Er det så skummelt?

For en stund siden så jeg et program om en ung mann. Han var aktiv, topptrent, tilsynelatende lykkelig gift. De hadde ett barn og ett på vei. Så fikk han den forferdelige diagnosen ALS.

Programmet viste hvordan han den første tiden nærmest ble liggende på sofaen for å vente på å dø, og jeg husker jeg tenkte; så rart at det ikke settes inn et team rundt hele familien på hvordan takle en slik diagnose. Det burde jo være det første man blir tilbudt. Nå vet jeg jo ikke om det ble det, for det var ikke det som var fokus i programmet. Programmet snudde da han brukte sin indre styrke til å dra seg selv opp igjen, og de begynte å tenke mer positivt.

Programmet ble altså vinklet fra hvor tøft det var å få en slik diagnose for han selv og familien, til å bli en slags positivitetshyllest. Da programmet var ferdig satt jeg igjen med en følelse av en lykkelig slutt. En lykkelig slutt om en ung mann som snart skal dø fra den lille familien sin. Og da ble jeg ganske sint.

Har det blitt så skummelt for de som er friske, å høre om hvordan det ekte livet med sykdom er? Er det så farlig å høre om sorgen og lengselen. Om smertene. Om utilstrekkeligheten. For livet med sykdom har alt det. Det har det fine, og det har det vonde.

Jeg er en øyeblikksamler. Jeg har blitt en mester på å finne det som er fint. Jeg fokuserer mest på det som er friskest. Og når jeg tenker på det, så er alle de andre jeg kjenner som lever med kroniske sykdommer, også sånn. Vi blir mestere på akkurat det. Det er en overlevelsesstrategi. Allikevel, om jeg deler noe som er vondt eller vanskelig fra livet mitt, så føler jeg det obligatorisk og måtte legge til noe positivt på slutten. For herregud, hvis jeg ikke gjør det så er det min feil, sant? Jeg tenker ikke positivt nok. Da er det jo ikke rart jeg er syk… Jeg har venner på Facebook som har egne lister med andre syke, som er det eneste stedet de kan dele det som er vanskelig. Vil vi at det skal være sånn?

Det er jo ikke slik virkeligheten er. Ikke for syke og ikke for friske. Vi vokser ikke av alt. Noen ting krymper man faktisk av. Det er ikke slik at alle problemer bare er utfordringer. Noen ganger er livet rett og slett bare et helvete. Noen ganger er den trangen andre har til å måtte finne noe positivt så stor, og jeg lurer på hvorfor. Hvorfor er det viktig å fortelle meg; noe positivt er det jo i situasjonen din da. Tenk på barna dine, så heldige de er som alltid har deg hjemme. Men, Hæ?? Barna mine hadde klart seg utmerket hjemme selv om jeg var på jobb. Det er ingen fordel å ha en mamma i sofaen som er et skall, og som ikke tåler at de leker rundt meg.

Jeg har det fint her i labyrinten min. I min egen lille boble. Det har tatt tid å komme hit. Det handler om å gjøre det beste ut av det. Å akseptere situasjonen, betyr ikke at man må like den. Det er en hårfin og vanskelig balanse. Men om alt som er vondt skal kamufleres i en rosa sky, så tror jeg det kommer tilbake for å ta deg en dag. Det viktigste er å kjenne på begge deler. Eller ikke begge deler, men hele spekteret. Tør å stå i det. Det går som regel over. Og hvis det ikke gjør det, så er det ingen skam i det. Det er ikke din feil, men be om hjelp.

Ja til ærlighet. Ja til alle følelser. Vi går inn i en tøff tid for mange av oss. Desember er hele livet i en liten pakke. Alt blir så tydelig. Det er sammen og ensomhet. Utilstrekkelighet og utenforskap, blandes med kos og hygge. Jeg vil samle på de fine øyeblikkene, også i desember, men jeg vil også vise det som er vanskelig og sårt. Jeg vil dele virkeligheten rett og slett. Uredigert. Kanskje det blir litt mindre skummelt.

God førjulstid til alle sammen. Jeg håper den blir så god som mulig. Og hvis det ikke er mulig, så er det greit det også.

Reklamer

10 thoughts on “Er det så skummelt?

  1. Er så enig i det du skriver. Reflektert og tankevekkende. Jeg tør påstå at denne positivitetsboblen er en fare for livslykken.., og er nok en del av det presset mange føler på i hverdagen. For er du ikke positiv til alt, så er du bare en negativ person.
    Godt skrevet!

    Likt av 1 person

  2. Tilbaketråkk: So am I.. Good or Bad.. | Jojjas skråblikk på en ME hverdag.

  3. Hei.
    Jeg føler for å legge igjen en kommentar her. Jeg synes det du skriver er bra. Og så føler jeg at det blir litt vridd mot at positiv tenking er stressende og litt uekte. Jeg opplever det ikke slik. Når alt er bare dritt, så er alt jeg har, at det er positivt for barna at jeg er mye hjemme. De ser meg, jeg er her for dem, de kjenner ikke smertene mine, de kjenner ikke håpløsheten, de ser at mamma er her. Og, det er en positiv ting for barna, liten eller stor. Og, jeg har det bedre når jeg klarer å fokusere på de positive tingene, jeg takler smerter og motgang bedre da. Vi er alle forskjellige, så ikke tråkk på positiviteten min.
    Jeg har ikke sett nevnte dokumentar, men jeg kan godt forstå det hvis også den syke, og den lille familien hans ønsker å fokusere på det positive i hverdagen. Det er liksom grenser for hvor mye gørr man orker å snakke om. Det er jo der, man lever jo ikke i fornektelse… «Vanlige» folk klarer uansett ikke å sette seg inn i situasjonen.
    Ha en rolig og hyggelig juletid 😊

    Liker

    • Hei, og takk for kommentar.

      Jeg tråkker overhodet ikke på positiviteten din, da tror jeg du har misoppfattet innlegget mitt. Jeg skriver vi blir mestere til å finne de positive/fine tingene, fokusere på det som er bra. Det er jo en overlevelsesstrategi. Det er sånn vi holder ut. Det er andres behov for å måtte legge til noe positivt, jeg skriver om. Jeg skriver om hvordan TV programmet vinklet programmet sitt. Selvsagt forstår jeg hans behov for å finne det som er bra.
      Poenget mitt er at livet som syk er begge deler. Og hvis man deler det som er vanskelig så betyr ikke det at vi ikke tenker positivt eller fokuserer på det som er bra og fint. Og noen ganger er det greit at ikke alt er bra også. Noen ganger er det greit å ikke finne noe fint.

      Jeg ønsker deg også en god førjulstid ⭐️

      Liker

      • Takk for svar 😊. Jeg er helt enig, noen ganger klarer man ikke å finne noe fint… Jeg forsøker å holde de dagene på et minimum, og ikke deler jeg det med så mange heller, kun de nærmeste. Det hjelper godt å vite at det holder at ting er godt nok, at jeg er bra nok, at man ikke må være lykkelig for å ha det bra.
        Jeg tar det med inn i juletiden også, jeg har lært at det blir jul uansett om ting blir gjort eller ikke 😉.
        Vi må leve det livet vi har ❤️.

        Likt av 1 person

  4. Gode refleksjoner Ann, du skriver godt. Jeg tenker at det er selvfølgelig bra å være positiv, en overlevelsesmetode. Men folk må tåle å se at sykdom også er alt det andre – kampene, tårene, skuffelsene. Og det bør ikke være skummelt men for mange er det dét dessverre.

    God adventstid til deg også 🎄

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s