Rammer meg selv

Den siste tiden har jeg tilbragt mange timer i en seng. Det er plass til mange tanker, liggende så mange timer i en seng. De aller fleste har handlet om et papir som ligger og lyser mot meg, selv om jeg ikke ser det. Det har litt samme effekten som et blinkende neonlys, det roper om oppmerksomhet. Jeg forsøker å vri meg vekk fra det, men samme hvor jeg snur meg, så er den irriterende blinkingen der.

Brukerstyrt Personlig Assistent.

Av og til, og egentlig ganske ofte, er disse tankene nesten romantiske og vakre. Tenk alt jeg kunne fått til, om jeg bare hadde litt hjelp. Jeg får nesten tårer i øynene ved tanken på et ryddig hus og nyvaskede vinduer. En hage og terrasse som er klar for vinteren. Nybakt brød til lunch, eller lunch i det hele tatt. Alle de rettene jeg egentlig har lyst til å lage, men som jeg ikke får til fordi jeg ikke klarer planlegge de, fordi jeg ikke orker stå ved kjøkkenbenken. Drømmer om å komme meg ut på dager hvor jeg orker, kunne reise i butikken å handle, og om jeg ikke orker så kan jeg på en måte handle allikevel. Jeg kan hente pakker på posten selv om jeg ligger hjemme. Kanskje jeg kan få til noe av det jeg har lyst til. Kanskje jeg kan klare gjøre ting for barna mine, som nå bare er et fjernt ønske. Jeg blir så glad av det. Sånn veldig glad langt inni meg. Jeg får tilbake troen på at det kanskje finnes et liv i alt dette jeg er som bare venter på å få leve.

Også rammes jeg, helt plutselig og jeg vet ikke av hva. Jeg tror kanskje det er meg selv. Jeg klarer ikke forstå at det er jeg som er så dårlig. Jeg ser på ordene fra legen som sier at jeg har et omfattende hjelpebehov og ME,  ikke bare litt men ganske mye, også tenker jeg at det kan ikke være meg. Jeg kan sikkert bare prøve litt mer, også er det egentlig det jeg gjør hele tiden. Jeg prøver litt mer.

Jeg kveler meg selv ved tanken på at dette er meg. Jeg vil det ikke. Jeg vil ikke være den som trenger hjelp for å komme nærere det som egentlig er meg. Jeg blir kvalt av å trenge hjelp. Jeg blir så ufattelig liten. Plutselig må jeg møte alt jeg ikke klarer. Jeg må møte meg selv med alle mine mangler. Det gjør så vondt å se meg sånn.

maikenbull.blogg.no

Det er skummelt at noen andre skal se meg syk. Jeg skal slippe noen inn de gangene jeg er på mitt mest skjøre og sårbare i livet. De gangene jeg har nok med å puste. De gangene jeg gråter ut frustrasjonen av å ikke makte. Jeg vil så gjerne mestre livet mitt, jeg vil så gjerne klare det selv. Det gjør vondt å trenge hjelp for å klare leve, mer enn bare eksistere.

Jeg vil ikke at jeg skal trenge hjelp.

Jeg vet alt sammen. Jeg har veid for og i mot hundretusen ganger.  Jeg mister meg selv, selv om jeg ser at det kan bli plass til mer av meg. Jeg tror kanskje jeg tror jeg mister verdighet, at det er ydmykende. Det er flaut å trenge hjelp til de vanligste ting, for jeg som er hjemme hele tiden burde klare de selv. Jeg skammer meg. Jeg trekker meg, også trekker jeg meg selv ned, selv om alle drømmene om hva jeg kan klare, med litt hjelp, er der.

Jeg rammer meg selv, og kveler meg med tanker som ikke er ekte, men som blir alt for store når jeg er liten og skjør som nå.

Det er sårbart å be om hjelp. Det er nakent. Ærlig. Det er tvers igjennom en innrømmelse av at jeg fikser det ikke. Jeg mestrer ikke min hverdag slik jeg skulle ønske. Dette er mitt liv, og det er jeg som står i det. Akkurat nå klarer ikke jeg å fylle det med det jeg ønsker uten hjelp. Hvordan kan det jeg drømmer om, alle disse fine tankene og gode følelsene om hva jeg kanskje kan klare, brytes ned av tanker som ikke er ekte? Hvorfor lar jeg frykten for hva andre kanskje synes få betydning? Å vise sårbarhet er ikke å være svak, det er motsatt. Hvorfor stopper jeg meg selv?

I`m on my way -Amanda Cass

I`m on my way -Amanda Cass

Dette papiret som blinker mot meg har jeg hatt ved siden av meg. Jeg har vært nær å rive det i stykker. Jeg har grått av det. Jeg har skrevet på det, og lagt det vekk igjen. Lagt det ned i en skuff så kanskje jeg kunne glemme hvor det var jeg hadde lagt det. Skrevet litt mer på det, og hengt det opp på kjøleskapet. Funnet en konvolutt som jeg ikke har skrevet på ennå. Også skal jeg kanskje skrive på den, fordi det handler ikke bare om meg. Det handler om oss. Om gjengen min, og om meg. Det kan jo alltids fortsette som nå, men det er ikke det jeg vil.

I går kveld lå jeg i sengen og snakket med min niåring, og ut av munnen hennes kom de klokeste ord. Jeg har lagt de inn i hjertet mitt, og de veier tungt i den avgjørelsen jeg skal ta.

Det er fint om du får hjelp. Tenk om du bli litt bedre av det, mamma…

34 thoughts on “Rammer meg selv

  1. Jeg er der du er nå. Takk for at du satte ord på det! Jeg har tunge dager, for nå klarer jeg ikke lenger å feie bort eller avlede tankene mine fra det som skjer. Det er som om alle forsvarsverk har falt sammen, og jeg føler meg bare så sårbar.

    Det rare er, at om jeg hadde gitt råd til andre i min situasjon, ville jeg sagt: «Såklart du bør få hjelp, tenk så mye bra den hjelpen kan gjøre for deg! Såklart du bør søke ufør, du som har nok med å puste! Såklart du bør legge deg ned og hvile med god samvittighet, du som sliter sånn!»

    Men jeg klarer ikke si det til meg selv.

    Lik

    • Men vet du, da kan jeg si det til deg ❤ Nå trenger du litt hjelp, kjære deg. Også er det ikke for alltid, det er nå, for en stund. Og sånn er det. Nå.

      Klem til deg. Jeg vet det er vanskelig.

      Lik

  2. Ja, det er vanskeligere å få enn å kunne gi. Tenk hvis det var slik at legen i samarbeid med en sosionom/ergoterapeut eller lign kontaktet deg og sa at hør her vi tror du ville hatt god nytte av en personlig assistent? Når det skal søkes om ulikt i helse/sosialvesenet skal en måtte sette fram et krav! Vi vil ikke være kravstore, sårbare, svake osv. MEN hva om du tenkte at du søker like mye på vegne av dine barn/familie som deg selv, slik at du har/kan få krefter til å være sammen med dem? Ville det gjøre det lettere for deg? Du er jo inne på det selv i det din niåring så klokt sa det.

    Lik

    • Ja, for hvorfor tenker vi det er så mye lettere hvis noen andre sier det til oss? Jeg synes egentlig ikke det heller jeg da, det er vel flere som har bedt meg be om hjelp lenge. Men hadde noen av de som forvalter det fortalt hva jeg kunne få, så hadde jeg i det minste visst om mulighetene, og kanskje ikke vært så redd for å bli avvist heller.

      ❤ klem til deg.

      Lik

  3. Tårene triller når jeg leser det du skriver. På en måte virker det så kjent, men alikevel er det for meg ennå en fjern tanke. Jeg har nok med å trene på å ta imot hjelp av mine nærmeste. En trening som er knalltøff, fordi det får meg til å føle at jeg ikke bidrar til «fellesskapet» og at jeg ikke strekker til. Selv om jeg vet at jeg bidrar nok ved bare å være tilstede. Jeg gruer meg til den dagen mine nærmeste råder meg til å ta i mot hjelp utenfra.

    Lik

    • Jeg tenker det er viktig å ta i mot hjelp utenfra, slik at de nærmeste kan få være akkurat det. Det betyr ikke at jeg synes det er lett, men det er litt viktig for meg at mannen min skal få fortsette å være mannen min, og ikke alltid støttekontakt og sykepleier og psykolog:) At venner kan få komme på besøk uten at det innebærer at de må hjelpe meg med noe.

      Takk for at du deler dine tanker med meg ❤

      Lik

  4. Veldig fornuftig ord av en 9 åring. Jeg tror det ligger til genene hos kvinnene, det å ikke be om hjelp… Jeg er heller ikke flink til å be om hjelp, men har prøvd og blitt skuffet noen ganger…. Ellers er jeg nok veldig på at jeg skal klare det selv, men så er jeg relativt frisk. Jeg står opp hver dag og fungerer greit, selv om kroppen ikke er helt 100%, men for deg blir det jo annerledes, om du kan bli bedre av å be om hjelp, så synes jeg det er fornuftig. Jeg har sagt fra til andre at de bare må be om hjelp om de trenger hjelp, men jeg har også opplevd å hjulpet mer enn en gang og det til slutt endte opp med en selvfølge. Jeg synes du skal be om hjelp jeg, Ann Jeanette, det er vanskelig når viljen er der, men kroppen ikke samarbeider….

    Cecilie

    Lik

  5. Vanskelige tanker jeg også sliter med fra tid til annen. Som nå…
    Men. Det er så mange «men».
    Men, jeg har jo en mann og barn som kan hjelpe til. (Selv om det føles urettferdig å måtte gi dem ekstrabelastninger «bare» fordi jeg har blitt syk. Dessuten er det, ihvertfall i vår familie, mor som har hovedoversikten over dagliglivet…
    Men, hva når jeg har gode perioder.
    Men, hva om jeg blir frisk.
    Men, jeg klarer jo noe, om jeg bare bruker lang nok tid. Kanskje det er nok.
    Men, hva slags oppgaver kan jeg forsvare å bruke en BPA til, når vi er så mange i familien.

    Osv, osv.

    Lik

    • Å få hjelp er ingen varig situasjon. Den er ikke for alltid. Det er viktig at familie skal få være familie også, synes jeg, ikke slites ut med alt det andre også. Jeg håper du finner en god løsning<3

      Lik

  6. Det er vanskelig å be om hjelp… jeg vil ikke ha hjelp (bortsett fra min familie). Min fysioterapeut spurte om jeg ville ha hjelpemidler som feks en stol i dusjen. Det var ikke tale om.. Noen har nevnt «Scooter», det vil jeg ikke ha..
    Man er for ung til å havne i en slik situasjon.

    Smertene tar snart knekken på meg. Jeg får medisiner, men de hjelper ikke lengre. Hvorfor er leger så redde for lindring. Jeg tenker i mitt stille sinn: «Er det så farlig? Vil de jeg skal lide? Jeg har uansett ikke tenkt å leve om ikke jeg blir frisk snart.
    Dette er ikke et liv for meg, det er lidelse. Minutt for minutt. Det blir stadig verre..
    Sistnevnte har ikke så mye med BPA å gjøre.. men det er mangel på den hjelpen jeg virkelig trenger. Lindring.

    Lik

  7. De siste ordene fra 9 åringen din gjorde at tårene kom; så klokt og sant sagt! De ordene skal jeg huske hver gang jeg blir sta og skal greie alt selv selv om jeg er kjempedårlig. For det er jo ikke svakhet å be om hjelp, men det ikke alltid så lett å innse det. Man vil jo helst greie selv, og mest av alt ikke være syk. Å innse at man trenger hjelp er jo også å innse at man faktisk er syk, på ordentlig. Tusen takk for at du skrev dette! Og husk, du er supersterk og jeg ser deg! 🙂

    Lik

  8. Kjære vakre Ann Jeanette 💕
    Først av alt sender jeg deg en god klem

    Og så ber jeg deg inderlig høre på din datter.
    For jo mer du får andre til å gjøre for deg, jo mer kan du klare å gjøre med gjengen din!

    Og husk, rett rundt hjørnet kommer vinteren, og den kan bli hard og tung for slitne kropper!

    Stor klem fra meg, Jenny ❤️

    Lik

  9. Jeg leser alle blogginnleggene dine og du er så flink med ordene dine. Du får oss lesere til å kjenne litt på dine følelser, frustrasjon og sinne.

    Dette innlegget om tvilen om å godta at du trenger BPA traff meg ekstra sterkt da jeg selv jobber som BPA og vet hvor mye det kan hjelpe et menneske som trenger det, og ikke minst hvor givende jeg synes det er å være til slik hjelp.

    Jeg jobber 100% stilling hos en dame som har fremskredet MS og betydelige kognitive vansker i tillegg. Hun kan bo hjemme i egen leilighet, fungere i hverdagen med trening og reising, politisk arbeid og møtevirksomhet til tross for store utfordringer i livet. Jeg synes BPA er en fantastisk ordning for de som trenger det og det er definitivt den mest givende og meningsfylte jobben jeg har hatt.

    Jeg forstår godt hvor langt inne det sitter for deg å akseptere at du trenger hjelp. Men som din kloke datter sa; tenk om du blir litt bedre? Og tenk om du trenger å bekymre deg litt mindre og ha litt mindre dårlig samvittighet for ting som ikke blir gjort?

    Hva du enn bestemmer deg for så ønsker jeg deg til lykke og bedre tider med hele mitt hjerte.

    Lik

  10. Ord blir fattige i denne stund, men tenk over alle situasjoner der papirer eller andre gjøremål, blir lagt på vent både en og to mnd og ja til og med år, fordi man ikke makter. Tenk å få gjort det unna på kort tid fordi du har en assistent som er frisk og klarer å utføre dette på bare minutter. Gi det en sjanse, din byrde vil bli lettere. God klem til deg. Trude

    Lik

  11. Fantastisk flott skrevet!! Gir virkelig ett innblikk i din situasjon, og blir ydmyk av å lese….her sitter jeg liksom å klager over litt angst. Håper du får hjelp du har krav på, og slipper å bekymre deg over ting som vask og andre ting som for sånne som meg er lett, bare jeg gidder. Skal virkelig ha deg i tankene og gidde litt mer, uten å syte Fantastisk smart og hærlig niårinng du har. Lykke til 🙂

    Lik

  12. Tilbaketråkk: Hva er min verdi | LilleLabyrint

  13. Tilbaketråkk: Vennligst vent | LilleLabyrint

  14. Tilbaketråkk: Litt nærmere meg selv | LilleLabyrint

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s