Det finnes dette mørket på bunnen som er stort og skummelt. Dette mørket som venter på å fange meg. Det vil gripe tak rundt nakken, og trekke meg ned med hodet først. Det vil pakke meg inn i mørkt og kaldt og ensomt. Det vil rive meg opp i filler, og la meg ligge der nede i hullet mitt. La meg bli borte. Usynlig. Glemt.
Hver gang jeg faller, kjenner jeg dette kalde gufset som griper tak i meg. Jeg kjemper for å holde hodet oppe, og kjenner hvordan det trekker rundt føttene mine. Det klamrer seg fast rundt anklene, og drar i meg. Jeg kjenner på fristelsen for å falle hele veien ned. Det virker trygt på en måte. Gjemme meg vekk når jeg ikke vil at noen skal se meg. Det er nok en plass for meg der nede. Et lite hull jeg kan forsvinne i, og bli borte for meg selv. Kjenne hvordan tankene vil ødelegge meg, bit for bit. Hvor skummelt kan det være? Jeg er jo alt ødelagt. Hvor mye skal jeg tåle? Hvor lenge må jeg holde ut?
Intouch With my feelings -Amanda Cass
Jeg ser at våren kommer.
Jeg ser knopper på trærne.
Kjenner solen som varmer.
Fuglene kvitrer, og lyden av snø som smelter, sildrer i bakgrunnen.
Er det vakkert?
Alt dette brune og råtne fra høsten som snøen har gjemt for oss.
Er det vakkert?
Jeg kjenner det ikke, all denne energien som solen skal gi. Den sparer ingenting til meg. Kroppen min vil ikke våkne!
Kanskje jeg skal la meg fanges i mørket?
Dette mørket som jeg kjenner, det finnes ikke. Det er ikke ekte. Det er noe jeg lager hver gang jeg faller. Hver gang jeg er lei og frustrert og sliten av alt som er sykt. Men, det er ikke ekte. Det som er ekte er lyden av små og litt større barneføtter som løper mot døren. Som drar i håndtaket, og som løper meg overende så fort de kommer inn, med de mykeste klemmene i verden. Disse små barnehendene som fletter seg inn i mine. Myk barnehud som kryper inntil meg i sengen om morgenen, bare for å ligge litt akkurat der, bare litt inntil. Jeg har min kjære som ringer meg fra påskeferie og sier at «jeg vil hjem til deg jeg. Vi reiser hjem i kveld.» Og selv om jeg forteller at jeg nesten bare ligger, og ikke er noe særlig gøy å være sammen med, så vil han hjem til meg allikevel. Hver dag så hvisker han til meg; «Jeg elsker deg.»
Tenk at noen elsker meg, selv som jeg er nå.
Selv når jeg er hele meg, men hele meg ikke engang er halv,
så ser han meg. Holder på meg. Venter på meg.
Kjærleik
Jeg kan ikke noe for det, jeg synes våren er vakker. Alt dette brune, våte og gjørmete. Alle disse nakne trærne som står der og strekker seg mot solen. Nakne og uredde står de der, fordi de vet det blir bra. Alt dette brune og våte, som snart blir grønt. Knopper av blomster som gjemmer seg litt til, som kanskje holder igjen litt lenger akkurat i år. De spretter snart opp i grøfter og skogkanter. De vet det, jeg vet det og.
Jeg har dette mørket rundt føttene, som forsøker å fange meg. Som vil slepe meg langs bunnen og holde meg fast. Jeg vil ikke ned. Akkurat som våren, så venter jeg på livet. Jeg strekker meg mot solen. Jeg vet det blir bra. Ikke nå. Ikke i morgen. Men en gang, så blir det bra. På veien dit så blir det bedre.
Ikke akkurat nå. Nå venter jeg på våren. Det er det som er ekte.
LilleLabyrint 