Gi samvittigheten fri

Har du kjent følelsen av dårlig samvittighet? Den følelsen som gnager og tynger og gjør vondt langt inn i sjelen og magen et sted. Det er ingen god følelse, men det er en følelse med mening. Samvittighet skal egentlig være en slags ledestjerne, en moralsk guide til hva som er rett og galt. Da skal det kjennes litt i magen når vi gjør valg som vi vet ikke er riktige. Men jeg tenker; et eller annet sted på veien så forandrer dette seg. Den dårlige samvittighetens egenskaper som skyld og skam, eller den gode samvittigheten som kommer med stolthet og belønning, begynner også å gjelde i avgjørelser som ikke handler om moralske verdier eller frie valg. Det å bli syk er ikke et valg, men herlighet, det følger med dårlig samvittighet nærmest i utømmelige mengder og varianter.

Da jeg ble syk hadde jeg dårlig samvittighet for det meste.  Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte stille opp på jobb som jeg ønsket, og for de andre som satt igjen med mine oppgaver. Jeg hadde til og med dårlig samvittighet for medlemmene som måtte ha vikar på mine timer. I tillegg, når denne dårlige samvittigheten blandes med «hva tenker alle andre om meg nå som jeg er syk?», har du den perfekte mix av følelser for å gjøre seg selv liten. Helt uten verdi faktisk. Så enkelt som det.

Det er ganske lenge siden jeg ga slipp på dårlig samvittighet overfor jobben min. Det er derimot mye vanskeligere i forhold til familie og venner, og aller mest for barna mine. Jeg prøver å innbille meg selv at jeg ikke lenger har dårlig samvittighet, men jeg kjenner definitivt på skyldfølelsen. Strengt tatt er det kanskje to sider av samme sak? Jeg kjenner det hver gang jeg må krype opp i sengen og lukke døren. De gangene jeg ikke klarer være med på det alle andre foreldre er med på. Denne vonde følelsen. Hvis den i tillegg blandes med en god dose sorg og fortvilelse, så får jeg enda en følelsesmix som gjør meg liten.

Free -Amanda Cass

Det er en uting, det å ilegge seg selv en ekstra straff i tillegg til den belastningen det er å være syk. Jeg har ikke valgt dette. Jeg har ikke kjøpt en «Jeg vil bli syk pille» på apoteket, spist den med viten og vilje klar for å være syk i et uvisst antall år. Jeg velger ikke å ikke være en del av det livet som er der ute. Der ute hvor alle drømmer og opplevelser og muligheter ligger. Jeg har ikke valgt å leve et liv som begrenser meg til dette jeg er nå. Jeg velger ikke vekk ferier med familien min, aktiviteter med barna mine fordi jeg har lyst til det. Allikevel tar jeg med meg denne ekstra straffen på lasset, bare for å gjøre meg selv litt ekstra vondt. Jeg tar denne straffen selv , og  føler skyld ovenfor andre. Det at jeg er syk, går utover de jeg har kjær. Selv om det ikke er min skyld, så tenker jeg at det er jeg som er problemet. Nesten aldri har jeg hatt dårlig samvittighet for meg selv. Det er i grunnen litt rart. Jeg kunne hatt det. Jeg kunne kjent på hvor dumt det er for meg selv når jeg må legge meg. Hvordan det ødelegger for mine muligheter og mine ønsker for den dagen.  I stedet så hender det jeg lager meg en omvendt bruk av den gode samvittigheten. De gangene jeg har gjort noe, kanskje stått ut med noe litt for lenge. Gått en tur med ungene. Gjort noe som jeg vet er langt utenfor mine grenser. Da hender det jeg kryper i sengen med en god samvittighet. Hvorfor det? Resultatet er jo det samme. Det er jeg som faller.

Ville jeg snakket til andre slik som min indre stemme, min samvittighet, snakker til meg selv? Nei, jeg ville ikke det. Jeg ville vist omsorg. Jeg ville trøstet og støttet. Jeg ville fortalt at det er greit. Dette er ikke din skyld, kjære deg. Hvil deg. Hvil deg med ren samvittighet, verken med god eller dårlig, fordi samvittigheten har ingenting i denne sammenhengen å gjøre. Den kan ikke lede meg mot det moralske korrekte eller gale i sykdom. Det er faktisk ikke jeg som velger. Det sies at man skal være mot andre som man vil bli møtt selv. Kanskje dette kan snus? Du skal være mot deg selv som du ville møtt andre? Du er den viktigste personen i livet ditt. Jeg er den viktigste i mitt. Uten meg har jeg ingen andre å være viktige for.

Jeg vil ta både den gode og den dårlige samvittigheten ut av min sykdom og pakke den vekk. Min samvittighet er ren. Så lenge det ikke handler om hva som er rett og galt, trenger jeg ikke samvittigheten til å lede meg. Jeg trenger ikke få dårlig samvittighet for å være syk, du trenger ikke få dårlig samvittighet for å spise en sjokolade. Du trenger ikke vaske hele huset og løpe en mil for å kunne legge deg på sofaen en kveld med god samvittighet. Det ligger ikke noe moralsk eller umoralsk i det. La samvittigheten få litt fri. Han som leverte tilbake de 300 000 kr han fant i en veske på toget, han kan ha god samvittighet. Hadde han beholdt de, håper jeg han hadde sittet med dårlig samvittighet nå.

Det er greit å kjenne på sorg og fortvilelse de dagene og timene jeg må være vekk og alene, og alle de gangene kroppen min ikke vil alt hva jeg vil. Sorg er greit, skyld må vekk. Det skal heller ikke være sånn at de dagene jeg har gjort mer enn jeg vet jeg burde, skal gi meg en bedre følelse hvis jeg blir liggende i etterkant. Selvsagt tar jeg med gleden hvis det har vært en god opplevelse, men samvittigheten kan få fri. Mest av alt kan jeg være mere stolt. Hadde jeg vært min beste venninne, så hadde jeg vært ganske stolt av henne. For alt hva hun får til, og for å holde ut og reise seg. Ja, det hadde jeg vært. Det er på tide at jeg øver litt på det.

Være min egen bestevenn,- være mere stolt.  Med krone på hodet for eksempel.

Skriker helt stille

Jeg skriker, men det er helt stille.
Jeg prøver, men alt jeg gjør blir feil.
Jeg ligger her på bunnen og blir borte.
Jeg klarer ikke dette, jeg vil noe annet enn det her.
Jeg skriker, men det er bare helt stille.

Jeg vil ut. Jeg vil ut til alt som er der ute. Jeg vil fylle på med krefter og vil danse.

Jeg vil leve!

Jeg holdes fast. Jeg holdes nede. Jeg eksisterer i dager som er like. Dager i ingenting.
Små drypp av gleder, men de gjør så vondt. Minner om hvordan det egentlig skal være.
Hvordan jeg skal tåle? Hvordan jeg skal tåle å være fanget i meg selv? Som ikke vil slippe meg fri til alt det jeg vil. Hvordan skal jeg holde ut en dag til her inne? Her som skal være hjemme, men som føles som et fengsel. Jeg slipper ikke ut.

Kan jeg ikke bare få en dag? En dag hvor alt er vanlig. Hvor jeg kan være mamma som jeg vil, kone som jeg vil, venninne som jeg vil. Meg som jeg vil.

Jeg blir så liten. Kan jeg få ligge her nede, med noen som passer på meg? Jeg vet ikke om jeg orker å reise meg igjen. Jeg holdes nede av noe som er sterkere enn meg. Kan noen løfte meg opp fra denne bunnen, til et sted som er bedre?

Jeg lengter. Jeg lengter ut og vekk og bort. Jeg lengter etter frie dager.
Dette gjør for vondt.
Jeg skriker, men det er helt uten lyd.

Pust inn, pust ut

Jeg puster. Tenk at jeg tåler dette. Tenk at jeg fremdeles står her.

32 ble ikke slik jeg tenkte 32 skulle bli. 33 skulle i det minste bli bedre enn 32, men 33 ble i grunnen enda litt mindre slik jeg hadde tenkt. For 34 så tenker jeg egentlig ingenting. Jeg tenker det skal få være et år for bare være akkurat det jeg er, og kanskje bli meg enda mer.

Den siste dagen i 33 ble ganske så fin, og jeg er så takknemlig for slike dager. Jeg er så glad for at det finnes slike dryss med gode opplevelser. En dag med jenta mi, som har blitt så stor. Så glad for at vi fikk en dag og en natt og en morgen alene, bare oss to. Det var så fint. Så mange fine øyeblikk. I går så vi på film og hadde litt fredag på en tirsdag. I natt har hun ligget nesten oppå meg, og nesten utenfor sengen, og hun har fortalt historier i søvne, og jeg har vel kanskje ikke sovet så mye som jeg burde. I dag har vi hatt en liten fin morgenstund. Mens jeg fremdeles slumret og sov, så holdt hun hånden min. Også så vi på hverandre, og jeg spurte hvilken dag det var. Hun fortalte det var onsdag.

«Jo, men det er vel litt mer enn en onsdag?»

«Ja, du har bursdag….»

«Og da sier man? »

«Gratulerer med dagen» (Det var ikke så viktig egentlig, og det er for så vidt greit.)

» Men i dag blir mamma`n din gamlis altså!»

«Mamma! Du er den yngste mamma`n i klassen altså. Du kan ikke bli gamlis! »

Dagen reddet!

34 får komme med det 34 har å by på. Jeg ønsker det er bedre. Hvis ikke, så vet jeg at jeg er sterk nok. Jeg har jo trent i både 32 og 33. Når man trener så blir man sterkere. Sånn er det bare. Sånn er reglene!

I dag er det bursdag, og jeg skal lage kake snart. Jeg er takknemlig for de fine menneskene jeg har rundt meg. Takknemlig for disse fine dagene, nå var det så lenge siden sist.

Jeg har tatt vårskjørt på, og i dag skal bli like fin som i går.

Kanskje jeg får pakke til og med…

Pust inn. Pust ut.

Øyeblikkene…

Gi slipp, kjære!

Jeg er ikke så god på avskjeder. Hverken de lette eller de tunge. Holder det med et ha det? Sees senere? Snakkes? Skal man klemme, i så fall hvilken side klemmes det på? Som sagt, ikke så god på avskjeder. Men denne, den som jeg skal ta nå, den er tung. Det er en slik avskjed med tårer. Med urettferdighet, men også med et lite håp. Som Ole Brum sier;

«Jeg er heldig som har noe som det gjør så vondt å ta farvel med!»

Jeg har lenge visst at dette er riktig. Jeg startet denne prosessen allerede for 7 måneder siden. Kanskje var jeg mer klar da enn jeg er nå, for når jeg leser de ordene; Jeg sier herved opp min stilling… så knyter det seg inni meg. Dette er feil! Dette er urettferdig! Dette er det ikke jeg som har valgt. Det er tvunget frem av det som har tatt plass i kroppen min, som ikke vil forsvinne. Dessverre så vet jeg det er riktig. Selv om det gjør vondt, så er det helt riktig. Jeg skal gi slipp, og det er ikke jeg som forsvinner. Det er bare en epoke som er over. Det vil komme nye muligheter, også for meg.

Jeg er heldig som har fått lov til å ha en jobb, som aldri har føltes som en jobb. En jobb som har gitt meg så mye glede og energi. Jeg har fått lov til å være et sted, som har underbygget min identitet, og styrket de sidene ved meg som jeg anser som meg. Jeg har fått jobbe med mennesker som har inspirert meg, og som jeg har fått lov til å inspirere. Jeg har fått vokse med utfordringer, jeg har fått lov til å feile, og til å prestere. Sammen har vi stått av stormer, og reist oss fra brannruiner, så bokstavelig som det kan få blitt. Jeg er stolt og takknemlig.

Dette skal jeg altså slippe. Tiden er inne, men jeg tviholder. Det er så vanskelig. Det føles som om jeg gir slipp på meg selv, og med et «poff» så blir jeg vekk. Det har vært ankeret mitt. Jeg har laget meg et kunstig lite bilde om at jeg fremdeles er en del av noe, selv om det er lenge siden det har føltes som mitt. Jeg har hatt mitt lille kontor stående der, som har vært et rom for skoene mine. -Når skoene mine er der, så er jeg litt der også. Lenge føltes det som en belastning, å vite at jeg tok opp en plass som noen andre burde ha. En følelse av å være i veien ved å ikke være tilstede. Etter hvert så har det blitt mitt lille halmstrå. Mitt lille strå med minnet om meg som frisk. Når jeg slipper nå, så vet jeg at det ikke lenger er en vei tilbake. Nå starter jeg på nytt…

Making a fresh start -Amanda Cass

Jeg gir ikke slipp på hverken meg selv eller håpet om å bli frisk.  Jeg gir slipp på følelsen av og hele tiden sammenlikne meg selv med hva jeg har vært. Det har vært vanskelig å skulle komme tilbake til et sted, hvor jeg har vært den som har stått på høytallerene og heiet, og jeg nå er den som har problemer med å komme meg opp trappen til sal 2. Det er ikke sikkert det har vært så vanskelig for andre, men for meg så har det vært tungt. Stadig møte andres minne om meg, og svare på spørsmål om jeg ikke vil være med på time? Kom igjen å bli med a! Har du bare avspenning nå? Når skal du inn i salen igjen? Der står jeg og tvinger frem et smil, svarer så godt jeg kan, og egentlig er usikker på om jeg klarer å gå hjem selv. Jeg vet at det er veldig lenge til jeg vil kunne klare å se på meg selv som frisk der hvor jeg alltid har vært sterk. Der hvor jeg har vært mitt beste. Jeg vet også at veien til å finne noe som jeg kan gjøre, hvor jeg kan se på meg selv som frisk nok til å klare, den er kortere. Og det er det det handler om nå;
Bli frisk nok for livet.

Jeg skulle ønske at når jeg nå gir slipp, så var det for å skifte grep, og holde fast i noe nytt. Det kan jeg ikke. Nå skal jeg være modig, og stå i det jeg står i. Jeg ønsker meg mest av alt en hverdag, og den hverdagen skal få komme først. En hverdag med tid til gjengen min, med plass for noe mer. Jeg tror nok at det finnes noe der ute som det står navnet mitt på, som bare venter på at jeg skal bli klar. En dag så ser jeg det, og da skal jeg gripe. Det finnes noe der ute som er ment akkurat for meg.

Til alle dere som vet hvem dere er: TAKK!

På utsiden

På utsiden av denne labyrinten går livet så fort. Det er ikke bare vårblomstene som en etter en popper opp i grøftekanter og skogbryn. Joggesko øker tempoet mot grusete asfalt, og de første kilometerene var akkurat like tunge denne våren som forrige vår. Litt for trange sykkeltrickoter, som forhåpentligvis sitter litt løsere i løpet av de neste månedene, er plasser på sykkelseter langs veiene igjen. Det trenes så svetten siler, for tro det eller ei, det kommer en bikinisesong dette året også. Det ryddes og kastes, og vaskes og skures. Det er årets første utepils, og kaffe i solen. Det er vår, det er deilig! Den lukter litt vondt, men den er deilig.

Her sitter jeg i labyrinten min, og leter febrilsk etter vårfølelsen. Jeg får våren inn gjennom møkkete vinduer, og gjennom den samme skjermen som jeg ser på nå. Det er ingen som ser det, men der ute er det et stort viskelær. Gradvis viskes jeg mer og mer bort fra det livet der ute. Jeg finnes ikke der lengre. Det er ikke lengre mitt. Helt uten at noen merker det, forsvinner sporene mine med tiden. Helt lydløst blir jeg borte. Smerten er ubeskrivelig. Er det i hele tatt noen som merker at jeg er borte? Blir det en vane at jeg ikke lengre er med på lunch eller trening, kino eller hyttetur?  Går det livet der ute så fort at jeg allerede er glemt?

Jeg har vært syk lenge, og jeg har sakte glidd lengre og lengre unna, når det egentlig burde vært at jeg kom mer og mer tilbake. Plutselig, og uten forvarsel, forsvinner ankeret, og det er vanskelig å kjenne seg igjen noe sted. Jeg blir usikker. Jeg blir usikker på andre og usikker på meg selv. Den terskelen for å ta kontakt blir høyere og høyere. Når jeg leser innlegget til Marita, 10 dager siden sist, kjenner jeg meg så godt igjen. Ikke fordi jeg ikke har noen å snakke med,  jeg har gjengen min her, men jeg kjenner allikevel igjen ensomheten. Jeg kjenner igjen det samme i den manglende muligheten til å planlegge noe, ha noe å glede meg til. Frem til sommeren har jeg tre relativt sikre avtaler som involverer andre mennesker. En av de er et legebesøk.

Som syk så er det vanskelig å føle seg glemt uten å være savnet. Blir jeg savnet slik som jeg savner meg selv? Kjenner dere som står utenfor den samme sorgen jeg kjenner? Eller finnes ingen sorg, fordi jeg fremdeles er her? Dere som står utenfor ser meg jo fremdeles i deres skjermer, akkurat som jeg ser dere. Er det vanskelig å miste en venn som fremdeles er her, som det ikke er lov til å sørge over? Hvor sorgen føles kunstig og unødvendig, fordi dette håpet er i veien. Det skal jo bli bra. En dag så blir det jo bra. Imens, så glir jeg bare lengre og lengre unna, og er redd de sporene jeg har satt, vil bli borte for alltid.

Jeg er her fremdeles! Jeg finnes helt på ekte, og føler at verden der ute er så redd for å forstyrre meg. Eller kanskje den bare har blitt vant til at jeg er borte? Jeg er borte der ute, men her inne i labyrinten er jeg ofte mer enn jeg kan tåle. Dere ser meg i skjermene deres, og på den måten så blir jeg kanskje ikke glemt. Jeg sees med et «<3», en stjerne i margen og virtuelle klemmer. Jeg har blitt til en som er her, så nært, nesten ved siden av, men for mange så langt unna. Jeg har blitt den det er greit å sende mail til når viktige avgjørelser skal tas, i stedet for å forstyrre med besøk. Til og med legen min kan jeg «snakke» med via mail, så slipper jeg å møte opp.

I feel like flying

Der ute sies det at tiden leger alle sår, men her inne vokser bare mitt. Jeg er redd, for jeg blir så liten. Ankeret mitt har løsnet, og helt stille flyr jeg avgårde. Og mens jeg flyr der, helt uten å sette spor, så håper jeg noen der ute ser meg. At noen smiler til meg, og ser at jeg også kan smile, og kan høre når jeg ler. Jeg håper noen tør se når jeg har vondt, at jeg kan tørre å vise.

Der ute er jeg borte, og jeg er redd for at jeg skal bli glemt som meg. Jeg er redd jeg skal bli til en ting i en maskin som noen kan trykke liker på hver gang jeg legger ut et bilde, for å vise at de ser meg.