Et helt alminnelig møte med NAV

Jeg må snakke litt om NAV. Jeg kjenner det er på tide å snakke litt om NAV. Ikke fordi jeg har en historie som er så horribel, eller fordi jeg har blitt urettferdig behandlet og ikke fått penger som jeg har krav på, men rett og slett fordi jeg tror min historie er relativt vanlig. Jeg tror slettes ikke den  er unik eller enestående.

Jeg har vært i NAV sitt system i over fire år. Jeg ble syk i Januar i 2011, og da jeg fikk innvilget AAP, arbeidsavklaringspenger, året etter, og fikk vite disse varte i fire år, tenkte jeg; Fire år. Det er jo kjempe lenge. Jeg er jo tilbake lenge før det. Men her sitter jeg altså, godt på vei inn i mitt siste år på AAP. Selv om fire år er regelen, finnes det unntak med mulighet for forlengelse. ME er for eksempel et slikt unntak, så det er ikke det dette skal handle om.

Når jeg tenker på NAV, slik jeg tenker NAV burde være, er det et sted med mennesker som har kompetanse på og kunnskap om arbeid. De vet hvilke muligheter som finnes, og hvordan arbeid kan tilrettelegges. Der finnes det mennesker som kan karriereveiledning, og kan guide klienten i riktig retning. De er gode på å lese mennesker og se deres behov. Det jobber mennesker der som er på «mitt lag», og som vet hvilke rettigheter jeg har, men også hvilke plikter. Det er et sted med gjensidig tillit. Tillit skapes ved trygghet, og ved at jeg har ett menneske å forholde meg til, som jeg vet kjenner meg, og som vet hvilke ressurser jeg har. Det er en fordel at de som jobber der har et minimum av kunnskap om ulike sykdommer og medisinske tilstander, men det er langt fra det viktigste. Jeg kommer ikke til NAV for medisinsk rådgivning, men for å skape et samarbeid, med realistiske forventninger, om hvordan jeg skal kunne klare å komme ut i jobb igjen.

Slik er det ikke.

Jeg blir alltid liten når jeg skal i møter med NAV, og litt ekstra denne gangen siden jeg visste det i utgangspunktet er mitt siste år med AAP. Selv om legen min hadde forsikret meg om at det ikke var noe jeg skulle bekymre meg for, så ble jeg altså litt liten allikevel. Grunnen er nok aller mest at jeg i løpet av disse fire årene, ennå ikke har møtt samme person i mine møter med NAV.

Ei heller denne gangen.

Når jeg sitter i slike møter, så har jeg alltid mer enn nok med å være tilstede. Det er jo et krav til oppmøte, og jeg tenker alltid jeg burde ha med meg noen, men jeg glemmer det hver gang. Selve møtet gikk for så vidt greit. Jeg pustet lettet ut over at uføretrygd ikke er et samtaleemne, og at mine AAP forlenges videre. Jeg skriver under på arbeidsplanen min, og møtet er ferdig på 25 minutter, som er mer enn lenge nok for min del. Det er først da jeg har kommet meg hjem og krøllet meg sammen i sofaen, og jeg forsøker spole tilbake hva som egentlig skjedde på det møtet, at det absurde går opp for meg.

Let your heart find its way- Amanda Cass

 La oss nå tenke at jeg ikke har ME diagnose, men for eksempel kreft eller annen alvorlig sykdom, så kan vi se for oss at samtalen foregikk noe liknende dette:

Ja, jeg ser på legeerklæringen din her, der beskriver legen din dine kreftsymptomer. Så jeg lurer på, har du egentlig kreft eller er det en kreftliknende tilstand du har? Ja, for det kunne være greit om legen din faktisk bekrefter at det er diagnosen du har. Gjerne fra en spesialist. Høres det litt rart ut? Denne damen som jeg aldri før har møtt, starter møtet med et lite snev av tvil om dette kan stemme. At diagnose og diagnosekode står skrevet i diagnosefeltet ser hun vekk fra. Jeg er meget var på tvil.

Videre fortsetter samtalen da som dette:

Det er jo så mange som mener så mye forskjellig om kreft og hva som er rett behandling. Si meg, du har ikke prøvd sånn stråling da? Eller akupunktur kanskje? Det er jo mange som mestrer kreften sin bedre med det…

Nå var det verken stråling eller akupunktur som ble anbefalt meg, men andre mer eller mindre dokumenterte og udokumenterte «behandlingsformer». Det jeg lurer på er hvorfor. Der sitter denne damen, som ikke vet noen ting om meg og betviler min evne til å mestre min sykdom. En sykdom hun tilsynelatende ikke vet noen ting om, og som også er litt usikker på om den medisinske oppfølgingen jeg får er god nok.  Hun sitter med en legeerklæring foran seg som forteller om søknad på BPA (som hun måtte spørre om hun hadde forstått riktig var personlig assistent) og at jeg nylig har hatt hjemmebesøk fra ME-senteret på Aker. Hvorfor bruker vi tid på dette? Hvorfor må jeg forsvare hvordan jeg lever og mestrer? Hvordan jeg forsøker å avpasse min aktivitet og prøver å finne en balanse i dagene mine, som slettes ikke er lett, siden jeg har to barn her hjemme. Hvorfor må jeg forklare at jeg har forsøkt å trene, men for meg med ME blir jeg dårligere av det. Ja, selvfølgelig har jeg forsøkt trening. Jeg har levd av trening. I lokalet ved siden av NAV.

Hvorfor må jeg etter fire år, enda en gang fortelle hvordan jeg ble syk? Hvordan kan det neste spørsmålet, etter at jeg har fortalt at det er stort at jeg har klart å lese for ungene i senga hver kveld den siste uka, være: Ja, men klarer du å følge opp barna dine på aktiviteter da? Nei, selvfølgelig klarer jeg ikke følge opp barna mine på aktiviteter. Det er en grunn for at vi har søkt om BPA. Det er ikke for gøy. Er det så vanskelig å forstå, at jeg som sitter der, er så syk som jeg forteller?

Jeg lurer på hvordan jeg skal få til et samarbeid med NAV, når ingen der kjenner meg. Hvorfor gripes det ikke tak i det lille frøet jeg sår, da jeg forteller at jeg ikke er sikker på om jeg kommer tilbake der jeg var? Jeg ser selv at veien dit er lenger enn noe annet kanskje vil være. Hvorfor er det ikke det dette møtet handler om? Hvorfor letes det ikke etter mine styrker og mine ressurser, og hvilke tanker jeg har om fremtiden? Hvorfor leter de ikke bak de ordene; JA, jeg vil og jeg skal tilbake til jobb. En dag, skal jeg det, selv om det er veldig langt dit akkurat nå. Det ønsker jeg meg av NAV. Målrettede drømmer. Små drypp av muligheter. Det er så lett å miste synet av målet når det er så langt unna. Hjelp meg med det. Ikke bare sett et kryss i margen for gjennomført møte, legg meg i en papirhaug, og gå løs på samme runden neste år.

Advertisements

19 thoughts on “Et helt alminnelig møte med NAV

  1. God tekst om et viktig tema, den treffer «sånne som meg» med måten du skriver på og med hva du skriver om.
    Håper det er Ok for deg at jeg deler den i nettverket mitt.

    Ønsker deg en fin dag.
    Hilsen Morten

    Lik

      • Det er nok mange som har det slik. Men du er så flink å formidle følelsene som mange sitter med. Tunge følelser som kanskje er bagateller for noen. Det betyr mye at du skriver! Du er absolutt blitt en favorittblogg! 😀

        Lik

  2. Jeg tror, og det virker slik, at NAV ikke alltid helt vet hvor fokuset skal være, hva er målet med møtet, osv…..
    En saksbehandler har forøvring _ingenting_ med å komme med «råd» om udokumenterte, alternative såkalte behandlingsformer, mener jeg. Det er ikke det som er jobben deres.
    Godt du har fått forlenget.

    Jeg har så langt vært heldig med min kontakt med NAV, men har liksom «frykten i bakhodet» at det kan ta slutt…….

    Lik

  3. I dag var dette en tekst som traff meg rett i hjertet. Disse følelsene har jeg gått med lenge nå – og i dag har jeg vært nedfor og grått i bøtter og spann – fordi jeg ikke blir forstått og «lest riktig» i forhold til mine diagnoser som hver for seg ikke er nok… men samlet er de som et fjell. Heldigvis har jeg en menneskelig Nav kontakt som er empatisk, men som likevel må følge sine retningslinjer som er umenneskelig. Så da er man egentlig like langt.. Jeg er optimist – og det er den viktigste styrepinnen i mitt liv akkurat nå. Så skal jeg heller presse meg gjennom en høyere stillingsprosent i en periode (mer enn jeg egentlig klarer) – bare for at Nav skal kunne krysse det av på sjekklisten sin. I denne perioden skal jeg heller gjennomleve et lite helvete, det er der jeg er nå, bare fordi jeg er optimist av natur og håper at det vil gagne meg til sist. Lykke til videre, glad du slipper å bekymre deg for tidsaspektet i AAP – enda 🙂

    Lik

  4. Utrolig flott skrevet, du har fått satt ord på de ting som jeg synes er vanskelig med NAV. Men jeg sliter med det samme med fastlegen min og. Gruer meg til «første» møtet med NAV, må jo finne ut hva som skjer videre, har jo snart vært sykemeldt i et år.
    Jeg sitter med usikkerheten, for ikke engang min fastlege har innsikt i min «sykdom» og følger ikke opp det som spesialistene finner ut, huff.
    Håper at NAV blir grei å ha med å gjøre, har jo aldri vært stilt sånn her før, og må huske på å ta noen med meg, ikke minst.

    Det du skriver er så bra, og føler at dette kan gi mange et innblikk hvor «vanskelig» et «enkelt» møte kan være med NAV. For er ikke bare bare å skulle forsvare seg selv og hvorfor man er syk.

    Lik

  5. Kjenner absolutt igjen det du beskriver, selv med papir på 3 hjerteoperasjoner ble jeg møtt med samme tvil av en saksbehandler som etter hva jeg har forstått er sosionom . . m.a.o ikke legeutdannet det minste?!
    Skjønner ikke hvorfor de skal stille spørsmålstegn ved noe som helst, og slett ikke at de betviler kunnskapen til mine leger! helt uforstående.
    Har etter hvert begynt å forstå at har du først kommet inn døra der, så hjelper ikke fine ord. Du får uansett et stempel på deg som medfører at du blir sett litt ned på. Dette betyr i praksis at du er mindre verdt enn de som er friske og at de som jobber der kan pirke borti deg som de vil med sin varierende grad av mangel på respekt og omtanke . . .dessverre

    Lik

  6. Veldig gjenkjennbart og godt skrevet!. «Synes du det er greit å bare gi opp?» ble jeg spurt… Kommer nok aldri til å glemme den setningen…

    Lik

  7. Kjenner meg sånn igjen.. Trist er det! Husker den damen jeg møtte på NAV,, Der satt jeg, «liten», dårlig etter masse sykdom, ca 20 operasjoner, ung, og alene. Husker jeg hadde permisjon fra sykehuset, at plastikken fra sykehus navne armbåndet skar litt inn i håndleddet da jeg prøvde å stappe d opp under genser ermet,,, Hun målte meg rolig opp og ned, smilte litt og sa: men du har da to armer og to bein? Som alle oss andre, og vi jobber jo. Så sitter du her og sier at du ikke kan..
    Huff gjør enda vondt når jeg tar frem det minnet..

    Lik

  8. wow, takk for din historie. Jeg begynner observasjonspraksis på NAV snart og jeg er så glad at jeg fikk lese din historie. Dette kan hjelpe meg og gruppen å tenke på noe viktig. Jeg har også oppleved mye rar på NAV, men alt dette har hjulpet meg med forberedelse. Takk igjen

    Lik

  9. Jotakk, man er prisgitt hvem som sitter på andre siden av bordet. Og hvem man har med seg på sin side. Etter mange år å ha følt meg liten og alene tok jeg til slutt med meg mannen min på møter, som hadde opptaksutstyr i lomma. Ikke bare var jeg ikke lenger så alene og liten, jeg hadde også dokumentasjon på de vanvittige tingene som ble sagt, både til meg og til den stakars fastlegen min. Jeg vil anbefale å ta med noen, det har du rett til! Det føles mye bedre både før, under og etter møtet =)

    Heldigvis fikk jeg en helt ny person på «andre siden av bordet» da min AAP var i sine siste måneder, som ikke en gang følte behov for å møte meg før hele saken var omgjort til uføretrygd på rekordtid (3 måneder fra første telefonsamtale, til vedtaksbrev i posten). Fungerer ikke saksbehandleren fungerer ingen ting, og vil man bytte saksbehandler kan man bare glemme det. Jeg forsøkte å få ny for noen år siden, etter 6 måneders forsøk på å få til et møte med mannen (det gikk først etter klage via sivilombudsmannen), men i steden for å gi meg en saksbehandler som faktisk behandlet saker ble jeg i steden instruert til å ha kontakt med sjefen hans. Finfint system!

    Lik

  10. Det er STORT at du klarte å lese for dine barn hver kveld den uken 🙂 Det betyr mye for dem (og for deg tror jeg) Vær stolt av det! Spør noen i dag om de kan være med på neste møte så er det lettere å huske når møte kommer 🙂 Lykke til! Alle skritt i riktig retning er viktige, uansett hvor små

    Lik

  11. Jeg gråter rett og slett en skvett på dine vegne og for de andre som har kommentert her. Jeg er heldigvis ikke i samme situasjon, men en som er meg veldig nær er, og jeg kan ikke fatte og forstå hvorfor dette med NAV skal være så vanskelig for dere som allerede er i en ubeskrivelig vanskelig situasjon. All mistenkeliggjøringen, tvilen, skepsisen, manglende empati og syrlige kommentarer. En skulle nesten tro de som jobber der egentlig ikke KAN det de jobber med og derfor setter seg i forsvar ved å angripe dere.

    Jeg heier på dere med mine store lunger og mitt store hjerte!

    Klem

    Lik

  12. Ja det er utrolig trist at så mange opplever negative møter med NAV. Selv får jeg frysninger bare jeg hører ordet etter mitt møte. Ble sagt opp på grunn av at helsen min ikke taklet 90%stillingen min i restaurantbransjen etter 5 harde år, men ønsket å beholde 10 % stillingen jeg har som fysioterapeut hvor jeg har har hatt kundeforhold med pasientene mine opp til 7 år og de er avhengig av meg. Svaret fra NAV er at så lenge jeg ønsker å jobbe de 3-4 timene i uken, så har jeg ikke rett på noen form for støtte eller råd, men kan komme tilbake å prøve igjen når jeg har vendt kundene mine ryggen. Så slapp de neste kunde frem før jeg fikk sagt et ord til…

    Lik

  13. Årsaken til mistengeliggjøringen dere ofte møter, tror jeg kommer av at det er så mange som prøver å utnytte systemet og få penger og støtte de ikke har krav på. Dermed er det antageligvis dette som er utgangspunktet for saksbehandleren. Trist om dette stemmer, men mtp så mye man hører om trygdesvindel, blir jeg ikke overrasket om dette stemmer. Jeg har sagt mange ganger at Norge har verdens beste velferdssystem, men et slikt system åpner også mange dører for de som vil jukse, og dem er det alltid mange av. Sånn sett er det egentlig disse, og ikke NAV som ødelegger, men trekker man det enda lenger, er det også systemet til NAV som oppfordrer til slik utnytting, og ett ledd videre bakover kan vi ansvarliggjøre politikerne som har laget reglene, og i siste ledd er det vi som har valgt politikerne, på bakgrunn av tomme løfter om gull og grønne skoger…

    Har hørt ungdommer uttale noe sånt som dette: «Kompisen min jobber både grytidlig og svært sent på en matbutikk. Jobben er til tider svært slitsom. En kveld kan han være hjemme ved midnatt for så å måtte stå opp igjen kl 6 dagen etter. Når skatten er trukket sitter han igjen med bare litt mer enn det jeg gjør ved å gå på NAV. Hvorfor skulle jeg gidde å jobbe?»
    Med en slik innstilling, noe jeg vet at svært mange har, er det dømt til å bli slik at alle blir mistenkeliggjort, uansett om det er berettiget eller ikke…

    Lik

  14. Ett godt innleggbmen trist lesning. Håpløst at ikke nav kommer bedre opp å stå på kunnskap om arbeidsmarked, muligheter og god veiledning. Det verste er at mitt inntrykk er at nav blir dårligere på flere felt for de ansatte skal være generalister. Det går ikke på et så stort arbeidsområde. Håper du får den hjelpen du trenger. God ide å ta med noen til møtene.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s