Baksiden av Facebook

Hvis jeg slår av internett, finnes jeg ikke lenger.

Det er nesten helt sant. Det høres litt dramatisk ut, men det er min virkelighet. Jeg får verden inn gjennom en liten skjerm i min mobil eller på PC, og jeg deler noen av mine øyeblikk tilbake i en skjerm. Det har gjort plass til litt flere i denne labyrinten. Takket være sosiale medier kan jeg delta i diskusjoner og bli kjent med nye mennesker, selv om jeg ikke klarer være tilstede med meg selv. Noen få av alle menneskene i skjermen min, har jeg også truffet på ekte. Jeg har fått vennskap helt på ordentlig gjennom Twitter. Jeg er evig takknemlig for sosiale medier.

Jeg er heldig. I tillegg til gjengen min her hjemme, har jeg fått en stor heiagjeng på nett. Jeg er en som heies på. Jeg heies på i medgang på Facebook, og på litt tunge dager får jeg støtte og virtuelle klemmer av «fremmede» på Twitter og Instagram. Jeg får hjerter og tomler opp, stjerner og en hel haug med varme tanker. Det er godt. Det gjør det trygt å dele. Men i all denne varme omsorgen, er det også en kjølig avstand. I fjor skrev jeg «på utsiden«, om følelsen av å bli glemt uten å bli savnet. Nå, ett år etter, føles veggene i denne labyrinten høyere og tykkere enn noen gang. Jeg har blitt det jeg var redd for:

Jeg har blitt et bilde i en skjerm som verden der ute kan trykke liker på for å vise at de ser meg, at de bryr seg.

Jeg deler mine øyeblikk i ord og i bilder, og veldig mange i verden der ute ser meg. Jeg er synlig, og noen har sagt til meg at «jeg tenker mer på deg nå enn jeg gjorde før», og «jeg tenker jo på deg som en jeg ser ofte, selv om jeg aldri ser deg.» Alle de øynene som ser meg i sine skjermer, og har sendt meg et hjerte eller en klem, de kan snu seg rundt og treffe øynene til en kollega eller en venninne. De kan diskutere videre i lunsjen, mens de spiser matpakka si og drikker sur kaffe fra trakteren som virkelig kunne trengt en rens. Ja, den kunne det, også snakker de litt om det, og drikker den allikevel. Eller de kan le sammen en venninne over en bedre kaffe ute på kafé, før de skal hente ungene i barnehagen. Eller bare smile og si hei, samtidig som de svetter på trening. Før de går videre til sitt, kan de gi hverandre en klem. En sånn klem helt på ekte. Jeg snur meg, og treffer ingens øyne. Til tross for denne store heiagjengen, og gjengen min her hjemme, så kjenner jeg på ensomhet. Ensomhet i dager som er helt like.

Jeg er fanget i denne øredøvende stillheten. Denne stillheten jeg trenger, som samtidig kveler meg. Det er ingen som kommer. Ingen stikker innom bare for å si hei. Det kan gå måneder mellom hver gang jeg får besøk. Det er sårt når klemmer som var ekte, har blitt til et ❤ i en skjerm.

Når det går så lang tid mellom hvert besøk, vil jeg at besøket blir bra. Det blir viktig for meg å ha krefter nok til å gi noe tilbake, at jeg også  kan bidra i en samtale. Være ganske lik som jeg var før, slik som de kjenner meg. Jeg tar de i forsvar og unnskylder de som sier de har dårlig samvittighet for at det er lenge siden, og sier jeg forstår. Jeg kjenner jeg ikke har lov å stjele av noens tid hvis jeg er for dårlig til å bidra. Det er skummelt å slippe noen inn hit hvor det er vondt, for tenk om det blir lenge til neste gang vi sees. Terskelen er skyhøy.
20140328-105341.jpg
Jeg trenger å rive ned disse veggene. Jeg trenger å åpne opp. Jeg trenger luft før jeg kveles. Ropene mine er så høye, de er helt uten lyd. Alle disse tårene som faller. Jeg vet ikke om de er sanne eller om de ikke finnes. Det er ingen som ser. Ingen som hører. Det hender jeg ligger på gulvet og ønsker noen kom da. Jeg skulle ønske noen kom når jeg ikke har krefter til å holde dette lille spede forsøk på et forsvar oppe. Jeg skulle ønske noen kunne komme å bare være stille med meg. Komme og gi meg en klem om jeg er i senga. Kanskje kommer tårene da, og kanskje de blir ekte. Den klemmen som er virkelig, betyr så mye mer enn et hjerte eller en tommel opp eller en stjerne. Det er den som når helt inn. Vi må ikke glemme ekte.

Verden må ikke være så redd for å forstyrre. Vi må forstyrre hverandre mer. Jeg må tørre å slippe inn. Like mye som jeg trenger venner å le sammen med, trenger jeg venner å gråte med. Ikke kom fordi du synes synd på meg. Ikke kom fordi du har dårlig samvittighet. Kom fordi jeg er en god nok venn, selv når jeg nesten ikke finnes.

Jeg tror de stundene vi er sammen helt uten ord, hvor stillheten og det som er vondt aksepteres, er de stundene som betyr mest. Kanskje er det da alt det andre blir enda mer ekte?

 

23 thoughts on “Baksiden av Facebook

  1. Jeg sender deg et lite ME-hjerte fra mitt lille hjørne i labyrinten. Inni hjertet er håpet. Håpet som holder oss oppe, som gir oss styrke til å møte atter en ny dag. Alene, men allikevel sammen.

    Lik

  2. I dag traff du meg helt og fullstendig! Jeg er så full av ord, men nesten ingen av dem kommer ut og de få som prøver seg blir møtt av en stengt dør av skepsis og selvkritikk – fordi vurderingsevnen er ute og flyr. Tusen takk for dine ord! Vondt og godt samtidig.

    Lik

  3. Dette var et knallgodt blogginnlegg, virkelig godt, lillelabyrint.
    Takk skal du ha!

    Sender deg tommel opp, ❤ hjerte, smil 🙂 og i tillegg ekte og varme tanker over fjellet.

    klem herfra

    Lik

  4. Så åpent og sårt og godt skrevet.

    Og så ble jeg veldig bevisst på hvor heldig jeg er. Jeg har sønnen min her annenhver uke, de andre ukene bor jeg alene. Men jeg er ikke så mye alene likevel. Har BPA nesten hver dag. Jeg har også venner som kommer innom, i perioder er det nesten som det blir litt mye. Går det noen dager uten besøk, sender jeg melding om at nå trenger jeg noen. Venner har sett meg på skikkelig dårlige dager. Venner har sittet på sengekanten fordi jeg ikke har orket å gå ut av senga. Noen ganger snakker vi om sykdom og hvordan vi har det. Andre ganger snakker vi om helt andre ting. Men vet du hva, Ann Jeanette, de trenger oss de også. De savner oss når vi ikke er der. Selv da jeg var på det sykeste opplevde jeg at venner kom hit fordi de syntes det var koselig, ikke fordi de følte de måtte.

    Jeg har hele tiden hatt en besøksplan som jeg distribuerer til venner. Da vet de når det passer for meg. Det hender selvfølgelig at jeg må si at jeg ikke klarer likevel. Og det er greit. Og så får de ikke være så lenge om gangen. De vet hvor lenge jeg kan være oppe, så prøver vi å holde tiden sammen. Noen ganger går det, andre ganger trenger jeg noen å prate med, så da får jeg heller hvile meg inn igjen seinere. Det er lettere med flere korte besøk. Men kanskje er det lettere for meg å få til dette som er alene i huset annenhver uke, det ser jeg jo.

    Jeg håper av hele mitt hjerte at du klarer å bryte ned litt av muren rundt labyrinten. At du igjen får venner som kommer innom. Vi trenger ordentlige klemmer også, ikke bare dem vi får på nett.

    Klem 😊❤️😍

    Likt av 1 person

    • Du er så flink!
      Det er jo det det handler om. Jeg må rive ned den muren, like mye som at ingen kommer. Jeg har jo forstått at dette ikke går over med det første, og vi kan ikke vente på at jeg skal bli frisk for å være sammen. Det går ikke. Også er det selvsagt en vanskelig balanse det der, med hva skal jeg bruke krefter på, for besøk tapper. Men så fyller det på et helt annet sted, og det er viktig.
      Jeg skal bli modigere, og slippe noen inn også når det er dårlig. Jeg trenger det ❤️

      Lik

      • ❤️ Og så tror jeg du vil oppdage at det ikke er så skummelt å slippe noen inn selv om du er helt «på topp». Men det er selvfølgelig en balansegang siden alt tar energi med ME. Ønsker deg lykke til ❤️

        Lik

  5. Kjempebra skrevet, og jeg kjenner meg så godt igjen (fikk påvist M.E. i 2009). Jeg bor også i Ski, kanskje vi kan møtes en dag, når begge er i ålreit form? Trenger ikke å bli så mye prating heller 😉

    Lik

  6. Kjære deg, du har et så fint talent for å finne ord, og bruke de godt.
    Og som så mange andre skriver, så kjenner jeg meg alltid så igjen i det du forteller. Ensomheten som fort følger med denne situasjonen har hjemsøkt meg en del i det siste også. Det er trist at vi ikke kan klare å besøke hverandre, alle oss, som forstår hvordan den andre har det. Jeg er veldig glad i å kunne bruke sosiale medier, og glad for å se deg der vi sees der. Kaffekoppbildeklem
    ❤️ Camilla

    Lik

  7. Jeg sier bare: Tusen takk for at du skriver det du skriver, denne traff meg spesielt rett i hjerterota akkurat nå, men jeg synes jo du alltid skriver så godt og alt stemmer med det jeg selv føler/opplever, men jeg har ikke evnen lenger til å skrive, noe jeg før var veldig glad i….. da gjør det ekstra godt å lese det andre skriver, og jeg leser dine innlegg om og om igjen. Hadde vi ikke bodd så langt fra hverandre hadde det virkelig vært fint å møtt deg en gang, men sender deg en god internettklem!!!!

    Lik

  8. Så flott og reflektert du skriver ! Jeg tror du er inne på noe,- etterhvert må manprøve litt av det man savner… kanskje går det fint, med litt av gangen , kanskje gjør det ikke det. Men da har du prøvd ! Man kan jo fort stagnere littogså… Hilsen ei som «har vært der «, men nå fungerer ganske så bra.

    Lik

  9. Som alltid er ordene dine fine, de er personlige også for den som leser.
    Du er veldig flink med ord, og har stor tro på at du er det i en vanlig samtale også.
    Jeg leser dine innlegg med stor interesse siden noen nær meg har samme
    sykdommen og får via deg et innblikk i følelsene. Det er ikke slik at de som er
    rundt en me ME nødvendigvis forstår situasjonen. Det er ikke slik at det er så lett
    å forstå man kan fungere i visse sammenhenger og så plutselig ikke…..

    Vil gjerne at du fortsetter bloggen.

    Klem og takk.
    :o)

    Lik

  10. Hei kjære deg!
    Jeg har ikke ME, men kroniske smerter og angst for det meste. Jeg kjenner meg SÅÅÅ igjen i alt du skriver. Endelig fant jeg deg! Den EKTE bloggeren, de beste innleggene. Takk for at du deler, og skriver det jeg tenker og ikke klarer å få skrevet.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s