Korthus i høststorm

Kjære sommer; kan du fortsette for alltid?

August har allerede kommet med mørkere kvelder. Høsten og hverdagen sniker seg langsomt på. Jeg som tilber hverdager burde frydes.

Jeg ser bilder av kontorpulter igjen. Alle dere som strever dere ut av feriedvalen, som om det er en håpløs kamp. Jeg leser artikler om hvordan få overgangen fra ferie til hverdag så myk som mulig. «Hvordan komme seg igjennom ferie jet-lag», og jeg forstår ikke helt hva de snakker om. Spørsmålstegnet i hodet vokser seg større; Vet de ikke hvor heldige de er?

Jeg liker hverdag og jeg liker høst. Høsten bringer noe nytt med seg. Den er klar og full av farger. Nye muligheter. Nye starter. Spennende mennesker og prosjekter som ligger der, helt utenkt. Noen er kanskje tenkt litt på allerede, og har ligget på kontorpulten og dirret mens du var på ferie, i iver etter å bli tatt tak i. Kollegaer. Samtaler. Diskusjoner. Påfyll. Energi.
20130806-150957.jpg
Jeg liker høst, men denne høsten er annerledes. Midt i disse fine sommerdagene må jeg stoppe opp og trekke pusten, for jeg kjenner jeg blir kvalt. Denne kvelende følelsen som bare labyrintens vegger kan gi meg.

Min høst er tom. Den er helt tom.

Den venter ikke på meg. Den er bare en fortsettelse på noe jeg ikke helt vet hva er. Ingen venter på meg. Ingen forventer. Den skal bare fylles med meg og all min uforutsigbarhet.

«Jeg» er prosjektet denne høsten!  Korthuset meg!

Å være et korthus i en høststorm er et krevende prosjekt. Den milde sommerbrisen har jeg kunnet lene meg på, og den har holdt meg oppe. Vil høststormene fare like mildt med meg? Alle disse gode dagene, er de i det hele tatt mine? Er de bare til låns?

Denne sommerbrisen som har kommet med øyeblikk og opplevelser, har tent et håp. Dette fine og gode og forbanna håpet. Tenk om… Tenk om dette er begynnelsen på slutten. Tenk om jeg er frisk neste år…

Den tanken er så utrolig befriende. Samtidig så skummel, at jeg tvinger meg vekk fra den. Jeg kan ikke forholde meg til det, fordi jeg er nå. Håpet er ikke skummelt fordi det kan være sant, men for om det er feil. Jeg verner meg selv for smerten om dette korthuset jeg er, skulle rase igjen. Det skal ikke mer enn en storm til.
20130806-150948.jpg
Håpet bringer hodet mitt til et sted hvor kroppen min ikke er. Jeg drømmer. Jeg vil gjøre og klare og jeg vil strekke meg utenfor meg selv, og ikke bare inni. Denne sommeren har vært så lett. Eller jeg husker den som lett! Men nå, nå kjenner jeg meg maktesløs! Høsten står der fremme og ser på meg med tomme øyne og stor måpende munn. Den røper ingenting! Skal den sluke meg som de to andre høstene, eller skal jeg få fly med stormen og lande mykt? Jeg vegrer meg for å gå den i møte. Kjære sommer, kan du fortsette for alltid?

Her på tampen av sommeren, mister jeg meg selv. Når bilder av tær byttes ut med jobbantrekk og treningstøy, så gjør det vondt i hjertet. Lengselen etter å ha noe som er utenfor meg selv er så stor. Denne tomheten så skummel. Avstanden fra meg til de andre den vokser igjen.

Jeg er redd for å bli borte.

Advertisements

28 thoughts on “Korthus i høststorm

  1. Kjære Ann Jeanette. Tusen takk for at du skriver dette her. Jeg kjenner meg så igjen – fra tidligere. Det å gå inn i fremtiden, og følelsen av at det ikke er noe der. Jeg håper du tør å ha noen mål. Jeg håper jeg kan få lov til å gå sammen med deg inn i høsten.

    Du er så verdifull. Takk for at du deler med oss. Takk for at du er den du er. En Ann Jeanette! ❤

    Lik

  2. Du skriver utrolig treffende som vanlig!! Jeg har og hatt en god sommer, har tillatt meg å nyte de gode dagene til og med, uten all den dårlige samvittigheten som har fulgt de gode dagene tidligere. En tullete ting jeg savner så det gjør vondt, er å kunne gå og kjøpe meg en ny planlegger/kalender. Jeg jobbet som styrer i en barnehage tidligere og nå begynner liksom sjølveste barnehageåret med nye blanke ark… En kalender som jeg kunne fylle med møter, referater, ting jeg måtte huske osv osv.. I stedet er min kolonne på familieplanleggeren den tommeste.. Håper du får en god høst og at korthuset ditt i hvert fall tåler en stiv kuling:-)

    Lik

  3. Du er såååå flink å uttrykke deg. Får meg til å stoppe opp og være takknemlig for alt som MÅ gjøres, som ellers bare er et ork. Men nå er jeg bare så glad for at jeg KAN gjøre det…
    Takk for at du deler med oss, du skjønne lille labyrint ❤

    Lik

  4. Tusen takk for betraktningene dine, du når langt inn i hjerteroten min, kjenner igjen så mye av det du skriver, håper du engang orker å skrive en bok med alle dine fine, triste, sterke og ømme ord. Ønsker deg gode dager, og at du snart skal få våkne ut av dette marerittet og kjenne at kroppen fungerer igjen. Mvh Trude

    Lik

  5. Du skriver veldig bra.

    Og så er det sterkt å lese. Det du beskriver er så skjørt og ikke minst lett gjenkjennelig. Jeg håper høsten bringer med seg en stor opptur for både deg og meg. Jeg sender en god heiaklem med vinden:)

    Lik

  6. Aldri har før har jeg vel kjent igjen meg selv så mye i det du skriver, som akkurat nå. Forsommeren var super og optimismen var på topp. Kanskje var jeg litt vel dristig innimellom for hodet vil jo så mye mer enn kroppen. Og jeg begynte å fable om å finne tilbake til noen av mine gamle hobbyer……. Men så poff……. det blir man hentet inn av realiteten og går på en smell igjen. Og nok en gang tenker man: At man aldri lærer…Og sukker litt oppgitt. Jeg håper at det er bare de øverste etasjene av korthuset mitt som har rast sammen og at resten får stå i fred en stund til.
    Jeg henter mye styrke i blogginnleggene dine fordi jeg ser at jeg ikke er alene. Håper du får en fin høst og at det kommer mange flotte innlegg i bloggen din.

    Digger deg ❤

    Lik

    • Jeg tror det er sunt at vi ikke lærer! Hvis ikke blir vi i en firkantet boks, og kommer ingen vei. Lengselen og drømmene tar oss et sted, tror du ikke? Det er sårt og vondt, men hvor hadde vi vært uten?

      Takk for gode ord. God høst til deg også!

      Lik

  7. Kjenner det godt igjen! Høsten var alltid ladet med forventning for meg, med ferdigladde batterier var jeg klar (selv om jeg riktignok visste at de tok slutt etter en kort stund), så det er noe med det å se at andre beveger seg framover mens en selv blir stående på samme sted. Noen ganger føles det til og med som om man forflytter seg bakover eller i beste fall som om tiden er isolert og aldri forandres.

    Jeg skal ikke si at jeg savner sommeren, jeg forsøker heller å holde fast ved at den ER ennå. Og jeg vil ikke gi slipp!

    Klemklem til deg!

    Lik

  8. Jeg er så glad for at du fant skrive gleden igjen for du skriver virkelig godt og jeg håper du skjønner hva dine ord kan bety for andre. Jeg håper også de kan gi litt glede hos deg. Jeg kjenner meg så godt igjen i mye av det du skriver, men jeg er ikke syk selv, jeg er bare utslitt av å stelle for mitt syke barn, utslitt av leger, utslitt av Nav, utslitt av alle planleggings møter osv. Det å stelle for sitt barn, fylle på med gleder for han er det som er minst slitsomt. Jeg også har hatt en fin sommer, sykdommen har vært snill med han i noen uker nå, og det er så godt. Jeg gruer for høsten, alle tunge tak, alt han går glipp av. Vi får forsøke å støtte hverandre i disse mørke månedene. Jeg ønsker deg alt godt og jeg håper du får mange gode øyeblikk ❤

    Lik

  9. Fint blogginnlegg! Du beskriver det akkurat slik jeg hadde det i mange år. Nå kan jeg heldigvis gå høsten i møte med et smil og glede meg til ferien er over. Det er jeg veldig takknemlig for. Senest i går var det en som alltid har vært i full jobb som sa til meg at «huff, nå er det snart slutt på nesten to måneder sommerferie, men det er heldigivs ikke så lenge til høstferie.»

    Lik

  10. Takk Ann Jeanette ❤
    Du har strødd et frø jeg har trengt for å komme videre..
    Du skriver på en så positiv måte at det er håp i å kjempe….

    Lik

  11. Fantastisk godt skrevet. Kunne vært meg selv for to år siden. Kjenner litt på det samme iår også,men vet at det går over og at det kommer bedre dager.
    😉
    Klem

    Lik

  12. Tilbaketråkk: Lest – helse linklove | kaffedamen

  13. Du skriver så fint og så treffende. Er med deg hele veien, kjenner meg så godt igjen. Jeg ‘fant’ deg i går og skal følge deg videre på veien. En dag er vi ikke lenger korthus i høststorm men en sterk betongblokk full av liv og farger og massevis av krefter.God høst til deg. 🙂

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s