Sommer og en krakk fra NAV

Det er sommer! Det er endelig sommerferie og skolefri. Jeg leser det på PC min, og jeg lurer på om CAPS LOCK har hengt seg fast i tastaturet til folk flest, eller om det er sånn det ser ut når man er glad og lykkelig for SOMMERFERIIIIIEEEEE. Smilefjes med utallige dobbelthaker og mengder med utropstegn. Også smiler jeg litt, for det er godt å se at det settes pris på å kunne ha ferie. Ferie er i grunnen et fint konsept tenker jeg, også sukker jeg litt…

Ferie er det vanskeligste av alt, og sommerferien litt mer vanskelig enn alle de andre. Det er sårt og jeg kjenner at mammahjertet blir tungt inni seg. Det er så veldig mange opplevelser jeg gjerne skulle delt med mine kjære. Aller helst på helt andre premisser enn de jeg har nå. Mitt tempo er så mye saktere enn alle andres. Jeg passer liksom bare med meg selv. All denne roen i ingenting, den trenger jeg så sårt. Her kan jeg klare å lure meg selv til å kjenne at jeg fremdeles finnes helt på virkelig.

J20130623-130213.jpgeg kjenner litt på sommersorgen. Kanskje er det sommer melankoli? Det høres litt vakrere ut i det minste. Jeg trekkes lengre og lengre vekk fra utgangen, og jeg får meg selv midt i fleisen. Denne uken fikk jeg levert første symbolet på min neste etappe i labyrinten. En dusjkrakk i fra NAV. Det ligger uendelig mange rare følelser i en dusjkrakk i fra NAV. Samme dag kom også brevet om; Innvilget søknad om hjelpemidler. Denne dusjkrakken, som ennå ikke har fått sluppet inn på badet, kommer nemlig ikke alene. Det kommer også en arbeidsstol til kjøkkenet, og (som bare et helt ubemerket ord i en bisetning eller parantes) -en rullestol. Det er så ubehagelig sårt å skrive om dette, og jeg vet ikke engang hvordan jeg skal klare. Dette er ikke mine spilleregler. Jeg føler jeg har tapt, selv om jeg har innsett at mine spilleregler ikke har fungert. Jeg vet at dette skal hjelpe meg, selv om jeg ikke vil innrømme at jeg trenger hjelp. Disse tingene som flytter inn i livet mitt, på midlertidig basis, kan gjøre at jeg kan klare å være med på mer. Jeg kan få være med på noen av opplevelsene sammen med mine. Allikevel føles det feil, og rart og ekkelt og klamt, og jeg blir i grunnen litt kvalm. Jeg føler så mye av meg allerede er borte, og tenk om resten av meg forsvinner med dette? Tenk om jeg aldri blir kvitt de igjen?

Sist sommer stod jeg alene igjen på parkeringsplassen da resten av gjengen min reiste på ferie. Jeg gråt. Det samme gjorde åtteåringen i bilen. Vi ble enige om at dette ikke skulle skje igjen. I sommer skal jeg være med på ferie, og det er viktig for oss, og for meg, at vi får det til på et vis. Men, jeg er spent. Jeg er ikke trygg på at det skal gå bra, selv om jeg håper. Jeg har ikke råd til å la vær og prøve. Jeg vet det er opp til meg å holde igjen mine egne forventninger, fordi jeg ønsker jo å få til. Jeg vil på ferie for å være med, ikke bare være tilstede, slik at andre vet at jeg er der fordi de kan se at jeg er. Jeg vil gjerne spille fotball på plenen, bade på stranden, være med til legoland og sommerland og dyrehager, og på shopping. Jeg vil gjerne sitte oppe sammen de voksne med vin og spill og masse latter, etter at barna har sovnet. Jeg vil veldig gjerne. Jeg vet også godt at det ikke er mitt tempo. Mitt tempo er her i roen, med timer og stunder helt alene. Akkurat som nå…
20130403-135147.jpg
Mitt tempo er et annet enn alle andres, og jeg passer best med meg selv. I ferien skal vi bo 10 stykker under samme tak, og jeg må innrømme at jeg ser en del utfordringer med det. Men, noen ganger kan de andre kanskje ha godt av å passe litt inn i mitt tempo. Tenk om jeg kan få se solnedgangen fra stranden. Tenk om vi kan ta med grill og pledd og lys, og bare være. Bare være sammen, i en ro helt i ingenting. Bare oss.

Kanskje blir denne sommeren til en historie om oss og meg og en rullestol.
Kanskje blir denne sommeren full av fine øyeblikk.
Kanskje får jeg endelig være der noen av minnene lages.

Det er fremdeles de små øyeblikkene som teller. I sommer ønsker jeg meg mange.

Advertisements

Stillhet

Hvordan høres stillhet ut?
Hvordan føles fullstendig ro?
Er det mulig å finne den ultimate balansen,

 tilfreds i dette nuet,
og aldri slutte å tro?

Det er ingen hemmelighet at jeg har vanskelige dager. Jeg krangler med meg selv. Makter ikke finne en balanse i dagene mine, fordi jeg ikke klarer å tilfredstille mine egne krav. Krav jeg egentlig synes er alt for lave. Jeg har hevet lista til et nivå som er utenfor min rekkevidde. Jeg vil ikke ta inn over meg at kroppen min er syk og ikke klarer det jeg vil. Jeg vil ikke ta hensyn. Jeg nekter å hvile. Sy er jo ikke slitsomt. Jeg vil ikke følge regler, det er trangt nok i denne labyrinten som det er. Jeg trenger ikke bli trykket inn i en liten boks som er enda mindre enn meg. Trasser som et lite barn, stikker fingrene i ørene, roper blablablablabla. Jeg hører ikke hva du sier. Det er ingen som sier noe til meg, jeg krangler med meg selv. For en stund siden skrev jeg om «å bli venn med det jeg hater«. Jeg kan vel trygt si at det prosjektet ikke akkurat har lykkes. -Ennå…

20130317-132836.jpg

Vulnerable -Amanda Cass

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare, men jeg ser det er den veien jeg må gå. Jeg hadde nok håpet ved å vise ME frem i lyset, så skulle den sprekke som et troll, og jeg kunne få livet mitt tilbake. Det har ikke skjedd. Det finnes  ingen enkel løsning. Jeg finner ikke riktig nøkkel. Skal jeg kanskje innse at nøkkelen alene ikke ligger hos meg? Nøkkelen til frisk ligger ikke i sterk eller svak, positiv eller negativ, vår eller høst? En nøkkel har jeg riktignok, den nøkkelen som handler om å gjøre meg så bra som jeg kan. Være snill mot meg selv, i stedet for å krangle. Hvis jeg sier det mange nok ganger, kan jeg snart begynne å tro på det: Det er ikke min skyld.

Det gjør vondt å slippe sykdom inn, det gjør vondt å konstant stenge det ute. Skyve det vekk. Ignorere. Presse grenser som ikke er synlige,  med aktiviteter som i grunnen burde vært ubegrenset. Det er vanskelig å slippe syk inn, akseptere hvor jeg er. På en måte føles det som å gi opp. Det føles som å tape, det å godta at jeg ikke virker. Jeg har prøvd det så mange ganger før, men jeg vil ikke gi helt slipp. Jeg vil klamre meg fast i det minnet om hva jeg har vært. Jeg er ikke ferdig med den meg. Jeg har så mye mer jeg skulle gitt. Så mye mer jeg ville gjort. Alt det jeg skulle vært… Kunne jeg bare fått en dag, eller kanskje en uke, til å få gjøre meg ferdig. Tenk om jeg kunne lagt denne meg som jeg er nå i senga, også kunne jeg flyktet vekk som meg som før. Avslutte, få kjenne at jeg kan. Jeg kunne… I går så jeg åtteåringen min være med på Zumba i den samme salen hvor jeg elsker å være. Der sitter jeg i hjørnet og ser på. Jeg ser på det som har vært mitt. Så glad for å se på henne, se hennes glede av å danse. Så vondt inni hjertet mitt, for at jeg ikke er der foran. Sammen med henne, for at hun kan få være stolt av meg. Stolte av dette vi har sammen. Jeg kjenner på denne trangen til å vise at jeg kan. Jeg har lyst til å rope til de som er der; Jeg kan egentlig det der, jeg er egentlig veldig god. Jeg er ikke en sånn mamma som bare sitter her, grå i hjørnet, med ørepropper fordi musikken er så høy. Jeg elsker egentlig det her! Jeg er egentlig ganske gøy.

Jeg er her, men jeg er borte. Livet er foran meg, ved siden av og bak meg. Aldri med meg. Jeg er ikke lenger i det.

20130317-132955.jpg

Into the unknown -Amanda Cass

Hvis jeg slipper, så betyr ikke det at jeg gir opp. Det er ingen dører som låses, men kanskje nye kan åpnes. Hvis jeg godtar meg selv som nå, så betyr ikke det at jeg aldri vil bli frisk. Det er lettere å unngå det som er ekte, for denne realiteten gjør vondt. Det er allikevel realiteten. Det er noe her som må tas hensyn til, samme hvor lite jeg vil. Jeg eksisterer fra dag til dag, og har mer enn nok med meg selv. Jeg finner ingen ro i denne labyrinten, fordi jeg bare vil være mer. Jeg vil gi av meg selv til andre, men først må jeg gi til meg selv. Gi meg lov til å puste i dette vonde. Gi meg tid til å bli venn med meg selv.

For en liten stund siden fikk vi spørsmålet om hvordan barna tar dette at jeg er syk. Vi snakket litt frem og tilbake, og heldigvis er barn tilpasningsdyktige. Det er klart de merker det, også stoppet alt opp i meg. Jeg hører ordene; fireåringen vet jo egentlig ikke noe annet. Hjertet stoppet litt, jeg sluttet å puste. Kanskje er det sånn stillhet høres ut? Dette er den mammaen han kjenner. Han kjenner bare meg som syk.
Min fireåring kjenner bare meg som syk, allikevel er jeg den besteste mammaen han vet. Han sier det i hvert fall. Den fineste også, faktisk. Mannen min synes også jeg er ganske bra. Faktisk like bra som før. Åtteåringen er ikke så aller verst glad i mammaen sin hun heller. Det er klart de savner meg, men de synes jeg er bra. Da er det i grunnen bare mammaen igjen. Kanskje mammaen også skal bli litt glad i seg selv igjen?

20130317-133007.jpg

My future looks Bright -Amanda Cass

I seng, alene, med hele verden der ute; jeg vet allikevel ikke sikkert hvordan stillhet høres ut.
I seng, i mørket, helt i ro, så vet jeg heller ikke hvordan ro føles.
Jeg vet ikke ennå hvor balansen går, mellom å akseptere meg som nå og fortsatt holde på troen.
Er det kanskje den veien jeg må gå?

Hjertet

Kassene mine står ikke lenger stødig, og jeg sitter på gulvet og ser veggene i labyrinten komme nærmere og nærmere. Jeg ligger ikke, men det som så ut til å kunne holde seg åpent og lyst en stund til, har blitt trangt igjen.
De er tunge de dagene hvor stegene ikke er fremover, men tilbake. Når det jeg innerst inne håpet var forbi, igjen kommer meg i møte. Jeg visste det jo, jeg har forberedt meg på det. Jeg har minnet meg selv på at det er her og nå  som er viktig. Dagene kan bli bedre, de kan bli dårligere. Det er bare sånn det er.
Gjør det beste jeg kan med akkurat denne dagen som er i dag.

I dag er dagen for alle hjerter. Hjertet mitt gjør vondt.
Hjertet mitt mister biter av seg selv. Her nede i labyrinten, her hvor veggene blir så høye, så er ikke hjertet lenger modig. Avstanden til alle de andre hjertene der ute blir så stor. Jeg glir lengre og lengre unna, selv når jeg føler det så nær. Alt der ute går så fort, og hjertet mitt så sakte. Tenk om det ikke lenger vil klare å være med der ute. Der ute hvor alle de andre hjertene er. For hjertet mitt har mistet de bitene som har vært dets styrker. Det er ikke lenger sterkt, det er ikke lenger utholdende. All energien har blitt borte i alle fallene. De bitene har blitt borte.

Hjertet i biter

Hjertet i biter

Veien føles så uendelig lang. Noen dager blir den stenen i hjertet alt for tung. Den vokser og tar plassen til alt det andre som har vært størst. Til håpet, til gleden, til troen og motet. Noen dager så er det for vondt for hjertet å kjenne akkurat hvor det er. For jeg vet at det er mange andre hjerter der ute, som også har mistet biter av seg selv. Og de har mistet biter i mange flere år enn meg. Stenen blir tung, og den river i mammahjertet. Mammahjertet som vet at hjertebarna, de er små nå. Det er nå de scorer sine første mål på håndballbanen, eller prøver de nye skøytene for første gang. Det er nå de vil gå på skiturer, med kakao og kvikklunch. Snart de skal lage fine vinterminner, i vinterferier, på vinterhytter. Det er nå mammahjertet veldig gjerne skulle vært der med hele seg selv. Klappet og heiet. Laget konkurranser. Laget de kuleste akebakkene. Vært med i slalombakken for første gang… Klart hjertet blir litt redd. Skal det aldri få være med i minnelagingen? Det er for vanskelig å godta. Det er nesten umulig å akseptere. Det gjør for vondt å stå i. De siste ukene har jeg kjent på gleden. Jeg har strukket meg etter toppen, og jeg har klatret uten sikring. Vips, så var det borte.

20130214-151358.jpg

Amanda Cass – How to mend a broken heart

Jeg blir revet opp og visket vekk. Lag for lag, så blir jeg borte. Til slutt så er det bare hjertet igjen. Helt alene. Nakent. Sårbart.

Hjertet mitt, det mister biter av seg selv, og jeg undres hvor lenge det kan tåle. Jeg ser meg rundt. Jeg leter etter biter som kan passe. Biter som kan erstatte de som jeg har mistet. Som kan gjøre hjertet sterkt igjen. Som gjør meg modig, sterk i stormen. Jeg trenger bitene som gjør meg hel igjen. Det som bygger konturene som nå er visket ut. Jeg er klar til å bygge!

Her er jeg. Det er her jeg er. Ingen andre steder, enn akkurat her.

Midt i labyrinten. Skjør og sårbar. Rydder plass til håpet og til motet. Reiser meg igjen.
Puster. Det blir bra.
Hjertet mitt banker fremdeles!

Bli venn med det jeg hater

I dag er det to år siden. To år siden noe sparket bena vekk under meg. Ristet meg. Tømte meg for styrke og utholdenhet, stolthet og trygghet i den form jeg kjente det fra før. Dro meg vekk fra den eneste meg jeg visste hvem var. For det er nettopp det denne reisen handler om. Finne tilbake noen av delene. Vokse på styrke og utholdenhet i en helt ny betydning. Bli trygg, være stolt. Være meg.

I dag er sår, og selv med de der fine dagene i hjertet mitt, så føler jeg litt ekstra på i dag. For to år har gått, og jeg kan selvsagt håpe at alle gode ting er tre. Håpe at i dette tredje året skal denne reisen i min store lille labyrint ta slutt. Jeg vegrer meg litt i dag. Jeg synes det er vanskelig. Jeg er ikke bitter. Jeg vet at jeg vokser. Jeg har allikevel noe usnakket med dette som er i kroppen min, som ikke vil la meg gå.
Dette gjør vondt…

20130119-230706.jpg
Kjære det som herjer med meg. Til ME.

Du er feig. Du spiller med skitne triks, du deler ikke, du bare tar!

Du har flyttet inn og tatt over, selv uten invitasjon. Du er ikke ønsket her. Du ødelegger i meg. Det er som om du nyter. Leker med meg. Rister i meg, blir nesten borte og rister i meg igjen. Og der sitter du og ler, med ondskapsfull latter, mens jeg krølles sammen i smerte og tårer.

Du vinner på alle arenaer. Så lett klarer du å gjøre meg til en skygge, til en tilskuer. Jeg sitter ikke engang på benken lenger, men stabler skranglete kasser og står på tå for å prøve se hva som skjer ute i livet. I det virkelige livet. For du tar meg vekk fra alt. Hele tiden holder du fast, med lange spisse fingre. Du borer de i meg, det gjør vondt. Kan du slippe? Hver gang jeg tror du slipper, er i ferd med å la meg gå, tar du meg igjen. Håner meg, kveler meg og holder meg fast til bunnen. Kaster meg inn i tornekratt og vegger jeg ikke ser. Så lett tar du tryggheten min. Håpet mitt. Motet mitt. Så lett gjør du det vanskelig å være trygg. Gjør det vanskeligere å tørre, vanskeligere å tro på at det finnes en vei ut. En vei ut av denne store lille labyrinten du har bygget rundt meg. Hvor veggene lever og flytter på seg. Hvor bunnen stadig viser nye dimensjoner, og det er så lite krefter til å klatre opp igjen.

Du gjør at jeg kryper for deg, vokter meg for neste slag. Jeg lister meg rundt deg, prøver ta hensyn selvom jeg ikke vil. Gi deg akkurat hva du vil ha, selvom det ikke kan gis bort. Jeg gir deg på en måte livet mitt. Lar deg ta muligheter og opplevelser. Du tar friheten. Jeg stiller meg alltid bakerst i køen, og er takknemlig for det jeg får. Jeg gir deg all den smerten du vil ha. Jeg gir deg ensomhet, stillhet, ro, sakte. Jeg lar deg ta venner, fester, jobb. Lar deg ta trening, dansen, energien, og viser deg takknemlighet for de gode stundene med gjengen min. De dagene jeg slipper litt ut. De timene jeg får være tilskuer, leke deltaker i den virkelige verden. Tiden jeg får til å sy. Til å være mamma, kjæreste, en del av familien. En venn.

Men du kan ikke få hele meg! Jeg kommer aldri til å bli deg. Du kan aldri få smilet mitt. Evnen til å le, selv når du fanger, rister, og holder meg nede. Selv når jeg gråter, har lyst til å hyle og skrike, så vil jeg klare å le, smile. Finne de små tingene å smile for, som jeg er sikker på irriterer deg. Jeg vil aldri la deg henvise meg til mørket. Jeg smiler gjennom tårer, finner latter etter gråt, for smilet kan du aldri ta…

20130120-113437.jpg
Jeg vet at du er her. Du gjemmer deg i hele meg, med ditt lunefulle vesen. Jeg skulle ønske jeg kunne kastet deg ut nå, nå med en gang. Være trygg på at alle de neste stegene jeg tar er mot utgangen av labyrinten. Men jeg kan ikke. Du er der. Her. I meg.
Jeg prøver å forstå deg, men du gjør det så vanskelig. Du flytter grensene mine og gjør labyrinten uendelig. Jeg prøver å ignorere deg, du hyler. Jeg overser deg, du bråker.
Jeg er redd for at jeg må bli venn med deg, for å få deg til å gå. Men du gjør det så vanskelig… Jeg vet ikke hvordan, om jeg klarer. Jeg vil ikke være venn med deg! Jeg vil ikke følge dine regler. Det er vanskelig nok å vite at du er her. Jeg har prøvd å skjule deg for andre, og det har gjort meg så sliten. Jeg er så lei av at du er her, lei av deg! Jeg vil ikke være venn med deg, men vet jeg kanskje må. Jeg kommer aldri til å bli deg. Jeg kommer aldri til å like deg.

Så herfra nå og videre. Jeg har tatt hånden din, og jeg har leid deg ut i lyset. (Kanskje du sprekker som et troll)