Rammer meg selv

Den siste tiden har jeg tilbragt mange timer i en seng. Det er plass til mange tanker, liggende så mange timer i en seng. De aller fleste har handlet om et papir som ligger og lyser mot meg, selv om jeg ikke ser det. Det har litt samme effekten som et blinkende neonlys, det roper om oppmerksomhet. Jeg forsøker å vri meg vekk fra det, men samme hvor jeg snur meg, så er den irriterende blinkingen der.

Brukerstyrt Personlig Assistent.

Av og til, og egentlig ganske ofte, er disse tankene nesten romantiske og vakre. Tenk alt jeg kunne fått til, om jeg bare hadde litt hjelp. Jeg får nesten tårer i øynene ved tanken på et ryddig hus og nyvaskede vinduer. En hage og terrasse som er klar for vinteren. Nybakt brød til lunch, eller lunch i det hele tatt. Alle de rettene jeg egentlig har lyst til å lage, men som jeg ikke får til fordi jeg ikke klarer planlegge de, fordi jeg ikke orker stå ved kjøkkenbenken. Drømmer om å komme meg ut på dager hvor jeg orker, kunne reise i butikken å handle, og om jeg ikke orker så kan jeg på en måte handle allikevel. Jeg kan hente pakker på posten selv om jeg ligger hjemme. Kanskje jeg kan få til noe av det jeg har lyst til. Kanskje jeg kan klare gjøre ting for barna mine, som nå bare er et fjernt ønske. Jeg blir så glad av det. Sånn veldig glad langt inni meg. Jeg får tilbake troen på at det kanskje finnes et liv i alt dette jeg er som bare venter på å få leve.

Også rammes jeg, helt plutselig og jeg vet ikke av hva. Jeg tror kanskje det er meg selv. Jeg klarer ikke forstå at det er jeg som er så dårlig. Jeg ser på ordene fra legen som sier at jeg har et omfattende hjelpebehov og ME,  ikke bare litt men ganske mye, også tenker jeg at det kan ikke være meg. Jeg kan sikkert bare prøve litt mer, også er det egentlig det jeg gjør hele tiden. Jeg prøver litt mer.

Jeg kveler meg selv ved tanken på at dette er meg. Jeg vil det ikke. Jeg vil ikke være den som trenger hjelp for å komme nærere det som egentlig er meg. Jeg blir kvalt av å trenge hjelp. Jeg blir så ufattelig liten. Plutselig må jeg møte alt jeg ikke klarer. Jeg må møte meg selv med alle mine mangler. Det gjør så vondt å se meg sånn.

maikenbull.blogg.no

Det er skummelt at noen andre skal se meg syk. Jeg skal slippe noen inn de gangene jeg er på mitt mest skjøre og sårbare i livet. De gangene jeg har nok med å puste. De gangene jeg gråter ut frustrasjonen av å ikke makte. Jeg vil så gjerne mestre livet mitt, jeg vil så gjerne klare det selv. Det gjør vondt å trenge hjelp for å klare leve, mer enn bare eksistere.

Jeg vil ikke at jeg skal trenge hjelp.

Jeg vet alt sammen. Jeg har veid for og i mot hundretusen ganger.  Jeg mister meg selv, selv om jeg ser at det kan bli plass til mer av meg. Jeg tror kanskje jeg tror jeg mister verdighet, at det er ydmykende. Det er flaut å trenge hjelp til de vanligste ting, for jeg som er hjemme hele tiden burde klare de selv. Jeg skammer meg. Jeg trekker meg, også trekker jeg meg selv ned, selv om alle drømmene om hva jeg kan klare, med litt hjelp, er der.

Jeg rammer meg selv, og kveler meg med tanker som ikke er ekte, men som blir alt for store når jeg er liten og skjør som nå.

Det er sårbart å be om hjelp. Det er nakent. Ærlig. Det er tvers igjennom en innrømmelse av at jeg fikser det ikke. Jeg mestrer ikke min hverdag slik jeg skulle ønske. Dette er mitt liv, og det er jeg som står i det. Akkurat nå klarer ikke jeg å fylle det med det jeg ønsker uten hjelp. Hvordan kan det jeg drømmer om, alle disse fine tankene og gode følelsene om hva jeg kanskje kan klare, brytes ned av tanker som ikke er ekte? Hvorfor lar jeg frykten for hva andre kanskje synes få betydning? Å vise sårbarhet er ikke å være svak, det er motsatt. Hvorfor stopper jeg meg selv?

I`m on my way -Amanda Cass

Dette papiret som blinker mot meg har jeg hatt ved siden av meg. Jeg har vært nær å rive det i stykker. Jeg har grått av det. Jeg har skrevet på det, og lagt det vekk igjen. Lagt det ned i en skuff så kanskje jeg kunne glemme hvor det var jeg hadde lagt det. Skrevet litt mer på det, og hengt det opp på kjøleskapet. Funnet en konvolutt som jeg ikke har skrevet på ennå. Også skal jeg kanskje skrive på den, fordi det handler ikke bare om meg. Det handler om oss. Om gjengen min, og om meg. Det kan jo alltids fortsette som nå, men det er ikke det jeg vil.

I går kveld lå jeg i sengen og snakket med min niåring, og ut av munnen hennes kom de klokeste ord. Jeg har lagt de inn i hjertet mitt, og de veier tungt i den avgjørelsen jeg skal ta.

Det er fint om du får hjelp. Tenk om du bli litt bedre av det, mamma…

Jeg kunne kanskje trengt litt hjelp, kanskje

Jeg har ett stort problem her i livet. Jeg er veldig dårlig på å be om hjelp. Jeg er flink til å hjelpe andre, men når det kommer til å be om hjelp selv, så er jeg på kanten til håpløs. Jeg vet ikke hvorfor, for jeg er ikke en som har et behov for å vise eller late som at jeg er en superdame som klarer alt jeg vil selv. Jeg elsker å jobbe i team, gjøre andre gode, bruke andres styrker for å skape gode resultater. Men når jeg trenger hjelp selv, så blir jeg liten som en prikk, graver meg ned i tide og håper at alt bare går over av seg selv.

Hvit Rose

Jeg blir liten når jeg trenger hjelp. Jeg blir liten i møte med et helsevesen som ikke kan gi meg den hjelpen jeg trenger. Det finnes ingen medisin eller en pille som kan trylle vekk alt jeg strever med. For meg så er det allikevel mye hjelp i det å bli forstått, bli hørt og bli sett som den jeg er. Jeg er ikke et papirark med svar på blodprøver. Jeg er meg. Jeg blir også liten fordi jeg er vant til å sitte på den andre siden av bordet. Jeg er den som hjelper. Jeg liker ikke tanken på at jeg ikke klarer å hjelpe meg selv, bedre enn jeg allerede gjør. Som syk er det ikke bare det medisinske jeg trenger hjelp med. Det er ikke slik at jeg tidligere klarte alt selv heller, men det blir mer tydelig nå. Før kunne jeg legge litt stolthet og utfordre meg selv ved å skulle klare noe jeg ikke trodde jeg ville klare. Det var utfordrende og motiverende. Nå kan det være utfordrende nok å klare komme meg opp trappen her hjemme alene. Jeg finner ikke alltid motivasjonen i det jeg egentlig ser på som en selvfølge at jeg skal klare.

Jeg greier ikke helt å sette fingeren på hva som er årsaken til at jeg synes det er vanskelig å be om hjelp. Det er nok flere ting som spiller inn. For det er noe nakent og sårbart i det å vise de rundt meg hvor lite jeg klarer. Hvor vanskelig dette er. Kanskje ligger det også en frykt for å bli avvist. Bli en byrde og en ekstra belastning for andre, som selvsagt allerede har sine egne utfordringer i sine liv. Alle har jo sitt. Jeg har det sikkert ikke så ille. Det går jo bra. Alt ordner seg jo på et vis… Også utsettes hele tiden det ubehagelige i å be om hjelp, til det er ytterst nødvendig. Kanskje er det da allerede for sent.

Det er ikke bare det å be om hjelp som er vanskelig, det kan også være vanskelig å ta i mot hjelp. Jeg må innrømme at min krone blir litt borte i tilfeller jeg må ta i mot hjelp. Ved juletider ble jeg lagt inn på sykehus, fordi jeg var veldig svak. Jeg måtte til legen, og det besøket gjorde meg så sliten, og da jeg skulle gå derfra klarte ikke bena lenger å holde meg oppreist. Kronen var knust. Allikevel gjorde jeg et stort nummer av at jeg i hvert fall ikke skulle ha ambulanse til sykehuset. Da jeg kom til sykehuset skulle jeg i hvert fall ikke sitte i rullestol på vei inn. Jeg skraper sammen de delene av kronen som jeg finner, det får da være måte på hvor mye hjelp jeg skal trenge og måtte ta i mot. Det er heller ikke et stolt øyeblikk når mamma innimellom tar med seg skittentøyskurven vår for å vaske og brette alt som har hopet seg opp, men du verden hvor mye hjelp det er. Det er klart stoltheten krymper litt når jeg vet at de gangene min kjære skal ut å reise med jobb, så trenger jeg at noen passer barna, fordi jeg ikke klarer morgenen alene. Jeg klarer den faktisk ikke sammen noen heller. Det vanskelige i det, ligger i ønsket om å få til disse hverdagslige tingene selv. Ved å spørre om hjelp, ved å ta i mot hjelp, ved å innse at jeg trenger hjelp til de helt vanlige hverdagslige tingene, så blir det også tydelig for meg selv at jeg er ganske dårlig. Noe jeg lenge har forsøkt å skyve vekk så godt jeg bare kan. Det gjør vondt å innse.

Men jeg trenger hjelp. Sånn er det bare.

Engel

Allerede tidlig i denne labyrinten, forstod jeg at jeg trengte hjelp. Jeg trengte noen som kunne hjelpe meg å ta vare på meg selv i dette kaoset av usikkerhet, omveltning og en hverdag hvor jeg ikke lenger kjente igjen meg selv. Paal er coach, og han ble min heiagjeng fra utsiden av labyrinten. Dette samarbeidet har blitt annerledes enn hva som var utgangspunktet, fordi jeg først og fremst trengte hjelp fordi jeg syntes det var fryktelig vanskelig å være sykemeldt. Det har hjulpet meg å klare og holde på meg selv, sortere hva som er viktig, og ikke minst ha en som klarer å se mine styrker, selv når jeg er minst i hele verden og livet alt for stort. Det er lett å bli alene med sin sykdom og sine frustrasjoner. Jeg kan føle meg i veien, som en belastning for de andre her hjemme, selv om jeg ikke er det. Jeg får all den støtte jeg trenger av gjengen min, men det har også vært viktig for meg at min kjære skal være nettopp min kjære, og ikke alltid være støttekontakt, sykepleier og psykolog i tillegg. Da har det vært godt å ha en som jeg stoler på, som står utenfor og kan se det jeg ikke ser, som jeg kan lene meg litt på. En som heier, trøster, kan le med/av meg, og som kan riste meg litt, når det trengs. Han har lært meg at det ikke er farlig å være sårbar og ærlig, og det er ingen hemmelighet at denne bloggen er et resultat av vårt samarbeid. Her kan du lese hva Paal skriver om kriser og god saus.
Det finnes så mange fine folk, engler, utenfor min labyrint, som så gjerne vil hjelpe. Jeg har fått kjenne denne hjelpen, og det er noe av det som har snudd mine siste måneder i seng, til at jeg nå klatrer uten sikring. I starten av januar la jeg ut denne statusen på facebook;

Hei dere! Jeg strever litt med matinntak om dagen, og har litt for lite krefter til å eksperimentere selv på kjøkkenet. Er det noen gode mennesker som vil bake litt for meg? Jeg har en lang liste over ting jeg ikke tåler, men hvis noen vil prøve seg på rundstykker eller knekkebrød, så blir jeg veldig glad. Jeg betaler selvsagt for jobb og innhold!

Responsen var enorm. Allerede samme kvelden fikk jeg levert mat på døren. Å legge ut dette kostet meg mye, og det satt langt inne å trykke send, men all den støtten jeg fikk har gjort at jeg klarte å snu en kurve som pekte videre nedover, til hit jeg er i dag. Jeg spiser fremdeles knekkebrød som ble bakt til meg. Jeg har enda flere som venter på at jeg skal si i fra når det begynner å bli tomt. Det er ingen svakhet å be om hjelp. Det ligger mye styrke i det å vise for seg selv og sine omgivelser hvilke utfordringer som er. Jeg blir stadig bedre og øver hver dag. I morgen skal jeg be om hjelp igjen. Vi trenger litt ekstra hjelp her hjemme, med de helt hverdagslige tingene som jeg tar som en selvfølge at jeg skal klare selv. Den terskelen har vært høy for meg, men jeg tror jeg er klar.

Det er ikke lenger en selvfølge at jeg klarer selv.

Det er mye hjelp i det å slippe og være alene. For å slippe og være alene så må jeg også slippe andre inn. Slippe til de som gjerne vil hjelpe, som kan hjelpe. Det er godt når andre spør om å hjelpe, det er allikevel jeg som må klare å si ja. Det er også jeg som må tørre å spørre når jeg trenger det.