På utsiden

På utsiden av denne labyrinten går livet så fort. Det er ikke bare vårblomstene som en etter en popper opp i grøftekanter og skogbryn. Joggesko øker tempoet mot grusete asfalt, og de første kilometerene var akkurat like tunge denne våren som forrige vår. Litt for trange sykkeltrickoter, som forhåpentligvis sitter litt løsere i løpet av de neste månedene, er plasser på sykkelseter langs veiene igjen. Det trenes så svetten siler, for tro det eller ei, det kommer en bikinisesong dette året også. Det ryddes og kastes, og vaskes og skures. Det er årets første utepils, og kaffe i solen. Det er vår, det er deilig! Den lukter litt vondt, men den er deilig.

Her sitter jeg i labyrinten min, og leter febrilsk etter vårfølelsen. Jeg får våren inn gjennom møkkete vinduer, og gjennom den samme skjermen som jeg ser på nå. Det er ingen som ser det, men der ute er det et stort viskelær. Gradvis viskes jeg mer og mer bort fra det livet der ute. Jeg finnes ikke der lengre. Det er ikke lengre mitt. Helt uten at noen merker det, forsvinner sporene mine med tiden. Helt lydløst blir jeg borte. Smerten er ubeskrivelig. Er det i hele tatt noen som merker at jeg er borte? Blir det en vane at jeg ikke lengre er med på lunch eller trening, kino eller hyttetur?  Går det livet der ute så fort at jeg allerede er glemt?
image.jpg
Jeg har vært syk lenge, og jeg har sakte glidd lengre og lengre unna, når det egentlig burde vært at jeg kom mer og mer tilbake. Plutselig, og uten forvarsel, forsvinner ankeret, og det er vanskelig å kjenne seg igjen noe sted. Jeg blir usikker. Jeg blir usikker på andre og usikker på meg selv. Den terskelen for å ta kontakt blir høyere og høyere. Når jeg leser innlegget til Marita, 10 dager siden sist, kjenner jeg meg så godt igjen. Ikke fordi jeg ikke har noen å snakke med,  jeg har gjengen min her, men jeg kjenner allikevel igjen ensomheten. Jeg kjenner igjen det samme i den manglende muligheten til å planlegge noe, ha noe å glede meg til. Frem til sommeren har jeg tre relativt sikre avtaler som involverer andre mennesker. En av de er et legebesøk.

Som syk så er det vanskelig å føle seg glemt uten å være savnet. Blir jeg savnet slik som jeg savner meg selv? Kjenner dere som står utenfor den samme sorgen jeg kjenner? Eller finnes ingen sorg, fordi jeg fremdeles er her? Dere som står utenfor ser meg jo fremdeles i deres skjermer, akkurat som jeg ser dere. Er det vanskelig å miste en venn som fremdeles er her, som det ikke er lov til å sørge over? Hvor sorgen føles kunstig og unødvendig, fordi dette håpet er i veien. Det skal jo bli bra. En dag så blir det jo bra. Imens, så glir jeg bare lengre og lengre unna, og er redd de sporene jeg har satt, vil bli borte for alltid.

Jeg er her fremdeles! Jeg finnes helt på ekte, og føler at verden der ute er så redd for å forstyrre meg. Eller kanskje den bare har blitt vant til at jeg er borte? Jeg er borte der ute, men her inne i labyrinten er jeg ofte mer enn jeg kan tåle. Dere ser meg i skjermene deres, og på den måten så blir jeg kanskje ikke glemt. Jeg sees med et «<3», en stjerne i margen og virtuelle klemmer. Jeg har blitt til en som er her, så nært, nesten ved siden av, men for mange så langt unna. Jeg har blitt den det er greit å sende mail til når viktige avgjørelser skal tas, i stedet for å forstyrre med besøk. Til og med legen min kan jeg «snakke» med via mail, så slipper jeg å møte opp.

I feel like flying

I feel like flying

Der ute sies det at tiden leger alle sår, men her inne vokser bare mitt. Jeg er redd, for jeg blir så liten. Ankeret mitt har løsnet, og helt stille flyr jeg avgårde. Og mens jeg flyr der, helt uten å sette spor, så håper jeg noen der ute ser meg. At noen smiler til meg, og ser at jeg også kan smile, og kan høre når jeg ler. Jeg håper noen tør se når jeg har vondt, at jeg kan tørre å vise.

Der ute er jeg borte, og jeg er redd for at jeg skal bli glemt som meg. Jeg er redd jeg skal bli til en ting i en maskin som noen kan trykke liker på hver gang jeg legger ut et bilde, for å vise at de ser meg.