Jeg liker!

Jeg liker! Eller Me likes, eller tipp topp tommel opp! Velg fritt det som passer best.

Jeg liker sommer. Jeg liker veldig mye at jeg har vært på ferie sammen med gjengen min. Jeg har samlet på opplevelser og øyeblikk og minner, slik at hjertet mitt er helt fullt. Jeg er stolt av at jeg turte, og jeg er stolt av alt jeg har gjort og klart. Tenk, jeg var i Legoland. Tenk, jeg var på shopping, og jeg så havet i vindkastene, og jeg var i København. Tenk, jeg var i København! Det er svært vanskelig å ikke la seg rive med og bli lykkelig i hele meg! Jeg smiler.

Deilige København

Deilige København

Jeg liker å samle på gode minner. Jeg liker at jeg husker alle de bra tingene jeg gjorde. Jeg liker at jeg husker den ene gangen jeg badet i bassenget og tok «bomba» til vill jubel fra ungene. Jeg husker ikke alle gangene jeg ikke badet. Jeg er glad jeg husker at jeg var i Legoland, og at følelsen av å være der i bråket og i kaoset og alle timene i seng etterpå, det er glemt. Jeg husker å ha fireåringen på fanget i rullestolen mens han spiste is. Jeg husker ikke at jeg ikke gikk. Jeg husker å få fireåring som ble til femåring krypende opp i senga vår på bursdagen sin, spent på dagens første gave. Jeg husker ikke at jeg ikke bakte kake.  Jeg husker kvelden jeg sjokkerte alle med ekstreme ferdigheter i «kubbspill», jeg husker ikke alle kveldene i sengen alene. Jeg husker alt jeg klarte! Alt jeg var med på! Det betyr så veldig lite at jeg satt i rullestolen da jeg klarte det!

Himmel og hav

Himmel og hav

Nå har jeg kommet hjem igjen, og jeg forsøker å samle meg litt, lande etter alle opplevelsene. Jeg har ro rundt meg, for gjengen min dro videre til ferie på hytta. Det er selvsagt trist at vi ikke kunne gjøre enda mer sammen denne siste ferieuken til min kjære, men det var litt lettere å bli hjemme denne gangen, enn alle de andre gangene jeg har stått alene igjen på parkeringsplassen.  Denne roen; jeg trengte den.

Det er lett å kjenne på følelsen av at jeg fortsatt skal klare like mye. Jeg legger planer for dagene mine, og det er både på godt og på vondt. Dagene mine er uforutsigbare, og ja, jeg blir skuffet og lei meg når jeg ikke får til det jeg vil. MEN, det er ikke rettferdig mot meg selv å forlange at jeg skal klare like mye her hjemme. Der fikk vi hjelp hver eneste dag, og ungene hadde noen å være sammen med hele tiden. Bestemor og bestefar som tok ansvar de gangene jeg måtte avbryte litt før. De andre i huset lagde mat hver eneste dag, og jeg kunne bare tenke på meg selv, uten et snev av dårlig samvittighet. (Jeg vet at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet her hjemme også, det har jeg jo skrevet om før. Ja jeg er min egen bestevenn og alt det der, men dere veit hvordan det er, sant?)

-Også brukte jeg rullestol… Hver dag brukte jeg den. Nå ser jeg på den her hjemme, og den passer liksom ikke inn. Her hjemme. Her føles det veldig rart og vanskelig å sette seg i den. Det er jo litt dumt, ikke sant? Jeg har jo lært noe disse ukene. Jeg har lært at jeg kan klare å se litt av livet som er der ute. Jeg har lært at jeg kan være litt nærmere det som skjer, og noen ganger til og med midt i det. Jeg kan delta. Ikke som før, men som nå.

Med litt hjelp.

Med HJELP.
20130719-111812.jpg
Jeg liker sommeren.

Jeg liker at jeg i går var med en venninne på et svaberg, og vi så på sjøen og på himmelen, og snakket om livet og døden og alt det der i mellom. Jeg liker sjøen.

Jeg liker her jeg er nå. Jeg liker ikke alt her, men det husker jeg ikke. Jeg liker at jeg vet. Når jeg vet, så er veien til å få til litt kortere. Jeg liker litt kortere veier. Bare gi meg litt tid.

Jeg liker nå.
20130719-112418.jpg
Ta vare på øyeblikkene!

Takk for en fantastisk ferie, og takk for all hjelp.

Takk til alle dere som hjelper!

Reklamer

Pust inn, pust ut

Jeg puster. Tenk at jeg tåler dette. Tenk at jeg fremdeles står her.

32 ble ikke slik jeg tenkte 32 skulle bli. 33 skulle i det minste bli bedre enn 32, men 33 ble i grunnen enda litt mindre slik jeg hadde tenkt. For 34 så tenker jeg egentlig ingenting. Jeg tenker det skal få være et år for bare være akkurat det jeg er, og kanskje bli meg enda mer.

Den siste dagen i 33 ble ganske så fin, og jeg er så takknemlig for slike dager. Jeg er så glad for at det finnes slike dryss med gode opplevelser. En dag med jenta mi, som har blitt så stor. Så glad for at vi fikk en dag og en natt og en morgen alene, bare oss to. Det var så fint. Så mange fine øyeblikk. I går så vi på film og hadde litt fredag på en tirsdag. I natt har hun ligget nesten oppå meg, og nesten utenfor sengen, og hun har fortalt historier i søvne, og jeg har vel kanskje ikke sovet så mye som jeg burde. I dag har vi hatt en liten fin morgenstund. Mens jeg fremdeles slumret og sov, så holdt hun hånden min. Også så vi på hverandre, og jeg spurte hvilken dag det var. Hun fortalte det var onsdag.

«Jo, men det er vel litt mer enn en onsdag?»

«Ja, du har bursdag….»

«Og da sier man? »

«Gratulerer med dagen» (Det var ikke så viktig egentlig, og det er for så vidt greit.)

» Men i dag blir mamma`n din gamlis altså!»

«Mamma! Du er den yngste mamma`n i klassen altså. Du kan ikke bli gamlis! »

Dagen reddet!

34 får komme med det 34 har å by på. Jeg ønsker det er bedre. Hvis ikke, så vet jeg at jeg er sterk nok. Jeg har jo trent i både 32 og 33. Når man trener så blir man sterkere. Sånn er det bare. Sånn er reglene!
20130221-161424.jpg
I dag er det bursdag, og jeg skal lage kake snart. Jeg er takknemlig for de fine menneskene jeg har rundt meg. Takknemlig for disse fine dagene, nå var det så lenge siden sist.

Jeg har tatt vårskjørt på, og i dag skal bli like fin som i går.

Kanskje jeg får pakke til og med…

Pust inn. Pust ut.

Øyeblikkene…

Klatrer uten sikring

Har du kjent på den deilige følelsen av å klatre? Finne gode tak og holde i, finne det perfekte grepet. Et godt feste for foten. Klare den utfordringen som er i veggen, av koordinasjon og balanse, styrke og mot. Følelsen av å tørre. Stole på at tauet du er festet i på toppen, det holder. Du kan ikke falle, og faller du så er du sikker.

Jeg klatrer. Jeg klatrer uten sikring.

Det kalles buldring på fagspråket det jeg holder på med. For jeg beveger meg ikke så mye oppover, men mest sidelengs. På toppen skaller jeg i taket, men det betyr ikke at det ikke er utfordrende nok. Jeg kjenner på gleden av å komme forbi nye kombinasjoner av grep, og kanskje til og med et overheng eller to. Helt uten sikring, og jeg vet bunnen under meg er hard og hjerterå. Her henger jeg i veggen, kun med styrke fra egne armer, styrke de ikke lenger har, og et mot jeg ikke vet hvor kommer fra. Under meg venter bunnen på at jeg skal falle. Den er klar til å ta meg i mot på sin hensynsløse måte. Men nå, nå er det jeg som vinner. Det er som om jeg ikke kan tape. Tenk om det går…

Deer to dream

Deer to dream

De er gode de dagene som jeg mestrer. Det er godt å kjenne at jeg kan vinne. Det er ikke perfekt, det er langt igjen til hverdag. Det føles allikevel uendelig langt tilbake til der jeg var for en drøy måned siden. Der hvor bena ikke ville holde meg oppreist. Der hvor bunnen holdt meg så hardt fast at jeg trodde den aldri ville slippe. Det er et vagt minne, men et minne som har satt spor. Som alle de andre gangene jeg har vært fanget i bunnen.
Det er noe som holder meg igjen. Det er noe som hvisker meg i øret at jeg skal være forsiktig. Husk at dette bare er til låns. Disse dagene er ikke virkelige, men bare noen du får kjenne på. Du blir lurt! Du kommer til å falle. Det kommer til å gjøre vondt hvis du ikke holder igjen nå. Pass på deg selv. Ta hensyn. Vær forsiktig.

Jeg ser varseltrekanter på alle veggene. Jeg vet disse dagene kommer med høy risiko. Jeg har sagt det før også, det gjør vondt å miste så lite. Men jeg klarer ikke la være. Jeg må prøve. Jeg må teste grensene, det er slik jeg er lagd. Tenk om det går da! Tenk om jeg plutselig skulle finne veien ut. Livet er slik, det finnes ingen garanti for hva som venter der fremme. Ingen har garanti. Kanskje burde vi alle være litt flinkere til å kaste oss ut i det som vi ikke vet. Der hvor der er litt usikkert og utrygt.

Jeg krangler med meg selv. Når jeg krangler med meg selv, burde jeg i grunnen fått det svaret jeg ønsker, men jeg blir ikke enig. For jeg ønsker at dette minnet skal slippe taket. Jeg vil gjerne kaste meg ut i det som er fremmed og være trygg på at det finnes en sikring i min vegg også. I det minste at noen har dekket bunnen med myke madrasser. Jeg vil ikke ta hensyn til dette som har flyttet inn. Jeg vil ikke spare på energi når den først er der, for jeg vet ikke helt hvor den lagres. Jeg vet ikke helt om den vokser med renter, slik at jeg om en måned kan hente ut det jeg har spart, og kanskje ta det med på konsert. Og tåle. Det er ingen erfaring jeg har. Dette minnet, alle disse minnene, de har samlet seg til erfaring, til læring. En ganske vond en, en som koster mye. Egentlig burde jeg takke dette minnet, for at det bremser meg litt i min vegg. Som gjør at jeg kjenner litt ekstra etter før jeg tar nytt grep. Som plasserer foten godt på stenen under, for å kjenne jeg står trygt. Jeg bør kanskje takke dette minnet for at jeg klatrer sideveis, og at jeg tar utfordringer som jeg mestrer. Det hender fremdeles at jeg glipper, men jeg kommer opp igjen i veggen før jeg blir fanget. Kanskje er det dette som gir meg treningen til å klatre høyere. Det gir meg mer enn nok av utfordringer, de er store og gir meg noe å strekke meg etter. Lander jeg for kjært i et fall, blir jeg fanget her også. Jeg vet det gjør vondt å falle fra oppunder taket, men det er allikevel der jeg vil være. Risikoen er høy, mestringen enda større.
Tog
I går kjørte jeg tog. For meg er det en utfordring hvor jeg lett kunne falt. Jeg har falt på tog mange ganger før. For en stund siden kjørte jeg tog med fireåringen min. Det var hans første togtur som han kunne huske. Da vi satt oss ned, tok han hånden min og jeg merket han var litt engstelig. Han så for seg at å kjøre tog var som en berg og dalbane, og han spurte om det gikk mye oppover og nedover. Jeg smilte litt, holdt hånden hans, dørene ble lukket, og det gikk bra. Jeg vil klatre i toppen selv om det er skummelt. Selv om jeg gjerne skulle brent alle minnene fra bunnen og klatret med en kraft som lagde hull i taket og gitt mulighet for å klatre videre oppover, så tar jeg de med meg litt til. Det er minner som jeg har lært fra. Kanskje er det nettopp de som gjør at taket stadig heves eller åpningene kommer? Jeg er ydmykt takknemlig for alle gode dager som jeg mestrer på mitt vis, og samtidig forberedt på alt og ingenting.

I går kjørte jeg tog, jeg klatret i et overheng uten sikring. Det gikk bra.

Det går fint

«Det går fint…»
Av og til tror jeg munnen min er forhåndsprogramert til at disse tre ordene må ut først! Noen ganger er det også riktig, for det er ikke sånn at det alltid er feil. Det kommer bare helt an på hva jeg sammenlikner med.

Jeg har et ganske godt grunnlag for å kunne si at det går fint i de aller fleste sammenhenger, nettopp fordi jeg vet hvor veldig dårlig det kan være. Hvis jeg, endelig, er ute og noen spør meg hvordan det går, så går det fint… Jeg er jo ute. I øyeblikket er det fint, men det er helt avgjørende hvilket perspektiv jeg klarer ta med meg.

20130128-140247.jpg
Det går fint. De der fine dagene har blitt flere. Labyrinten viser sin lyse side. Der hvor det er litt mer luft, litt mindre tornekratt. Det er klart det går fint. Jeg synes allikevel disse dagene er vanskelige. Kassene under meg står stødigere, men jeg står fortsatt på tå for å se ut. Jeg slipper litt ut gjennom vinduet, men det blir ikke så mye større. Kanskje går det videre, kanskje står jeg snart ikke lengre på tå, men skrittene er så små. Jeg merker de ikke lenger. Jeg kommer hit, men ikke videre. Samme hvor jeg snur meg og hvilken vei jeg vil ta, så flytter veggene seg og sperrer meg inne.
Sperrer meg inne her hvor jeg blir tre år, og trasser. Her hvor jeg ikke får viljen min, og starter teste grenser. Jeg ser meg selv som en av de treåringene som ligger på gulvet i butikken og hyler ved isdisken. Smeller i dører og krangler med meg selv. Jeg vil mer! Jeg vet grensene ikke skal testes alt nå, for jeg har vært her veldig mange ganger før. Her hvor terskelen heves, men kroppen ikke henger med. Her hvor viljen og håpet begynner å konspirere og kroppen lures med på krumspring og morsomheter den ikke er klar for. Jeg er ikke så vanskelig å lure!

20130129-140751.jpg
Jeg må velge mitt perspektiv. Det hender jeg føler jeg er litt på siden av meg selv, for å slippe kjenne på det jeg står i. Det er urettferdig. Det er ikke jeg som skal flytte ut. Jeg leter etter et sted å plassere det som er vanskelig, slik at jeg fortsatt kan si det går fint. Slik at jeg kan si det som meg, og ikke på siden av meg selv.
Jeg har et lite vindu som jeg noen dager kommer litt ut igjennom. Lenge var det ikke noe vindu i det hele tatt. Det går fint.
Jeg kan ikke sammenlikne med hvordan alt var før jeg ble syk. Jeg kan ikke sammenlikne meg med alle andre. Jeg må kjenne på hvordan det er nå. Hvor jeg er nå. Ja, det begrenser seg litt hvor lenge jeg klarer ta på meg krone for hver gang jeg har satt på en klesvask. Jeg vil så gjerne mer, men det går fint selvom jeg ikke klarer alt. Det er en fin ting, det at viljen fremdeles er her. Tenk hvor trist det ville vært uten.

Jeg vil fortsette å si det går fint, men det betyr ikke at det ikke er vanskelig.
Men jeg er heldig, jeg er menneske. Jeg klarer begge deler!

Vinduet

Jeg har et lite vindu her i labyrinten. Et slikt vindu hvor det er plass til å drømme, og hvor virkeligheten blir så nær. For en stund siden var dette vinduet større, og det var plass til å rømme ut av det for å kjenne på virkeligheten noen timer hver dag. I det siste har dette vinduet vært så lite, og nær umulig å komme ut igjennom. I kveld skal vinduet bli større igjen…

20130123-121732.jpg
For meg så er det viktig og ikke bli redd. For jeg er redd. Jeg er redd for at kroppen min skal venne seg til å være så tom som den er. At dette skal bli virkeligheten for meg for alltid. Når jeg har så lite som jeg har, så er det lille alt. For forskjellen på så lite og ingenting, den er stor. Det koster mye å miste så lite. Derfor er det lett å bli redd. Jeg vil ikke være redd. Jeg får ikke være redd. I kveld skal vinduet bli større igjen.

I skapet mitt ligger det en rød trøye. På den står det instruktør. På en tavle på jobb står det Ann Jeanette under en av timene hver onsdag. Det er min lille fot i den virkelige verden. Det er mitt vindu til det jeg har vært en del av. Som jeg fremdeles er en del av. Jeg står ikke lenger på høyttalerne og roper, eller kaster meg ut i de villeste sanger for å kjenne på den høyeste pulsen. Jeg er ikke lenger i sykkelsalen med den herlige bassen og svetter, eller lærer bort øvelser til noen som trenger min hjelp. Jeg er ikke lenger med på ledermøtene og planlegger aktiviteter eller timeplaner. Nå er jeg den rolige instruktøren, jeg instruerer avspenning. Jeg gjorde det også i høst, frem til vinduet krympet, og det var så godt. Noen ganger kostet det mye, men noen ganger gikk det også helt bra. Og det er den siste tanken der jeg vil holde på. Noen ganger går det også helt bra…
Denne vinteren har jeg fått en avtale med en fast vikar. Dette lunefulle som har flyttet inn i kroppen min, er for uforutsigbart til at jeg kan love å være i stand til å lede en gruppe hver onsdag til samme klokkeslett. Selvom det kun er avspenning(som åtteåringen sier; de vet vel at de ikke får noe muskler av å være med deg?) Men i kveld så skal vinduet bli større igjen.

Jeg er heldig som får mulighet til å mestre noe av det jeg har mestret før. Noe av det som er viktig for meg. Det er tøft også, å være en del av noe jeg har vært en del av som noe helt annet enn hva jeg er nå. Det har gjort vondt å kjenne at jeg er så nær noe som allikevel er så langt unna. For savnet etter å bruke kroppen min slik jeg er vant til, det er stort. Men etter de siste månedene i labyrintens mørke ganger, så betyr dette vinduet mye. Mye mer enn mange kan forstå. I morgen kanskje jeg ligger og tenker, men kjære lille venn dette burde du ha forstått at ikke ville gå. I morgen kanskje jeg står opp og tenker at dette gikk jo helt bra. Jeg vinner noen og jeg taper noen. I det siste har jeg nesten bare tapt. Men om jeg slutter å prøve, kan jeg heller ikke vinne. Jeg liker å vinne. For det kunne handlet om en tur på kino, en tur på kafé, et lite besøk av en venninne, hva som helst som er en del av det virkelige livet. Jeg får ikke lov å bli redd. I kveld skal vinduet bli større igjen.


bruk tre minutter og bare lytt til teksten. Jeg tror den kommer fra hjertet mitt.