Kjære sommer; kan du fortsette for alltid?
August har allerede kommet med mørkere kvelder. Høsten og hverdagen sniker seg langsomt på. Jeg som tilber hverdager burde frydes.
Jeg ser bilder av kontorpulter igjen. Alle dere som strever dere ut av feriedvalen, som om det er en håpløs kamp. Jeg leser artikler om hvordan få overgangen fra ferie til hverdag så myk som mulig. «Hvordan komme seg igjennom ferie jet-lag», og jeg forstår ikke helt hva de snakker om. Spørsmålstegnet i hodet vokser seg større; Vet de ikke hvor heldige de er?
Jeg liker hverdag og jeg liker høst. Høsten bringer noe nytt med seg. Den er klar og full av farger. Nye muligheter. Nye starter. Spennende mennesker og prosjekter som ligger der, helt utenkt. Noen er kanskje tenkt litt på allerede, og har ligget på kontorpulten og dirret mens du var på ferie, i iver etter å bli tatt tak i. Kollegaer. Samtaler. Diskusjoner. Påfyll. Energi.
Jeg liker høst, men denne høsten er annerledes. Midt i disse fine sommerdagene må jeg stoppe opp og trekke pusten, for jeg kjenner jeg blir kvalt. Denne kvelende følelsen som bare labyrintens vegger kan gi meg.
Min høst er tom. Den er helt tom.
Den venter ikke på meg. Den er bare en fortsettelse på noe jeg ikke helt vet hva er. Ingen venter på meg. Ingen forventer. Den skal bare fylles med meg og all min uforutsigbarhet.
«Jeg» er prosjektet denne høsten! Korthuset meg!
Å være et korthus i en høststorm er et krevende prosjekt. Den milde sommerbrisen har jeg kunnet lene meg på, og den har holdt meg oppe. Vil høststormene fare like mildt med meg? Alle disse gode dagene, er de i det hele tatt mine? Er de bare til låns?
Denne sommerbrisen som har kommet med øyeblikk og opplevelser, har tent et håp. Dette fine og gode og forbanna håpet. Tenk om… Tenk om dette er begynnelsen på slutten. Tenk om jeg er frisk neste år…
Den tanken er så utrolig befriende. Samtidig så skummel, at jeg tvinger meg vekk fra den. Jeg kan ikke forholde meg til det, fordi jeg er nå. Håpet er ikke skummelt fordi det kan være sant, men for om det er feil. Jeg verner meg selv for smerten om dette korthuset jeg er, skulle rase igjen. Det skal ikke mer enn en storm til.
Håpet bringer hodet mitt til et sted hvor kroppen min ikke er. Jeg drømmer. Jeg vil gjøre og klare og jeg vil strekke meg utenfor meg selv, og ikke bare inni. Denne sommeren har vært så lett. Eller jeg husker den som lett! Men nå, nå kjenner jeg meg maktesløs! Høsten står der fremme og ser på meg med tomme øyne og stor måpende munn. Den røper ingenting! Skal den sluke meg som de to andre høstene, eller skal jeg få fly med stormen og lande mykt? Jeg vegrer meg for å gå den i møte. Kjære sommer, kan du fortsette for alltid?
Her på tampen av sommeren, mister jeg meg selv. Når bilder av tær byttes ut med jobbantrekk og treningstøy, så gjør det vondt i hjertet. Lengselen etter å ha noe som er utenfor meg selv er så stor. Denne tomheten så skummel. Avstanden fra meg til de andre den vokser igjen.
Jeg er redd for å bli borte.
LilleLabyrint 