Hvor går jeg nå?

Det er rart hvordan jeg føler meg kan snu så raskt. Følelsen fra bra til dårlig går så fort, også tar det så lang tid å snu dette tilbake igjen. Jeg snakker ikke om hvordan kroppen fungerer, fordi dette svinger kontinuerlig, og kanskje er det nettopp det som gjør det så vanskelig å stå i. Det er vanskelig å stå i all denne uforutsigbarheten. Denne uforutsigbarheten gjør noe med selvfølelsen min og hvordan jeg ser på meg selv. Så fort det kan snu, fra bra til dårlig.

Det var bra nå. Jeg var stolt. Kronen var godt plassert på hodet, jeg hadde startet noe som var bra. Jeg har et prosjekt, noe som betyr noe. En plan for dagene mine, med symaskinlykke, luer for MEandYou, og det føltes så godt. Du vet, denne følelsen av å gjøre noe av betydning, denne følelsen som jeg kjenner fra jobb. Jeg gjør det jeg tror på og som er så viktig for meg, jeg strekker meg mot frisk. Jeg kjenner igjen denne følelsen fra frisk. Igjen går jeg i samme felle som så mange ganger før, som da jeg skulle starte jobbe, som da jeg skulle ha to timer i uka sist høst, som da jeg sa ja til å ha time denne våren, jeg tror på at ved å tenke frisk, strekke meg mot frisk, så blir jeg frisk. Sånn er det jo bare, det er sånn det er. Så enkelt, så greit.

I`ll be there for you Amanda Cass

I`ll be there for you
Amanda Cass

Denne gode følelsen tar jeg med meg inn i labyrinten, og kjenner på de gode dagene. Fredag kjørte jeg bil igjen for første gang på 4-5 måneder. Jeg prøvde senger med åtteåringen min, og vi hentet fireåringen tidlig i barnehagen. Ekte mammalykke. Men, det skurrer. Det går ikke så lett som jeg vil. Labyrinten lager hindringer. Dytter meg i siden, vil ha meg til å falle. Kroppen krangler. Konsentrasjonen forsvinner. Jeg forsvinner. Jeg trekker meg inn i skallet mitt og gjemmer meg selv om jeg er tilstede. Prøver å skjerme meg og klamrer meg fast i den gode følelsen. Jeg er stolt, det er bra. Kjenn på mammalykken, den deilige søndagsmorgenen. Men jeg krymper og krymper. Jeg dyttes stadig over ende, faller, reiser meg, faller, kommer meg opp i knestående. Jeg trekker meg unna de jeg er glad i, for jeg orker ikke ha noen i nærheten. Det blir trangt. Alt blir så trangt, og jeg kjenner på panikken. Jeg trenger å finne utgangen nå. Jeg klarer ikke stå i dette lenger. FRISK, hvor er du? Til slutt går det ikke lenger, også er det en lue som ble sydd opp ned som knekker meg. Det er en oppvaskmaskin som ikke er tømt som får all frustrasjonen min utover seg (og den som ikke har tømt den, selvsagt). Det er en veltet kaffekopp over nystrøket duk ved kjøkkenbordet som får meg til å gi opp. Jeg orker ikke mer. Jeg har fått nok.

Det er selvsagt ikke disse situasjonene som egentlig knekker meg, men det er så lett å ta tak i disse håndfaste tingene når jeg bare stanger. Hvorfor skjer dette når jeg synes det er så bra? Med en veltet kaffekopp er jeg redusert til en liten prikk av en skjør skapning som gråter så veldig lite modige tårer over en opp ned lue. Da jeg i tillegg ble matforgiftet søndag kveld så var nederlaget komplett. Ett eller annet sted sitter de som styrer denne labyrinten og ler av meg. Dette som er i meg, som elsker å se meg tape, flirer hånlig. Jeg må jo være det enkleste bytte på denne jord. Hvorfor orker jeg egentlig mer? Kan jeg ikke bare synke ned i det lille hullet og bli der til alt er over?

Fanget

Fanget

Hvor går jeg nå? Fra dette lille gjørmehull, med kroppen dekket av seig masse som gjør det nærmest umulig å bevege seg. Hvorfor blir det så vanskelig når det er så lett? Hvorfor blir jeg så forbanna lei, når jeg endelig klarer litt? Det er jo ikke kaffekoppen eller lua eller oppvaskmaskinen som drar meg ned i dette lille hull. Jeg møter min egen utilstrekkelighet. Rett i mot meg kommer den, og møter meg alle veier hvor jeg går. Jeg virker ikke som jeg skal. Jeg tenker som frisk, men fungerer ikke som det. Jeg får smaken av litt, og vil så inderlig ha smaken av mer. Til slutt blir jeg kvalt av følelsen av å skulle være fornøyd med det lille jeg klarer. Selvsagt er jeg det, og jeg pakker det inni hjertet mitt, men jeg vil ha mer. Jeg vet også at dette lille jeg klarer, til og med dette lille, det tar kreftene mine. Alle de krefter jeg har, og vel så det. Det skal ikke være som dette. Jeg skal jo ikke bli sliten av å sy. Jeg skal ikke bli liggende i sofaen etter endelig ha hentet i barnehagen, for så å aktivisere med film. Men det var det det var plass til, det var ikke plass til mer. Sånn er det bare, men sånn det bare er, er ikke alltid mulig å godta.

I dette lille gjørmehull er det ikke noe godt å være. Det er alt for mange tårer, det er alt for mye savn. Hvor går jeg nå? Det er ikke min skyld, denne utilstrekkelighet som jeg kjenner. Selv når jeg synes jeg gjør så mye riktig, så er kroppen så feil. Puste… Jeg kan gjøre noe med hva jeg kjenner. Det er sånn det er. Jeg er bra nok som jeg er, selv i denne skjøre kropp. Opp med hodet. Lete etter kronen, og reise meg igjen. Det er en bra ting at jeg vil ha mer, men det kan ikke få ødelegge for meg nå. Jeg vil fortsette å strekke meg mot frisk, og holde på denne gode følelsen, men jeg må huske å ha kronen på selv når det ikke går så lett. Selv i de dager som bare vil krangle, for så å reise meg igjen.

Det tar lenger tid å komme opp enn å brytes ned, men jeg gir ikke opp selv om jeg gir opp. Det skal visst bli bra til slutt.

Advertisements

24 thoughts on “Hvor går jeg nå?

  1. Huff… jeg kjenner meg så altfor godt igjen. Jeg hadde en fin helg – var på kakeutstilling hele lørdag og på søndag var jeg med barna på korpskonkurranse – å så deilig å gjøre noe utenfor huset. Til og med mandag følte jeg meg fin – vasket over huset og lagde kakepynt… så på kvelden kom smellen! Totalt utslitt, sint og sur for at ikke denne kroppen kan si i fra LITT før det er helt tomt liksom… store smerter og sofatjeneste…tårene sitter løst..synes livet er urettferdig… jeg vet ikke hvor mange ganger til jeg orker disse nedturene. synes det blir verre å reise seg for hver gang..Føler med deg! Håper du ser litt lys i tunnellen!

    Lik

    • Jeg er på vei igjen:) jeg hadde på en måte håpet og trodd at disse nedturene skulle være lettere å tåle etterhvert, men de gjør ikke det altså… Dessverre. Men vi tåler og vi klarer! Det blir visst bra til slutt<3

      Lik

  2. Smell på smell på smell! Hele tiden! Man kan jo bli deprimert av mindre. Mitt problem er at jeg er så utålmodig, og det er nok ett problem de fleste av oss har 🙂 men EN DAG!!! Da!! Stor klem!

    Lik

  3. Jeg har lyst til å si noe viktig og fint til deg, og noe som hjelper. Men jeg vet ikke hva det er. Annet enn at jeg ser at du har det vondt, Ann Jeanette.

    Denne setningen gikk innpå meg; «»Jeg virker ikke som jeg skal.»

    Takk for at du er du. ❤

    Lik

  4. Åh hvor du med dine ord fikk meg til å tenke tilbake på dengang jeg var yngre med fire små barn ,ektemann,stort hus ,jobb og mange flere daglige oppgaver og gjøremål enn jeg strakk til i fordi jeg hadde ei helse som var dårligere enn noen visste.Hold ut, jeg veit det vil bli bedre og gå bedre for både deg ,dine barn og ledsager…Store helseutfordringer kombinert med det å være ung med små barn og ønske å fly som en antilope over savannene er så krevende for kropp og sinn at hjertet mitt blør for din skyld og alle andre dette gjelder. En metode jeg lærte meg var å akseptere faktum om meg selv og min helsetilstand. Det å slippe til sorgen som svei i følelseslivet og som martra meg med en enorm ensomhetsfølelse var faktisk starten på en vekst til bedre mestring for meg..Jeg er så glad for at du skriver og beskriver det du kjenne på! Fortsett med det men pass deg litt så det ikke blir hele deg for du er så uendelig mye mer enn din sykdom……og mere enn bra nok som du er! #jærte

    Lik

  5. Takk for din åpenhet, takk for at du viser oss den tilliten at vi får komme nært deg i ditt mørke! Forståelig at du blir fryktelig lei og sliten av å kjempe, prøve og håpe. Og så får du en sånn smell i trynet, gang på gang. Ikke rart om du blir motløs og kan få lyst til å gi opp. Så skulle jeg gjerne gjort et eller annet eller sagt noe som gjør det bedre. Skulle så gjerne gitt deg et lite lyspunkt om ikke annet. Men jeg tenker på deg, kanskje det kan hjelpe bittelitt å vite det? Håper du får sove godt i natt og at morgendagen ser litt lysere ut!
    Klem fra meg

    Lik

  6. det du skriver kjenner jeg smertelig igjen….jeg var der…nå er jeg mye mere oppe…og føler at livet er tilbake…det er håp….gi aldri opp…varm klem til deg ❤

    Lik

  7. Helt vanvittig godt skrevet! Du treffer så spikern på hodet. Dette ER akkurat sånn jeg føler meg.. men som jeg ikke har klart å formulert. Fantastisk flink du er til å sette ord på det. Jeg deler dette på min face og du skule skrevet dette til politikerne.. kanskje de hadde forstått «litt» bedre ❤

    Lik

  8. Takk for at du bruker et så klart språk på den aller vanskeligste delen: nemlig AKSEPT & TÅLMODIGHET!
    Du satte ord på mine og mange andres følelser og frustrasjoner … 😉
    (Gremmes ved tanken på og viten om at jeg ikke klarer å ordlegge meg slik lenger … holde orden på hodet og tankene … jeg som en gang var journalist … 😦 …)
    Men så er det å finne den berømmelige balansegangen mellom aksept og HÅP, uten å gi opp …

    OG husk: Når vi ligger der og virkelig føler «NÅ KLARER JEG IKKE MER!!!» … så er det nettopp det vi gjør! :0

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s