Historier som aldri ble

Det er en stor sorg å miste seg selv. En sorg ingen kjenner, fordi jeg er jo fremdeles her. Jeg er her i min fulle og hele person, men jeg mangler alle disse delene i meg selv av den jeg en gang var. Er jeg da meg selv, eller har jeg blitt en annen?

Jeg kjenner så ofte at verden ikke lenger ser meg. Hvem er det da den ser?

En venn av meg gikk igjennom Vår Frelsers Gravlund, da vi snakket på telefonen for noen dager siden. Han leste på alle disse gravene som hadde titler foran navnet til den døde. Snekkermester. Student. Regnskapsfører. De ble begravet som hva de gjorde, ikke hvem de var. Hva de gjorde ble deres identitet. Det er noe å strekke seg etter, det å være et menneske, nok i seg selv. Nakent, uten masker, uten roller. Vi skriver kanskje ikke lenger  titler eller hva vi gjorde på våre graver, men jeg tror fremdeles hva vi gjør, er en stor del av hvem vi er. Jeg tror det er noe de fleste som har mistet jobben eller som står utenfor av sykdom har kjent. Telefonen blir stille. Mailboksen fylles av reklame. Var det aldri meg som var viktig? Var det alltid bare hva jeg gjorde, var det tittelen jeg bar? Når det går år, og jeg ennå ikke har kommet tilbake, da blir stillheten høylytt.

Jeg har opplevd dette som vanskelig. Hvem er jeg uten alt det jeg gjorde? Miste tilhørigheten. Hva vi gjør er jo også med på å styrke hvem vi er, så hvordan finner jeg helhet i meg når jeg føler meg halv? Og hvordan skal jeg klare holde på det hele, når her hjemme er alt jeg har? Når verden ser meg som syk, selv om det ikke først og fremst er det jeg selv gjør. Like lite som fysioterapeut og treningsinstruktør er en del av hvem jeg er, så er ME-syk det samme. Jeg er først og fremst meg.

IMG_6541

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg alltid står trygt og stødig, uten å behøve lene meg på hva jeg gjør. Jeg vet hvem jeg er. Jeg har dager hvor jeg er sterk og uovervinnelig, men like mye er jeg skjør og usynlig og gjennomsiktig.  Jeg savner den jeg var. Og jeg tror ikke det alltid er lov til å si, fordi vi skal være så flinke og positive, og se fremover og ikke bakover. Men sorg og glede kommer hånd i hånd. Livet ble ikke som det skulle bli, og livet er ikke slik det skal være, men det er som det er. Sorg er også en del av denne omveien.

Jeg er full av historier som aldri ble.

Jeg er ikke historien om den mammaen jeg gjerne vil være.

Jeg er ikke en historie om den første skituren til gutten min. Jeg er ikke der når de faller i bakken, eller når de klarer den for første gang. Jeg er ikke i skogen og griller pølser på bål. Jeg lærer dem ikke å svømme. Jeg spiller ikke fotball på sletta, og lar de vinne. Jeg viser de ikke hvordan de skal slå hjul eller stå på hodet. Jeg lærer ikke jenta mi å spille håndball, og jeg er ikke mammaen som heier på tribunen. Jeg er ikke mammaen som følger til treninger, eller som danser til høy musikk i stua.
Jeg er en annen historie. Jeg er hun de ikke kan vente å fortelle om sine bragder til. Som de maser på pappaen sin om å filme og ta bilder, «så mamma kan få se.» Jeg er hun de lyser opp med hele seg, de gangene jeg klarer være mamma på tribunen eller på sidelinja i en fotballkamp. Jeg får de varmeste klemmene.

Jeg er ikke lenger historier med venninner som samles. Som drikker vin og fyller glass med bobler. Jeg inviterer ikke lenger til middager og selskapeligheter. Jeg småløper ikke mellom å sminke meg på badet, og kutte grønnsaker på kjøkkenet, og aldri ha alt ferdig når gjestene kommer. Jeg er ikke historien om hun som overvant flyskrekk, og reiste på tur til Paris med sin kjære. Jeg er ikke historien om spennende jobbmuligheter og stadig større oppgaver. Jeg er ikke i historien om videreutdanning og tilbake på skolebenken. Men jeg lærer. Jeg lærer det jeg aldri ville lært på skolen, det de aldri fortalte oss på studiene. Det er dyrekjøpt læring, og det burde finnes en grense for hvor mye som kan læres i dette. Det sies det «gjør ondt når knopper brister», men hvor lenge kan man egentlig være en knopp?

Jeg lager historier i mørket. Jeg har fått venner jeg aldri har møtt. Jeg er en historie om kaffekopper, garn og stunder med symaskinlykke. Jeg er skaperglede i det umulige, for å lage disse håndfaste og synlige bevisene på at jeg klarer i dette kaoset av ingenting.  Bursdagsgaven til Paris ligger fremdeles i skuffen. Jeg er en historie om ensomhet, men også en intens nærhet.

 

«Der du mister noe, vinner du noe annet», sa han i telefonen. Jeg ble irritert. Jeg vet ikke alltid om det er sant. Jeg vet slettes ikke om det jeg mister er verdt det. Jeg vet historier venter på meg. Paris i skuffen kan fremdeles bli. Men alle de som jeg mister med barna, er historier jeg aldri får igjen. Jeg kommer ikke lenger til å behøve tape med vilje i en fotballkamp. Jeg får ikke være med på den første overnattingscupen med håndballlaget, og hysje på småfnising og visking på en oppblåsbar madrass i et hjørne av et klasserom.

Men, jeg ser også en sannhet i det. Jeg vinner øyeblikkene. Jeg har blitt en øyeblikkssamler, og jeg har lært takknemlighet. Jeg har nok aldri vært mer takknemlig for det jeg faktisk har. Jeg er full av historier jeg aldri ble, men der jeg mister, vinner jeg noe annet. Selv om jeg gjerne skulle vært historiene, så teller dette lille. Når alt føles tungt og håpløst, teller disse små skjøre historiene jeg vinner, mer enn bare noe. Og kanskje er summen av dette noe, en del av hvem jeg er.

Advertisements

Baksiden av Facebook

Hvis jeg slår av internett, finnes jeg ikke lenger.

Det er nesten helt sant. Det høres litt dramatisk ut, men det er min virkelighet. Jeg får verden inn gjennom en liten skjerm i min mobil eller på PC, og jeg deler noen av mine øyeblikk tilbake i en skjerm. Det har gjort plass til litt flere i denne labyrinten. Takket være sosiale medier kan jeg delta i diskusjoner og bli kjent med nye mennesker, selv om jeg ikke klarer være tilstede med meg selv. Noen få av alle menneskene i skjermen min, har jeg også truffet på ekte. Jeg har fått vennskap helt på ordentlig gjennom Twitter. Jeg er evig takknemlig for sosiale medier.

Jeg er heldig. I tillegg til gjengen min her hjemme, har jeg fått en stor heiagjeng på nett. Jeg er en som heies på. Jeg heies på i medgang på Facebook, og på litt tunge dager får jeg støtte og virtuelle klemmer av «fremmede» på Twitter og Instagram. Jeg får hjerter og tomler opp, stjerner og en hel haug med varme tanker. Det er godt. Det gjør det trygt å dele. Men i all denne varme omsorgen, er det også en kjølig avstand. I fjor skrev jeg «på utsiden«, om følelsen av å bli glemt uten å bli savnet. Nå, ett år etter, føles veggene i denne labyrinten høyere og tykkere enn noen gang. Jeg har blitt det jeg var redd for:

Jeg har blitt et bilde i en skjerm som verden der ute kan trykke liker på for å vise at de ser meg, at de bryr seg.

Jeg deler mine øyeblikk i ord og i bilder, og veldig mange i verden der ute ser meg. Jeg er synlig, og noen har sagt til meg at «jeg tenker mer på deg nå enn jeg gjorde før», og «jeg tenker jo på deg som en jeg ser ofte, selv om jeg aldri ser deg.» Alle de øynene som ser meg i sine skjermer, og har sendt meg et hjerte eller en klem, de kan snu seg rundt og treffe øynene til en kollega eller en venninne. De kan diskutere videre i lunsjen, mens de spiser matpakka si og drikker sur kaffe fra trakteren som virkelig kunne trengt en rens. Ja, den kunne det, også snakker de litt om det, og drikker den allikevel. Eller de kan le sammen en venninne over en bedre kaffe ute på kafé, før de skal hente ungene i barnehagen. Eller bare smile og si hei, samtidig som de svetter på trening. Før de går videre til sitt, kan de gi hverandre en klem. En sånn klem helt på ekte. Jeg snur meg, og treffer ingens øyne. Til tross for denne store heiagjengen, og gjengen min her hjemme, så kjenner jeg på ensomhet. Ensomhet i dager som er helt like.

Jeg er fanget i denne øredøvende stillheten. Denne stillheten jeg trenger, som samtidig kveler meg. Det er ingen som kommer. Ingen stikker innom bare for å si hei. Det kan gå måneder mellom hver gang jeg får besøk. Det er sårt når klemmer som var ekte, har blitt til et ❤ i en skjerm.

Når det går så lang tid mellom hvert besøk, vil jeg at besøket blir bra. Det blir viktig for meg å ha krefter nok til å gi noe tilbake, at jeg også  kan bidra i en samtale. Være ganske lik som jeg var før, slik som de kjenner meg. Jeg tar de i forsvar og unnskylder de som sier de har dårlig samvittighet for at det er lenge siden, og sier jeg forstår. Jeg kjenner jeg ikke har lov å stjele av noens tid hvis jeg er for dårlig til å bidra. Det er skummelt å slippe noen inn hit hvor det er vondt, for tenk om det blir lenge til neste gang vi sees. Terskelen er skyhøy.
20140328-105341.jpg
Jeg trenger å rive ned disse veggene. Jeg trenger å åpne opp. Jeg trenger luft før jeg kveles. Ropene mine er så høye, de er helt uten lyd. Alle disse tårene som faller. Jeg vet ikke om de er sanne eller om de ikke finnes. Det er ingen som ser. Ingen som hører. Det hender jeg ligger på gulvet og ønsker noen kom da. Jeg skulle ønske noen kom når jeg ikke har krefter til å holde dette lille spede forsøk på et forsvar oppe. Jeg skulle ønske noen kunne komme å bare være stille med meg. Komme og gi meg en klem om jeg er i senga. Kanskje kommer tårene da, og kanskje de blir ekte. Den klemmen som er virkelig, betyr så mye mer enn et hjerte eller en tommel opp eller en stjerne. Det er den som når helt inn. Vi må ikke glemme ekte.

Verden må ikke være så redd for å forstyrre. Vi må forstyrre hverandre mer. Jeg må tørre å slippe inn. Like mye som jeg trenger venner å le sammen med, trenger jeg venner å gråte med. Ikke kom fordi du synes synd på meg. Ikke kom fordi du har dårlig samvittighet. Kom fordi jeg er en god nok venn, selv når jeg nesten ikke finnes.

Jeg tror de stundene vi er sammen helt uten ord, hvor stillheten og det som er vondt aksepteres, er de stundene som betyr mest. Kanskje er det da alt det andre blir enda mer ekte?

 

I din verden

Er du trygg der du er?

Der i din verden som er et annet sted enn vår.

Er du trygg der?

Jeg ser du er deg, selv om du er borte. Du sitter og ser ut av vinduet, og ser ut helt som deg selv, og jeg lurer om du ser etter havet? Savner du havet slik som jeg?
Husker du det at du elsker sjøen? Vet du at du elsker å bade?

Husker du det slik som jeg?

Lange sommerdager på stranden. Langgrunne strender. Gul firkantet kjølebag, fylt til randen med nistemat. Aldri var noen som sultne hos deg. Husker du hvordan du «hæler» i vannet? Du la deg alltid bakover på ryggen, og du lå der lenge. Du var alltid først. Lenge før oss andre. Og alltid en dukkert til slutt.

Husker du det i din verden?

Finnes du fremdeles inni deg? Har du et sted hvor du kan føle du er alt det som du har vært? Vet du hva du har vært for meg?

Du har vært kjærlighet og omsorg. Du er mine sommerminner. Plommetrær og nybakt brød. Eplehage og eplekinn. Kreppsengetøy og kryssord. Du er søndagsturer og napoleonskake. Kyllingvinger i elektrisk grill. Du er smil og du er glede. Verdens mykeste fang og tryggeste klemmer. Du er dans til langt på natt. Husker du det slik som jeg, at du i mitt bryllup var den som dro sist?

Danser du fortsatt i din verden?

Finnes det en plass for meg i din verden? Om du ser meg, vet du da lenger hvem jeg er?

Kjenner du meg, bestemor?

Jeg så deg de årene vår verden begynte å bli vanskelig, og du stadig forsvant inn i din. Jeg vet at du var redd. Jeg vet at det var skremmende da du ikke lenger husket hvordan vår verden virket, du som alltid ordnet alt. Du visste alt. Jeg kan godt bære minnene for oss begge, det er greit om du ikke lenger kan. Jeg vil bare vite om du er trygg der du er nå, i din verden.

Det er det bare du som vet.

20131019-081423.jpg

Tv-aksjonen 2013 – Vi har ingen tid å miste.

Korthus i høststorm

Kjære sommer; kan du fortsette for alltid?

August har allerede kommet med mørkere kvelder. Høsten og hverdagen sniker seg langsomt på. Jeg som tilber hverdager burde frydes.

Jeg ser bilder av kontorpulter igjen. Alle dere som strever dere ut av feriedvalen, som om det er en håpløs kamp. Jeg leser artikler om hvordan få overgangen fra ferie til hverdag så myk som mulig. «Hvordan komme seg igjennom ferie jet-lag», og jeg forstår ikke helt hva de snakker om. Spørsmålstegnet i hodet vokser seg større; Vet de ikke hvor heldige de er?

Jeg liker hverdag og jeg liker høst. Høsten bringer noe nytt med seg. Den er klar og full av farger. Nye muligheter. Nye starter. Spennende mennesker og prosjekter som ligger der, helt utenkt. Noen er kanskje tenkt litt på allerede, og har ligget på kontorpulten og dirret mens du var på ferie, i iver etter å bli tatt tak i. Kollegaer. Samtaler. Diskusjoner. Påfyll. Energi.
20130806-150957.jpg
Jeg liker høst, men denne høsten er annerledes. Midt i disse fine sommerdagene må jeg stoppe opp og trekke pusten, for jeg kjenner jeg blir kvalt. Denne kvelende følelsen som bare labyrintens vegger kan gi meg.

Min høst er tom. Den er helt tom.

Den venter ikke på meg. Den er bare en fortsettelse på noe jeg ikke helt vet hva er. Ingen venter på meg. Ingen forventer. Den skal bare fylles med meg og all min uforutsigbarhet.

«Jeg» er prosjektet denne høsten!  Korthuset meg!

Å være et korthus i en høststorm er et krevende prosjekt. Den milde sommerbrisen har jeg kunnet lene meg på, og den har holdt meg oppe. Vil høststormene fare like mildt med meg? Alle disse gode dagene, er de i det hele tatt mine? Er de bare til låns?

Denne sommerbrisen som har kommet med øyeblikk og opplevelser, har tent et håp. Dette fine og gode og forbanna håpet. Tenk om… Tenk om dette er begynnelsen på slutten. Tenk om jeg er frisk neste år…

Den tanken er så utrolig befriende. Samtidig så skummel, at jeg tvinger meg vekk fra den. Jeg kan ikke forholde meg til det, fordi jeg er nå. Håpet er ikke skummelt fordi det kan være sant, men for om det er feil. Jeg verner meg selv for smerten om dette korthuset jeg er, skulle rase igjen. Det skal ikke mer enn en storm til.
20130806-150948.jpg
Håpet bringer hodet mitt til et sted hvor kroppen min ikke er. Jeg drømmer. Jeg vil gjøre og klare og jeg vil strekke meg utenfor meg selv, og ikke bare inni. Denne sommeren har vært så lett. Eller jeg husker den som lett! Men nå, nå kjenner jeg meg maktesløs! Høsten står der fremme og ser på meg med tomme øyne og stor måpende munn. Den røper ingenting! Skal den sluke meg som de to andre høstene, eller skal jeg få fly med stormen og lande mykt? Jeg vegrer meg for å gå den i møte. Kjære sommer, kan du fortsette for alltid?

Her på tampen av sommeren, mister jeg meg selv. Når bilder av tær byttes ut med jobbantrekk og treningstøy, så gjør det vondt i hjertet. Lengselen etter å ha noe som er utenfor meg selv er så stor. Denne tomheten så skummel. Avstanden fra meg til de andre den vokser igjen.

Jeg er redd for å bli borte.

Sommerkvelder

Plutselig har naturen våknet. Det blomstrer og spirer og gror overalt. På noen få uker har vårens brune farge blitt til sommergrønt. De første humlene har summet i vinduskarmen. Det lukter grill og tennvæske. Noen dager er det allerede sommer.

Det er fint med sommer. Det er vakkert når trærne blir grønne og de blomstrer. Lukten av nyklippet gress og sommerregn.

20130527-202822.jpg

I takt med sommerens framsteg, så vokser også labyrinten min. Jeg kjenner meg som fanget i min egen lille verden. Jeg sniker til meg disse små glimtene og øyeblikkene for å slippe litt fri, men jeg fanges raskt når jeg kommer tilbake. Det lille glimtet av åtteåringen i 17 mai toget. Den store opplevelsen av å se to av fireåringens fotballkamper. Det betyr alt når jeg har så lite. Pakker inn øyeblikkene og tar de med meg videre.

Det ligger en forventning i luften med sommeren. Med de lyse kveldene og varme vindene så kommer også håpet fra meg selv, men også fra andre.

Det blir vel litt lettere nå som det er litt lysere og varmere ute?

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på det. Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om det her jeg ligger i labyrinten min og hører latteren og samtalene der ute i sene sommerkvelder. Der jeg hører andre griller sammen, spiser sammen, drikker sammen, danser sammen. Musikken som summer i det fjerne som en nyklekket mygg.

Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om det her jeg ligger, med pc i fanget og ser bilder fra dager på stranden, fra tusenfryd, fra parker. Hvor jeg ser bilder av glade barn og voksne, med store soft is og solkrem i håret. Alt som jeg ikke kan gi til mine barn.

Det er klart det er fint med sommer. Med sol og skyfri himmel. Med barbeinte barneføtter som drar med seg nyklippet gress inn i huset. Det er klart det er fint med sommer. Det er godt å slippe å ta på tunge klær. Det er godt å sitte litt i solen, men kanskje aller helst i skyggen. Kanskje med et pledd. Vakre rosa solnedganger i sommerkvelden. Jeg drømmer om å se de fra et svaberg, men de ses fra soveromsvinduet.
20130527-202901.jpg
Det er vakkert og fint med sommer. Også er det litt trist med sommer.

I dag har jeg i grunnen vært litt glad for at det regnet.