Jeg liker!

Jeg liker! Eller Me likes, eller tipp topp tommel opp! Velg fritt det som passer best.

Jeg liker sommer. Jeg liker veldig mye at jeg har vært på ferie sammen med gjengen min. Jeg har samlet på opplevelser og øyeblikk og minner, slik at hjertet mitt er helt fullt. Jeg er stolt av at jeg turte, og jeg er stolt av alt jeg har gjort og klart. Tenk, jeg var i Legoland. Tenk, jeg var på shopping, og jeg så havet i vindkastene, og jeg var i København. Tenk, jeg var i København! Det er svært vanskelig å ikke la seg rive med og bli lykkelig i hele meg! Jeg smiler.

Deilige København

Jeg liker å samle på gode minner. Jeg liker at jeg husker alle de bra tingene jeg gjorde. Jeg liker at jeg husker den ene gangen jeg badet i bassenget og tok «bomba» til vill jubel fra ungene. Jeg husker ikke alle gangene jeg ikke badet. Jeg er glad jeg husker at jeg var i Legoland, og at følelsen av å være der i bråket og i kaoset og alle timene i seng etterpå, det er glemt. Jeg husker å ha fireåringen på fanget i rullestolen mens han spiste is. Jeg husker ikke at jeg ikke gikk. Jeg husker å få fireåring som ble til femåring krypende opp i senga vår på bursdagen sin, spent på dagens første gave. Jeg husker ikke at jeg ikke bakte kake.  Jeg husker kvelden jeg sjokkerte alle med ekstreme ferdigheter i «kubbspill», jeg husker ikke alle kveldene i sengen alene. Jeg husker alt jeg klarte! Alt jeg var med på! Det betyr så veldig lite at jeg satt i rullestolen da jeg klarte det!

Himmel og hav

Nå har jeg kommet hjem igjen, og jeg forsøker å samle meg litt, lande etter alle opplevelsene. Jeg har ro rundt meg, for gjengen min dro videre til ferie på hytta. Det er selvsagt trist at vi ikke kunne gjøre enda mer sammen denne siste ferieuken til min kjære, men det var litt lettere å bli hjemme denne gangen, enn alle de andre gangene jeg har stått alene igjen på parkeringsplassen.  Denne roen; jeg trengte den.

Det er lett å kjenne på følelsen av at jeg fortsatt skal klare like mye. Jeg legger planer for dagene mine, og det er både på godt og på vondt. Dagene mine er uforutsigbare, og ja, jeg blir skuffet og lei meg når jeg ikke får til det jeg vil. MEN, det er ikke rettferdig mot meg selv å forlange at jeg skal klare like mye her hjemme. Der fikk vi hjelp hver eneste dag, og ungene hadde noen å være sammen med hele tiden. Bestemor og bestefar som tok ansvar de gangene jeg måtte avbryte litt før. De andre i huset lagde mat hver eneste dag, og jeg kunne bare tenke på meg selv, uten et snev av dårlig samvittighet. (Jeg vet at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet her hjemme også, det har jeg jo skrevet om før. Ja jeg er min egen bestevenn og alt det der, men dere veit hvordan det er, sant?)

-Også brukte jeg rullestol… Hver dag brukte jeg den. Nå ser jeg på den her hjemme, og den passer liksom ikke inn. Her hjemme. Her føles det veldig rart og vanskelig å sette seg i den. Det er jo litt dumt, ikke sant? Jeg har jo lært noe disse ukene. Jeg har lært at jeg kan klare å se litt av livet som er der ute. Jeg har lært at jeg kan være litt nærmere det som skjer, og noen ganger til og med midt i det. Jeg kan delta. Ikke som før, men som nå.

Med litt hjelp.

Med HJELP.

Jeg liker sommeren.

Jeg liker at jeg i går var med en venninne på et svaberg, og vi så på sjøen og på himmelen, og snakket om livet og døden og alt det der i mellom. Jeg liker sjøen.

Jeg liker her jeg er nå. Jeg liker ikke alt her, men det husker jeg ikke. Jeg liker at jeg vet. Når jeg vet, så er veien til å få til litt kortere. Jeg liker litt kortere veier. Bare gi meg litt tid.

Jeg liker nå.

Ta vare på øyeblikkene!

Takk for en fantastisk ferie, og takk for all hjelp.

Takk til alle dere som hjelper!

Sommer og en krakk fra NAV

Det er sommer! Det er endelig sommerferie og skolefri. Jeg leser det på PC min, og jeg lurer på om CAPS LOCK har hengt seg fast i tastaturet til folk flest, eller om det er sånn det ser ut når man er glad og lykkelig for SOMMERFERIIIIIEEEEE. Smilefjes med utallige dobbelthaker og mengder med utropstegn. Også smiler jeg litt, for det er godt å se at det settes pris på å kunne ha ferie. Ferie er i grunnen et fint konsept tenker jeg, også sukker jeg litt…

Ferie er det vanskeligste av alt, og sommerferien litt mer vanskelig enn alle de andre. Det er sårt og jeg kjenner at mammahjertet blir tungt inni seg. Det er så veldig mange opplevelser jeg gjerne skulle delt med mine kjære. Aller helst på helt andre premisser enn de jeg har nå. Mitt tempo er så mye saktere enn alle andres. Jeg passer liksom bare med meg selv. All denne roen i ingenting, den trenger jeg så sårt. Her kan jeg klare å lure meg selv til å kjenne at jeg fremdeles finnes helt på virkelig.

Jeg kjenner litt på sommersorgen. Kanskje er det sommer melankoli? Det høres litt vakrere ut i det minste. Jeg trekkes lengre og lengre vekk fra utgangen, og jeg får meg selv midt i fleisen. Denne uken fikk jeg levert første symbolet på min neste etappe i labyrinten. En dusjkrakk i fra NAV. Det ligger uendelig mange rare følelser i en dusjkrakk i fra NAV. Samme dag kom også brevet om; Innvilget søknad om hjelpemidler. Denne dusjkrakken, som ennå ikke har fått sluppet inn på badet, kommer nemlig ikke alene. Det kommer også en arbeidsstol til kjøkkenet, og (som bare et helt ubemerket ord i en bisetning eller parantes) -en rullestol. Det er så ubehagelig sårt å skrive om dette, og jeg vet ikke engang hvordan jeg skal klare. Dette er ikke mine spilleregler. Jeg føler jeg har tapt, selv om jeg har innsett at mine spilleregler ikke har fungert. Jeg vet at dette skal hjelpe meg, selv om jeg ikke vil innrømme at jeg trenger hjelp. Disse tingene som flytter inn i livet mitt, på midlertidig basis, kan gjøre at jeg kan klare å være med på mer. Jeg kan få være med på noen av opplevelsene sammen med mine. Allikevel føles det feil, og rart og ekkelt og klamt, og jeg blir i grunnen litt kvalm. Jeg føler så mye av meg allerede er borte, og tenk om resten av meg forsvinner med dette? Tenk om jeg aldri blir kvitt de igjen?

Sist sommer stod jeg alene igjen på parkeringsplassen da resten av gjengen min reiste på ferie. Jeg gråt. Det samme gjorde åtteåringen i bilen. Vi ble enige om at dette ikke skulle skje igjen. I sommer skal jeg være med på ferie, og det er viktig for oss, og for meg, at vi får det til på et vis. Men, jeg er spent. Jeg er ikke trygg på at det skal gå bra, selv om jeg håper. Jeg har ikke råd til å la vær og prøve. Jeg vet det er opp til meg å holde igjen mine egne forventninger, fordi jeg ønsker jo å få til. Jeg vil på ferie for å være med, ikke bare være tilstede, slik at andre vet at jeg er der fordi de kan se at jeg er. Jeg vil gjerne spille fotball på plenen, bade på stranden, være med til legoland og sommerland og dyrehager, og på shopping. Jeg vil gjerne sitte oppe sammen de voksne med vin og spill og masse latter, etter at barna har sovnet. Jeg vil veldig gjerne. Jeg vet også godt at det ikke er mitt tempo. Mitt tempo er her i roen, med timer og stunder helt alene. Akkurat som nå…

Mitt tempo er et annet enn alle andres, og jeg passer best med meg selv. I ferien skal vi bo 10 stykker under samme tak, og jeg må innrømme at jeg ser en del utfordringer med det. Men, noen ganger kan de andre kanskje ha godt av å passe litt inn i mitt tempo. Tenk om jeg kan få se solnedgangen fra stranden. Tenk om vi kan ta med grill og pledd og lys, og bare være. Bare være sammen, i en ro helt i ingenting. Bare oss.

Kanskje blir denne sommeren til en historie om oss og meg og en rullestol.
Kanskje blir denne sommeren full av fine øyeblikk.
Kanskje får jeg endelig være der noen av minnene lages.

Det er fremdeles de små øyeblikkene som teller. I sommer ønsker jeg meg mange.

Påskefri og jugekors

Søndag var jeg på påsketur. Den var bare ti meter lang, og varte nok ikke så mye mer enn en time. Jeg var støtteapparat for fireåringen som skulle gå på ski. Selvsagt var det voldsomme frustrasjoner og startproblemer over at den snødekte gressplenen utenfor huset ikke hadde oppkjørte løyper, slik som på fjellet. Kun litt ekte mammalist kunne hjelpe på motivasjonen. Eller det vil si, egentlig var det kvikk lunch som utgjorde forskjellen. Men med litt sjokolade i kroppen, og snørr og tårer tørket, fikk jeg endelig se hvor flink han har blitt. Altså virkelig helt objektivt sett, skikkelig flink. Selv uten spor var han flink. Både med fraspark og til å gli på skiene. Til og med reise seg opp etter ett og annet fall klarte han stort sett helt selv, nesten helt fritt for sutring. Mammahjertet holdt jo nesten på å sprekke av stolthet. Klart slikt fortjener kvikk lunch etter hver runde han kastet seg over målstreken. Det var fint.

Det var fint. Virkelig fint. Det klarer allikevel ikke fylle den tomheten som jeg har i hjertet mitt. Jeg vet ikke engang om han kommer til å huske den dagen slik som jeg gjør, fordi for han så vil påsken være skitur i skikkelige løyper på fjellet. Barneskirenn med startnummer og premie. Påskehare og påskeeggjakt på hytta. Vil jeg noen gang være med i minnene hans som noe annet enn mamma som alltid var igjen hjemme?

Jeg heier på hverdag. Jeg får ferietid og påskelykke så langt opp i halsen at jeg står i fare for å bli kvalt. I datamaskinen min, så spres det nå bilder med milevis av langrennsløyper og knallblå himmel. Det er appelsiner i solveggen, PÅSKEFERIE og hytteturer med familie og venner. Stolheiser og slalombakker. Det er ølbokser, glass med rødt og hvitt og til og med rosa. Påskeegg som er fylt til randen. Og jeg unner dere det! Hver og en av dere, så unner jeg dere det, også håper jeg dere nyter det. Hvert minste lille sekund i det livet der ute. Hvert stavtak, hver gang røyken fra bålet alltid følger etter deg der du står. Hver gang allerede kalde fingre skal skrelle en appelsin. Hver gang treåringen din må på do rett etter du har tatt på alle klærne, og hver gang dine håpefulle legger seg hylende ned midt i løypa fordi skiene ikke vil gå fremover men bakover. Nyt hver gang du betaler for en overpriset vaffel i den overfylte varmestua. Hver gang du får kork i vinflaska fordi hytteopptrekkeren er så dårlig. Hver gang dere aldri blir enige om reglene i kortspillet. Nyt dine bakglatte ski og solbrente nese. Nyt hvert eneste sekund du er sammen de du er glad i.

Det gjør vondt i hjertet, så vanvittig vondt å ikke få være der minnene lages. Så vondt å vite at dette er akkurat sånn det må være nå. Noen dager, det er bare noen dager alene i denne ferien også. Plutselig er de her igjen, sammen med meg. Jeg skal være god mot meg selv, bruke dagene godt, slik at når de kommer hjem igjen, så kanskje jeg kan klare å få en påsketur til.

Frem til da, så holder jeg jugekors på begge henda, og tenker at jeg har i grunnen aldri likt påskefjellet. Har egentlig aldri skjønt det å reise til vinteren når jeg venter på vår. Her er det jo sol, og jeg kan se bar asfalt, hvis jeg klarer å gå ut. Nei, jeg har nok i grunnen aldri likt påskefjellet…

God Påske!

Alene sammen

«Her er ulltøyet. Jeg legger det i baggen. Har du husket solkrem og solbriller?»
Fireåringen har allerede solbrillene på. Snurrer rundt og rundt på gulvet og teller baklengs fra tjue, gang på gang. «Når skal vi dra? Pappa, nå må vi dra snart!» Lykken er stor hos fireåringen. Jeg suger til meg alle forventningene, ser på gleden i ansiktet hans. Han kan nesten ikke vente på å komme seg til vinterfjellet. Han skal stå på ski, og spille spill på hytta. Bindestrek i yatzy er minst like bra som alt annet. Jeg klemmer og kysser litt ekstra. Åtteåringen er allerede på hytta og venter. Hun har allerede fortalt opprømt om at hun var den første jenta som har hoppet fra taket altså… De kommer til å få en fin helg! Jeg drar setebeltet over setet, mens fireåringen bare skal smake på den ene kjekspakka. Kysser en siste gang, og han har akkurat tid til å si hadet mamma. Jeg ser bilen kjører avgårde, og jeg går inn, låser døren. Stille. Tårer. Alene. Alene i ferien igjen…

Smeltende snø på vinduet

Det høres deilig ut, gjør det ikke? Tid helt for seg selv, gjøre ingenting. Kunne krype opp i sofaen, og nyte stillheten om du vil. Dra på shopping i fred, invitere venner til middag og vin. I hverdagen med jobb, trening, barnas fritidsaktivteter, lekser og den «selvforskyldte» tidsklemma, er det noen ganger den ultimate drømmen. Nå, er det det ultimate tegnet på at jeg ikke egentlig er helt med. Jeg er alene som syk, samme hvor mye vi står sammen. Det som allikevel stikker mest; Dette er akkurat det jeg trenger.

Det er noe ensomt i det å være syk. Selv sammen med andre kan jeg kjenne meg alene. Noen ganger er det skallet mitt som er tilstede med de andre, og jeg selv klarer ikke henge med. Jeg observerer hva de andre gjør, men får det egentlig ikke helt med meg. Her hjemme, når labyrinten holder meg fast, så er jeg alene selv om hele gjengen min er her sammen meg. Når lyder og bevegelse gjør vondt, og sengen er eneste løsning. Lyset slukkes, dyna fanger, døren lukkes. Jeg hører familielivet som går sin vanlige gang der nede. Da er jeg alene selv når vi er sammen.

Redningen for mange som er syke eller ensomme er sosiale medier. Det har vært redningen for meg, særlig denne vinteren hvor jeg stort sett har levd innenfor de samme veggene hele tiden. De turene jeg har ut, er stort sett for det nødvendigste, og i hverdagen er tiden jeg har med familien min, med barna, den absolutte første prioritet. Det er lite plass til sosial aktivitet i tillegg til det. Men, på nett kan jeg delta på mine premisser. Jeg har fått venner, ja virkelig venner, som jeg aldri har truffet. Det kan kanskje virke naivt å tro at det er ekte, for de som står utenfor i det virkelige livet og ser, men jeg har funnet mennesker og opplevd et samhold som har betydd veldig mye for meg. Jeg gleder meg til vi en dag treffes på ekte.
De sosiale mediene bringer med seg en annen side også. Det er dager jeg kjenner det sårt og vondt og skrolle meg nedover på facebook. Det blir så tydelig at livet der ute fortsetter, det fortsetter helt ubemerket av at jeg ikke lenger er der ute i det. Jeg ser bilder av venner som er sammen, ser navn som tagges på kafe, alle de deilige treningsøktene. Alle de stedene hvor jeg også skulle ha vært med, nysminket og festklar, på kjøkkenet klar for venneinnrykk med middag og vin og drinker eller med ungene i akebakken, eller i svett treningstøy. Hvis bare alt hadde vært annerledes…

Et perspektiv jeg ikke engang har tenkt på tidligere, er hele dette nye nettverket mitt av venner, som tydelig viser sin støtte og omsorg over nett, er mennesker mine venner i livet der ute ikke vet hvem er. På samme måte som jeg kan føle det ekskluderende å se livet der ute gå sin gang, kan det sosiale livet på nett, som for meg er så inkluderende, føles «truende» og ekskluderende for de andre der ute.

Det er ikke til å feie under teppet, at det stadig blir lengre mellom invitasjonene, naturlig nok. Det er en kombinasjon av nesten alltid svaret nei fra min side, men jeg mistenker også en frykt for å forstyrre. Det er lett å tenke at det er nok best for meg som er syk, at jeg får si i fra når jeg er klar og har overskudd til å finne på noe. I mens så vokser den terskelen seg høyere og høyere. Den terskelen for å spørre om noen vil være sammen med meg de gangene jeg føler meg alene eller har overskudd. Livet der ute det fortsetter som vanlig, det ser jeg jo, og veien til å føle seg glemt er veldig kort.
Det er flere grunner til at denne terskelen blir høy. Jeg har på en måte ingenting å bidra med lenger. Jeg kan ikke planlegge en venninnekveld flere uker i forveien, og forventer ikke at alle skal kunne slippe alt de har i hendene de gangene jeg plutselig skulle orke. Alt må nå skje på mine premisser. Jeg kan ikke bli med på kino, eller møtes i Oslo for en lunch. De må helst komme hit til meg. Ikke under omstendigheter som før, med middag og sene kvelder. De må kanskje tåle at jeg må kaste de ut etter kort tid, fordi jeg ikke klarer allikevel. Jeg må kanskje legge meg ned selv om de er her, ja gud forby om jeg må det. Tilslutt blir det så mange «tenk om» og «kanskjer» at det er jeg som lager den avstanden fra meg til de andre mye større enn den trenger å være. Jeg vet jo at jeg har gode venner som setter pris på den lille tiden de får med meg, langt her inne et sted så vet jeg det. Det er bare så vanskelig å huske på selv. Det er så lett å glemme, for dette med alenehet og ensomhet, det er så forferdelig vanskelig å snakke om.

Jeg våknet en morgen denne helgen alene, og kjente ikke igjen meg selv. Jeg hadde snakket med en på nett kvelden før om nettopp dette temaet, og fikk spørsmålet; er det angsten for ikke orke, eller det at du ikke orker selv som gjør det vanskelig? Og det er nok en blanding, men mye av det vanskelige i det for min del er at jeg ikke kan planlegge. Jeg måtte virkelig gå i meg selv, og stille meg spørsmålet; hva er det verste som kan skje? Jeg kan jo bli avvist, og finne ut at alle vrangforestillingene jeg lager om meg selv er sanne. Kanskje er jeg virkelig glemt. Naturlig nok valgte jeg sosiale medier som min arena for invitasjon, i all den sårbarhet det egentlig er. Dette er hva jeg skrev:

Er det noen av dere som vil joggebukse-henge med meg i den andre sofaen min i kveld, eller i morgen kveld? Vi trenger ikke si stort, og sovner du på sofaen er det helt greit, det er mulig jeg gjør det samme:) I tillegg til mitt selskap, kan jeg også friste med sjokolade, kaffe, te. Jeg har også vin for de som måtte ønske. Jeg vet hvor vanskelig det er å motstå dette fantastiske tilbud, så det er første mann til mølla, og jeg har kun plass for to-tre av dere. :0) (det er idol-plikt/hgvm-plikt, tanketom underholdning, forbud mot politiske diskusjoner og dype filosofiske samtaleemner som vertinnen vil falle ut av)

Og jeg fikk besøk. Jeg hadde en utrolig hyggelig kveld i går, sammen med min venninne. Hun hadde med take away mat fra restauranten som vet hva de skal lage til meg bare vi sier nummer 41. Vi pratet, og vi så på hver gang vi møtes. Jeg i joggebukse, halvt liggende i sofaen. Jeg trengte ikke si at nå må du nesten gå fordi nå orker jeg ikke mer, men jeg vet at det hadde vært greit det også. Jeg har nettvenner som gjerne vil være med meg, bare vi hadde bodd nærmere. Jeg har også venner fra verden utenfor labyrinten, som setter pris på hver lille mulighet vi får. Ja, jeg ble sliten av besøk, men det ga påfyll et sted i hjertet som jeg kan leve lenge på. Veldig lenge på.

Alene er et tema som er vondt, sårt og vanskelig å snakke om. Det ties ofte, og ligger et tabu å tynger over det hele. Det er en diger enorm elefant i rommet som ingen vil snakke om. Det bør snakkes om, fordi det løser så mye. Akkurat nå skal ikke jeg snakke så mye mer om det, fordi jeg har allerede fått klemmer og kyss av en lykkelig gjeng som har kommet hjem fra skiturer og fjelluft. Huset mitt er ikke lenger stille.

Jeg er ikke alene. Jeg er sammen med dere gjennom nettet. Jeg har fått nye venner som jeg aldri ville blitt kjent med hadde det ikke vært for situasjonen jeg er i. Jeg har venner som er nær selv når vi ikke er sammen, som er nær når vi er sammen. Når vi er sammen er det som om vi aldri har vært fra hverandre. Jeg har gjengen min her med meg, jeg er ikke lenger alene. Jeg er takknemlig for hver og en av dere.