Tenk å få livet tilbake

Jeg smaker litt på ordene; Få livet tilbake. Så nært og så fjernt på samme tid.
Det er jo et slags liv inne i denne labyrinten også. Det er det livet jeg har. Kanskje er det livet i miniatyrform. Med bittesmå smakebiter av alt det gode, det hverdagslige som jeg vet finnes der utenfor. Kanskje er det livet med en forsterket kraft? Livet i følelser, med fantastiske gleder over hverdagens små undre, her jeg sitter nå med kaffekoppen min, og ser på to barn som koser seg i helgemorgenen. Dette er en hverdagslykke jeg tidligere tok for gitt. Her er også sorger så sterke og ubeskrivelig vonde, over å miste dette lille. Dette lille umerkelige som kalles hverdag…

Hvordan vil den dagen være når jeg har funnet utgangen av labyrinten? Og dagene etter det, og etter det., og årene etter. Jeg drømmer ikke om jordomseiling. Jeg trenger ikke bestige Kilimanjaro. Det er i grunnen ikke så viktig å løpe maraton heller. Jeg kan sikkert, men det er ikke det jeg drømmer om. Nei, jeg drømmer om å flette håret til åtteåringen min om morgenen. Smøre matpakke til henne, og se til at hun kommer seg avgårde til skolen med alt hun skal ha med seg. Jeg drømmer om rolige morgenstunder, ikke alene, men sammen med fireåringen. Rydde inn frokosten mens han leker litt. Pakke sekken hans, og kjøre til barnehagen.
Jeg drømmer om å leve hemningsløst og bekymringsløst. Kunne gjøre hva jeg har lyst til, uten å tenke meg om. Leve et liv uten å spare. Leve et liv som ikke handler om å hele tiden ha nok igjen til de jeg er glad i, men leve et liv som har mer enn nok til alle. Til og med meg selv.

For tenk å være med barna ut å leke. Tenk å kunne hente de tidlig en helt vanlig dag, bare fordi vi skal finne på noe gøy. Tenk å kunne reise på stranda en varm sommerdag, ha med engangsgrill og mat. Tenk å kjenne sand mellom tærne igjen. Løpe i vannkanten med ungene. Leke i vannet. Herje i vannet. Tenk å være med. Tenk å få være foran der, sammen med dem. Når jeg står i vannet og snur meg, så er det ingen som sitter der bak lenger. Den skyggen som sitter der og ser på, og smiler et tappert smil, den er borte. Jeg er med.

Tenk hvordan det er å få besøk en fredagskveld. Av gode venner. Tenk hvordan det er å ha noen til å passe barna en helg fordi vi skal noe. Ikke fordi vi skal ligge i hver vår sofa, men fordi vi skal ut, spise middag eller gå på kino. Tenk hvordan det er å få besøk, og åpne en vinflaske for kosens skyld. Også åpne en til kanskje, fordi det ble litt gøy. Høre musikken som blir litt høyere, selv om det er litt for sent til det. Tenk å bestemme seg for å gå ut, sent en fredag selv om det ikke var planlagt. Tenk å danse i høye heler. Tenk å danse barbeint langt ut i natten. Tenk å få være hun som er der ute, ikke den skyggen som går i sengen før gjestene har gått. Som ligger i mørket, skånet for lyd gjennom ørepropper, og gråter fordi hun allikevel hører musikken som blir høyere…

Tenk å kunne sette meg i bilen, og kjøre til en venninne som jeg ikke har sett på lenge.
Tenk å kunne ta på meg løpesko, og løpe en tur selv om jeg egentlig ikke har så lyst. Selv om jeg egentlig ikke orker den dagen, og allikevel sette ny rekord…

Tenk å få ha lunchpause på jobb.
Tenk å løpe etter en sykkel uten støttehjul for første gang.
Tenk å få være med i skøytehallen, i slalombakken, i langrennsløypa. Tenk å få se alt hva disse små, som så alt for snart har blitt store, tenk å få se alt hva de klarer. Alt hva de har lært. Tenk å være med og lære de. Jeg føler jeg har dårlig tid, men jeg vet det ikke hjelper. Puste… Puste.

Kommer jeg til å lukke den døra bak meg for godt? Det er fristende å viske ut hele dette kapittelet, og late som om dette aldri har vært meg. Jeg tenker den skal få stå på gløtt. Slik at jeg kan ta meg selv i det de gangene jeg kommer til å si; «I dag var det tungt å stå opp…» Eller de gangene min kjære og jeg klager litt over at nå har vi planer fire helger på rad. Så kan vi se på hverandre, le litt, og si, «Ja, huff, så trist.» For tenk å kunne klage litt over sånne helt uviktige ting. Som en liten forkjølelse. Brødsmuler på kjøkkenbenken. Tunge ben på trening. Det kan nok være lurt å holde døren litt på gløtt.

Jeg er lykkelig nå, her jeg ser på fireåringens trafikkmaskin i sofaen. Åtteåringen koser seg under pleddet i den andre sofaen. Jeg har en morgenstund med mine kjæreste, og har latt mannen få sove. Jeg husker faktisk ikke sist det skjedde. Jeg pakker dette øyeblikket godt inn i hjertet mitt, og tar det med meg. Jeg er lykkelig, men jeg har også vondt, nå som jeg kjenner at jeg snart må finne sengen igjen. Det er denne rare følelsen av lykke og sorg på samme tid.
Vil alt dette igjen en dag bli mitt? Bli mitt for å vare?
En dag kanskje. En dag…