Om meg

Jeg er Ann Jeanette, selvom det ikke alltid kjennes sånn ut.
Jeg er 38 år, og mamma til ei jente på 13 år og en gutt på 9. Jeg er lykkelig gift med min kjære. Vi har vært sammen i over tjue, og det er faktisk mer enn halve livet. Det er egentlig ganske fantastisk.

Dette er meg. Eller var meg, selvom jeg liker og tro at det fortsatt er meg inni her et sted.

20130114-133223.jpg
Jeg er utdannet dekoratør og fysioterapeut, en ganske så nyttig kombinasjon, rent karrieremessig sett. Jeg er instruktør, og jeg er var treningsansvarlig på treningssenteret der jeg jobber. Eller det vil si, det er en stund siden jeg var det nå.

I januar 2011 ble jeg syk. Jeg fikk omgangssyke som ikke ville gå over, og ble kastet inn i denne labyrinten. Fra å føle jeg endelig hadde funnet min plass her i livet, i en jobb hvor jeg stadig fikk utfordringer. En lederstilling hvor jeg kunne utvikle noe av det jeg elsker mest å gjøre, nemlig trening, ble jeg plassert midt i denne labyrinten. Det har vært en kamp om å komme tilbake, noe det fortsatt er, men kampen kjempes annerledes nå. Jeg har lært. Jeg har fomlet! Hvem er jeg? Hva er jeg nå, som jeg ikke lenger er alt hva jeg var? Jeg fomler fremdeles. Jeg faller og reiser meg og faller igjen. I perioder føles det som om noen plutselig flytter veggene for meg, kun for at jeg skal krasje inn i de med full kraft.

LilleLabyrint er min reise, fra syk til frisk, og alt det imellom. Jeg har ME… Jeg er ME syk… Jeg vet ikke helt hvordan jeg sier det. Det krøller seg litt i munnen min, og ser så rart ut for øynene mine å lese. Det er litt uvirkelig, men alt for virkelig, at det er meg.
Jeg er opptatt av at jeg skal være så frisk som jeg kan, selvom jeg er syk. Det er ikke alltid så lett, når det føles som om syk spiser opp hele meg, og jeg blir fanget i veggene til labyrinten, men jeg prøver. Jeg tviholder på kreative meg, og holder «symaskinlykke» høyt. Jeg syr på dager som tåler det, og jeg strikker i sofaen om jeg kan. Jeg produserer under «madebynetta». Det har blitt en viktig del av det å mestre mine dager, og kunne skape noe helt selv.

LilleLabyrint er en blogg om små gleder og omveier. Om håp og frustrasjon. Om stier som lukker seg, og om nye som åpner seg. Vil du være med på reisen? Velkommen inn i min LilleLabyrint!

20130114-142137.jpg

21 thoughts on “Om meg

    • Det finnes en utvei, det er jeg nesten sikker på:)
      Ikke nødvendigvis til slik det var før, men det er ikke poenget. Noe har jeg lært og enda mer skal læres. Skal det være et mål, må jo det være å komme ut herfra litt klokere, litt sterkere.
      Stor klem til deg også ❤

      Liker

  1. Velkommen til bloggs 🙂
    Jeg ble oppmerksom på denne bloggen gjennom Serendipity Cat, og kommer nok til å stikke innom og lese, selv om jeg ikke alltid er så flink til å legge igjen kommentarer…
    Vennlig hilsen Trollmor 🙂

    Liker

  2. Tusen takk for at du setter ord på følelser, og at du deler. Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver, men har aldri klart å sette ord på det som du gjør. Takk for hjelpen! Lykke til, jeg leder meg til å følge deg videre.

    Liker

  3. Synes du er flink jeg. Man må bare ta en dag av gangen uansett om man ønsker å gjøre alt på en gang, kunsten er bare å lære seg å ta en dag av gangen. Jeg sliter ikke med ME, men med mye hodepine og en kropp som ikke samarbeider helt med meg. Håper du kommer deg på bena og blir fit for fight igjen.

    Liker

    • Takk for det!
      Ja, det er en kunst å ta en dag av gangen, og klare holde igjen i de dagene som er gode nok. Det er lett å prøve ta igjen for alt det tapte. Det går som oftest galt.
      Hyggelig at du legger igjen kommentar:)

      Liker

      • Ja, jeg er best på det…. å ta igjen for alt det tapte de dagene formen er bra. Hvor kroppen er på min side, men jeg må prøve å lære meg å ikke taigjen alt det tapte de dagene og jeg må lære meg å si nei har jeg fått beskjed om…. For jeg må alltid tilby meg å hjelpe, en god egenskap sikkert, men ikke når den går på bekostning av min kropp og form. Jeg er veldig imponert over deg uansett, det er neppe lett med to barn å være syk, spesielt når det går på energi, for barn krever jo nettopp det, det vet jeg selv med mine to som er nesten like gamle som dine :-).

        Hilsen
        Cecilie

        Liker

  4. Hadde lyst til å si hei og heie på deg. Du må aldri glemme at det var DU som hjalp min nå 17-åring ut av hennes labyrint. Gå med små skritt og glem aldri hvem du er, så finner du også veien ut.
    Klem Heike

    Liker

    • Hei!
      Da jeg leste dette i natt kom tårene trillende…
      Jeg har mye jeg vil si her nå, men jeg vil si det neste gang vi møter på hverandre tilfeldig:) jeg er så glad for at det fortsatt går bra!
      Tusen takk for gode ord og heiing!
      Ann J

      Liker

  5. Tilbaketråkk: Jeg har fått BloggAward av Lammelåret og ble så GLAD ! | TANKETROLLET´s Blogg

  6. Oppdaget nylig denne bloggen – har lest noen innlegg som går rett i hjertet. Jeg er selv ME-syk og mor. Du skriver så gjenkjennende – sårt, men likevel så godt å lese. Ja, livet som ME-syk føles som en ensom reise, tiltross for gode støttespillere i partnere, barn, familie og venner. Til syvende og sist er vi alene med oss selv i vår reise mot tilfriskning – en ekstistensiell ensomhet………….
    Takk for flotte blogginnlegg. Hit kommer jeg nok på besøk igjen.

    Liker

  7. Hei, Ann Jeanette

    Jeg så mamma hadde kommentert litt lenger oppe, og vil bare legge til at jeg er evig takknemlig for det arbeidet du hjelp meg med – takket være deg går jeg i dag 3 vgs og lever et nokså normalt liv. Du hjalp meg å lære å leve med ME.
    Rådene du gav meg var: ikke glem hvem du var, gjør ting som er lyst betonte og vit at, uansett hvor lang tunnelen er, så er det lys i andre enden. Det tar bare tid. Jeg vil gi deg de samme rådene. Og, bruk de «bedre» stundene (om du er som meg, er noen dager bedre enn andre) og nyt de. Jeg heier på deg 🙂

    Cecilie

    Liker

  8. Jeg husker deg, fra treningssenteret. Energisk og fin. Kjenner meg (heldigvis) ikke igjen med sykdommen …. Jeg har ikke ME og det er jeg glad for det. Ikke så lett det der… Flink å skrive er du…. Og sette ord på ting, god terapi det. Håper du blir bedre… Du r flink som har fokus på de rette tingene, det er imidlertid ikke enkelt…alltid. Jeg kjenner meg derimot igjen i kampen mot systemet. Vi har en funksjonshemmet gutt.. Og kjemper for å få hverdagen vår til å gå rundt, å få det beste for han. Fikk nylig vedtak fra fylkesmannen med BPA… Hm.. Lurer hvordan kommunen takler dt.. De lager veldig ofte en kamp for oss. Triste greier. Vel.. Lykke til

    Liker

    • Hei
      Er dere i samme kommune som meg? Og hvordan har det gått med BPA etter medhold fra fylkesmannen?
      Kamp mot systemene er utrolig utmattende og destruktivt. De handler alltid om alt som ikke fungerer, og det er jo ikke det dagene kan handle om for å mestre. Håper det har løst seg for dere, og takk for at du husker meg 😉

      Liker

      • Vi bor i ski. Jeg har en sønn med et sjeldent syndrom som inkl flere sansetap, skjevheter på skjelettet med mer. Tjue diagnoser pluss… En evig kamp for å hjelp til han, utvikle seg, livskvalitet for han og oss. Saken er fremdeles ikke ferdig…… Lang historie… Men leder for Bestillerenheten skal slutte, kanskje de får inn en som har en mer human tilnærming?? Så du får prøve på ny. Jeg tenker på BPA under 36 timer i uken, som er antallet timer en må ha for å ha krav på et PR.lov….. Kanskje de blir mer fleksible og legger til rette for de som trenger det, eks som deg. Lykke til. Ikke gi deg.

        Liker

  9. Hei AJ 🙂

    Kom over bloggen din via min kusine Bente. Ikke vært her før, men jeg skal følge med her fremover! Og prøve å støtte så godt jeg kan!

    Jeg føler at jeg vel egentlig ikke kan si så mye mer enn hva de andre over her skriver… Men jeg kan komme med et råd, hjalp meg hvertfall, da jeg var student;
    Det er riktig at en må ta tak i de små seirene hver dag/ uke. Men skriv de ned òg!
    På den måten blir de små seirene mer konkrete, noe håndfast, noe du fysisk kan se tilbake på! Jeg kjøpte en vanlig notisbok, og skrev «positiv bok» på forsiden. I boken noterte jeg ned alle ting jeg gledet meg over i hverdagen, f.eks. at jeg gledet meg til Tottenhamkampen, jeg fant en tier på gata, etc. Ellers, som sagt over, gjelder det jo å ta ett skritt om gangen…

    Krysser fingrene for deg!!

    Mvh

    Olav Kyrre

    Liker

Legg igjen en kommentar