Stillhet

Hvordan høres stillhet ut?
Hvordan føles fullstendig ro?
Er det mulig å finne den ultimate balansen,

 tilfreds i dette nuet,
og aldri slutte å tro?

Det er ingen hemmelighet at jeg har vanskelige dager. Jeg krangler med meg selv. Makter ikke finne en balanse i dagene mine, fordi jeg ikke klarer å tilfredstille mine egne krav. Krav jeg egentlig synes er alt for lave. Jeg har hevet lista til et nivå som er utenfor min rekkevidde. Jeg vil ikke ta inn over meg at kroppen min er syk og ikke klarer det jeg vil. Jeg vil ikke ta hensyn. Jeg nekter å hvile. Sy er jo ikke slitsomt. Jeg vil ikke følge regler, det er trangt nok i denne labyrinten som det er. Jeg trenger ikke bli trykket inn i en liten boks som er enda mindre enn meg. Trasser som et lite barn, stikker fingrene i ørene, roper blablablablabla. Jeg hører ikke hva du sier. Det er ingen som sier noe til meg, jeg krangler med meg selv. For en stund siden skrev jeg om «å bli venn med det jeg hater«. Jeg kan vel trygt si at det prosjektet ikke akkurat har lykkes. -Ennå…

Vulnerable -Amanda Cass

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare, men jeg ser det er den veien jeg må gå. Jeg hadde nok håpet ved å vise ME frem i lyset, så skulle den sprekke som et troll, og jeg kunne få livet mitt tilbake. Det har ikke skjedd. Det finnes  ingen enkel løsning. Jeg finner ikke riktig nøkkel. Skal jeg kanskje innse at nøkkelen alene ikke ligger hos meg? Nøkkelen til frisk ligger ikke i sterk eller svak, positiv eller negativ, vår eller høst? En nøkkel har jeg riktignok, den nøkkelen som handler om å gjøre meg så bra som jeg kan. Være snill mot meg selv, i stedet for å krangle. Hvis jeg sier det mange nok ganger, kan jeg snart begynne å tro på det: Det er ikke min skyld.

Det gjør vondt å slippe sykdom inn, det gjør vondt å konstant stenge det ute. Skyve det vekk. Ignorere. Presse grenser som ikke er synlige,  med aktiviteter som i grunnen burde vært ubegrenset. Det er vanskelig å slippe syk inn, akseptere hvor jeg er. På en måte føles det som å gi opp. Det føles som å tape, det å godta at jeg ikke virker. Jeg har prøvd det så mange ganger før, men jeg vil ikke gi helt slipp. Jeg vil klamre meg fast i det minnet om hva jeg har vært. Jeg er ikke ferdig med den meg. Jeg har så mye mer jeg skulle gitt. Så mye mer jeg ville gjort. Alt det jeg skulle vært… Kunne jeg bare fått en dag, eller kanskje en uke, til å få gjøre meg ferdig. Tenk om jeg kunne lagt denne meg som jeg er nå i senga, også kunne jeg flyktet vekk som meg som før. Avslutte, få kjenne at jeg kan. Jeg kunne… I går så jeg åtteåringen min være med på Zumba i den samme salen hvor jeg elsker å være. Der sitter jeg i hjørnet og ser på. Jeg ser på det som har vært mitt. Så glad for å se på henne, se hennes glede av å danse. Så vondt inni hjertet mitt, for at jeg ikke er der foran. Sammen med henne, for at hun kan få være stolt av meg. Stolte av dette vi har sammen. Jeg kjenner på denne trangen til å vise at jeg kan. Jeg har lyst til å rope til de som er der; Jeg kan egentlig det der, jeg er egentlig veldig god. Jeg er ikke en sånn mamma som bare sitter her, grå i hjørnet, med ørepropper fordi musikken er så høy. Jeg elsker egentlig det her! Jeg er egentlig ganske gøy.

Jeg er her, men jeg er borte. Livet er foran meg, ved siden av og bak meg. Aldri med meg. Jeg er ikke lenger i det.

Into the unknown -Amanda Cass

Hvis jeg slipper, så betyr ikke det at jeg gir opp. Det er ingen dører som låses, men kanskje nye kan åpnes. Hvis jeg godtar meg selv som nå, så betyr ikke det at jeg aldri vil bli frisk. Det er lettere å unngå det som er ekte, for denne realiteten gjør vondt. Det er allikevel realiteten. Det er noe her som må tas hensyn til, samme hvor lite jeg vil. Jeg eksisterer fra dag til dag, og har mer enn nok med meg selv. Jeg finner ingen ro i denne labyrinten, fordi jeg bare vil være mer. Jeg vil gi av meg selv til andre, men først må jeg gi til meg selv. Gi meg lov til å puste i dette vonde. Gi meg tid til å bli venn med meg selv.

For en liten stund siden fikk vi spørsmålet om hvordan barna tar dette at jeg er syk. Vi snakket litt frem og tilbake, og heldigvis er barn tilpasningsdyktige. Det er klart de merker det, også stoppet alt opp i meg. Jeg hører ordene; fireåringen vet jo egentlig ikke noe annet. Hjertet stoppet litt, jeg sluttet å puste. Kanskje er det sånn stillhet høres ut? Dette er den mammaen han kjenner. Han kjenner bare meg som syk.
Min fireåring kjenner bare meg som syk, allikevel er jeg den besteste mammaen han vet. Han sier det i hvert fall. Den fineste også, faktisk. Mannen min synes også jeg er ganske bra. Faktisk like bra som før. Åtteåringen er ikke så aller verst glad i mammaen sin hun heller. Det er klart de savner meg, men de synes jeg er bra. Da er det i grunnen bare mammaen igjen. Kanskje mammaen også skal bli litt glad i seg selv igjen?

My future looks Bright -Amanda Cass

I seng, alene, med hele verden der ute; jeg vet allikevel ikke sikkert hvordan stillhet høres ut.
I seng, i mørket, helt i ro, så vet jeg heller ikke hvordan ro føles.
Jeg vet ikke ennå hvor balansen går, mellom å akseptere meg som nå og fortsatt holde på troen.
Er det kanskje den veien jeg må gå?

Hjertet

Kassene mine står ikke lenger stødig, og jeg sitter på gulvet og ser veggene i labyrinten komme nærmere og nærmere. Jeg ligger ikke, men det som så ut til å kunne holde seg åpent og lyst en stund til, har blitt trangt igjen.
De er tunge de dagene hvor stegene ikke er fremover, men tilbake. Når det jeg innerst inne håpet var forbi, igjen kommer meg i møte. Jeg visste det jo, jeg har forberedt meg på det. Jeg har minnet meg selv på at det er her og nå  som er viktig. Dagene kan bli bedre, de kan bli dårligere. Det er bare sånn det er.
Gjør det beste jeg kan med akkurat denne dagen som er i dag.

I dag er dagen for alle hjerter. Hjertet mitt gjør vondt.
Hjertet mitt mister biter av seg selv. Her nede i labyrinten, her hvor veggene blir så høye, så er ikke hjertet lenger modig. Avstanden til alle de andre hjertene der ute blir så stor. Jeg glir lengre og lengre unna, selv når jeg føler det så nær. Alt der ute går så fort, og hjertet mitt så sakte. Tenk om det ikke lenger vil klare å være med der ute. Der ute hvor alle de andre hjertene er. For hjertet mitt har mistet de bitene som har vært dets styrker. Det er ikke lenger sterkt, det er ikke lenger utholdende. All energien har blitt borte i alle fallene. De bitene har blitt borte.

Hjertet i biter

Veien føles så uendelig lang. Noen dager blir den stenen i hjertet alt for tung. Den vokser og tar plassen til alt det andre som har vært størst. Til håpet, til gleden, til troen og motet. Noen dager så er det for vondt for hjertet å kjenne akkurat hvor det er. For jeg vet at det er mange andre hjerter der ute, som også har mistet biter av seg selv. Og de har mistet biter i mange flere år enn meg. Stenen blir tung, og den river i mammahjertet. Mammahjertet som vet at hjertebarna, de er små nå. Det er nå de scorer sine første mål på håndballbanen, eller prøver de nye skøytene for første gang. Det er nå de vil gå på skiturer, med kakao og kvikklunch. Snart de skal lage fine vinterminner, i vinterferier, på vinterhytter. Det er nå mammahjertet veldig gjerne skulle vært der med hele seg selv. Klappet og heiet. Laget konkurranser. Laget de kuleste akebakkene. Vært med i slalombakken for første gang… Klart hjertet blir litt redd. Skal det aldri få være med i minnelagingen? Det er for vanskelig å godta. Det er nesten umulig å akseptere. Det gjør for vondt å stå i. De siste ukene har jeg kjent på gleden. Jeg har strukket meg etter toppen, og jeg har klatret uten sikring. Vips, så var det borte.

Amanda Cass – How to mend a broken heart

Jeg blir revet opp og visket vekk. Lag for lag, så blir jeg borte. Til slutt så er det bare hjertet igjen. Helt alene. Nakent. Sårbart.

Hjertet mitt, det mister biter av seg selv, og jeg undres hvor lenge det kan tåle. Jeg ser meg rundt. Jeg leter etter biter som kan passe. Biter som kan erstatte de som jeg har mistet. Som kan gjøre hjertet sterkt igjen. Som gjør meg modig, sterk i stormen. Jeg trenger bitene som gjør meg hel igjen. Det som bygger konturene som nå er visket ut. Jeg er klar til å bygge!

Her er jeg. Det er her jeg er. Ingen andre steder, enn akkurat her.

Midt i labyrinten. Skjør og sårbar. Rydder plass til håpet og til motet. Reiser meg igjen.
Puster. Det blir bra.
Hjertet mitt banker fremdeles!

En myk elefant

Tenk om jeg hadde en stor grå elefant.
En stor myk elefant som kunne være tryggheten min.
En som kan være sterk når jeg er svak, som jeg kan lene meg på når jeg trenger.
En elefant jeg kan hvile på, hvor jeg kan krølle meg sammen og bli båret de stiene jeg ikke orker gå.
En elefantrygg jeg kan ta sats fra. Hoppe inn i de gode dagene med hele meg, uten å være redd for å miste.
En elefant som fanger meg hver gang jeg faller, og passer på at jeg alltid lander mykt.

Tenk om jeg hadde vinger.
Slike vinger som kunne løfte meg opp fra bunnen. Slike som kunne fly meg til enden av labyrinten, så jeg kan se det blir bra. Det finnes en utvei. En utgang.
Vinger som gir meg mulighet til å se labyrinten fra et annet perspektiv. Hvor jeg kan sveve over på vinden, å se ned på meg selv som kjemper. Derfra ser jeg ingen vegger, ingen mørke ganger. Jeg kjenner ikke smerten, fortvilelsen og lengselen. Der oppe kan jeg se hvor jeg vokser. Hvor jeg blir sterkere. Der ovenfra er det lettere å se hva jeg tar med meg på veien, alt hva jeg lærer.

Tenk om vi kunne velge helt fritt fra øverste hylle i livet. Alltid velge veier uten motstand. Ville de ledet noe sted? Vi kan ikke velge hvilken vei livet tar, jeg har ikke valgt denne veien. Jeg skulle gjerne valgt, og vet jeg ville valgt noe annet. Jeg prøver allikevel å gjøre veien så god som mulig, men det er ikke alltid lett. Noen ganger trenger jeg å ta ett steg til siden og si; sånn er det bare. Så enkelt og så vanskelig som det; sånn er det bare.
Jeg har en grå elefant, og det er alt jeg har her hjemme. Her er jeg trygg, og her kan jeg falle. Jeg har en gjeng jeg kan lene meg på når jeg trenger, og som gjør det verdt å reise seg opp igjen. Jeg har noen som låner meg vinger. Som gir meg mulighet til å se meg gjennom sine øyne, hvor de ser jeg er sterk når jeg tror jeg er minst i verden. Som heier. Trøster. Hjelper meg opp når jeg ikke vet hvordan selv. Ingen kan gjøre fallet mykt, eller ta meg til enden av labyrinten. Men med grå myke elefanter og vinger til låns, så blir alt så mye mindre ensomt.

bildene er lånt med tillatelse fra Amanda Cass. Jeg drømmer litt i bildene hennes, og så mange av de treffer meg. Du vil nok se flere av hennes bilder her i labyrinten, men du finner hennes bilder her