Litt nærmere meg selv

I morgen er det ett år siden min søknad om BPA ble registrert hos Ski kommune. Jeg har skrevet mye om hele den prosessen tidligere, se lenker nederst. Jeg står fremdeles uten et passende tilbud om hjelp, og saken fremdeles er uavklart. Dette til tross for at jeg i juli fikk medhold i klage fra fylkesmannen.

Denne sommeren var så fin. Det kan ha vært varmen og sola, eller at en av disse naturlige svingningene var på en opptur akkurat da. Jeg hadde noen av disse dagene hvor jeg kunne kjenne igjen meg selv. Det er en veldig god følelse å kjenne igjen seg selv. Jeg hadde saltvann i håret to ganger denne sommeren. Da vi kom hjem fra en liten ferietur, pakket jeg ut av bagger og satt på klesvasken, ja faktisk tok alt ferieskittentøyet helt selv. Da så mannen min og jeg på hverandre, vi smilte og sa til hverandre, er det sånn her det er å være to?

Men det er nå slik med bølger, at de er ikke på topp særlig lenge. Labyrinten min satt opp glassvegger, jeg kom dit men ikke lenger. Og der stod jeg, og så verden fortsette uten meg, og jeg lurte på om noen i det hele tatt hadde lagt merke til at jeg hadde vært der. Jeg kjente ensomheten og tomheten, og avstanden til alt der ute vokse. Men så kom endelig brevet i posten fra fylkesmannen som gjorde at jeg trodde på denne høsten. Jeg trodde på denne høsten…

IMG_5240

Håp, på en måte

Det er vondt å miste seg selv. Denne lille spe følelsen av å få være i nærheten av den jeg egentlig er. Den som jeg vet at finnes her inne et sted, men som holdes fanget i en kropp som ikke orker. Veggene i labyrinten blir tettere og høyere, og jeg kan ikke lenger se ut. Jeg gjør valg mellom det jeg ikke skal behøve velge mellom. Jeg må prioritere hvert minste lille skritt. Jeg ønsker meg så veldig å kunne velge fritt.

Jeg ønsker meg nesten mer enn alt å kunne velge uten å måtte velge. Velge flere ting på samme dag. Jeg ønsker å være en del av noe der ute. Jeg vil kunne velge å lage middag, og til og med handle til den middagen og jeg vil velge når. Og tenk om jeg også kunne klare å spise middag sammen med gjengen min, selv etter alt det. Jeg ønsker meg å dusje når jeg selv ønsker, og gjerne samme dag som jeg skal noe, fordi jeg liker å se fin ut. Jeg ønsker meg å være frisk nok. Jeg ønsker å være litt nærmere meg selv, for nå er avstanden så stor. I det brevet, som gjorde at jeg trodde på denne høsten, lå en nøkkel til en dør med håp.

Det er en vanskelig prossess å innse og innrømme og akseptere at jeg trenger hjelp. Vi trenger hjelp. Hadde vi bare trengt hjelp til å vaske huset, så hadde det vært greit, men det er så mye mer omfattende enn det. Det handler jo ikke om at jeg skal få hjelp så jeg kan få være syk i fred, men det handler om verdighet. En mulighet til å velge selv. Bestemme selv. Min mulighet til å komme litt nærmere meg selv. Til å være frisk nok.

Processed with Rookie

Høst

Det er en absurd følelse å finne livet sitt målt som et tall. Det som er verdighet for meg, måles i verdier i kroner for dem. Selvom jeg har dette brevet med håp, så er det noen andre som har nøkkelen. Det gjør vondt å tenke på at på et kontor, ikke mer enn 400 meter fra her jeg ligger, så sitter det to stykker og de klarer ikke helt å bestemme seg om jeg er verdt det. Jeg vil ikke ha denne offerrollen de gir meg, hvor jeg må kjempe og mase, krangle og gråte. Denne ekle følelsen de gir av at jeg er uten verdi. Jeg vil være verdt noe selv om jeg er syk. Jeg er er menneske, ikke et tall på ett papir.

For hva gjør jeg når jeg ikke har krefter til å kjempe mot disse to på et kontor? Jeg har ikke orket å kjempe denne høsten. I dette brevet med håp, står det at fylkesmannen ikke ønsker å legge føringer for hvor mye eller hvordan, men sier klart hva jeg har krav på, og at kommunen skal finne ut dette sammen med meg. Men kommunen vil ikke finne ut av dette sammen med meg, de har ikke engang kontaktet meg, men venter på en føring fra fyllesmannen fordi de ikke vil fatte et nytt vedtak. Hva gjør jeg da? Da ligger jeg her og venter, og kjenner jeg forsvinner lenger og lenger vekk fra meg selv. Venter på at dette kvelertaket de holder på meg skal forsvinne.
Jeg vil bare komme litt nærmere meg selv.

 

Vil du lese mer om denne prosessen, så kan du lese:

Rammer meg selv

Hva er min verdi?

Vennligst vent

Av allmenn interesse

7 thoughts on “Litt nærmere meg selv

  1. Veldig gode og uttrykksfulle ord om det å ville ha muligheten til og velge. En mulighet flere av oss som lever med utfordringer nok tenker på ofte. Jeg likte spesielt måten du sa det så fint på i midten av teksten din:

    » Jeg ønsker meg nesten mer enn alt å kunne velge uten å måtte velge. Velge flere ting på samme dag. Jeg ønsker å være en del av noe der ute.»

    Ord som jeg også mange ganger har tenkt når jeg står bom fast fordi kroppen ikke vil! På mange måter er mangelen på å kunne velge helt fritt i livet sitt, det verste med å ha fysiske begrensninger noen ganger, tenker jeg. God tekst og en god kilde til innsikt! Håper høsten lysner for deg, selv om vi nå går inn i mørketiden! Lykke til!

    Lik

  2. Det er fryktelig synd at vi skal bo i et land med store forskjeller. At hvilken kommune du bor i skal avgjøre hvilken assistanse du får. Jeg måtte kjempe i 20 år for å få bpa. Håper du får en raskere avklaring.

    Lik

  3. Jeg sender en skikkelig god klem og ber deg ikke gi opp. Jeg forstår godt at det er vanskelig, og det er nesten bare tull av meg som frisk og utenforstående å si noe, men jeg får så vondt inni meg av å lese om kampen din… Skulle ønske JEG kunne gjort noe.

    Stor klem og gode tanker ❤️

    Likt av 1 person

  4. Hei! Du blir frisk! Du kommer til å bli frisk! Tenk på den energien du følte i sommer. Den var ikke falsk. Den var virkelig. Den energien FINNES i kroppen din hele tiden! Den er ikke borte! Men akkurat nå er det noe som holde energien din nede, slik at den ikke får komme til overflaten. Derfor føles kroppen sliten, verkende og utmattet. Fordi systemet ditt blir så sliten av å kompensere for den energien som holdes nede. Det er helt naturlig. Hvorfor energien din holdes nede selv om det ikke er grunn for det, er det fortsatt ingen som vet – men for de fleste er det en fysisk eller psykisk belastning over lang tid som gjør at knappen hos noen «henger seg opp». Det spiller egentlig ingen rolle hva som utløste det, men det er fullt mulig å komme ut av det. Hvis man forstår hvordan dette henger sammen, og jobber med det på rette måten. Jeg har selv en sønn med ME, som har hatt det ca. halvannet år. Men vi har hele tida holdt fast på at han har energien i seg, og at han må finne/lære teknikker for å slippe energein til, slik at ikke kroppen reagerer på autopilot. Han må finne en måte å skru av knappen på som trigger utmattelse og ME! Noen går på kurs og lærer det, andre finner andre måter å gjøre det på. Vår sønn ville klare det selv. Det har han klart og han jobber og blir bedre for hver eneste dag. Detter ned, og reiser seg opp igjen – litt lenger for hver gang, hver måned, hvert halvår. Han kommer itl å bli helt frisk, og det gjør du også! God klem fra meg.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s