Skriker helt stille

Jeg skriker, men det er helt stille.
Jeg prøver, men alt jeg gjør blir feil.
Jeg ligger her på bunnen og blir borte.
Jeg klarer ikke dette, jeg vil noe annet enn det her.
Jeg skriker, men det er bare helt stille.

Jeg vil ut. Jeg vil ut til alt som er der ute. Jeg vil fylle på med krefter og vil danse.

Jeg vil leve!

Jeg holdes fast. Jeg holdes nede. Jeg eksisterer i dager som er like. Dager i ingenting.
Små drypp av gleder, men de gjør så vondt. Minner om hvordan det egentlig skal være.
Hvordan jeg skal tåle? Hvordan jeg skal tåle å være fanget i meg selv? Som ikke vil slippe meg fri til alt det jeg vil. Hvordan skal jeg holde ut en dag til her inne? Her som skal være hjemme, men som føles som et fengsel. Jeg slipper ikke ut.

Kan jeg ikke bare få en dag? En dag hvor alt er vanlig. Hvor jeg kan være mamma som jeg vil, kone som jeg vil, venninne som jeg vil. Meg som jeg vil.

Jeg blir så liten. Kan jeg få ligge her nede, med noen som passer på meg? Jeg vet ikke om jeg orker å reise meg igjen. Jeg holdes nede av noe som er sterkere enn meg. Kan noen løfte meg opp fra denne bunnen, til et sted som er bedre?

Jeg lengter. Jeg lengter ut og vekk og bort. Jeg lengter etter frie dager.
Dette gjør for vondt.
Jeg skriker, men det er helt uten lyd.

24 thoughts on “Skriker helt stille

  1. Kjære store lillelabyrint , jeg har som du vet ikke ME- jeg tror jeg er en som kunne vært en «god kandidat » – så jeg må passe på meg- og jeg vet hva langvarig utmattelse er. Men jeg kjenner så godt igjen følelsen du viser oss. Jeg har nylig hatt slike dager- hvor jeg kjente på akkurat slike følelser- » det er nok nå- la «det» gå over, la det bli borte, la det bli bra «….. Jeg har motstand når jeg ikke har det bra. Og så tror jeg at svaret for meg er å overgi meg- jeg sier ikke at det er ditt svar- men jeg fikk lyst til å dele med deg. For i motstanden så øker bare motstanden, vokser seg større. Og det er fint å ha motstand når det er noe vi ikke vil- men noen ganger vokser den seg stor og blir for mye motstand. Anerkjennelse er viktig – » sånn er det nå «, aksepten understøtter det «sånn er det akkurat nå «-det sier ingenting om hvordan det er fremover, og for meg så er det en utfordring fordi jeg liker meg best og FØLER meg tryggest når JEG kan «fikse» så alt blir bra og vet hvordan jeg har det fremover. Det blir jeg sliten av- fiksingen og kontrollen. Sliten av å passe på så jeg FØLER meg trygg. Jeg ER jo egentlig trygg……hvis jeg tenker meg om. Jeg vet ingenting om hvordan du tenker- men følelsen du roper ut kan jeg kjenne igjen…….Skal vi øve sammen på å anerkjenne at vi har en slik følelse inni oss ? Skal vi øve sammen på å akseptere at det er sånn akkurat nå ? Skal vi øve sammen på å ikke tenke så langt frem at vi blir redde for at det blir sånn i evig tid ? Jeg tror det er i det at vi tar tilbake kontrollen, den gode kontrollen som vi ikke blir slitne av. I forhold til det som er mitt bakteppe nå så har jeg gjort det jeg er istand til å gjøre- nå må jeg vente og det er noen dager helt greit, andre dager så faller jeg inn i frykten- frykten for at det skal være sånn bestandig.De dagene er ikke gode. Skal vi samtidig øve oss på å ta En dag om gangen…….. ?
    Varm klem fra Son 🙂

    Lik

    • Desperasjonen er aldri god, men på en måte er det kanskje et sunnhetstegn også? Det er både godt og vondt å kjenne at viljen og lysten er så stor, og så vondt å ikke kunne bruke den til noe!

      Lik

  2. Jeg føler det samme. Man blir fanget i seg selv. Bare å bruke den energien du har på dette, tapper deg trolig for denne dagen. Det verste er alle som tror man bare kan skjerpe seg. Når man ikke lenger orker lage seg mat, og bare sitter helt stille, livredd for å ødelegge mer… Når nettet blir ens sosiale arena. Det er bare vondt. Og folk, de forsvinner. De har sitt. Jeg er glad du setter ord på ting, får søkelys på det. Jeg har fått kjeft i mange år fordi jeg ikke har «fikset» min egen situasjon, vært lat, nektet å høre på alle som vet bedre, ikke klart å trene osv., men hvem klarer å ordne alt av formaliteter som ordnes burde og ellers alt livet bringer når man er utslitt etter noe så lite som å skrive denne kommentaren… Det er godt for meg å vite at noen vet. Men vondt at andre skal ha det slik. Jeg tror du vil bli frisk før du aner det. Magefølelse. Min er til å stole på. Vær glad for mannen og barna, de elsker deg for den du er,uansett. Jeg er alene og er glad hverken mann eller barn må belastes med meg. Men nå er jeg så redd det skal være for sent. For sent å få oppleve. Kjærlighet, først og fremst. For jeg kommer meg jo ikke dit den kan finnes… La dem pusle rundt deg, ta imot alt de kan gi, det vil styrke på sikt. Jeg vet.

    Lik

    • Det vil alltid være de som vet bedre enn deg hva du burde gjøre. Det spørs om det er de man ønsker å ha i heiagjengen sin. Det kan være godt å ha noen som man kan spørre i blant, og som det går å diskutere muligheter med, derfor håper jeg du har noen. Noen som du kan få lov til å være frustrert til, uten at de skal «dømme» deg, men som bare skal lytte.
      Selvsagt er jeg glad for de jeg har rundt meg, jeg tror ikke jeg ville klart meg uten. Jeg tror ikke du skal gi opp håpet for din egen del. Bruk den styrken og magefølelsen for deg selv også, og det håper jeg du gjør. Kanskje finnes det ingen vei ut ennå, men det finnes en vei til bedre. Akkurat nå er det den jeg leter etter. Kan jeg finne den, så kan du.
      Takk for at du tar deg tid til å dele dine tanker ❤

      Lik

  3. Hei i labyrinten – jeg snubler også rundt med ME i bagasjen og det er sinnsykt frustrerende! Men, jeg tenker at for hver dag som går er jeg en dag nærmere å bli frisk igjen. Oppturer og nedturer på veien tilbake til verden, svinger og laaaange sletter, mangler begrep om tiden det vil ta å nå fram – men en dag vil kroppen min vinne over sykdommen og jeg blir helt meg selv igjen 🙂 Slik blir det for deg også 🙂 Det bare MÅ være sånn! Takk for mange fine innlegg, du skriver så treffende – klem fra Drøbak

    Lik

    • Vælkommen til bloggs:)
      Det må jo bli bedre, jeg kunne ikke vært mer enig. Selvsagt blir det bedre. Men, det er lov å kjenne på desperasjonen også. Det betyr ikke at vi ikke har tro på at det noen gang vil komme bedre dager!
      Klem fra Ski ❤

      Lik

  4. Føler så utrolig med deg og det må være forferdelig å ha det sånn. Hadde jeg vært disponert til å få ME, så hadde jeg kanskje fått det, for jeg er ikke flink til å kjenne min egen begrensning alltid. Jeg prøver iherdig å trene mye nå for å få energi og for at kroppen skal bli bedre, men har ikke helt kommet dit hvor trening gir energi, bare tar energi. Men jeg i det minste oppe og går hver dag, og kommer meg fint opp, med unntak av vanlig morgentretthet :-). Det må være utrolig frustrerende å ville, men ikke kunne. Håper det kommer en mirakelkur som kan hjelpe deg. Tenker på deg.

    Klem
    Cecilie

    Lik

  5. En slags aksept over at «slik er livet nå», kom så sakte. Det kom så sakte at jeg ikke egentlig merket det, men jeg innså plutselig en dag at; jo, det går litt bedre, dette her… Og noen dager er helt pyton, og jeg bare ønsker å spole frem til morgendagen, for forhåpentligvis er den bedre. Og andre dager er heldigvis mye bedre, og det gjelder å nyte i fulle drag og ønske at de kunne vare evig. Setter veldig stor pris på alt du skriver. Du er så flink til å sette ord på vanskelig ting. Takk for det. ❤

    Lik

  6. Jeg skriker med, kanskje det hjelper med et helt hylekor? – og takker for mange og gode blogginnlegg! Din stemme er god å lytte til..

    Lik

  7. Jeg havna på din blog via en strikkeblog jeg var inne på. Lite visste jeg da av hva som skjulte seg i denne bloggen. Jeg har vært på timene dine på Spenst og flere ganger lurt på hvor det er blitt av deg. Nå vet jeg. Og jeg må si at jeg har lest mange innlegg og tenker at du er utrolig god til å beskrive hvordan du har det. Du har lært meg mye. Jeg håper inderlig at du finner veien ut av denne labyrinten.

    Innlegget om Kroppssvik likte jeg veldig godt. Jeg er så utrolig enig. Til sjuende og sist er det at kroppen fungerer som er viktig.

    Lykek til videre. Jeg har funnet en blog jeg skal følge fremover.

    Lik

    • Hei Ingrid!
      Takk for at du vil lese og følge med. Det er alltid litt rart de gangene noen som «vet» hvem jeg er fra før, som jeg ikke helt klarer å sette ansikt på her jeg sitter nå, kommenterer. Det er veldig hyggelig.
      Jeg savner alle dere glade medlemmer så veldig mye ❤

      Takk 🙂

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s