God jul, kjære deg

Det er stille i huset. Desembernatten er helt sort, akkurat slik som desembernatten skal være. Lukten av pepperkaker. Litt rester av godteripynt i en skål. Jeg prøver om jeg kan kjenne stemningen som har vært her tidligere i dag. Lyset fra adventsstjerner i vinduer der ute lyser av varme og ro. Jeg forsøker å la den fylle meg. Oppe sover to forventningsfulle barn. I morgen tidlig lister de seg opp, små barneføtter som helt plutselig har blitt store, treffer gulvet litt tidligere enn vanlig, bare for å åpne pakken i kalenderen. Jeg smiler. Jeg elsker egentlig julen. Der ute i natten, ser jeg det kanskje. Glitrer det litt i lyset fra lyktestolpen, er det riktig det jeg ser? Er det desember-snø? Burde jeg gå ut å legge meg der, og la den treffe meg? Desembersnøen er magisk, er den ikke? Tenk om den kan være magisk helt på ekte. Tenk om det kan være litt tryllestøv i den.

Det er som om tempoet i verden der ute går enda raskere enn vanlig i desember. Alt som skal gjøres og alt som skal handles. Julevaskes. Alle man skal treffe og være sammen med. Være sammen med. Spise god mat med. Avslutninger. Lysfrokoster. Julekonserter. Alle i verden der ute lever i sine julebobler. Min boble blir så liten, og den forsvinner helt blant alle de andres. Jeg prøver, men jeg rekker ikke frem. I stedet svever jeg helt stille rundt, og dyttes så vidt borti. Men ingen stopper, det er ingen som har tid. De haster videre til sitt. Fra selskap til middag, og teater med ungene. Venninnekveld med pakkelek. Pepperkakebaking med storfamilien og juletrehogst med gløgg og kakao sammen venners venner. Julegateshopping i glitrende julegater. Jeg hyler stopp, men det er ingen som hører. Ingen som ser.

Aldri er jeg mer alene enn når alle andre er sammen.

Jeg prøver å være med på noen av tingene som skjer der ute, men jeg deltar ikke lenger. Jeg er tilstede slik at andre kan se at jeg er der, og jeg har mer enn nok med det. Være tilstede, slik som de andre foreldrene på avslutningen er. Jeg nyter det så godt jeg bare kan, selv om jeg ikke klarte snakke noe særlig med noen av de denne gangen heller. Med stort smil og glitrende kjole, så er jeg tilstede. Den ene kvelden jeg kanskje får til sammen med andre, så er jeg midt i det, og helt på utsiden samtidig. Jeg sitter der på siden og observerer. Jeg lytter og ser, prøver å skille ut det som er viktig og stenge alt det andre ute. I min fineste kjole så savner jeg meg selv. Jeg savner å være en del av det de andre gjør. Ha samtaler med den jeg sitter ved siden av. Gå i glitrende høyhælede sko. Danse til langt på natt. I stedet sitter jeg der på utsiden, i skallet mitt, og er takknemlig for at jeg kanskje den ene kvelden kunne bytte ut sengen med å sitte nettopp der, midt i på utsiden.

20131121-191352.jpg

Tenk om noen vil komme inn i min juleboble i desember. I min juleboble er det ro. Selv om det er en stor sorg og en lengsel etter det som er der ute, som de kaller julestress, så vil jeg gjerne fremdeles elske julen. Og kanskje, kanskje er det mer julemagi og tryllestøv her enn hva som er der ute. Det blir jul hos oss også.

Jeg vil ønske god jul til deg som finner tryllestøv og julemagi i den minste lille ting. Til deg som har tid til å la kalenderlyset brenne helt ned til neste dato hver eneste dag. God jul til deg som legger alle planer til side fra 1. til 13. desember, for å klare å være med på luciafeiringen i barnehagen eller på skolen, og til deg som allikevel ikke klarer. God jul til deg som også i år ser bilder og statusoppdateringer av festkledde, julemette og julebordsfeirende mennesker, mens du sitter hjemme alene igjen. God jul til deg som sender familie avgårde på årets julefilm på kino, eller nøtteknekkeren på teater, mens du pakker deg selv under pleddet og ser Alene Hjemme en gang til, fordi det er ingenting som får frem julestemningen så godt som den. God jul til deg som heller ikke i år har vasket oppå kjøkkenskapene, det er tross alt ikke der det skal feires. God jul til deg som finner den største glede i å klare å se årets julekalender i sofaen sammen med ungene. Til deg som ber gjestene på julaften ta med maten selv.

God jul til deg som tilbringer julen i sengen, og hører juletreet blir pyntet uten deg i år også, men som smiler når noen tenner lyset på det lille plastikk juletreet du har fått på nattbordet ditt. Og god jul til dere som tenner dette lyset. Til dere som feirer julen sammen med og nesten alene, dere som ivrig viser bilder fra juleavslutningen på sengekanten, som serverer julemiddagen til den som ligger i sofaen. God jul til dere som får meg og alle oss andre til å føle oss verdsatt og betydningsfulle, selv når vi ikke vet vi er det selv.

20131121-191415.jpg

Det blir jul i år også, og den kan få bli god nok. Den blir akkurat slik som den blir. Heldigvis for meg så har jeg kort vei til årets julepynt. 2013 har nemlig vært året hvor julepynten har stått i en eske i stua hele året.

GOD JUL, kjære deg.

-Dette innlegget er også publisert i ME-foreningens nyhetsbrev i desember 2013-

Advertisements

Påskefri og jugekors

Søndag var jeg på påsketur. Den var bare ti meter lang, og varte nok ikke så mye mer enn en time. Jeg var støtteapparat for fireåringen som skulle gå på ski. Selvsagt var det voldsomme frustrasjoner og startproblemer over at den snødekte gressplenen utenfor huset ikke hadde oppkjørte løyper, slik som på fjellet. Kun litt ekte mammalist kunne hjelpe på motivasjonen. Eller det vil si, egentlig var det kvikk lunch som utgjorde forskjellen. Men med litt sjokolade i kroppen, og snørr og tårer tørket, fikk jeg endelig se hvor flink han har blitt. Altså virkelig helt objektivt sett, skikkelig flink. Selv uten spor var han flink. Både med fraspark og til å gli på skiene. Til og med reise seg opp etter ett og annet fall klarte han stort sett helt selv, nesten helt fritt for sutring. Mammahjertet holdt jo nesten på å sprekke av stolthet. Klart slikt fortjener kvikk lunch etter hver runde han kastet seg over målstreken. Det var fint.20130327-193203.jpg

Det var fint. Virkelig fint. Det klarer allikevel ikke fylle den tomheten som jeg har i hjertet mitt. Jeg vet ikke engang om han kommer til å huske den dagen slik som jeg gjør, fordi for han så vil påsken være skitur i skikkelige løyper på fjellet. Barneskirenn med startnummer og premie. Påskehare og påskeeggjakt på hytta. Vil jeg noen gang være med i minnene hans som noe annet enn mamma som alltid var igjen hjemme?

Jeg heier på hverdag. Jeg får ferietid og påskelykke så langt opp i halsen at jeg står i fare for å bli kvalt. I datamaskinen min, så spres det nå bilder med milevis av langrennsløyper og knallblå himmel. Det er appelsiner i solveggen, PÅSKEFERIE og hytteturer med familie og venner. Stolheiser og slalombakker. Det er ølbokser, glass med rødt og hvitt og til og med rosa. Påskeegg som er fylt til randen. Og jeg unner dere det! Hver og en av dere, så unner jeg dere det, også håper jeg dere nyter det. Hvert minste lille sekund i det livet der ute. Hvert stavtak, hver gang røyken fra bålet alltid følger etter deg der du står. Hver gang allerede kalde fingre skal skrelle en appelsin. Hver gang treåringen din må på do rett etter du har tatt på alle klærne, og hver gang dine håpefulle legger seg hylende ned midt i løypa fordi skiene ikke vil gå fremover men bakover. Nyt hver gang du betaler for en overpriset vaffel i den overfylte varmestua. Hver gang du får kork i vinflaska fordi hytteopptrekkeren er så dårlig. Hver gang dere aldri blir enige om reglene i kortspillet. Nyt dine bakglatte ski og solbrente nese. Nyt hvert eneste sekund du er sammen de du er glad i.

Det gjør vondt i hjertet, så vanvittig vondt å ikke få være der minnene lages. Så vondt å vite at dette er akkurat sånn det må være nå. Noen dager, det er bare noen dager alene i denne ferien også. Plutselig er de her igjen, sammen med meg. Jeg skal være god mot meg selv, bruke dagene godt, slik at når de kommer hjem igjen, så kanskje jeg kan klare å få en påsketur til.

Frem til da, så holder jeg jugekors på begge henda, og tenker at jeg har i grunnen aldri likt påskefjellet. Har egentlig aldri skjønt det å reise til vinteren når jeg venter på vår. Her er det jo sol, og jeg kan se bar asfalt, hvis jeg klarer å gå ut. Nei, jeg har nok i grunnen aldri likt påskefjellet…

God Påske!

Alene sammen

«Her er ulltøyet. Jeg legger det i baggen. Har du husket solkrem og solbriller?»
Fireåringen har allerede solbrillene på. Snurrer rundt og rundt på gulvet og teller baklengs fra tjue, gang på gang. «Når skal vi dra? Pappa, nå må vi dra snart!» Lykken er stor hos fireåringen. Jeg suger til meg alle forventningene, ser på gleden i ansiktet hans. Han kan nesten ikke vente på å komme seg til vinterfjellet. Han skal stå på ski, og spille spill på hytta. Bindestrek i yatzy er minst like bra som alt annet. Jeg klemmer og kysser litt ekstra. Åtteåringen er allerede på hytta og venter. Hun har allerede fortalt opprømt om at hun var den første jenta som har hoppet fra taket altså… De kommer til å få en fin helg! Jeg drar setebeltet over setet, mens fireåringen bare skal smake på den ene kjekspakka. Kysser en siste gang, og han har akkurat tid til å si hadet mamma. Jeg ser bilen kjører avgårde, og jeg går inn, låser døren. Stille. Tårer. Alene. Alene i ferien igjen…

Smeltende snø på vinduet

Smeltende snø på vinduet

Det høres deilig ut, gjør det ikke? Tid helt for seg selv, gjøre ingenting. Kunne krype opp i sofaen, og nyte stillheten om du vil. Dra på shopping i fred, invitere venner til middag og vin. I hverdagen med jobb, trening, barnas fritidsaktivteter, lekser og den «selvforskyldte» tidsklemma, er det noen ganger den ultimate drømmen. Nå, er det det ultimate tegnet på at jeg ikke egentlig er helt med. Jeg er alene som syk, samme hvor mye vi står sammen. Det som allikevel stikker mest; Dette er akkurat det jeg trenger.

Det er noe ensomt i det å være syk. Selv sammen med andre kan jeg kjenne meg alene. Noen ganger er det skallet mitt som er tilstede med de andre, og jeg selv klarer ikke henge med. Jeg observerer hva de andre gjør, men får det egentlig ikke helt med meg. Her hjemme, når labyrinten holder meg fast, så er jeg alene selv om hele gjengen min er her sammen meg. Når lyder og bevegelse gjør vondt, og sengen er eneste løsning. Lyset slukkes, dyna fanger, døren lukkes. Jeg hører familielivet som går sin vanlige gang der nede. Da er jeg alene selv når vi er sammen.

Redningen for mange som er syke eller ensomme er sosiale medier. Det har vært redningen for meg, særlig denne vinteren hvor jeg stort sett har levd innenfor de samme veggene hele tiden. De turene jeg har ut, er stort sett for det nødvendigste, og i hverdagen er tiden jeg har med familien min, med barna, den absolutte første prioritet. Det er lite plass til sosial aktivitet i tillegg til det. Men, på nett kan jeg delta på mine premisser. Jeg har fått venner, ja virkelig venner, som jeg aldri har truffet. Det kan kanskje virke naivt å tro at det er ekte, for de som står utenfor i det virkelige livet og ser, men jeg har funnet mennesker og opplevd et samhold som har betydd veldig mye for meg. Jeg gleder meg til vi en dag treffes på ekte.
De sosiale mediene bringer med seg en annen side også. Det er dager jeg kjenner det sårt og vondt og skrolle meg nedover på facebook. Det blir så tydelig at livet der ute fortsetter, det fortsetter helt ubemerket av at jeg ikke lenger er der ute i det. Jeg ser bilder av venner som er sammen, ser navn som tagges på kafe, alle de deilige treningsøktene. Alle de stedene hvor jeg også skulle ha vært med, nysminket og festklar, på kjøkkenet klar for venneinnrykk med middag og vin og drinker eller med ungene i akebakken, eller i svett treningstøy. Hvis bare alt hadde vært annerledes…

Et perspektiv jeg ikke engang har tenkt på tidligere, er hele dette nye nettverket mitt av venner, som tydelig viser sin støtte og omsorg over nett, er mennesker mine venner i livet der ute ikke vet hvem er. På samme måte som jeg kan føle det ekskluderende å se livet der ute gå sin gang, kan det sosiale livet på nett, som for meg er så inkluderende, føles «truende» og ekskluderende for de andre der ute.
20130221-161848.jpg

Det er ikke til å feie under teppet, at det stadig blir lengre mellom invitasjonene, naturlig nok. Det er en kombinasjon av nesten alltid svaret nei fra min side, men jeg mistenker også en frykt for å forstyrre. Det er lett å tenke at det er nok best for meg som er syk, at jeg får si i fra når jeg er klar og har overskudd til å finne på noe. I mens så vokser den terskelen seg høyere og høyere. Den terskelen for å spørre om noen vil være sammen med meg de gangene jeg føler meg alene eller har overskudd. Livet der ute det fortsetter som vanlig, det ser jeg jo, og veien til å føle seg glemt er veldig kort.
Det er flere grunner til at denne terskelen blir høy. Jeg har på en måte ingenting å bidra med lenger. Jeg kan ikke planlegge en venninnekveld flere uker i forveien, og forventer ikke at alle skal kunne slippe alt de har i hendene de gangene jeg plutselig skulle orke. Alt må nå skje på mine premisser. Jeg kan ikke bli med på kino, eller møtes i Oslo for en lunch. De må helst komme hit til meg. Ikke under omstendigheter som før, med middag og sene kvelder. De må kanskje tåle at jeg må kaste de ut etter kort tid, fordi jeg ikke klarer allikevel. Jeg må kanskje legge meg ned selv om de er her, ja gud forby om jeg må det. Tilslutt blir det så mange «tenk om» og «kanskjer» at det er jeg som lager den avstanden fra meg til de andre mye større enn den trenger å være. Jeg vet jo at jeg har gode venner som setter pris på den lille tiden de får med meg, langt her inne et sted så vet jeg det. Det er bare så vanskelig å huske på selv. Det er så lett å glemme, for dette med alenehet og ensomhet, det er så forferdelig vanskelig å snakke om.

Jeg våknet en morgen denne helgen alene, og kjente ikke igjen meg selv. Jeg hadde snakket med en på nett kvelden før om nettopp dette temaet, og fikk spørsmålet; er det angsten for ikke orke, eller det at du ikke orker selv som gjør det vanskelig? Og det er nok en blanding, men mye av det vanskelige i det for min del er at jeg ikke kan planlegge. Jeg måtte virkelig gå i meg selv, og stille meg spørsmålet; hva er det verste som kan skje? Jeg kan jo bli avvist, og finne ut at alle vrangforestillingene jeg lager om meg selv er sanne. Kanskje er jeg virkelig glemt. Naturlig nok valgte jeg sosiale medier som min arena for invitasjon, i all den sårbarhet det egentlig er. Dette er hva jeg skrev:

Er det noen av dere som vil joggebukse-henge med meg i den andre sofaen min i kveld, eller i morgen kveld? Vi trenger ikke si stort, og sovner du på sofaen er det helt greit, det er mulig jeg gjør det samme:) I tillegg til mitt selskap, kan jeg også friste med sjokolade, kaffe, te. Jeg har også vin for de som måtte ønske. Jeg vet hvor vanskelig det er å motstå dette fantastiske tilbud, så det er første mann til mølla, og jeg har kun plass for to-tre av dere. :0) (det er idol-plikt/hgvm-plikt, tanketom underholdning, forbud mot politiske diskusjoner og dype filosofiske samtaleemner som vertinnen vil falle ut av)

Og jeg fikk besøk. Jeg hadde en utrolig hyggelig kveld i går, sammen med min venninne. Hun hadde med take away mat fra restauranten som vet hva de skal lage til meg bare vi sier nummer 41. Vi pratet, og vi så på hver gang vi møtes. Jeg i joggebukse, halvt liggende i sofaen. Jeg trengte ikke si at nå må du nesten gå fordi nå orker jeg ikke mer, men jeg vet at det hadde vært greit det også. Jeg har nettvenner som gjerne vil være med meg, bare vi hadde bodd nærmere. Jeg har også venner fra verden utenfor labyrinten, som setter pris på hver lille mulighet vi får. Ja, jeg ble sliten av besøk, men det ga påfyll et sted i hjertet som jeg kan leve lenge på. Veldig lenge på.

20130221-161424.jpg
Alene er et tema som er vondt, sårt og vanskelig å snakke om. Det ties ofte, og ligger et tabu å tynger over det hele. Det er en diger enorm elefant i rommet som ingen vil snakke om. Det bør snakkes om, fordi det løser så mye. Akkurat nå skal ikke jeg snakke så mye mer om det, fordi jeg har allerede fått klemmer og kyss av en lykkelig gjeng som har kommet hjem fra skiturer og fjelluft. Huset mitt er ikke lenger stille.

Jeg er ikke alene. Jeg er sammen med dere gjennom nettet. Jeg har fått nye venner som jeg aldri ville blitt kjent med hadde det ikke vært for situasjonen jeg er i. Jeg har venner som er nær selv når vi ikke er sammen, som er nær når vi er sammen. Når vi er sammen er det som om vi aldri har vært fra hverandre. Jeg har gjengen min her med meg, jeg er ikke lenger alene. Jeg er takknemlig for hver og en av dere.