Tid

I en uke er det 168 timer å fylle.

Hvis du er så heldig å jobbe,  bruker du kanskje 45 av disse timene til jobb. Kanskje må du reise litt, eller levere et barn eller to i barnehage, og da går det kanskje 9 timer til jobb og levering hver dag. Kanskje er du en sånn som er kjempe flink hver natt, og får dine tilmålte 8 timer med søvn, og det er nok egentlig ikke så veldig mange av oss. Men, tenk om du var, da har du allikevel rundt 67 timer igjen hver uke til andre ting. og hvis du da tenker deg en måned så har du ca 270 timer å bruke til det du vil. Hva bruker du denne tiden til?

«Jeg har ikke tid…» «Ukene bare flyr så fort…» «Den tidsklemma…»

Hva velger du å bruke tiden til? Løper du igjennom den fra JA til JA og til et nytt JA, også venter du på helgen for da kan du puste, men så ser du i kalenderen din at helgene begynner å fylles opp helt frem til jul, også sukker du litt oppgitt at, «Jeg har ikke tid til noe lenger…»

Øyeblikk hvor tiden står stille, og nytt vennskap møtes.

Øyeblikk hvor tiden står stille, og nytt vennskap møtes.

Jeg har mye tid.

Allikevel går tiden alt for fort. Jeg har all denne tiden med ingenting som jeg mister. All denne tiden hvor barna mine vokser og lærer og gjør, som jeg gjerne skulle vært en del av, og som jeg noen ganger er, men som aller mest bare blir borte. All denne tiden hvor livet der ute raser avsted uten at jeg i det. Mens jeg er her. Bare er. Alle de timene jeg har til andre ting, de går for fort fordi jeg er så sakte. Jeg har så mye ubrukt tid. Tenk om jeg kunne spart på den, eller tenk om jeg kunne dele den eller gi den bort.

Tenk om jeg kunne gitt bort denne tiden min til deg, Lill.

Denne uken fikk min venninne beskjed om at tiden hennes snart er slutt. Det gjør så ubeskrivelig vondt når noens tid skal ta slutt. Legene har fortalt at nå er det ingenting mer de kan gjøre. To jenter vet at tiden de har med mammaen sin skal ta slutt. Snart.

Tiden skal ta slutt. Så meningsløst. Så uvirkelig.

Tenk om jeg kunne gitt bort all denne tiden med ingenting som jeg har! Da kunne hun fått mere tid sammen med jentene sine, også kunne de laget enda flere vakre minner. Tenk om hun kunne bruke tiden min, fordi jeg tror den egentlig er god og den fortjener jo å bli brukt. Hun fortjener mere tid…

Jeg skulle ønske noen kunne stoppe tiden litt, og gjøre den sakte. Gjøre tiden langsom, og lage alle vakre øyeblikk enda lengre. Flere øyeblikk. La de vare lenge. Slik at denne siste tiden skal bli god. For det er tid. Det er fortsatt tid som skal fylles og nytes. Det skal smiles og klemmes. Det er tid til å være sammen.

Høst

Høst

Det er tid til høst. Til krystallklare morgener i høstens fargeprakt. Det er tid til lukten av kaffe. Lyden av regn mot vinduet, og høsten som blåser. Det er tid til tårer. Det er tid til venner. Til å se på bilder og til å minnes tiden som har vært. Smaken av sjokolade. Bobler på tungen. Det er tid til å leve selv når livet skal ta slutt. Det er tid, nå.

Til deg som er der ute, der utenfor labyrinten; Omfavne livet med hele deg. Elsk. Lev. Nyt. Hver dag. Stopp opp, og bruk tiden din. Du har tid. Det er tid til å ta en kaffe med en venn, eller en telefon til en det er lenge siden du har snakket med. Det er tid til å stikke innom.

Hva bruker du din tid til?

Noen mennesker treffer hjertet på en helt egen måte, og du har truffet mitt. Du setter spor kjære venn, med din modighet. Med din styrke. Med ditt smil. Selv i dette meningsløse og uvirkelige, fyller du din tid med mening. I denne tid med tårer fylles ditt nærvær og ditt rom også med latter. Du er enestående. Jeg er dypt takknemlig for å få være en del av din tid ❤

Kjære Lill Monika, du er min superhelt ❤

Den siste tiden gikk så alt for fort. Torsdag 19.september fikk himmelen en ny stjerne.

❤ Hvil i fred, min superhelt ❤

Advertisements

Annerledesdagen

Lørdag var en annerledesdag. Det er fint med annerledesdager som kan gi noe annet enn det vanlige. Det sakte. De innestengte dagene i labyrinten.

Det er fint med annerledesdager.

Lørdag møtte jeg helseministeren, bare et kort lite møte, men det i seg selv ville vært annerledes for de aller fleste. Det er jo ikke hver dag hvem som helst får lov til det. Også skulle Østlandets Blad lage en reportasje om meg og ME og møtet med Jonas. Og det er annerledes. Og litt skummelt. Intervjuet kan du lese her.

Lørdag våknet jeg med en følelse av stolthet og den fantastiske følelsen av å ha en oppgave, og bare det i seg selv er annerledes.  Jeg skulle få gjøre noe som betyr noe for mange. Vise frem «oss ME syke». Bare minne på at vi er her, og at vi finnes, og at vi faktisk er helt vanlige mennesker, ikke bare et tall i en statistikk eller to bokstaver på et papir. Vi venter på forskning, men vi trenger også hjelp mens vi venter. Og jeg er meg, og jeg er sånn som jeg er med min ME, mens andre med ME er sånn som de er, og det er jo ikke så rart fordi vi er mennesker. Og fordi om de bokstavene på det papiret er like, så er vi akkurat like forskjellige som alle andre. Det var min oppgave på lørdag, og minne på at vi er individer, som trenger hjelp mens vi venter slik som passer oss selv best. (Og alt det andre som er viktig kan dere også lese om i intervjuet.) I det store og hele så betydde kanskje ikke mitt møte med Jonas så veldig mye, for selv om min dag var veldig annerledes, så var nok hans dag veldig lik mange andre dager. Men jeg er glad jeg sa ja da jeg ble spurt. Jeg er glad for at «Kjære Jonas» som også ble til en kronikk, faktisk er årsaken til at dette møtet ble noe av. Jeg prøver å holde på stoltheten.

Jonas og meg

Jonas og meg

Det er skummelt. Det er klart det er skummelt å skulle være stolt og sterk, når jeg inni meg føler meg både skjør og sårbar og liten. Starten på høsten har ikke vært god, og korthuset meg har allerede rast flere ganger, selv om det knapt har vært et vindpust ute. Den kronen jeg egentlig skal ha på hodet har fått så mange hakk og er limt sammen så mange ganger, at jeg vet knapt om den sitter på lenger. Det er skummelt å vise seg frem, og fortelle om et liv i en labyrint. Kontrastene er store, og kontrastene er det svært få som får se. Det er få som får ta del i den siden som jeg ikke viser. Jeg kan føle jeg smuldrer vekk og blir borte, og mister deler av meg selv som jeg savner så mye. På lørdag fikk jeg livet mitt rett i ansiktet, og det gjorde vondt.

Mister biter av meg selv

Mister biter av meg selv

På denne annerledesdagen, hvor jeg stod rak i ryggen og snakket om de viktige tingene med helseministeren, mistet hjertet mitt biter av meg selv. Bildet av å se livet fra utsiden har aldri vært mer ekte. Litt bak og litt på utsiden satt jeg med rullestolen min og følte meg liten, men prøvde å være stor. Være modig. Samtidig som jeg skulle sette ord på min hverdag NÅ, var min hverdag FØR rett foran meg der nede. Alt som jeg har vært en del av, var der nede på rådhusplassen samlet til treningsarrangement, og det var akkurat som før. Med smil og musikk og treningsglede. Det som er annerledes er at jeg ikke var der sammen med, men bak der på utsiden. Og kanskje er ikke det lengre annerledes for de?

Det er fint med annerledesdager, og det er fint de ikke er så ofte. Jeg prøver å finne følelsen av at jeg var modig, og jeg er glad for at jeg turte. Jeg er stolt av at jeg klarte, for aldri har jeg vært så midt i og samtidig helt på utsiden.

Takk for praten, Jonas.