De tomme sidene

«Jeg skal ingen ting før jul», sa jeg, også lo vi litt. Det er lettest sånn. Spøke det vekk. Jeg tror det er vanskelig å forstå all sorgen som ligger i en tom kalender. 

Jeg hører ikke til noe sted lenger. Jeg er ikke en del av noe, slik jeg var før. For jeg har også vært som alle andre. Jeg hadde også noen å spise lunch med på kafé. Jeg hadde kollegaer, og møter på jobb. Sommerfester, og julebord. Jeg hadde venninner som kom på besøk, både med og uten familie. Jeg inviterte og jeg ble invitert. Jeg hadde det også sånn at jeg så frem til en frihelg. Jeg hadde velfortjent ferie, for tro meg, ferie har en helt annen betydning når du har noe å gå tilbake til. 

Jeg hadde venner jeg så hver dag. Noen så jeg hver uke. Noen sjeldnere, kanskje noen ganger i året. Nå kan det gå måneder mellom hver gang jeg ser noen. Noen er det år siden jeg har sett. Noen har jeg ikke sett. 

Jeg er ikke i noens innerste sirkel lenger. De der ute har fremdeles noen å spise lunch med. Det er andre venner som kan komme på besøk og inviteres. Andre som kan drikke vin, eller ta en løpetur eller dra på hyttetur. Der ute blir ingens kalender tom fordi om min er. 

Og her sitter jeg og blar i de tomme sidene med datoer på, også hører jeg alle disse stemmene som sier at du er fremdeles deg selvom du er syk. Også tenker jeg, er jeg egentlig det? Jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke føles sånn. Man skulle kanskje tro at etter snart seks år med sykdom, ville jeg stå sterkere i meg selv enn noen gang. Nærmere hvem jeg er. Tryggere på hvem jeg er. Men denne høsten føler jeg meg lenger unna enn noen gang. Jeg føler meg ribbet for alt jeg trodde var meg. Plukket fra hverandre, og jeg leter litt desperat etter delene mine igjen. For å lappe meg sammen. Jeg behøver å bli meg igjen. Jeg savner meg. 

Denne høsten har handlet om, og handler forsåvidt fremdeles om, å søke ufør.

U F Ø R. 

Jeg føler det lyser i panna mi. En aura av nederlag. Jeg skulle aldri hit. Men her er jeg. Jobb og kollegaer og noe å gå til, er ikke lenger på toppen av lista. Det har blitt til en bonus. Ikke noe jeg kan regne med, med det første. «Det er ikke for alltid», sier dem. Mest for å trøste, for de ser skrekken i øynene mine. «Nei, det er ikke det,» svarer jeg, men vet ikke helt om jeg klarer tro på det her jeg er nå. For jeg vet jeg er hvem jeg er, ikke hva jeg gjør. Men jeg lover, at det du gjør styrker så mye av hvem du er. Det betyr mye å ha folk rundt seg. Være en del av noe. Ha kollegaer som sier hei. Få lov til å klage over togstreik eller den første frosten på bilruta om morgenen. Ha noe å ta ferie fra.  

Jeg vet jeg er meg fremdeles. Ett eller annet sted finnes jeg jo. Jeg leter etter stoltheten. Styrken. Motet. Denne høsten har stjålet det, og etterlatt meg som en skjør og gjennomsiktig ting. Som ett av disse bladene som har falt, som aldri fikk farge. 

Det er en kamp å telle seiere i en foss av tap. Det er vanskelig å finne meg i alle disse tomme sidene med datoer på. 
(På siden med datoen for i dag skal jeg skrive en seier: skrevet blogginnlegg igjen. ) 

Advertisements

19 thoughts on “De tomme sidene

  1. Kjære lillelabyrint….💗 Så godt å se at du igjen har tatt » pennen» fatt👍 Og jammen treffer du igjen spikeren på hodet. Har også sittet og tenkt og følt det samme i det siste, prøver å » kjempe» mot disse følelsene/tankene, men det er ikke lett. Så kommer du med et blogginnlegg, og bare ved å lese dine ord så kjenner jeg en form for lettelse på en måte🌹 Du skriver så utrolig godt og treffende❤️ Stor takk til deg og klem

    Likt av 1 person

  2. Føler med deg 💜
    Enkelte har så mange julebord og tilstelninger at de rekker ikke over det. I min kalender er det ikke oppført en eneste en😕

    Lik

  3. Tomme kalenderark er ingen god følelse…. men hva med å prøve seg som frivillig i en eller annen forening? Da får man være med i et fellesskap- på egne premisser 🙂 Har du en dårlig dag ,kan man avlyse- og som regel er det ingen som ser surt på deg 🙂 Tenker for eksempel Frivillighetssentralen eller Dyrebeskyttelsen 🙂 Dette var noe som hjalp meg, da jeg var der du er nå 🙂 Lykke til videre 🙂

    Lik

  4. Jeg har virkelig savnet deg, du fantastiske labyrintekspedisjonsleder! ❤️ Du setter så fint ord på hvordan det er å være litt «annerledes». Jeg har, som deg, vært utenfor arbeidslivet i en del år grunnet sykdom, og fikk for et lite år siden uføretrygd. «Så fantastisk at det endelig ordna seg for deg!», sa de nærmeste rundt meg, mens jeg gråt og gråt og ikke kunne se en eneste positiv ting med at jeg hadde fått uføretrygd – bortsett fra en fast sum inn på konto hver måned.
    Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i det du skriver om å ikke ha noen å spise lunsj med, delta på lønningspils/sommerfest m.m. Det er nesten litt flaut å si det, men en av de tingene jeg virkelig savner med å ikke være ute i arbeidslivet, er å kunne klage litt til mannen min over håpløse arbeidskolleger når vi spiser middag sammen. 🙈
    Utrolig nok har jeg, som sikkert mange andre, faktisk en del venner/bekjente rundt meg, som faktisk innimellom klarer å lire av seg at de misunner meg litt for at jeg kan gjøre akkurat som jeg vil uten å tenke på andre enn meg selv – ja, og mannen min, da. Slikt sårer sterkt, men nå har jeg faktisk blitt flinkere til å svare det jeg tenker. At jeg kunne byttet denne friheten mot deres strevsomme hverdag, med full jobb, kjøring av unger hit og dit, trening, slitsomme familiemiddagen m.m NÅR SOM HELST!
    Nå, snart ett år etter at jeg fikk innvilget uføretrygd, har det faktisk blitt litt lettere å akseptere det. Jeg greier faktisk å se på det som lønna mi for et godt utført arbeid med å holde meg så frisk som mulig hver måned, og det er jammen meg litt av en jobb! Håper at du også vil føle det litt slik etter hvert, for det er faktisk lønn det er. Men; jobben burde absolutt vært mye bedre betalt! Ønsker deg en fin lørdag og en vakker høst sammen med de du er glad i! 🍂🍃💕Klem

    Likt av 1 person

  5. Du skriver så fint om alt som er så utrolig vondt. Kjenner meg dessverre godt igjen, selv om jeg «bare» nærmer meg 2års jubileum som syk og utenfor. Varig ufør er noe jeg skyver langt langt foran meg, så skjønner godt det er vondt å akseptere.
    Håper du fortsetter å skrive litt når du har krefter, for du setter så godt ord på tankene.

    Lik

  6. Har akkurat kommer over denne bloggen og vil deg en god klem 😊
    Du skriver så bra. Jeg hadde en periode i livet for noen år tilbake da jeg også hadde helt tom kalender. Og det føltes tungt på mange måter.

    Lik

  7. Kjenner meg så igjen i det du skriver. Du beskriver det veldig bra, og jeg ble rørt til tårer av ordene dine. Også ufør etter motprsykkelulykke og har mye smerter. Krever sin kvinne å holde ut og smile, holde masken og gå på i noe du vet vil fortsette livet ut. Andre mennesker ser oss kun når vi er bra, er jo kun da vi er ute av døra. Ellers blir vi alene og bærer sykdom og smerte alene. Ikke lett å beholde venner som før når alt blir annerledes. Mange venner forsvant for meg når jeg ikke lagde i stand fest og morro, og ikke klarte å være med på fysiske aktiviteter som vennene likte. Man blir ikke bedt lenger da. Så jeg kjenner meg så altfor godt igjen i det du skriver. Tusen takk for et flott blogginnlegg! Du er modig som tør, og veldig flink til å skrive. Det er en ressurs du kan bruke, og som du kan være stolt av. Heier på deg! Hilsen Bente Helene Gran

    Likt av 1 person

  8. Åh, dette rev meg i hjertet. Ingen skal behøve å være ensomme. Nå når vi nærmer oss jul, er dette ekstra sårt. Blir man syk, er det så mange som snur ryggen til en fordi det er ikke alt en orker å være med på.

    Jeg håper inderlig at du finner noen venner. Hold deg oppe, selv om det kan være slitsomt.

    Det jeg lurer på om det finnes en type treffsted i regi av Pleie og Omsorg. Jeg vet at vi har dette i Bergen, men jeg vet ikke om du har det der du bor.

    Jeg ønsker deg lykke til og sender deg mange gode tanker. Gi aldri opp håpet fordi mister en det, mister en alt ❤

    Lik

  9. Så utrolig bra skrevet, så fint men så trist. Takk for at du deler! Jeg sitter i samme båt som deg og da er det litt godt å se andre sette så gode ord på det jeg også føler på. Men trist er det, stå på! 😊

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s