjenne på. Du blir lurt! Du kommer til å falle. Det kommer til å gjøre vondt hvis du ikke holder igjen nå. Pass på deg selv. Ta hensyn. Vær forsiktig.

Jeg ser varseltrekanter på alle veggene. Jeg vet disse dagene kommer med høy risiko. Jeg har sagt det før også, det gjør vondt å miste så lite. Men jeg klarer ikke la være. Jeg må prøve. Jeg må teste grensene, det er slik jeg er lagd. Tenk om det går da! Tenk om jeg plutselig skulle finne veien ut. Livet er slik, det finnes ingen garanti for hva som venter der fremme. Ingen har garanti. Kanskje burde vi alle være litt flinkere til å kaste oss ut i det som vi ikke vet. Der hvor der er litt usikkert og utrygt.

Jeg krangler med meg selv. Når jeg krangler med meg selv, burde jeg i grunnen fått det svaret jeg ønsker, men jeg blir ikke enig. For jeg ønsker at dette minnet skal slippe taket. Jeg vil gjerne kaste meg ut i det som er fremmed og være trygg på at det finnes en sikring i min vegg også. I det minste at noen har dekket bunnen med myke madrasser. Jeg vil ikke ta hensyn til dette som har flyttet inn. Jeg vil ikke spare på energi når den først er der, for jeg vet ikke helt hvor den lagres. Jeg vet ikke helt om den vokser med renter, slik at jeg om en måned kan hente ut det jeg har spart, og kanskje ta det med på konsert. Og tåle. Det er ingen erfaring jeg har. Dette minnet, alle disse minnene, de har samlet seg til erfaring, til læring. En ganske vond en, en som koster mye. Egentlig burde jeg takke dette minnet, for at det bremser meg litt i min vegg. Som gjør at jeg kjenner litt ekstra etter før jeg tar nytt grep. Som plasserer foten godt på stenen under, for å kjenne jeg står trygt. Jeg bør kanskje takke dette minnet for at jeg klatrer sideveis, og at jeg tar utfordringer som jeg mestrer. Det hender fremdeles at jeg glipper, men jeg kommer opp igjen i veggen før jeg blir fanget. Kanskje er det dette som gir meg treningen til å klatre høyere. Det gir meg mer enn nok av utfordringer, de er store og gir meg noe å strekke meg etter. Lander jeg for kjært i et fall, blir jeg fanget her også. Jeg vet det gjør vondt å falle fra oppunder taket, men det er allikevel der jeg vil være. Risikoen er høy, mestringen enda større.
Tog
I går kjørte jeg tog. For meg er det en utfordring hvor jeg lett kunne falt. Jeg har falt på tog mange ganger før. For en stund siden kjørte jeg tog med fireåringen min. Det var hans første togtur som han kunne huske. Da vi satt oss ned, tok han hånden min og jeg merket han var litt engstelig. Han så for seg at å kjøre tog var som en berg og dalbane, og han spurte om det gikk mye oppover og nedover. Jeg smilte litt, holdt hånden hans, dørene ble lukket, og det gikk bra. Jeg vil klatre i toppen selv om det er skummelt. Selv om jeg gjerne skulle brent alle minnene fra bunnen og klatret med en kraft som lagde hull i taket og gitt mulighet for å klatre videre oppover, så tar jeg de med meg litt til. Det er minner som jeg har lært fra. Kanskje er det nettopp de som gjør at taket stadig heves eller åpningene kommer? Jeg er ydmykt takknemlig for alle gode dager som jeg mestrer på mitt vis, og samtidig forberedt på alt og ingenting.

I går kjørte jeg tog, jeg klatret i et overheng uten sikring. Det gikk bra.

Hvilken maske er min?

Vi fyller ulike roller i livet, og vi fyller de i ulik grad til ulik tid. Hvilke roller er igjen til meg når jeg er syk? Jeg kan føle jeg ikke fyller noen av mine roller i den grad jeg skulle ønske. Allikevel sitter jeg bakerst i salen og venter spent på om hovedrollen kanskje kan bli min, eller om jeg må være statist for resten av livet… Alle disse rollene, de kommer med masker og kostymer. Vil jeg noen gang finne en som passer perfekt?

Mange roller jeg fylte tidligere har blitt borte. Både kostymer og masker har blitt alt for store, slik at jeg faller igjennom. Roller på jobb, som leder og instruktør, som forelder i klassesammenheng og i barnehage. Venn kan jeg være på avstand. Mamma og kone og kjæreste, de to siste selvsagt med samme mann, fyller jeg ikke lenger slik jeg skulle ønske. Jeg improviserer. De jeg er der for, vil nok si jeg fyller den mer enn godt nok, men jeg skulle gjerne gitt mer. Jeg vil gjerne fylle de til randen og vel så det. I stedet ble jeg tildelt rollen som syk. En rolle jeg bestemt ikke søkte for eller ønsket, men jeg har blitt tredd inn i et alt for trangt kostyme, nesten umulig å få av. Nesten umulig for andre å se. Men jeg kjenner det. Så til de grader kjenner jeg det, at det kan føles som om jeg går inn i en rolle og tar på meg en maske de gangene jeg skal treffe andre, eller skal ut på kafé. Hvis jeg skal i butikken eller ut på tur. Jeg spiller rollen som frisk…

20130204-143555.jpg
Jeg vil stoppe litt her, for jeg vil snu litt på det. For hva er rollene i dette? Hva er masker og hva er meg? Hva ligger i dette usynlige trange kostymet og uønskede rollen som syk? Mennesker som går forbi meg på gaten og ser meg vil nok ikke først og fremst tenke at jeg er syk. Det synes jeg er fint. De som kjenner meg, mine venner, og familie trenger heller ikke alltid se at jeg er syk. De vet, og de forstår så godt de kan. Det er fint. Den første tiden i denne labyrinten var det vondt og irriterende hver gang noen sa, men «du ser jo så bra ut.» Ja vel, tenkte jeg, det hjelper jo ikke meg noen ting. Nå prøver jeg snu på det, ta det som et dobbelt kompliment, » tenk, jeg klarer det også! Jeg klarer å se bra ut selvom jeg er dårlig!»
Å være syk på en måte som ingen nødvendigvis trenger å se, har nok først og fremst vært vanskelig for meg å forholde meg til. Det har vært vanskelig å senke kravene, slippe skyldfølelsen. Fordi jeg synes det har vært, men også er, vanskelig å forholde meg til, så har det nok vært vanskelig for andre også. Jeg har ikke delt om hvordan jeg har hatt det, eller snakket så høyt om at jeg har vært syk. Ikke før nå i denne lille labyrinten. Noen få har sett meg veldig dårlig, og sånn vil det nok fortsatt være, men det er vel greit, er det ikke? Jeg har hverken noe å bevise eller motbevise for andre. Ting er som de er. Jeg virker ikke så godt som jeg burde. Men jeg er ikke sykdommen. Det finnes også mye som er friskt her. Desverre til tider alt for lite, og for tiden begrenser det seg mest til innebruk. Det trange kostymet til syk, må allikevel ikke få så stor betydning at jeg selv blir helt borte.
20130204-143759.jpg
En ting jeg lærte i de to årene som leder, og mange år som instruktør, er at jeg kan ikke bli likt av alle. Sånn er det bare. Slik tenker jeg det er nå også. Jeg kan ikke forvente at alle skal forstå noe som jeg ikke alltid klarer å forstå selv heller. Jeg kan ikke få gjort noe med hva andre tenker om meg. Det er bortkastet energi å tenke på hva andre kanskje mener om at jeg ikke er i jobb, at jeg ikke klarer hente i barnehagen, at jeg sjelden klarer si ja til sosiale sammenkomster. Noen vil sikkert ha meninger om hvordan jeg løser mine dager, eller at jeg står opp sent. For noen er det vanskelig at jeg noen dager ser helt frisk ut. Jeg vet det er fordommer der ute. Det vil alltid være de som mener jeg bare må tenke litt positivt, eller ta meg sammen eller at jeg ikke prøver hardt nok, men de fortjener ingen plass i min heiagjeng!
For en liten stund siden var en venninne innom meg en kort stund. Så forteller hun meg at hun har prøvd å lese litt om dette, forsøkt å forstå, men det er så vanskelig. Jeg vet ikke helt sikkert hva hun sa etter det, fordi prøvd å forstå er nok. Det gikk rett til hjertet mitt. Jeg vet ikke om jeg sa det da, men jeg sier det nå; Takk!
20130204-143412.jpg
Denne rollen som syk er en jeg har fått. Den hverken kler meg eller passer meg. Kostymet er trangt og masken litt matt. Litt blek. Men jeg velger å se på den som en rolle. Den er ikke noe jeg er. Jeg er ingen sykdom, jeg er meg. Jeg vet at det er et utmerket kostyme uten tilhørende maske som henger i skapet. En rolle som passer meg perfekt. En rolle som er helt naturlig. Det hender jeg får lov å være den. Hvor jeg kan gå ut og møte mennesker som den andre kjenner meg igjen som. Det hender også jeg er ute og ikke ser spesielt frisk ut. Begge deler er greit. Det er ingenting å skjule, men jeg har heller ikke noe behov for å vise det.

Noen dager er for kjoler og høye støvletter, andre er for joggebukser. Ofte er det kanskje slik at dagene med kjoler og støvletter er de som burde vært i joggebukse, men det er greit. Det kan føles godt å kle seg litt ut, for å slippe litt vekk fra alt det syke. Så tar jeg kanskje en maske på, men den masken er den fineste jeg har. Den masken er den som er meg.