Påskefri og jugekors

Søndag var jeg på påsketur. Den var bare ti meter lang, og varte nok ikke så mye mer enn en time. Jeg var støtteapparat for fireåringen som skulle gå på ski. Selvsagt var det voldsomme frustrasjoner og startproblemer over at den snødekte gressplenen utenfor huset ikke hadde oppkjørte løyper, slik som på fjellet. Kun litt ekte mammalist kunne hjelpe på motivasjonen. Eller det vil si, egentlig var det kvikk lunch som utgjorde forskjellen. Men med litt sjokolade i kroppen, og snørr og tårer tørket, fikk jeg endelig se hvor flink han har blitt. Altså virkelig helt objektivt sett, skikkelig flink. Selv uten spor var han flink. Både med fraspark og til å gli på skiene. Til og med reise seg opp etter ett og annet fall klarte han stort sett helt selv, nesten helt fritt for sutring. Mammahjertet holdt jo nesten på å sprekke av stolthet. Klart slikt fortjener kvikk lunch etter hver runde han kastet seg over målstreken. Det var fint.

Det var fint. Virkelig fint. Det klarer allikevel ikke fylle den tomheten som jeg har i hjertet mitt. Jeg vet ikke engang om han kommer til å huske den dagen slik som jeg gjør, fordi for han så vil påsken være skitur i skikkelige løyper på fjellet. Barneskirenn med startnummer og premie. Påskehare og påskeeggjakt på hytta. Vil jeg noen gang være med i minnene hans som noe annet enn mamma som alltid var igjen hjemme?

Jeg heier på hverdag. Jeg får ferietid og påskelykke så langt opp i halsen at jeg står i fare for å bli kvalt. I datamaskinen min, så spres det nå bilder med milevis av langrennsløyper og knallblå himmel. Det er appelsiner i solveggen, PÅSKEFERIE og hytteturer med familie og venner. Stolheiser og slalombakker. Det er ølbokser, glass med rødt og hvitt og til og med rosa. Påskeegg som er fylt til randen. Og jeg unner dere det! Hver og en av dere, så unner jeg dere det, også håper jeg dere nyter det. Hvert minste lille sekund i det livet der ute. Hvert stavtak, hver gang røyken fra bålet alltid følger etter deg der du står. Hver gang allerede kalde fingre skal skrelle en appelsin. Hver gang treåringen din må på do rett etter du har tatt på alle klærne, og hver gang dine håpefulle legger seg hylende ned midt i løypa fordi skiene ikke vil gå fremover men bakover. Nyt hver gang du betaler for en overpriset vaffel i den overfylte varmestua. Hver gang du får kork i vinflaska fordi hytteopptrekkeren er så dårlig. Hver gang dere aldri blir enige om reglene i kortspillet. Nyt dine bakglatte ski og solbrente nese. Nyt hvert eneste sekund du er sammen de du er glad i.

Det gjør vondt i hjertet, så vanvittig vondt å ikke få være der minnene lages. Så vondt å vite at dette er akkurat sånn det må være nå. Noen dager, det er bare noen dager alene i denne ferien også. Plutselig er de her igjen, sammen med meg. Jeg skal være god mot meg selv, bruke dagene godt, slik at når de kommer hjem igjen, så kanskje jeg kan klare å få en påsketur til.

Frem til da, så holder jeg jugekors på begge henda, og tenker at jeg har i grunnen aldri likt påskefjellet. Har egentlig aldri skjønt det å reise til vinteren når jeg venter på vår. Her er det jo sol, og jeg kan se bar asfalt, hvis jeg klarer å gå ut. Nei, jeg har nok i grunnen aldri likt påskefjellet…

God Påske!

Akkurat da

Et lite øyeblikk i dag var alt helt perfekt.
Akkurat da, bare akkurat de få sekundene.

I solen. Som varmet.
Akkurat de sekundene da det ikke var for varmt og ikke for kaldt.

Lukket øynene. Pustet. Lyttet.
Snø som smeltet og fuglekvitter.
Akkurat de sekundene hvor det ikke fantes andre lyder enn de.

Alt annet skjøvet til side.
Sitte helt stille. I solen.
Puste.

Akkurat da.
Akkurat de sekundene var alt helt perfekt.

Unnskyld, men hvor går veien til tilbake?

I denne labyrinten finnes uendelig med stier og uoppdagede veier. Det finnes omveier som fanger meg og som sliter meg ut, men også muligheter. Disse vakre stundene med ro og muligheten til å se hva jeg står i med et overblikk og en ny forståelse av hele livet. Ett eller annet sted i dette mylderet av stier, finnes også en utgang. Jeg er nesten sikker. Det er den jeg leter etter. Utgangen. Men leter jeg feil? Leter jeg kanskje etter starten?

Unnskyld, men kan noen fortelle meg hvor veien til tilbake er?

Jeg vet livet ikke vil bli som før. Det er både sårt og litt godt. Det er sårt all denne tiden jeg ikke får tilbake. Alle mulighetene som har forsvunnet. Jeg var i startgropen av noe spennende og fikk drive med det jeg elsker mest. Å si det er godt, gjør jeg kanskje for å trøste meg selv. Jeg vokser på dette, selv om jeg føler meg minst i verden. Jeg ser livet fra et helt annet perspektiv, så det er klart jeg lærer. Jeg vet at jeg er den samme, men også en annen enn før.

Allikevel leter jeg etter veien til tilbake.
Alt handler om tilbake, følelsen av hva jeg var før.

I starten av en sykdomsperiode handler alt om tilbake. Tilbake til jobb, tilbake til aktiviteter, plikter. Tilbake til hverdag. Når settes grensen for tilbake, og starten for frem? Jeg har ingen tidsperspektiv på hvor lenge jeg skal være i denne labyrinten. Jeg har blitt fortalt at det vil ta tid. Kanskje blir jeg frisk, kanskje blir jeg bedre. Det er ingen som vet. Det jeg vet er at det er vanskelig å sammenlikne meg med før. Alt jeg har er tid, men tiden renner også fra meg. Avstanden til før er så fryktelig lang.

Allikevel leter jeg etter veien til tilbake.

Jeg leter etter tilbake fordi der er jeg trygg. Der vet jeg hva jeg har, hva jeg hadde, hva som var mine styrker, hvor mine svakheter var. Kanskje lager jeg en idyll av alt hva jeg hadde, kanskje husker jeg alt som mye bedre enn hva det var. Med alt jeg nå har lært, så føles de problemer som fantes før som bagateller. Vi er vel laget slik at minnet om hva som er dårlig, blekner i forhold til det som er bra. Heldigvis egentlig. Slik er det også nå. Jeg glemmer hvor dårlig jeg kan være i mine dårlige perioder, og det er bra. Det ville være begrensende, å ha minnet om smerter og de dårlige opplevelsene fremst. Med kroppen i en konstant frykttilstand, redd for å gjøre, redd for å prøve. Det ville blitt stillstand.

Endring er skummelt. Det føles utrygt nå, jeg har ikke kontroll. Jeg er allerede på utrygg grunn, med vegger som sperrer for utsikten. Det er vanskelig å se muligheter. Jeg vet i grunnen ikke om jeg er på vei opp eller ned. Alt det der fremme, alt det som jeg ikke ser, vet jeg ikke hva er. Kanskje det ikke er noe? Kanskje alt der fremme vil være som nå?

En klok mann pleier å spørre meg, «hva er mulig der du er nå?»

Hva er mulig her, midt i labyrintens fangenskap?  Det trenger ikke være en kamp. Sykdom handler ikke om, eller livet handler ikke om å vinne eller tape, om sterk eller svak. Jeg sloss og kjemper mot noe jeg ikke ser, og det eneste jeg sloss mot er meg selv. Jeg kan slutte å kjempe en kamp for å komme tilbake, og velge fremover hvis jeg tør.  Jeg vet ikke hva som er der fremme, og lengter etter å klare å klatre så høyt at jeg kan se. Jeg må bruke den tiden det tar å bygge meg selv opp til alt hva jeg kan være. Ta vare på det jeg har, og styrke det mer.

Jeg vet ikke hva som er der fremme, det er det i grunnen ingen som gjør. Jeg vil, og jeg vil ikke til tilbake. Jeg vil til der fremme, men akkurat nå er jeg her. Herfra skal jeg nok ikke tilbake, men fremover til der.

Unnskyld, men kan noen fortelle meg veien til der fremme?
Eller vent, jeg vil finne den selv…

Litt kjøpt lykke

Jeg kjenner denne prosessen jeg står i, atter en gang, med å akseptere og godta og finne balanse sliter meg litt ut. Det kommer slike bølger med sorg som slår meg over ende. Egentlig er det ikke til å holde ut, men hvilke valg har jeg? Det er jo livet liksom… Så i dag, i dag skal jeg riste det litt vekk, også skal jeg dele litt kjøpt lykke med dere. For lykke kan være så mangt, og noen ganger kan den komme innpakket i brun papp fra postkontoret, og andre ganger er den litt mer ekte. Den lykken som de kjære rundt kan gi av kjærlighet og varme og omsorg. I går satt jeg ved kjøkkenbordet, da fireåringen min kom bort til meg og sa; «Mamma, i går var du veldig flink til å spisse blyanter.» Sånt blir man jo litt lykkelig av. Det er jo tross alt ingen som hadde spisset de blyantene hvis ikke jeg hadde gjort det.

Jeg har jo også symaskinlykke, som er mitt lille fristed, men også min felle. Ja, for jeg blir så lykkelig at jeg ignorerer den alarmen som kommer opp og sier jeg skal hvile. For jeg skal jo bare sy en til og litt til. Noen dager trenger jeg det bare, min lille trass.

Vel, nå skal jeg unngå å overøse denne bloggposten med smilefjes, men dere kan i grunnen bare se for dere at jeg sitter med et stort smil om  munnen når jeg skriver. Jeg trenger noe som kan distrahere meg litt i blant. Noe som kan trekke meg litt opp og vekk fra alt det vonde. Med fare for å virke overfladisk og materialistisk, her kommer mine kjøpte lykker og nettshopping favoritter. (hjerte)

SJOKOLADE
En klisje, men akk så sant. Ett av mine problemer etter at jeg ble syk er at jeg er veldig matintolerant, og da mener jeg veldig. I perioder tåler jeg ikke det jeg tåler engang. Heldigvis finnes det sjokolade jeg tåler, og jeg kan også lage det selv, selv om det er en stund siden jeg har gjort. Favoritten er Ombar fra therawchocolateshop.com. Det finnes også mørk sjokolade i noen dagligvarebutikker som jeg tåler, favoritten er da Lindt 70%. Den er det sukker i, men jeg er ikke så fanatisk på det lenger.

BLOMSTER OG LEVENDE LYS
Det er alltid veldig hyggelig med friske blomster i hus. Det hender faktisk av og til at jeg får blomster av min kjære, ellers så kjøper jeg selv. Det hjelper å gjøre det litt hyggelig for meg selv. Friske blomster, levende lys. Musikk hvis jeg orker å ha lyd på.

Et godt tips er å få levert skoene på jobb, slik at mannen ikke ser hvor mange sko du har!

SKO
Ahhh. Sko. Det er rart hvor lykkelig jeg blir av sko, selv om jeg nesten ikke er ute av huset engang. Før jeg ble syk var det stort sett treningssko ala Nike, som ble kjøpt. Hvilket betyr at jeg har et kontor på jobb som er fylt med sko. Skoene ble bestilt fra Sportsdirect.com, men her må du huske på toll og frakt. Men jeg sparer ganske mye penger allikevel har jeg funnet ut.  Norsk nettshopfavoritt hva gjelder sko er Brandos.no. Hvilket minner meg på at det er jo snart vår, og jeg kunne jo egentlig kanskje ha trengt noen nye sko… Ja, det kunne jeg faktisk.

KAFFE
Jeg tror dagene mine hadde vært gråere uten min nespresso maskin. Jeg tror kanskje jeg elsker den litt.

PAKKER MED NYE SYSTOFFER
Det er klart jeg blir litt lykkelig av slikt. Jeg handler ofte fra stoffogstil.no men også textart.no. Ellers så har den lille danske perlen Malikaogrosa.dk et aldeles fantastisk utvalg, men det var dette med toll og frakt igjen.

Tilslutt et lite must på denne «lykkeguide»; Iherb.com. Det er jo ikke til å komme utenom, denne fantastiske butikk med helsekost og hudpleie og vaskemidler, ja jeg vet ikke hva.(Jeg innrømmer at vaskemidler ikke er det jeg kjøper mest av der.) Her er det også viktig å passe på 200 kr grensa, med tanke på å slippe toll. Her har jeg kjøpt mye supermat som jeg bruker i mine smoothies. Før helgen fikk jeg fire pakker herfra, og jeg husket ikke hva jeg hadde bestilt i noen av de! Dette tåkelagte hodet kan til stadighet by på overraskelser. Det ble litt julaften på en måte. Her kommer noen favoritter:

Navitas Naturals. Råkakao, energibarer, kokosblomstsukker, hempfrø, ja det meste fra dette merket egentlig.

Supergodt godteri uten kunstige tilsetningsstoffer.

Peanøttsmør med sjokoladesmak!

Lechitin til smoothier og rawkaker, og fordi det skal være bra for hjernen. (for tips til rawkaker, se sanabona.no . For inspirasjon til mat, og kaker og godteri, anbefaler jeg et besøk i den fantastiske bloggen til Silje, Siljesreise.com )

Har dere noen favorittbutikker jeg må ta en kikk på? Eller noen fantastiske iherb produkter som bare må deles? Hvilke triks har dere for å gjøre dagene litt lettere å komme igjennom. Altså, ikke sånne ekte triks, men sånne skikkelige overflatiske triks. Ja, litt kjøpt lykke for eksempel.

OBS! Ingenting i denne bloggposten er vitenskapelig bevist. Det er bare superenkel forskning. Ha en fin dag.

Stillhet

Hvordan høres stillhet ut?
Hvordan føles fullstendig ro?
Er det mulig å finne den ultimate balansen,

 tilfreds i dette nuet,
og aldri slutte å tro?

Det er ingen hemmelighet at jeg har vanskelige dager. Jeg krangler med meg selv. Makter ikke finne en balanse i dagene mine, fordi jeg ikke klarer å tilfredstille mine egne krav. Krav jeg egentlig synes er alt for lave. Jeg har hevet lista til et nivå som er utenfor min rekkevidde. Jeg vil ikke ta inn over meg at kroppen min er syk og ikke klarer det jeg vil. Jeg vil ikke ta hensyn. Jeg nekter å hvile. Sy er jo ikke slitsomt. Jeg vil ikke følge regler, det er trangt nok i denne labyrinten som det er. Jeg trenger ikke bli trykket inn i en liten boks som er enda mindre enn meg. Trasser som et lite barn, stikker fingrene i ørene, roper blablablablabla. Jeg hører ikke hva du sier. Det er ingen som sier noe til meg, jeg krangler med meg selv. For en stund siden skrev jeg om «å bli venn med det jeg hater«. Jeg kan vel trygt si at det prosjektet ikke akkurat har lykkes. -Ennå…

Vulnerable -Amanda Cass

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare, men jeg ser det er den veien jeg må gå. Jeg hadde nok håpet ved å vise ME frem i lyset, så skulle den sprekke som et troll, og jeg kunne få livet mitt tilbake. Det har ikke skjedd. Det finnes  ingen enkel løsning. Jeg finner ikke riktig nøkkel. Skal jeg kanskje innse at nøkkelen alene ikke ligger hos meg? Nøkkelen til frisk ligger ikke i sterk eller svak, positiv eller negativ, vår eller høst? En nøkkel har jeg riktignok, den nøkkelen som handler om å gjøre meg så bra som jeg kan. Være snill mot meg selv, i stedet for å krangle. Hvis jeg sier det mange nok ganger, kan jeg snart begynne å tro på det: Det er ikke min skyld.

Det gjør vondt å slippe sykdom inn, det gjør vondt å konstant stenge det ute. Skyve det vekk. Ignorere. Presse grenser som ikke er synlige,  med aktiviteter som i grunnen burde vært ubegrenset. Det er vanskelig å slippe syk inn, akseptere hvor jeg er. På en måte føles det som å gi opp. Det føles som å tape, det å godta at jeg ikke virker. Jeg har prøvd det så mange ganger før, men jeg vil ikke gi helt slipp. Jeg vil klamre meg fast i det minnet om hva jeg har vært. Jeg er ikke ferdig med den meg. Jeg har så mye mer jeg skulle gitt. Så mye mer jeg ville gjort. Alt det jeg skulle vært… Kunne jeg bare fått en dag, eller kanskje en uke, til å få gjøre meg ferdig. Tenk om jeg kunne lagt denne meg som jeg er nå i senga, også kunne jeg flyktet vekk som meg som før. Avslutte, få kjenne at jeg kan. Jeg kunne… I går så jeg åtteåringen min være med på Zumba i den samme salen hvor jeg elsker å være. Der sitter jeg i hjørnet og ser på. Jeg ser på det som har vært mitt. Så glad for å se på henne, se hennes glede av å danse. Så vondt inni hjertet mitt, for at jeg ikke er der foran. Sammen med henne, for at hun kan få være stolt av meg. Stolte av dette vi har sammen. Jeg kjenner på denne trangen til å vise at jeg kan. Jeg har lyst til å rope til de som er der; Jeg kan egentlig det der, jeg er egentlig veldig god. Jeg er ikke en sånn mamma som bare sitter her, grå i hjørnet, med ørepropper fordi musikken er så høy. Jeg elsker egentlig det her! Jeg er egentlig ganske gøy.

Jeg er her, men jeg er borte. Livet er foran meg, ved siden av og bak meg. Aldri med meg. Jeg er ikke lenger i det.

Into the unknown -Amanda Cass

Hvis jeg slipper, så betyr ikke det at jeg gir opp. Det er ingen dører som låses, men kanskje nye kan åpnes. Hvis jeg godtar meg selv som nå, så betyr ikke det at jeg aldri vil bli frisk. Det er lettere å unngå det som er ekte, for denne realiteten gjør vondt. Det er allikevel realiteten. Det er noe her som må tas hensyn til, samme hvor lite jeg vil. Jeg eksisterer fra dag til dag, og har mer enn nok med meg selv. Jeg finner ingen ro i denne labyrinten, fordi jeg bare vil være mer. Jeg vil gi av meg selv til andre, men først må jeg gi til meg selv. Gi meg lov til å puste i dette vonde. Gi meg tid til å bli venn med meg selv.

For en liten stund siden fikk vi spørsmålet om hvordan barna tar dette at jeg er syk. Vi snakket litt frem og tilbake, og heldigvis er barn tilpasningsdyktige. Det er klart de merker det, også stoppet alt opp i meg. Jeg hører ordene; fireåringen vet jo egentlig ikke noe annet. Hjertet stoppet litt, jeg sluttet å puste. Kanskje er det sånn stillhet høres ut? Dette er den mammaen han kjenner. Han kjenner bare meg som syk.
Min fireåring kjenner bare meg som syk, allikevel er jeg den besteste mammaen han vet. Han sier det i hvert fall. Den fineste også, faktisk. Mannen min synes også jeg er ganske bra. Faktisk like bra som før. Åtteåringen er ikke så aller verst glad i mammaen sin hun heller. Det er klart de savner meg, men de synes jeg er bra. Da er det i grunnen bare mammaen igjen. Kanskje mammaen også skal bli litt glad i seg selv igjen?

My future looks Bright -Amanda Cass

I seng, alene, med hele verden der ute; jeg vet allikevel ikke sikkert hvordan stillhet høres ut.
I seng, i mørket, helt i ro, så vet jeg heller ikke hvordan ro føles.
Jeg vet ikke ennå hvor balansen går, mellom å akseptere meg som nå og fortsatt holde på troen.
Er det kanskje den veien jeg må gå?