Jeg liker!

Jeg liker! Eller Me likes, eller tipp topp tommel opp! Velg fritt det som passer best.

Jeg liker sommer. Jeg liker veldig mye at jeg har vært på ferie sammen med gjengen min. Jeg har samlet på opplevelser og øyeblikk og minner, slik at hjertet mitt er helt fullt. Jeg er stolt av at jeg turte, og jeg er stolt av alt jeg har gjort og klart. Tenk, jeg var i Legoland. Tenk, jeg var på shopping, og jeg så havet i vindkastene, og jeg var i København. Tenk, jeg var i København! Det er svært vanskelig å ikke la seg rive med og bli lykkelig i hele meg! Jeg smiler.

Deilige København

Jeg liker å samle på gode minner. Jeg liker at jeg husker alle de bra tingene jeg gjorde. Jeg liker at jeg husker den ene gangen jeg badet i bassenget og tok «bomba» til vill jubel fra ungene. Jeg husker ikke alle gangene jeg ikke badet. Jeg er glad jeg husker at jeg var i Legoland, og at følelsen av å være der i bråket og i kaoset og alle timene i seng etterpå, det er glemt. Jeg husker å ha fireåringen på fanget i rullestolen mens han spiste is. Jeg husker ikke at jeg ikke gikk. Jeg husker å få fireåring som ble til femåring krypende opp i senga vår på bursdagen sin, spent på dagens første gave. Jeg husker ikke at jeg ikke bakte kake.  Jeg husker kvelden jeg sjokkerte alle med ekstreme ferdigheter i «kubbspill», jeg husker ikke alle kveldene i sengen alene. Jeg husker alt jeg klarte! Alt jeg var med på! Det betyr så veldig lite at jeg satt i rullestolen da jeg klarte det!

Himmel og hav

Nå har jeg kommet hjem igjen, og jeg forsøker å samle meg litt, lande etter alle opplevelsene. Jeg har ro rundt meg, for gjengen min dro videre til ferie på hytta. Det er selvsagt trist at vi ikke kunne gjøre enda mer sammen denne siste ferieuken til min kjære, men det var litt lettere å bli hjemme denne gangen, enn alle de andre gangene jeg har stått alene igjen på parkeringsplassen.  Denne roen; jeg trengte den.

Det er lett å kjenne på følelsen av at jeg fortsatt skal klare like mye. Jeg legger planer for dagene mine, og det er både på godt og på vondt. Dagene mine er uforutsigbare, og ja, jeg blir skuffet og lei meg når jeg ikke får til det jeg vil. MEN, det er ikke rettferdig mot meg selv å forlange at jeg skal klare like mye her hjemme. Der fikk vi hjelp hver eneste dag, og ungene hadde noen å være sammen med hele tiden. Bestemor og bestefar som tok ansvar de gangene jeg måtte avbryte litt før. De andre i huset lagde mat hver eneste dag, og jeg kunne bare tenke på meg selv, uten et snev av dårlig samvittighet. (Jeg vet at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet her hjemme også, det har jeg jo skrevet om før. Ja jeg er min egen bestevenn og alt det der, men dere veit hvordan det er, sant?)

-Også brukte jeg rullestol… Hver dag brukte jeg den. Nå ser jeg på den her hjemme, og den passer liksom ikke inn. Her hjemme. Her føles det veldig rart og vanskelig å sette seg i den. Det er jo litt dumt, ikke sant? Jeg har jo lært noe disse ukene. Jeg har lært at jeg kan klare å se litt av livet som er der ute. Jeg har lært at jeg kan være litt nærmere det som skjer, og noen ganger til og med midt i det. Jeg kan delta. Ikke som før, men som nå.

Med litt hjelp.

Med HJELP.

Jeg liker sommeren.

Jeg liker at jeg i går var med en venninne på et svaberg, og vi så på sjøen og på himmelen, og snakket om livet og døden og alt det der i mellom. Jeg liker sjøen.

Jeg liker her jeg er nå. Jeg liker ikke alt her, men det husker jeg ikke. Jeg liker at jeg vet. Når jeg vet, så er veien til å få til litt kortere. Jeg liker litt kortere veier. Bare gi meg litt tid.

Jeg liker nå.

Ta vare på øyeblikkene!

Takk for en fantastisk ferie, og takk for all hjelp.

Takk til alle dere som hjelper!

Pust inn, pust ut

Jeg puster. Tenk at jeg tåler dette. Tenk at jeg fremdeles står her.

32 ble ikke slik jeg tenkte 32 skulle bli. 33 skulle i det minste bli bedre enn 32, men 33 ble i grunnen enda litt mindre slik jeg hadde tenkt. For 34 så tenker jeg egentlig ingenting. Jeg tenker det skal få være et år for bare være akkurat det jeg er, og kanskje bli meg enda mer.

Den siste dagen i 33 ble ganske så fin, og jeg er så takknemlig for slike dager. Jeg er så glad for at det finnes slike dryss med gode opplevelser. En dag med jenta mi, som har blitt så stor. Så glad for at vi fikk en dag og en natt og en morgen alene, bare oss to. Det var så fint. Så mange fine øyeblikk. I går så vi på film og hadde litt fredag på en tirsdag. I natt har hun ligget nesten oppå meg, og nesten utenfor sengen, og hun har fortalt historier i søvne, og jeg har vel kanskje ikke sovet så mye som jeg burde. I dag har vi hatt en liten fin morgenstund. Mens jeg fremdeles slumret og sov, så holdt hun hånden min. Også så vi på hverandre, og jeg spurte hvilken dag det var. Hun fortalte det var onsdag.

«Jo, men det er vel litt mer enn en onsdag?»

«Ja, du har bursdag….»

«Og da sier man? »

«Gratulerer med dagen» (Det var ikke så viktig egentlig, og det er for så vidt greit.)

» Men i dag blir mamma`n din gamlis altså!»

«Mamma! Du er den yngste mamma`n i klassen altså. Du kan ikke bli gamlis! »

Dagen reddet!

34 får komme med det 34 har å by på. Jeg ønsker det er bedre. Hvis ikke, så vet jeg at jeg er sterk nok. Jeg har jo trent i både 32 og 33. Når man trener så blir man sterkere. Sånn er det bare. Sånn er reglene!

I dag er det bursdag, og jeg skal lage kake snart. Jeg er takknemlig for de fine menneskene jeg har rundt meg. Takknemlig for disse fine dagene, nå var det så lenge siden sist.

Jeg har tatt vårskjørt på, og i dag skal bli like fin som i går.

Kanskje jeg får pakke til og med…

Pust inn. Pust ut.

Øyeblikkene…

Akkurat da

Et lite øyeblikk i dag var alt helt perfekt.
Akkurat da, bare akkurat de få sekundene.

I solen. Som varmet.
Akkurat de sekundene da det ikke var for varmt og ikke for kaldt.

Lukket øynene. Pustet. Lyttet.
Snø som smeltet og fuglekvitter.
Akkurat de sekundene hvor det ikke fantes andre lyder enn de.

Alt annet skjøvet til side.
Sitte helt stille. I solen.
Puste.

Akkurat da.
Akkurat de sekundene var alt helt perfekt.

Hjertet

Kassene mine står ikke lenger stødig, og jeg sitter på gulvet og ser veggene i labyrinten komme nærmere og nærmere. Jeg ligger ikke, men det som så ut til å kunne holde seg åpent og lyst en stund til, har blitt trangt igjen.
De er tunge de dagene hvor stegene ikke er fremover, men tilbake. Når det jeg innerst inne håpet var forbi, igjen kommer meg i møte. Jeg visste det jo, jeg har forberedt meg på det. Jeg har minnet meg selv på at det er her og nå  som er viktig. Dagene kan bli bedre, de kan bli dårligere. Det er bare sånn det er.
Gjør det beste jeg kan med akkurat denne dagen som er i dag.

I dag er dagen for alle hjerter. Hjertet mitt gjør vondt.
Hjertet mitt mister biter av seg selv. Her nede i labyrinten, her hvor veggene blir så høye, så er ikke hjertet lenger modig. Avstanden til alle de andre hjertene der ute blir så stor. Jeg glir lengre og lengre unna, selv når jeg føler det så nær. Alt der ute går så fort, og hjertet mitt så sakte. Tenk om det ikke lenger vil klare å være med der ute. Der ute hvor alle de andre hjertene er. For hjertet mitt har mistet de bitene som har vært dets styrker. Det er ikke lenger sterkt, det er ikke lenger utholdende. All energien har blitt borte i alle fallene. De bitene har blitt borte.

Hjertet i biter

Veien føles så uendelig lang. Noen dager blir den stenen i hjertet alt for tung. Den vokser og tar plassen til alt det andre som har vært størst. Til håpet, til gleden, til troen og motet. Noen dager så er det for vondt for hjertet å kjenne akkurat hvor det er. For jeg vet at det er mange andre hjerter der ute, som også har mistet biter av seg selv. Og de har mistet biter i mange flere år enn meg. Stenen blir tung, og den river i mammahjertet. Mammahjertet som vet at hjertebarna, de er små nå. Det er nå de scorer sine første mål på håndballbanen, eller prøver de nye skøytene for første gang. Det er nå de vil gå på skiturer, med kakao og kvikklunch. Snart de skal lage fine vinterminner, i vinterferier, på vinterhytter. Det er nå mammahjertet veldig gjerne skulle vært der med hele seg selv. Klappet og heiet. Laget konkurranser. Laget de kuleste akebakkene. Vært med i slalombakken for første gang… Klart hjertet blir litt redd. Skal det aldri få være med i minnelagingen? Det er for vanskelig å godta. Det er nesten umulig å akseptere. Det gjør for vondt å stå i. De siste ukene har jeg kjent på gleden. Jeg har strukket meg etter toppen, og jeg har klatret uten sikring. Vips, så var det borte.

Amanda Cass – How to mend a broken heart

Jeg blir revet opp og visket vekk. Lag for lag, så blir jeg borte. Til slutt så er det bare hjertet igjen. Helt alene. Nakent. Sårbart.

Hjertet mitt, det mister biter av seg selv, og jeg undres hvor lenge det kan tåle. Jeg ser meg rundt. Jeg leter etter biter som kan passe. Biter som kan erstatte de som jeg har mistet. Som kan gjøre hjertet sterkt igjen. Som gjør meg modig, sterk i stormen. Jeg trenger bitene som gjør meg hel igjen. Det som bygger konturene som nå er visket ut. Jeg er klar til å bygge!

Her er jeg. Det er her jeg er. Ingen andre steder, enn akkurat her.

Midt i labyrinten. Skjør og sårbar. Rydder plass til håpet og til motet. Reiser meg igjen.
Puster. Det blir bra.
Hjertet mitt banker fremdeles!

Det går fint

«Det går fint…»
Av og til tror jeg munnen min er forhåndsprogramert til at disse tre ordene må ut først! Noen ganger er det også riktig, for det er ikke sånn at det alltid er feil. Det kommer bare helt an på hva jeg sammenlikner med.

Jeg har et ganske godt grunnlag for å kunne si at det går fint i de aller fleste sammenhenger, nettopp fordi jeg vet hvor veldig dårlig det kan være. Hvis jeg, endelig, er ute og noen spør meg hvordan det går, så går det fint… Jeg er jo ute. I øyeblikket er det fint, men det er helt avgjørende hvilket perspektiv jeg klarer ta med meg.

Det går fint. De der fine dagene har blitt flere. Labyrinten viser sin lyse side. Der hvor det er litt mer luft, litt mindre tornekratt. Det er klart det går fint. Jeg synes allikevel disse dagene er vanskelige. Kassene under meg står stødigere, men jeg står fortsatt på tå for å se ut. Jeg slipper litt ut gjennom vinduet, men det blir ikke så mye større. Kanskje går det videre, kanskje står jeg snart ikke lengre på tå, men skrittene er så små. Jeg merker de ikke lenger. Jeg kommer hit, men ikke videre. Samme hvor jeg snur meg og hvilken vei jeg vil ta, så flytter veggene seg og sperrer meg inne.
Sperrer meg inne her hvor jeg blir tre år, og trasser. Her hvor jeg ikke får viljen min, og starter teste grenser. Jeg ser meg selv som en av de treåringene som ligger på gulvet i butikken og hyler ved isdisken. Smeller i dører og krangler med meg selv. Jeg vil mer! Jeg vet grensene ikke skal testes alt nå, for jeg har vært her veldig mange ganger før. Her hvor terskelen heves, men kroppen ikke henger med. Her hvor viljen og håpet begynner å konspirere og kroppen lures med på krumspring og morsomheter den ikke er klar for. Jeg er ikke så vanskelig å lure!

Jeg må velge mitt perspektiv. Det hender jeg føler jeg er litt på siden av meg selv, for å slippe kjenne på det jeg står i. Det er urettferdig. Det er ikke jeg som skal flytte ut. Jeg leter etter et sted å plassere det som er vanskelig, slik at jeg fortsatt kan si det går fint. Slik at jeg kan si det som meg, og ikke på siden av meg selv.
Jeg har et lite vindu som jeg noen dager kommer litt ut igjennom. Lenge var det ikke noe vindu i det hele tatt. Det går fint.
Jeg kan ikke sammenlikne med hvordan alt var før jeg ble syk. Jeg kan ikke sammenlikne meg med alle andre. Jeg må kjenne på hvordan det er nå. Hvor jeg er nå. Ja, det begrenser seg litt hvor lenge jeg klarer ta på meg krone for hver gang jeg har satt på en klesvask. Jeg vil så gjerne mer, men det går fint selvom jeg ikke klarer alt. Det er en fin ting, det at viljen fremdeles er her. Tenk hvor trist det ville vært uten.

Jeg vil fortsette å si det går fint, men det betyr ikke at det ikke er vanskelig.
Men jeg er heldig, jeg er menneske. Jeg klarer begge deler!