Noe nytt

I gangen min har det alltid stått et par rosa løpesko. Ofte har de også vært lilla, eller blå, eller oransje. De har fargelagt den veien jeg har gått. De har vært et symbol på alt jeg har vært.

Endelig Januar. Et helt blankt og ubrukt år ligger foran oss, klart til å fargelegges med all verdens farger og opplevelser og nye muligheter.

2014- bring it on. 2014 skal bli mitt år. 2014 skal bli så bra!

Beklager at jeg ikke deler entusiasmen.

Jeg har fått et anstrengt forhold til dette med å skifte år, og det er i grunnen rart fordi 2013 var ikke akkurat noen opptur. Det er noe med dette tomme som skal fylles. Jeg har så lite å fylle det med. Jeg blir så liten ved disse overgangene, og føler 2014 står foran meg, tomt og kaldt og klart for å sluke meg i alt jeg ikke klarer å kontrollere. Jeg trenger denne roen som hverdagene gir meg, denne stillheten, men når den endelig er her virker den så totalt meningsløs. Finnes jeg i det hele tatt lenger?

Jeg kjenner denne tomheten fester grepet rundt halsen min, og klemmer hardere og hardere etter hvert som alle andre finner sin plass på toget på vei til jobb. Knyter på seg treningsskoene. Planlegger hytteturer, langhelger, vennekvelder. Håndballcuper, fotballkamper. Jeg har lyst til å skrike det høyeste jeg kan, helt til det ikke kommer mere lyd.  Og da bare litt til, til det ikke er mere luft igjen, og bli liggende. Bare bli liggende i den haugen med ingenting som jeg er. Vente. Vente til det blir bedre, slik at jeg kan være meg selv igjen. Jeg finnes ikke lenger. Jeg finner ikke den fargen som er meg.

2013 har dratt meg lengre og lengre vekk fra den jeg har vært. 2014 starter med at jeg skal møte meg selv med alt jeg er, men ikke vil være. Jeg skal kjempe for å få hjelp jeg ikke vil ha, men som jeg også ser er helt nødvendig på dette stedet jeg er nå. Her jeg er nå ser jeg ingen veier i labyrinten som leder mot utgangen. Jeg er mer fanget enn noen gang. Da jeg fikk spørsmålet, hva vil du med 2014, så vet jeg ikke. Det kjennes som et spørsmål jeg ikke kan svare på. Det føles som om spørsmålet er; hva vil 2014 med meg?

-Og sånn vil jeg ikke ha det!

Jeg bærer ikke håpet om frisk fremst lenger. Det betyr ikke at det ikke finnes, og det betyr ikke at jeg ikke har drømmer eller ønsker, fordi det er på en måte alt jeg også har. Men høye forhåpninger og mål jeg ikke kontrollerer, er kilde til skuffelser og sorger. For jeg er her. Akkurat her er jeg nå, og jeg ønsker at her skal få litt mer plass til meg. Meg og noe som er mitt. Meg sammen med andre. Meg som kan være tilstede for gjengen min og sammen gjengen min mer slik jeg vil. Jeg ønsker jeg skal finne en vei som jeg kan få til, som ikke er så humpete og dumpete og kranglete som nå. Nå får jeg ikke til livet. Jeg henger etter og jeg herjes med. Jeg kastes fra side til side. Jeg vil ha litt mer kontroll.

Jeg håper 2014 skal ta meg nærmere noe som er bedre. Noe må bli bedre i 2014. Får jeg den hjelpen jeg har søkt om, tror jeg noe kan snu. Det må være målet med å få hjelp. I 2014 må noe bli nytt. Jeg må finne en ny farge som er meg. I 2014 skal jeg kanskje bli enda litt modigere, og snakke enda litt høyere om det som er viktig. Det er nok av viktig å velge i.

20140106-134042.jpg

Ved starten av 2014 er fargeskrinet mitt ganske tomt. Jeg ønsker meg derfor at flere kan hjelpe meg med å fargelegge dette året. Sammen med meg. Jeg ønsker meg hjelp til å gjøre veggene i denne labyrinten litt lavere, litt tynnere, slik at avstanden til dere der ute ikke blir så stor.

Det står ikke lenger rosa løpesko i gangen min. De er ikke lengre meg. I 2014 må noe bli nytt.

Noe nytt.

Advertisements

Skriker helt stille

Jeg skriker, men det er helt stille.
Jeg prøver, men alt jeg gjør blir feil.
Jeg ligger her på bunnen og blir borte.
Jeg klarer ikke dette, jeg vil noe annet enn det her.
Jeg skriker, men det er bare helt stille.

Jeg vil ut. Jeg vil ut til alt som er der ute. Jeg vil fylle på med krefter og vil danse.

Jeg vil leve!

Jeg holdes fast. Jeg holdes nede. Jeg eksisterer i dager som er like. Dager i ingenting.
Små drypp av gleder, men de gjør så vondt. Minner om hvordan det egentlig skal være.
Hvordan jeg skal tåle? Hvordan jeg skal tåle å være fanget i meg selv? Som ikke vil slippe meg fri til alt det jeg vil. Hvordan skal jeg holde ut en dag til her inne? Her som skal være hjemme, men som føles som et fengsel. Jeg slipper ikke ut.

Kan jeg ikke bare få en dag? En dag hvor alt er vanlig. Hvor jeg kan være mamma som jeg vil, kone som jeg vil, venninne som jeg vil. Meg som jeg vil.

Jeg blir så liten. Kan jeg få ligge her nede, med noen som passer på meg? Jeg vet ikke om jeg orker å reise meg igjen. Jeg holdes nede av noe som er sterkere enn meg. Kan noen løfte meg opp fra denne bunnen, til et sted som er bedre?

Jeg lengter. Jeg lengter ut og vekk og bort. Jeg lengter etter frie dager.
Dette gjør for vondt.
Jeg skriker, men det er helt uten lyd.

Bli venn med det jeg hater

I dag er det to år siden. To år siden noe sparket bena vekk under meg. Ristet meg. Tømte meg for styrke og utholdenhet, stolthet og trygghet i den form jeg kjente det fra før. Dro meg vekk fra den eneste meg jeg visste hvem var. For det er nettopp det denne reisen handler om. Finne tilbake noen av delene. Vokse på styrke og utholdenhet i en helt ny betydning. Bli trygg, være stolt. Være meg.

I dag er sår, og selv med de der fine dagene i hjertet mitt, så føler jeg litt ekstra på i dag. For to år har gått, og jeg kan selvsagt håpe at alle gode ting er tre. Håpe at i dette tredje året skal denne reisen i min store lille labyrint ta slutt. Jeg vegrer meg litt i dag. Jeg synes det er vanskelig. Jeg er ikke bitter. Jeg vet at jeg vokser. Jeg har allikevel noe usnakket med dette som er i kroppen min, som ikke vil la meg gå.
Dette gjør vondt…

20130119-230706.jpg
Kjære det som herjer med meg. Til ME.

Du er feig. Du spiller med skitne triks, du deler ikke, du bare tar!

Du har flyttet inn og tatt over, selv uten invitasjon. Du er ikke ønsket her. Du ødelegger i meg. Det er som om du nyter. Leker med meg. Rister i meg, blir nesten borte og rister i meg igjen. Og der sitter du og ler, med ondskapsfull latter, mens jeg krølles sammen i smerte og tårer.

Du vinner på alle arenaer. Så lett klarer du å gjøre meg til en skygge, til en tilskuer. Jeg sitter ikke engang på benken lenger, men stabler skranglete kasser og står på tå for å prøve se hva som skjer ute i livet. I det virkelige livet. For du tar meg vekk fra alt. Hele tiden holder du fast, med lange spisse fingre. Du borer de i meg, det gjør vondt. Kan du slippe? Hver gang jeg tror du slipper, er i ferd med å la meg gå, tar du meg igjen. Håner meg, kveler meg og holder meg fast til bunnen. Kaster meg inn i tornekratt og vegger jeg ikke ser. Så lett tar du tryggheten min. Håpet mitt. Motet mitt. Så lett gjør du det vanskelig å være trygg. Gjør det vanskeligere å tørre, vanskeligere å tro på at det finnes en vei ut. En vei ut av denne store lille labyrinten du har bygget rundt meg. Hvor veggene lever og flytter på seg. Hvor bunnen stadig viser nye dimensjoner, og det er så lite krefter til å klatre opp igjen.

Du gjør at jeg kryper for deg, vokter meg for neste slag. Jeg lister meg rundt deg, prøver ta hensyn selvom jeg ikke vil. Gi deg akkurat hva du vil ha, selvom det ikke kan gis bort. Jeg gir deg på en måte livet mitt. Lar deg ta muligheter og opplevelser. Du tar friheten. Jeg stiller meg alltid bakerst i køen, og er takknemlig for det jeg får. Jeg gir deg all den smerten du vil ha. Jeg gir deg ensomhet, stillhet, ro, sakte. Jeg lar deg ta venner, fester, jobb. Lar deg ta trening, dansen, energien, og viser deg takknemlighet for de gode stundene med gjengen min. De dagene jeg slipper litt ut. De timene jeg får være tilskuer, leke deltaker i den virkelige verden. Tiden jeg får til å sy. Til å være mamma, kjæreste, en del av familien. En venn.

Men du kan ikke få hele meg! Jeg kommer aldri til å bli deg. Du kan aldri få smilet mitt. Evnen til å le, selv når du fanger, rister, og holder meg nede. Selv når jeg gråter, har lyst til å hyle og skrike, så vil jeg klare å le, smile. Finne de små tingene å smile for, som jeg er sikker på irriterer deg. Jeg vil aldri la deg henvise meg til mørket. Jeg smiler gjennom tårer, finner latter etter gråt, for smilet kan du aldri ta…

20130120-113437.jpg
Jeg vet at du er her. Du gjemmer deg i hele meg, med ditt lunefulle vesen. Jeg skulle ønske jeg kunne kastet deg ut nå, nå med en gang. Være trygg på at alle de neste stegene jeg tar er mot utgangen av labyrinten. Men jeg kan ikke. Du er der. Her. I meg.
Jeg prøver å forstå deg, men du gjør det så vanskelig. Du flytter grensene mine og gjør labyrinten uendelig. Jeg prøver å ignorere deg, du hyler. Jeg overser deg, du bråker.
Jeg er redd for at jeg må bli venn med deg, for å få deg til å gå. Men du gjør det så vanskelig… Jeg vet ikke hvordan, om jeg klarer. Jeg vil ikke være venn med deg! Jeg vil ikke følge dine regler. Det er vanskelig nok å vite at du er her. Jeg har prøvd å skjule deg for andre, og det har gjort meg så sliten. Jeg er så lei av at du er her, lei av deg! Jeg vil ikke være venn med deg, men vet jeg kanskje må. Jeg kommer aldri til å bli deg. Jeg kommer aldri til å like deg.

Så herfra nå og videre. Jeg har tatt hånden din, og jeg har leid deg ut i lyset. (Kanskje du sprekker som et troll)