I din verden

Er du trygg der du er?

Der i din verden som er et annet sted enn vår.

Er du trygg der?

Jeg ser du er deg, selv om du er borte. Du sitter og ser ut av vinduet, og ser ut helt som deg selv, og jeg lurer om du ser etter havet? Savner du havet slik som jeg?
Husker du det at du elsker sjøen? Vet du at du elsker å bade?

Husker du det slik som jeg?

Lange sommerdager på stranden. Langgrunne strender. Gul firkantet kjølebag, fylt til randen med nistemat. Aldri var noen som sultne hos deg. Husker du hvordan du «hæler» i vannet? Du la deg alltid bakover på ryggen, og du lå der lenge. Du var alltid først. Lenge før oss andre. Og alltid en dukkert til slutt.

Husker du det i din verden?

Finnes du fremdeles inni deg? Har du et sted hvor du kan føle du er alt det som du har vært? Vet du hva du har vært for meg?

Du har vært kjærlighet og omsorg. Du er mine sommerminner. Plommetrær og nybakt brød. Eplehage og eplekinn. Kreppsengetøy og kryssord. Du er søndagsturer og napoleonskake. Kyllingvinger i elektrisk grill. Du er smil og du er glede. Verdens mykeste fang og tryggeste klemmer. Du er dans til langt på natt. Husker du det slik som jeg, at du i mitt bryllup var den som dro sist?

Danser du fortsatt i din verden?

Finnes det en plass for meg i din verden? Om du ser meg, vet du da lenger hvem jeg er?

Kjenner du meg, bestemor?

Jeg så deg de årene vår verden begynte å bli vanskelig, og du stadig forsvant inn i din. Jeg vet at du var redd. Jeg vet at det var skremmende da du ikke lenger husket hvordan vår verden virket, du som alltid ordnet alt. Du visste alt. Jeg kan godt bære minnene for oss begge, det er greit om du ikke lenger kan. Jeg vil bare vite om du er trygg der du er nå, i din verden.

Det er det bare du som vet.

20131019-081423.jpg

Tv-aksjonen 2013 – Vi har ingen tid å miste.

Reklamer

Rammer meg selv

Den siste tiden har jeg tilbragt mange timer i en seng. Det er plass til mange tanker, liggende så mange timer i en seng. De aller fleste har handlet om et papir som ligger og lyser mot meg, selv om jeg ikke ser det. Det har litt samme effekten som et blinkende neonlys, det roper om oppmerksomhet. Jeg forsøker å vri meg vekk fra det, men samme hvor jeg snur meg, så er den irriterende blinkingen der.

Brukerstyrt Personlig Assistent.

Av og til, og egentlig ganske ofte, er disse tankene nesten romantiske og vakre. Tenk alt jeg kunne fått til, om jeg bare hadde litt hjelp. Jeg får nesten tårer i øynene ved tanken på et ryddig hus og nyvaskede vinduer. En hage og terrasse som er klar for vinteren. Nybakt brød til lunch, eller lunch i det hele tatt. Alle de rettene jeg egentlig har lyst til å lage, men som jeg ikke får til fordi jeg ikke klarer planlegge de, fordi jeg ikke orker stå ved kjøkkenbenken. Drømmer om å komme meg ut på dager hvor jeg orker, kunne reise i butikken å handle, og om jeg ikke orker så kan jeg på en måte handle allikevel. Jeg kan hente pakker på posten selv om jeg ligger hjemme. Kanskje jeg kan få til noe av det jeg har lyst til. Kanskje jeg kan klare gjøre ting for barna mine, som nå bare er et fjernt ønske. Jeg blir så glad av det. Sånn veldig glad langt inni meg. Jeg får tilbake troen på at det kanskje finnes et liv i alt dette jeg er som bare venter på å få leve.

Også rammes jeg, helt plutselig og jeg vet ikke av hva. Jeg tror kanskje det er meg selv. Jeg klarer ikke forstå at det er jeg som er så dårlig. Jeg ser på ordene fra legen som sier at jeg har et omfattende hjelpebehov og ME,  ikke bare litt men ganske mye, også tenker jeg at det kan ikke være meg. Jeg kan sikkert bare prøve litt mer, også er det egentlig det jeg gjør hele tiden. Jeg prøver litt mer.

Jeg kveler meg selv ved tanken på at dette er meg. Jeg vil det ikke. Jeg vil ikke være den som trenger hjelp for å komme nærere det som egentlig er meg. Jeg blir kvalt av å trenge hjelp. Jeg blir så ufattelig liten. Plutselig må jeg møte alt jeg ikke klarer. Jeg må møte meg selv med alle mine mangler. Det gjør så vondt å se meg sånn.

maikenbull.blogg.no

Det er skummelt at noen andre skal se meg syk. Jeg skal slippe noen inn de gangene jeg er på mitt mest skjøre og sårbare i livet. De gangene jeg har nok med å puste. De gangene jeg gråter ut frustrasjonen av å ikke makte. Jeg vil så gjerne mestre livet mitt, jeg vil så gjerne klare det selv. Det gjør vondt å trenge hjelp for å klare leve, mer enn bare eksistere.

Jeg vil ikke at jeg skal trenge hjelp.

Jeg vet alt sammen. Jeg har veid for og i mot hundretusen ganger.  Jeg mister meg selv, selv om jeg ser at det kan bli plass til mer av meg. Jeg tror kanskje jeg tror jeg mister verdighet, at det er ydmykende. Det er flaut å trenge hjelp til de vanligste ting, for jeg som er hjemme hele tiden burde klare de selv. Jeg skammer meg. Jeg trekker meg, også trekker jeg meg selv ned, selv om alle drømmene om hva jeg kan klare, med litt hjelp, er der.

Jeg rammer meg selv, og kveler meg med tanker som ikke er ekte, men som blir alt for store når jeg er liten og skjør som nå.

Det er sårbart å be om hjelp. Det er nakent. Ærlig. Det er tvers igjennom en innrømmelse av at jeg fikser det ikke. Jeg mestrer ikke min hverdag slik jeg skulle ønske. Dette er mitt liv, og det er jeg som står i det. Akkurat nå klarer ikke jeg å fylle det med det jeg ønsker uten hjelp. Hvordan kan det jeg drømmer om, alle disse fine tankene og gode følelsene om hva jeg kanskje kan klare, brytes ned av tanker som ikke er ekte? Hvorfor lar jeg frykten for hva andre kanskje synes få betydning? Å vise sårbarhet er ikke å være svak, det er motsatt. Hvorfor stopper jeg meg selv?

I`m on my way -Amanda Cass

I`m on my way -Amanda Cass

Dette papiret som blinker mot meg har jeg hatt ved siden av meg. Jeg har vært nær å rive det i stykker. Jeg har grått av det. Jeg har skrevet på det, og lagt det vekk igjen. Lagt det ned i en skuff så kanskje jeg kunne glemme hvor det var jeg hadde lagt det. Skrevet litt mer på det, og hengt det opp på kjøleskapet. Funnet en konvolutt som jeg ikke har skrevet på ennå. Også skal jeg kanskje skrive på den, fordi det handler ikke bare om meg. Det handler om oss. Om gjengen min, og om meg. Det kan jo alltids fortsette som nå, men det er ikke det jeg vil.

I går kveld lå jeg i sengen og snakket med min niåring, og ut av munnen hennes kom de klokeste ord. Jeg har lagt de inn i hjertet mitt, og de veier tungt i den avgjørelsen jeg skal ta.

Det er fint om du får hjelp. Tenk om du bli litt bedre av det, mamma…