På utsiden

På utsiden av denne labyrinten går livet så fort. Det er ikke bare vårblomstene som en etter en popper opp i grøftekanter og skogbryn. Joggesko øker tempoet mot grusete asfalt, og de første kilometerene var akkurat like tunge denne våren som forrige vår. Litt for trange sykkeltrickoter, som forhåpentligvis sitter litt løsere i løpet av de neste månedene, er plasser på sykkelseter langs veiene igjen. Det trenes så svetten siler, for tro det eller ei, det kommer en bikinisesong dette året også. Det ryddes og kastes, og vaskes og skures. Det er årets første utepils, og kaffe i solen. Det er vår, det er deilig! Den lukter litt vondt, men den er deilig.

Her sitter jeg i labyrinten min, og leter febrilsk etter vårfølelsen. Jeg får våren inn gjennom møkkete vinduer, og gjennom den samme skjermen som jeg ser på nå. Det er ingen som ser det, men der ute er det et stort viskelær. Gradvis viskes jeg mer og mer bort fra det livet der ute. Jeg finnes ikke der lengre. Det er ikke lengre mitt. Helt uten at noen merker det, forsvinner sporene mine med tiden. Helt lydløst blir jeg borte. Smerten er ubeskrivelig. Er det i hele tatt noen som merker at jeg er borte? Blir det en vane at jeg ikke lengre er med på lunch eller trening, kino eller hyttetur?  Går det livet der ute så fort at jeg allerede er glemt?
image.jpg
Jeg har vært syk lenge, og jeg har sakte glidd lengre og lengre unna, når det egentlig burde vært at jeg kom mer og mer tilbake. Plutselig, og uten forvarsel, forsvinner ankeret, og det er vanskelig å kjenne seg igjen noe sted. Jeg blir usikker. Jeg blir usikker på andre og usikker på meg selv. Den terskelen for å ta kontakt blir høyere og høyere. Når jeg leser innlegget til Marita, 10 dager siden sist, kjenner jeg meg så godt igjen. Ikke fordi jeg ikke har noen å snakke med,  jeg har gjengen min her, men jeg kjenner allikevel igjen ensomheten. Jeg kjenner igjen det samme i den manglende muligheten til å planlegge noe, ha noe å glede meg til. Frem til sommeren har jeg tre relativt sikre avtaler som involverer andre mennesker. En av de er et legebesøk.

Som syk så er det vanskelig å føle seg glemt uten å være savnet. Blir jeg savnet slik som jeg savner meg selv? Kjenner dere som står utenfor den samme sorgen jeg kjenner? Eller finnes ingen sorg, fordi jeg fremdeles er her? Dere som står utenfor ser meg jo fremdeles i deres skjermer, akkurat som jeg ser dere. Er det vanskelig å miste en venn som fremdeles er her, som det ikke er lov til å sørge over? Hvor sorgen føles kunstig og unødvendig, fordi dette håpet er i veien. Det skal jo bli bra. En dag så blir det jo bra. Imens, så glir jeg bare lengre og lengre unna, og er redd de sporene jeg har satt, vil bli borte for alltid.

Jeg er her fremdeles! Jeg finnes helt på ekte, og føler at verden der ute er så redd for å forstyrre meg. Eller kanskje den bare har blitt vant til at jeg er borte? Jeg er borte der ute, men her inne i labyrinten er jeg ofte mer enn jeg kan tåle. Dere ser meg i skjermene deres, og på den måten så blir jeg kanskje ikke glemt. Jeg sees med et «<3», en stjerne i margen og virtuelle klemmer. Jeg har blitt til en som er her, så nært, nesten ved siden av, men for mange så langt unna. Jeg har blitt den det er greit å sende mail til når viktige avgjørelser skal tas, i stedet for å forstyrre med besøk. Til og med legen min kan jeg «snakke» med via mail, så slipper jeg å møte opp.

I feel like flying

I feel like flying

Der ute sies det at tiden leger alle sår, men her inne vokser bare mitt. Jeg er redd, for jeg blir så liten. Ankeret mitt har løsnet, og helt stille flyr jeg avgårde. Og mens jeg flyr der, helt uten å sette spor, så håper jeg noen der ute ser meg. At noen smiler til meg, og ser at jeg også kan smile, og kan høre når jeg ler. Jeg håper noen tør se når jeg har vondt, at jeg kan tørre å vise.

Der ute er jeg borte, og jeg er redd for at jeg skal bli glemt som meg. Jeg er redd jeg skal bli til en ting i en maskin som noen kan trykke liker på hver gang jeg legger ut et bilde, for å vise at de ser meg.

50 thoughts on “På utsiden

  1. Nydelig innlegg, Ann Jeanette!

    Jeg tror vi mennesker bør bli flinkere til å være tydeligere på godheten vi har for andre. Forstå at handling betyr mer enn ord. Det er lettere å taste inn «jeg savner deg» enn det er å ta veien for et besøk. Verdien av det er lettere å forkaste også.

    Delt glede er dobbelt glede, og delt sorg er halv sorg.

    Lik

  2. Det er triste følelser dette. 😦 Tror det er greit å være litt tydelig overfor venner og familie at man er redd for å bli glemt, og at selv om man ikke klarer å være med, så setter man stor pris på en hilsen, et bilde, en telefon hvis man orker. Jeg tror ikke de friske vet hvor vondt dette er…

    Lik

  3. «Og mens jeg flyr der, helt uten å sette spor, så håper jeg noen der ute ser meg»

    Jeg ser deg, og du setter faktisk dype spor. Det er ikke bestandig så lett å vite hva man skal svare og hva som er de «rette» svarene, man vil så gjerne hjelpe og noen ganger trår jeg litt feil. Men jeg er der og jeg lytter. Du er flink til å dele og det setter jeg stor pris på, og jeg ser at det er en hjelp for deg også. Jeg kjenner ikke den «gamle» Ann Jeanette, men den Ann Jeanette jeg kjenner vil ikke bli glemt!

    Lik

  4. Mens vanlige travle folk ikke rekker å møtes, er det uker og måneder mellom hver gang jeg treffer en venn fordi «det andre» tar så mye tid, altså dette ME-greiene. Det er rart å tenke på.

    Jeg skjønner godt hva du skriver om, dette er kjente saker. Det kjennes noen ganger som om man er nærere folk på nett enn venner som man pleide å treffe. En underlig situasjon!

    Lik

    • Ja, ikke sant. For jeg tror nok mange friske kan tenke at, men jeg rekker jo ikke akkurat å finne på så mye med venner jeg heller, men forskjellen er vel at den som er syk også mister det sosiale i jobb og andre sammenhenger. Det handler ikke kun om et kafe besøk eller en vennekveld. Det er alle de sosiale arenaene som forsvinner.

      Lik

  5. Tilbaketråkk: På utsiden | ~ME Nytt~

  6. Kjære deg. Jeg kjenner de følelsene så inderlig godt. Dette var inderlig godt skrevet. Jeg har så lyst til å si noe trøstende. Og nå har jeg skrevet og skrevet om hvor dypt isolert jeg ble og om at det forandrer seg og at det nok også vil forandre seg for deg. Det kommer tider hvor folk kommer inn i livet igjen.

    Det ble så mye at det ble bare tull.

    Så nå skriver jeg det bare slik: Det vil bli bedre! Og jeg ønsker for deg at det blir bedre veldig snart! Nå! Med en gang!! Slik isolasjon er så vondt.
    Klem!

    Lik

    • Det som er trist er jo nettopp det at det er så mange som kjenner seg igjen i disse følelsene.
      Det blir nok bedre, og jeg vet jeg har folk rundt meg, og allikevel så er det vanskelig. Selv om det til tider er vondt og bare være synlig gjennom en skjerm, så er det jammen meg godt det er mulig. Jeg er glad jeg har den muligheten.
      Klem til deg også.

      Lik

  7. Jeg kjenner meg veldig, veldig igjen. For meg er begynnelsen på våren og høsten de verste periodene i året. Det forventes så mye. Man skal være lykkelig, ut i sola, gå på ski, begynne på skole/jobb.. Og her sitter jeg, bak gardina mi.

    Men samtidig tror jeg at vi ikke skal undervurdere hva slags spor vi har satt igjen. Vi har betydd mye for noen, og gjør det fremdeles. Selv vet jeg at jeg antakelig skyver folk litt mye fra, og har ikke overskudd til å skaffe nye bekjentskaper. Jeg har sjelden kapasitet til så mye besøk. Etterhvert har jeg vel vendt meg til aleneheten, og den er ikke nødvendigvis ensom.

    Men, du er ikke alene om disse tankene. Jeg kjenner så på dem om dagen jeg også. Og jeg er enig med Marita i at vi må tydeliggjøre godheten. Det har jeg forsøkt hele voksenlivet mitt, og føler vel at jeg har igjen noe for det som syk. Jeg blir husket for at jeg ga noen en eller flere gode følelser nettopp fordi de følte jeg tydeliggjorde deres godhet 🙂

    Lik

    • Tusen takk for fin kommentar.
      Jeg tror heller ikke vi skal undervurdere sporene, men det er allikevel den følelsen av at verden venner seg til at vi ikke er der lenger som er vanskelig. Det er denne følelsen av at jeg ser på livet fra utsiden, og det er så mye som skjer. Jeg husker nesten ikke hvordan det føles å klare så mye som det de der ute klarer. Selv om det er en følelse og egenskap jeg vet kommer raskt tilbake 🙂

      Lik

  8. Å -så vakkert du skriver! Jeg kjenner ikke deg i «virkeligheten»..men det jeg leser av deg er så virkelig at det er vondt. Jeg kjenner det godt igjen. Jeg er fakstisk(nesten) mer fortrolig med mine nett venner fortiden enn de få virkelige vennene jeg har igjen… Kjenner på savnet etter at noen savner meg, har brukt for meg til noe, Tårene sitter løst om dagen. Det er såre følelser å føle seg glemt. Og at folk bare trykker liker når man legger ut noe positivt. Skriver man om sykdom og smerte gåes det forbi i stillhet…. Du setter spor og du betyr masse for oss andre som ikke er såå flinke til å få ned hva man føler og tenker! Håper ankeret fester seg snart 🙂

    Lik

    • Takk. Tårer sitter veldig løst her om dagen også. Skal vi skylle på pollen;) Det er noe med våren altså, hvor energien bobler rundt hos alle og enhver, og samme hvor mye jeg elsker våren og sommeren, så blir det veldig tydelig hva jeg ikke klarer. Om vinteren sitter så mange inne i «hulene» sine allikevel, mens nå er alle ute og gjør, og bobler og lever.

      Takk for at jeg får bety noe ❤

      Lik

      • Jeg kom over bloggen din idag, og er så glad for det! Og dette innlegget traff meg midt i magen. Jeg er også ME syk, og det du skriver kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Jeg tenker det samme, at om vinteren sittet alle inne i «hula si», da er det liksom mere ok å være inne, men på våren så slipper «alle» ut…og jeg blir sittende igjen inne store deler av tiden.

        Lik

        • Hei Stine.
          Du er dessverre, må jeg nesten si, ikke alene om å kjenne deg igjen i dette. Vi gleder oss så mye til våren og sommeren, men samtidig så blir alt så tydelig, vi blir mer alene når de andre er mer sammen. Men jeg tror på vår og sommer allikevel, at den tiden av året skal gi litt lettere dager ❤
          God vår!

          Lik

  9. Nå leter jeg etter de rette ordene å skrive her i kommentarfeltet. Både bloggpost og kommentarene traff meg. Tusen takk for fine ord, det er sårt og gjenkjennbart, men godt å lese selv om tårene kommer.

    Lik

  10. Du ER en liten ting i en maskin. Et sandkorn blant milliarder på stranda. En stein nederst til venstre i Kheopspyramiden. Om du forsvinner vil stranden fortsatt være den samme, pyramiden fortsatt stå støtt og maskinen vil tikke ufortrødent videre.

    Alt i alt vil alt forgå sakte men sikkert. Ingenting varer evig.

    Lik

    • Takk for spennende kommentar, Einar.
      SNAFU er jeg ikke helt sikker på om jeg forstår hva betyr 🙂
      Sånn i den store sammenhengen, i universet og verden og sånn, så er vi nok ikke noe mer enn det, et lite sandkorn blandt milliarder og uendelig mye annet. Og i grunnen er det vakkert og litt skremmende kanskje. Selvsagt varer ingenting evig, men jeg snakker ikke om evighet, jeg snakker om akkurat nå. Akkurat nå i en mye mindre sammenheng, hvor jeg tross alt ikke er et sandkorn, men et menneske med tanker og meninger, styrker og svakheter, og evner til å påvirke og gjøre. – ikke for evig, men akkurat nå. For det handler ikke om hva som skjer etter at jeg er død, men hva som skjer mens jeg faktisk lever.

      Og forresten, hadde jeg vært en stein i en pyramide, så ville det kanskje blir litt tyngre for de steinene som ble igjen? De ville jo klart det, det ville ikke rast, men kanskje de hadde funnet en erstatter?

      Lik

  11. Takk for at du deler du fine 🙂 Jeg har ikke ME, men jeg har vært alvorlig utmattet, og hatt mange utfordringer hvor kraften min har vært » borte «. Jeg har likevel egenopplevelser som gjør at jeg kjenner meg igjen i følelsene og tankene du beskriver. Jeg har sterk tro på at anerkjennelse og aksept av det som skjer kan gi rom for noe som oppleves FREDfullt. Jeg hadde en samtale med en kjær og klok venninne forleden. Jeg hadde sendt henne melding om at jeg hadde behov for å snakke med akkurat henne- hun har mye på tapetet og for MEG er det vanskelig å «forstyrre» med mitt. Da hun ringte brast jeg i gråt før jeg sa klarte å si hei 🙂 og jeg fikk god hjelp til å sortere. Det var veldig godt – å «forstyrre med mitt «.

    Du skriver at ankeret ditt har løsnet – «Ankeret mitt har løsnet, og helt stille flyr jeg avgårde. Og mens jeg flyr der, helt uten å sette spor, så håper jeg noen der ute ser meg. »
    At ett anker løsner kan være en gave har jeg etter hvert fått oppleve – noen av oss har satt ett anker på ett sted vi trodde vi skulle være……hele tiden. Jeg har satt ned mange slike , og noen ganger har jeg opplevd at ankeret ble revet opp. Frykten har overveldet meg – så har jeg hentet frem handlekraften min og funnet ny havn å sette anker – fremdeles en som lignet på den havnen jeg har vært i før så uendelig mange ganger. Handlekraften er det som alltid har dempet frykten min, men det er ikke alltid handlekraften min har vært det verktøyet jeg egentlig skulle tydd til. Værekraften er vanskeligere å dempe frykt med – men jeg opplever at værekraften er min vei inn til å annerkjenne at det er slik det er akkurat nå. Og tillitt – motsatsen til frykt ! Det vanskeligste i hele vide verden- for meg. Handlekraften har fikset frykten, men tillitten kan eliminere frykten- den frykten som vi ikke behøver.
    Jeg har flere ganger løsnet ankeret og funnet steder som lignet på steder jeg har satt anker før- pustet lettet ut i gjenkjennelsen og vært der – en stund. JEG har skapt dette fordi jeg alltid har løst «det» på samme måte. Å ta kontroll kan noen ganger frarøve oss muligheter. Hvorfor har vi det så travelt med å komme FORBI noe ? Å komme GJENNOM noe tror jeg skaper mye kraft. Og jeg tror på anerkjennelse og aksept av det som er akkurat nå. Det er ikke lett, men jeg mener bestemt at det er mulig. En metafor jeg fikk av en kjær veileder og venn var slik
    » Nina,har du sett mennesker som er ute og lufter hunder i bånd ? Ja, måtte jeg medgi og undret meg på hvor hun ville – Har du sett disse hundene som alltid har eieren hengende etter seg mens de forsøker å dempe tempoet til hunden-nyttesløst? » Jeg så akkurat hva hun ville jeg skulle se.

    Jeg tørr å se at du har det vondt, jeg ser også at du smiler, og jeg ser at du ikke smiler, jeg ser at det er så mye du vil. I dag er i dag og ikke i morgen , vil jeg si. Det er i tomrommet livet og jeg´et skapes . Du flyr avgårde og setter spor, TYDELIGE spor mens du flyter med og plutselig en dag setter du anker ett sted det er godt å være- selv om det er ett annet sted enn der du har vært før.
    Dette er bare mellomtiden 🙂
    Varm klem til deg min gode, fine bloggvenn 🙂 Jeg er glad for at du er !

    Lik

    • Takk fine fine du ❤
      ❤ MELLOMTIDEN ❤

      Jeg vet nesten ikke hva jeg skal svare, annet enn takk. Det første jeg tenkte, etter å ha lest gjennom litt fuktige øyne, var at; herregud, noen folk er bare så kloke! Du er en av de! Takk for at du finnes i min lille verden her i en skjerm. Jeg gleder meg til vi treffes sånn på ekte.

      Klem til deg!

      Lik

      • Takk for klem ❤ Og takk for at DU finnes. Når vi møtes så vil du forstå at du gir meg mye – jeg øver på å TA i MOT 🙂 Ja kanskje er jeg klok, jo jeg er nok det , men jeg er også uklok – mange ganger. Det er kontrollbehovet som kan gjøre meg uklok 🙂 Klokhet kommer ikke rekende på ei fjøl, den kommer med slike erfaringer som du beskriver så godt, jeg har også tatt til meg en annens klokskap hvis den klang gode toner inne i meg. Mange har delt mye klokt som jeg har vokst på. Deling er vakkert ❤ Noen ganger kan det kloke også skape motstand – selv om det kloke er det klokeste i hele verden 🙂 Vet du – jeg er slett ikke alene om å være klok. DU er klok ❤ Det viser du så godt når du deler og skriver. For det du skriver kommer innenfra- fra DEG. Og jeg tror at noen av oss skal dele – sende videre klokskapen og mere til 🙂 Ekte treff – gleder meg jeg også- tenk at vi er så heldige å bo nært 🙂 Ha en god søndag kjære deg- orker du ikke alt det som "andre" orker på en søndag så anerkjenn
        det . Jeg orker ikke stort i dag jeg heller, sola skinner og mange skal ut å rase i naturen. Jeg skal vaske noen vinduer- fordi jeg må…….fordi det skal taes bilder 🙂

        Lik

  12. Jeg leser og leser, kremter, svelger og leser litt mer.
    Tårene ligger i øyekroken og jeg leser faktisk høyt til min mann,
    som er den eneste som virkelig vet og har sett hvordan hverdagen min er,
    og jeg spør han: Er det rart jeg føler at Lille labyrint skriver om meg?:

    For du skriver så inni hampen bra om akkurat dette,
    og alle vi som strever med det samme tror jeg er i labyrinten mens vi leser,
    og ellers lever vi vel i vår egen labyrint, som er veldig veldig lik din.

    Og akkurat dette stykket som du har skrevet her, traff nok hardere på spikeren enn jeg engang har turt å innrømme for meg selv, for jeg er så redd for å se det,
    redd for å innrømme, redd for å bli glemt.
    Og trøster meg som regel med at det er da jeg selv som har skjøvet dem unna,
    skjøvet dem unna mer og mer i alle disse åra der mer en litt daglig omgang med de jeg bor sammen med bare ble for mye.
    Og jeg trøster meg med at det er da ikke rart de gav opp, men likevel er det vondt, veldig vondt, Men det tør man ihvertfall IKKE å kjenne på, for da er jeg redd papphuset ramler helt sammen.

    Håper våren. sommeren og varmen kan gjøre underverker på både labyrinter og vi som bor i dem, og ikke minst på omgang med andre mennesker.

    Tusen takk nok en gang, for at du setter ord på tanker jeg ikke en gang tør å tenke selv ❤

    Lik

    • Takk for kommentar!

      Det er vondt at så mange kjenner seg igjen. Jeg tror kanskje det er viktig å kjenne på de følelsene, for kanskje kan det gjøre terskelen litt lavere. Som å øve på å be om hjelp, kan vi også øve på å fortelle at vi er her. Ta plassen vår! Fordi jeg tror at i midten så er det en mur, og på hver sin side så sitter det en syk og minst en frisk som gjerne vil forstyrres og som ikke tør å forstyrre. Vi må forstyrre mere!

      Stor klem til deg ❤

      Lik

  13. Sårt og rørende.
    Kjenner meg igjen.
    Følelsen av å bli glemt,
    – eller det er kanskje ikke det rette ordet…
    Alle har på en måte bare latt meg være i fred etterhvert…
    Godtatt at jeg ikke orker å være sosial, gå ut osv. osv.
    Og etterhvert som tiden har gått er jeg bare blitt hun som «isolerer» seg.
    Men så lenge mine nærmeste står ved min side, er det nok for meg.
    Har ei venninne med ME.
    Vi er ofte på fototur sammen.
    (Om vi må, kan vi avlyse – uten spørsmål.)
    Da er det lov til å stoppe etter fem skritt, om en av oss må det.
    Vi forstår hverandre og tilpasser oss.

    Og når jeg først stikker meg frem, de dagene formen tillater det,
    da virker det som om de jeg møter ikke forstår hvor ille situasjonen egentlig er.
    For da ser jeg kanskje bra ut. Akkurat der og da!

    Og når det er sagt,
    så er det veldig ofte nok for meg,
    det å bli sett via bildene mine f.eks.
    Klarer ikke å leve opp til krav og forventninger.
    Blir sliten av tanken, til og med.
    Har erkjent at jeg må sysle med det som gir meg noe.
    I det stille. Fotografering blant annet.
    Det gir meg glede og påfyll.

    Takk for at du er der,
    og for at du evner å sette ord på det vanskelige og litt tabubelagte.
    God søndag!

    Lik

    • Takk for kommentar.

      Så fint, på en måte, at du har en venninne med ME. Og så fint at du har noe i livet ditt som du kan gjøre og som gir det glede. Jeg har også det, men min symaskin, eller ved å hekle.

      Ønsker deg lykke til, og en fin uke.

      Lik

  14. Du skriver nydelig. Kanskje utsiden ligger på innsiden? Kanskje den ligger i å vite at andre må tilpasse seg en syk deg, og kanskje skrekken hos andre ligger i å vite at innimellom må man avvise tilpasningen fordi det rett og slett ikke passer i ett friskt liv? Sannhetene vi ikke sier, men som er så mye mindre farlig enn alle de usagte tankene og redselen som lager barrierer ? Ønsker deg en deilig dag.

    Lik

    • Takk!
      Også er det jo slik at ønsker man en endring, så må man starte med seg selv, og «kreve» plassen sin. Problemer er jo ofte at jeg er så dårlig at jeg stort sett har mer enn nok med meg selv, og med å klare å være sammen med de jeg har her hjemme.
      Mye av det vanskelige ligger nok i alt det usagte, som slettes ikke er farlig. Hvordan tror jeg at andre ser på meg nå som jeg er syk? Tror de at jeg skal være som før? Hva forventer de? Også forventer de kanskje slettes ingen ting, men jeg gjerne vil være mer enn hva jeg er sammen med andre.

      Vel, det enkleste ligger kanskje i at vi ikke skal være så redde å forstyrre?

      God mandag, og god uke.

      Lik

  15. Sukk.. jeg blir jeg så trist over min egen gjenkjennelsen i det du skriver, og det er vondt at det finnes en, ja flere der ute som kjenner seg igjen i disse vonde følelsene.
    Men Samtidig gjennom denne hersens sykdommen vi deler og ditt skrevne ord finnes også en glede, en glede over å ha funnet noen som forstår så godt, som man slipper å forklare alt til ,men som bare vet hvordan ting kjennes ut de dagene lyset i taket blir for sterkt, eller stemmene høye, senga eneste distinasjon eller ensomheten for stor. Kanskje det er ett nytt sted å sette anker?
    Det finnes så mye og så mange vi ønsker å se og være en del av, noe kan vi gjøre selv, vi må tørre å slippe andre til, vi må tørre å være sårbare slippe ned garden og la de som venter komme inn.. Andre må også våge å forstyrre, tørre å forsøke. for det er mange som vil, men ikke vet hvordan.
    Hva har vi å tape på å prøve?
    God klem for nok ett superkalifragelistiskekspialidalis flott blogg innlegg

    Lik

    • Takk ❤

      Jeg tror nok det er viktig som du sier, at vi skal tørre slippe andre inn, tørre vise oss sårbare og skjøre. Jeg vet jeg synes det er vanskelig. Vi har nok ingenting å tape, og de som slippes inn har også kanskje alt å vinne?

      Lik

  16. Vente på våren…..jo, det er en flott tid i møte for «oss» friske, men sitter likevel med samme frykt som deg….frykten for og bli borte.
    I dag så skal vi være fremme på alle arenaer, vi skal forvandle hus og hage til rene utstillingshjem med tilhørende botaniske hager hvor vi selvfølgelig serverer alle våre gjester hjemmelagede matretter laget etter alle kunstens regler. Vi skal følge våre barn på ett utall av aktiviteter,dugnader og avslutninger – for ikke og snakke om 17 mai, perfekt kledd familie som smiler pent med flagg og synger ja,vi elsker.. Vi skal snakke om den kommende sommerferien som selvfølgelig er til ett eller annet eksotisk sted med kulturelle innhold rett etter morgenløpeturen. I tråd med dette skal vi alle ha de beste jobbene og selvfølgelig prestere best der også, for de pengene skal jo finansiere alt dette andre!!! Vi skal også være engasjerte i alt rundt oss- idrettslag, foreninger og politikk – ja,for vi vil vel ikke være uinteressert og uengasjert. Og midt oppi dette så skal venner og familie finne dine paseringstider på diverse Birken arrangement. Og sist men ikke minst – viktig at vi lever det samme perfekte livet på fb og sender det ene smilefjeset etter det andre ut i cyberrommet.. Og da stopper jeg og spør…hvor er jeg?? Hvem ser meg?? Og viktigst av alt hvem er jeg? Kine;-/

    Lik

    • Takk for kommentar, Kine.

      Er det en ting jeg vet, så er det de menneskene du beskriver over jeg IKKE ser. Også er jeg heller ikke sikker på om jeg er enig at det er sånn. For jeg tenker at hvis noen ønsker å leve sånn, og får det til, så er det fint for dem. Antakelig har de jobbet hardt for det, og kjenner at det er rett for de. Jeg unner de den turen til Maldivene, også er jeg glad for at jeg slipper å sitte i et kjedelig styremøte en torsdagskveld, eller bruke ferien min på kulturelt innhold. Også er jeg glad for at jeg kan servere Toro muffins i barneselskapet, selv om noen andre baker de fra bunnen av. Vi er individuelle mennesker, med egne frie valg til å gjøre hva som er best for oss selv. Når jeg lager middagen min fra bunnen av, så er ikke det fordi «samfunnet» krever at jeg skal gjøre det, men fordi jeg velger det selv. Ungene kan godt spise tomatsuppe fra pose, eller fiskepinner allikevel.
      Det er ingen som presser oss inn i en «tidsklemme» eller et glansbilde, vi lager det selv og lar oss påvirke. Det er opp til oss selv å sette grenser, og finne ut hva som er viktig for oss.

      Også setter jeg pris på å se bilder av nyplantede blomster i krukker og bedd ute, eller avskårne roser inne. Jeg tenker at de har det sikkert som meg, de må ta bilder før de visner:)

      God vår. Vær akkurat som du er.

      Lik

  17. Blir rørt av lese dette:( ikke gi opp!! Har du undersøkt om det er noe mer kompetanse på sykdommen ME i utlandet?? Stå på videre !!!

    Lik

    • Akkurat nå er det Norge som ligger nærmest et gjennombrudd i ME forskningen, med studien på rituximab på Haukland. Da det ikke ble bevilget penger fra forskningsrådet, så har MEandYou startet en crowdfunding til denne forskningen. Les mer på meyou.no

      Det finnes ikke så mange andre muligheter enn å holde ut. Takk for lykkeønsker:)

      Lik

  18. Tilbaketråkk: Anbefalte nettsider | Ord om ord

  19. Tilbaketråkk: Baksiden av Facebook | LilleLabyrint

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s