Litt nærmere meg selv

I morgen er det ett år siden min søknad om BPA ble registrert hos Ski kommune. Jeg har skrevet mye om hele den prosessen tidligere, se lenker nederst. Jeg står fremdeles uten et passende tilbud om hjelp, og saken fremdeles er uavklart. Dette til tross for at jeg i juli fikk medhold i klage fra fylkesmannen.

Denne sommeren var så fin. Det kan ha vært varmen og sola, eller at en av disse naturlige svingningene var på en opptur akkurat da. Jeg hadde noen av disse dagene hvor jeg kunne kjenne igjen meg selv. Det er en veldig god følelse å kjenne igjen seg selv. Jeg hadde saltvann i håret to ganger denne sommeren. Da vi kom hjem fra en liten ferietur, pakket jeg ut av bagger og satt på klesvasken, ja faktisk tok alt ferieskittentøyet helt selv. Da så mannen min og jeg på hverandre, vi smilte og sa til hverandre, er det sånn her det er å være to?

Men det er nå slik med bølger, at de er ikke på topp særlig lenge. Labyrinten min satt opp glassvegger, jeg kom dit men ikke lenger. Og der stod jeg, og så verden fortsette uten meg, og jeg lurte på om noen i det hele tatt hadde lagt merke til at jeg hadde vært der. Jeg kjente ensomheten og tomheten, og avstanden til alt der ute vokse. Men så kom endelig brevet i posten fra fylkesmannen som gjorde at jeg trodde på denne høsten. Jeg trodde på denne høsten…

IMG_5240

Håp, på en måte

Det er vondt å miste seg selv. Denne lille spe følelsen av å få være i nærheten av den jeg egentlig er. Den som jeg vet at finnes her inne et sted, men som holdes fanget i en kropp som ikke orker. Veggene i labyrinten blir tettere og høyere, og jeg kan ikke lenger se ut. Jeg gjør valg mellom det jeg ikke skal behøve velge mellom. Jeg må prioritere hvert minste lille skritt. Jeg ønsker meg så veldig å kunne velge fritt.

Jeg ønsker meg nesten mer enn alt å kunne velge uten å måtte velge. Velge flere ting på samme dag. Jeg ønsker å være en del av noe der ute. Jeg vil kunne velge å lage middag, og til og med handle til den middagen og jeg vil velge når. Og tenk om jeg også kunne klare å spise middag sammen med gjengen min, selv etter alt det. Jeg ønsker meg å dusje når jeg selv ønsker, og gjerne samme dag som jeg skal noe, fordi jeg liker å se fin ut. Jeg ønsker meg å være frisk nok. Jeg ønsker å være litt nærmere meg selv, for nå er avstanden så stor. I det brevet, som gjorde at jeg trodde på denne høsten, lå en nøkkel til en dør med håp.

Det er en vanskelig prossess å innse og innrømme og akseptere at jeg trenger hjelp. Vi trenger hjelp. Hadde vi bare trengt hjelp til å vaske huset, så hadde det vært greit, men det er så mye mer omfattende enn det. Det handler jo ikke om at jeg skal få hjelp så jeg kan få være syk i fred, men det handler om verdighet. En mulighet til å velge selv. Bestemme selv. Min mulighet til å komme litt nærmere meg selv. Til å være frisk nok.

Processed with Rookie

Høst

Det er en absurd følelse å finne livet sitt målt som et tall. Det som er verdighet for meg, måles i verdier i kroner for dem. Selvom jeg har dette brevet med håp, så er det noen andre som har nøkkelen. Det gjør vondt å tenke på at på et kontor, ikke mer enn 400 meter fra her jeg ligger, så sitter det to stykker og de klarer ikke helt å bestemme seg om jeg er verdt det. Jeg vil ikke ha denne offerrollen de gir meg, hvor jeg må kjempe og mase, krangle og gråte. Denne ekle følelsen de gir av at jeg er uten verdi. Jeg vil være verdt noe selv om jeg er syk. Jeg er er menneske, ikke et tall på ett papir.

For hva gjør jeg når jeg ikke har krefter til å kjempe mot disse to på et kontor? Jeg har ikke orket å kjempe denne høsten. I dette brevet med håp, står det at fylkesmannen ikke ønsker å legge føringer for hvor mye eller hvordan, men sier klart hva jeg har krav på, og at kommunen skal finne ut dette sammen med meg. Men kommunen vil ikke finne ut av dette sammen med meg, de har ikke engang kontaktet meg, men venter på en føring fra fyllesmannen fordi de ikke vil fatte et nytt vedtak. Hva gjør jeg da? Da ligger jeg her og venter, og kjenner jeg forsvinner lenger og lenger vekk fra meg selv. Venter på at dette kvelertaket de holder på meg skal forsvinne.
Jeg vil bare komme litt nærmere meg selv.

 

Vil du lese mer om denne prosessen, så kan du lese:

Rammer meg selv

Hva er min verdi?

Vennligst vent

Av allmenn interesse

Advertisements

Tap og vinn med samme sinn

Særlig! Jeg kunne like gjerne sagt «saklig», for dette innlegget kommer til å inneholde en del om min trass. Tap og vinn med samme sinn, du liksom…

I det siste innlegget om samvittighet, så skrev jeg om det å bli min egen bestevenn. Det handler nok ikke bare om hvordan jeg skal snakke til meg selv, men også om hva jeg gjør for meg selv. Jeg kan nemlig kunsten å krangle med meg selv. Det er frisk mot syk som krangler høyest. Jeg ønsker å se på meg selv som så frisk som mulig. Jeg er ikke 100% syk, det finnes litt friskt her også. Jeg prøver å stå opp hver dag med blanke ark, uten å dra med for mange av gårsdagens opp eller nedturer. Det er veldig mye lettere å legge igjen nedturene enn oppturene. Den siste tiden derimot har ikke hatt så mange oppturer. Syk har stått og hylt etter oppmerksomheten, nesten samme hva jeg har gjort. Jeg blir stadig overrasket over hvor lite jeg tåler. Jeg tenker at det er et veldig fornuftig syn på et liv med sykdom. Rette fokus vekk fra det som er vondt og som ikke fungerer, og forsøke å gjøre så vanlige ting som mulig, innenfor de rammene som er. Det er allikevel et problem, fordi med utgangspunkt som friskest mulig, når kroppen egentlig er veldig langt fra akkurat det, så mister jeg seierene. Alle disse små tingene som jeg klarer og gjør, de forsvinner i frustrasjonen over tapet, fordi jeg tar de som en selvfølge. Det skulle bare mangle, liksom. Jeg vil helst hoppe over det steget med være glad for det lille, og rett til glad for endelig klare enda mer. Dette selv om jeg er redusert i alt jeg gjør, og ikke lengre klarer gjøre noe som 100% meg selv. Men, jeg gjør allikevel. Bare det fortjener egentlig applaus. Jeg kunne blitt redd. Jeg kunne latt vær å prøve, fordi av erfaring så vet jeg som oftest hva som følger etterpå. Men det vil jeg ikke. Jeg vil ikke la syk bestemme alt, og plutselig en dag så går det jo.
20130402-095456.jpg
Syk bestemmer veldig mye. Jeg synes jeg følger så mange regler allerede. Jeg lever på en streng diett, for å unngå de tøffeste nedturene, jeg har gitt slipp på trening, på jobb, venner ser jeg en sjelden gang. Jeg er begrenset til dette jeg er nå, og ofrer alle de krefter jeg har i et forsøk på å være tilstede for gjengen min. Selv ikke det går alltid. Her starter trassen. Jeg har nektet å legge inn hvile økter, altså rene meditative hvileøkter uten lyd og lys og alt det der, fordi jeg synes det er så unødvendig. Jeg blir prinsesse Vil-Ikke, og bare prøv å ta fra meg kronen min! For herlighet, jeg gjør jo så lite, skal jeg hvile i tillegg til det lave tempoet jeg allerede holder, så kjenner jeg at det vrenger seg inni meg. Hele meg stritter i mot faktisk. Jeg har akseptert at jeg er syk, og tilpasset meg mye, men jeg vil ikke akseptere alle rammene. Jeg har laget meg et lite forvridd bilde over at det er det eneste jeg har kontroll over fortsatt; jeg legger meg i hvert fall ikke ned før jeg må. Da er det gjerne alt for sent. Det blir det samme forvrengte kontrollbehovet som en med spiseforstyrrelse har iforhold til sin mat. Jeg har klamret meg fast til at dette får ikke syk lov til å vinne. Det føles som et tap å legge meg på lading før jeg egentlig trenger det, selv om jeg vet at det er å vinne. Som fysioterapeut så vet jeg jo at det er nettopp det jeg bør gjøre. Jeg hadde revet meg i håret om jeg hadde hatt meg selv som pasient. Makan til sta og trassig dame.

Heldigvis har jeg såpass med selvinnsikt, pluss en som står på utsiden og dytter meg litt. Som tør å riste meg, til og med når jeg er Prinsesse Vil-Ikke. Jeg innser jo selv, at dette ikke har vært noen suksess oppskrift. Jeg trenger å gjøre noen forandringer. Det må hjelpe, det kan ikke fortsette som nå.

Den store hvilepause konkurransen 2013

Da jeg er så trassig som jeg er, fant jeg ut at jeg må gjøre noe ut av denne «fordømte» hvilinga. Jeg må gjøre det til en konkurranse! Jeg startet i dag. Hviling til tre faste tider, a minimum 30 min hver gang. Høyere aktivitetsnivå som tur ut eller besøk eller symaskin, krever lenger hvile. Hvile er da en form for meditasjon, uten noen andre forstyrrelser. Hver 14 dag, hvor jeg har klart å følge opplegget mitt, så skal det gjøres en forandring her hjemme. Som relativt husbunden meste parten av året, så blir jeg bittelittegranne gal av å se i den samme veggen, flekkene i taket, hakket i gulvet. Ja jeg kunne i grunnen fortsatt og fortsatt. (Målet er nytt kjøkken helt uten at noen andre her hjemme, les min kjære, merker det.) Venner og kjente, det er bare å mobilisere dugnadsånden. Første belønning om 14 dager er male en vegg i stua!

Dette høres kanskje litt rart ut, fordi den indre motivasjonen burde være sterk nok. Jeg burde ikke ha behov for en ytre motivasjon for å få til dette. Den indre motivasjonen mot målet frisk(ere) er sterk. Det er den som får meg opp av sengen stort sett hver eneste dag, samme hvor mørk og tung dagen før har vært. Det er den indre motivasjonen som er den som gjør at jeg holder ut, og reiser meg etter hvert eneste fall. Det er selve drivkraften. Men dette, denne hvilingen, det føles som et tap å godta. Det føles som å tape selv om jeg kanskje vinner. Da gjelder det å gjøre premien synlig og håndfast. Belønning er et helt greit virkemiddel. Den erstatter ikke den indre motivasjonen, men det kommer som et tillegg. Det tenker jeg er lurt. I hvert fall akkurat nå. Heldigvis har jeg barn i trassalder. Heldige meg kan bruke samme knep på meg som på fireåringen.

Tap og vinn med samme sinn? Saklig! Men, om tap kan bli vinn derimot…

 

Klarer du å velge det som er rett for deg, selv når du ikke vil? Det handler om å være sin egen bestevenn.

Gi slipp, kjære!

Jeg er ikke så god på avskjeder. Hverken de lette eller de tunge. Holder det med et ha det? Sees senere? Snakkes? Skal man klemme, i så fall hvilken side klemmes det på? Som sagt, ikke så god på avskjeder. Men denne, den som jeg skal ta nå, den er tung. Det er en slik avskjed med tårer. Med urettferdighet, men også med et lite håp. Som Ole Brum sier;

«Jeg er heldig som har noe som det gjør så vondt å ta farvel med!»

Jeg har lenge visst at dette er riktig. Jeg startet denne prosessen allerede for 7 måneder siden. Kanskje var jeg mer klar da enn jeg er nå, for når jeg leser de ordene; Jeg sier herved opp min stilling… så knyter det seg inni meg. Dette er feil! Dette er urettferdig! Dette er det ikke jeg som har valgt. Det er tvunget frem av det som har tatt plass i kroppen min, som ikke vil forsvinne. Dessverre så vet jeg det er riktig. Selv om det gjør vondt, så er det helt riktig. Jeg skal gi slipp, og det er ikke jeg som forsvinner. Det er bare en epoke som er over. Det vil komme nye muligheter, også for meg.

Jeg er heldig som har fått lov til å ha en jobb, som aldri har føltes som en jobb. En jobb som har gitt meg så mye glede og energi. Jeg har fått lov til å være et sted, som har underbygget min identitet, og styrket de sidene ved meg som jeg anser som meg. Jeg har fått jobbe med mennesker som har inspirert meg, og som jeg har fått lov til å inspirere. Jeg har fått vokse med utfordringer, jeg har fått lov til å feile, og til å prestere. Sammen har vi stått av stormer, og reist oss fra brannruiner, så bokstavelig som det kan få blitt. Jeg er stolt og takknemlig.

Dette skal jeg altså slippe. Tiden er inne, men jeg tviholder. Det er så vanskelig. Det føles som om jeg gir slipp på meg selv, og med et «poff» så blir jeg vekk. Det har vært ankeret mitt. Jeg har laget meg et kunstig lite bilde om at jeg fremdeles er en del av noe, selv om det er lenge siden det har føltes som mitt. Jeg har hatt mitt lille kontor stående der, som har vært et rom for skoene mine. -Når skoene mine er der, så er jeg litt der også. Lenge føltes det som en belastning, å vite at jeg tok opp en plass som noen andre burde ha. En følelse av å være i veien ved å ikke være tilstede. Etter hvert så har det blitt mitt lille halmstrå. Mitt lille strå med minnet om meg som frisk. Når jeg slipper nå, så vet jeg at det ikke lenger er en vei tilbake. Nå starter jeg på nytt…

Making a fresh start -Amanda Cass

Making a fresh start -Amanda Cass

Jeg gir ikke slipp på hverken meg selv eller håpet om å bli frisk.  Jeg gir slipp på følelsen av og hele tiden sammenlikne meg selv med hva jeg har vært. Det har vært vanskelig å skulle komme tilbake til et sted, hvor jeg har vært den som har stått på høytallerene og heiet, og jeg nå er den som har problemer med å komme meg opp trappen til sal 2. Det er ikke sikkert det har vært så vanskelig for andre, men for meg så har det vært tungt. Stadig møte andres minne om meg, og svare på spørsmål om jeg ikke vil være med på time? Kom igjen å bli med a! Har du bare avspenning nå? Når skal du inn i salen igjen? Der står jeg og tvinger frem et smil, svarer så godt jeg kan, og egentlig er usikker på om jeg klarer å gå hjem selv. Jeg vet at det er veldig lenge til jeg vil kunne klare å se på meg selv som frisk der hvor jeg alltid har vært sterk. Der hvor jeg har vært mitt beste. Jeg vet også at veien til å finne noe som jeg kan gjøre, hvor jeg kan se på meg selv som frisk nok til å klare, den er kortere. Og det er det det handler om nå;
Bli frisk nok for livet.

Jeg skulle ønske at når jeg nå gir slipp, så var det for å skifte grep, og holde fast i noe nytt. Det kan jeg ikke. Nå skal jeg være modig, og stå i det jeg står i. Jeg ønsker meg mest av alt en hverdag, og den hverdagen skal få komme først. En hverdag med tid til gjengen min, med plass for noe mer. Jeg tror nok at det finnes noe der ute som det står navnet mitt på, som bare venter på at jeg skal bli klar. En dag så ser jeg det, og da skal jeg gripe. Det finnes noe der ute som er ment akkurat for meg.

Til alle dere som vet hvem dere er: TAKK!

Stillhet

Hvordan høres stillhet ut?
Hvordan føles fullstendig ro?
Er det mulig å finne den ultimate balansen,

 tilfreds i dette nuet,
og aldri slutte å tro?

Det er ingen hemmelighet at jeg har vanskelige dager. Jeg krangler med meg selv. Makter ikke finne en balanse i dagene mine, fordi jeg ikke klarer å tilfredstille mine egne krav. Krav jeg egentlig synes er alt for lave. Jeg har hevet lista til et nivå som er utenfor min rekkevidde. Jeg vil ikke ta inn over meg at kroppen min er syk og ikke klarer det jeg vil. Jeg vil ikke ta hensyn. Jeg nekter å hvile. Sy er jo ikke slitsomt. Jeg vil ikke følge regler, det er trangt nok i denne labyrinten som det er. Jeg trenger ikke bli trykket inn i en liten boks som er enda mindre enn meg. Trasser som et lite barn, stikker fingrene i ørene, roper blablablablabla. Jeg hører ikke hva du sier. Det er ingen som sier noe til meg, jeg krangler med meg selv. For en stund siden skrev jeg om «å bli venn med det jeg hater«. Jeg kan vel trygt si at det prosjektet ikke akkurat har lykkes. -Ennå…

20130317-132836.jpg

Vulnerable -Amanda Cass

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare, men jeg ser det er den veien jeg må gå. Jeg hadde nok håpet ved å vise ME frem i lyset, så skulle den sprekke som et troll, og jeg kunne få livet mitt tilbake. Det har ikke skjedd. Det finnes  ingen enkel løsning. Jeg finner ikke riktig nøkkel. Skal jeg kanskje innse at nøkkelen alene ikke ligger hos meg? Nøkkelen til frisk ligger ikke i sterk eller svak, positiv eller negativ, vår eller høst? En nøkkel har jeg riktignok, den nøkkelen som handler om å gjøre meg så bra som jeg kan. Være snill mot meg selv, i stedet for å krangle. Hvis jeg sier det mange nok ganger, kan jeg snart begynne å tro på det: Det er ikke min skyld.

Det gjør vondt å slippe sykdom inn, det gjør vondt å konstant stenge det ute. Skyve det vekk. Ignorere. Presse grenser som ikke er synlige,  med aktiviteter som i grunnen burde vært ubegrenset. Det er vanskelig å slippe syk inn, akseptere hvor jeg er. På en måte føles det som å gi opp. Det føles som å tape, det å godta at jeg ikke virker. Jeg har prøvd det så mange ganger før, men jeg vil ikke gi helt slipp. Jeg vil klamre meg fast i det minnet om hva jeg har vært. Jeg er ikke ferdig med den meg. Jeg har så mye mer jeg skulle gitt. Så mye mer jeg ville gjort. Alt det jeg skulle vært… Kunne jeg bare fått en dag, eller kanskje en uke, til å få gjøre meg ferdig. Tenk om jeg kunne lagt denne meg som jeg er nå i senga, også kunne jeg flyktet vekk som meg som før. Avslutte, få kjenne at jeg kan. Jeg kunne… I går så jeg åtteåringen min være med på Zumba i den samme salen hvor jeg elsker å være. Der sitter jeg i hjørnet og ser på. Jeg ser på det som har vært mitt. Så glad for å se på henne, se hennes glede av å danse. Så vondt inni hjertet mitt, for at jeg ikke er der foran. Sammen med henne, for at hun kan få være stolt av meg. Stolte av dette vi har sammen. Jeg kjenner på denne trangen til å vise at jeg kan. Jeg har lyst til å rope til de som er der; Jeg kan egentlig det der, jeg er egentlig veldig god. Jeg er ikke en sånn mamma som bare sitter her, grå i hjørnet, med ørepropper fordi musikken er så høy. Jeg elsker egentlig det her! Jeg er egentlig ganske gøy.

Jeg er her, men jeg er borte. Livet er foran meg, ved siden av og bak meg. Aldri med meg. Jeg er ikke lenger i det.

20130317-132955.jpg

Into the unknown -Amanda Cass

Hvis jeg slipper, så betyr ikke det at jeg gir opp. Det er ingen dører som låses, men kanskje nye kan åpnes. Hvis jeg godtar meg selv som nå, så betyr ikke det at jeg aldri vil bli frisk. Det er lettere å unngå det som er ekte, for denne realiteten gjør vondt. Det er allikevel realiteten. Det er noe her som må tas hensyn til, samme hvor lite jeg vil. Jeg eksisterer fra dag til dag, og har mer enn nok med meg selv. Jeg finner ingen ro i denne labyrinten, fordi jeg bare vil være mer. Jeg vil gi av meg selv til andre, men først må jeg gi til meg selv. Gi meg lov til å puste i dette vonde. Gi meg tid til å bli venn med meg selv.

For en liten stund siden fikk vi spørsmålet om hvordan barna tar dette at jeg er syk. Vi snakket litt frem og tilbake, og heldigvis er barn tilpasningsdyktige. Det er klart de merker det, også stoppet alt opp i meg. Jeg hører ordene; fireåringen vet jo egentlig ikke noe annet. Hjertet stoppet litt, jeg sluttet å puste. Kanskje er det sånn stillhet høres ut? Dette er den mammaen han kjenner. Han kjenner bare meg som syk.
Min fireåring kjenner bare meg som syk, allikevel er jeg den besteste mammaen han vet. Han sier det i hvert fall. Den fineste også, faktisk. Mannen min synes også jeg er ganske bra. Faktisk like bra som før. Åtteåringen er ikke så aller verst glad i mammaen sin hun heller. Det er klart de savner meg, men de synes jeg er bra. Da er det i grunnen bare mammaen igjen. Kanskje mammaen også skal bli litt glad i seg selv igjen?

20130317-133007.jpg

My future looks Bright -Amanda Cass

I seng, alene, med hele verden der ute; jeg vet allikevel ikke sikkert hvordan stillhet høres ut.
I seng, i mørket, helt i ro, så vet jeg heller ikke hvordan ro føles.
Jeg vet ikke ennå hvor balansen går, mellom å akseptere meg som nå og fortsatt holde på troen.
Er det kanskje den veien jeg må gå?

Hvor går jeg nå?

Det er rart hvordan jeg føler meg kan snu så raskt. Følelsen fra bra til dårlig går så fort, også tar det så lang tid å snu dette tilbake igjen. Jeg snakker ikke om hvordan kroppen fungerer, fordi dette svinger kontinuerlig, og kanskje er det nettopp det som gjør det så vanskelig å stå i. Det er vanskelig å stå i all denne uforutsigbarheten. Denne uforutsigbarheten gjør noe med selvfølelsen min og hvordan jeg ser på meg selv. Så fort det kan snu, fra bra til dårlig.

Det var bra nå. Jeg var stolt. Kronen var godt plassert på hodet, jeg hadde startet noe som var bra. Jeg har et prosjekt, noe som betyr noe. En plan for dagene mine, med symaskinlykke, luer for MEandYou, og det føltes så godt. Du vet, denne følelsen av å gjøre noe av betydning, denne følelsen som jeg kjenner fra jobb. Jeg gjør det jeg tror på og som er så viktig for meg, jeg strekker meg mot frisk. Jeg kjenner igjen denne følelsen fra frisk. Igjen går jeg i samme felle som så mange ganger før, som da jeg skulle starte jobbe, som da jeg skulle ha to timer i uka sist høst, som da jeg sa ja til å ha time denne våren, jeg tror på at ved å tenke frisk, strekke meg mot frisk, så blir jeg frisk. Sånn er det jo bare, det er sånn det er. Så enkelt, så greit.

I`ll be there for you Amanda Cass

I`ll be there for you
Amanda Cass

Denne gode følelsen tar jeg med meg inn i labyrinten, og kjenner på de gode dagene. Fredag kjørte jeg bil igjen for første gang på 4-5 måneder. Jeg prøvde senger med åtteåringen min, og vi hentet fireåringen tidlig i barnehagen. Ekte mammalykke. Men, det skurrer. Det går ikke så lett som jeg vil. Labyrinten lager hindringer. Dytter meg i siden, vil ha meg til å falle. Kroppen krangler. Konsentrasjonen forsvinner. Jeg forsvinner. Jeg trekker meg inn i skallet mitt og gjemmer meg selv om jeg er tilstede. Prøver å skjerme meg og klamrer meg fast i den gode følelsen. Jeg er stolt, det er bra. Kjenn på mammalykken, den deilige søndagsmorgenen. Men jeg krymper og krymper. Jeg dyttes stadig over ende, faller, reiser meg, faller, kommer meg opp i knestående. Jeg trekker meg unna de jeg er glad i, for jeg orker ikke ha noen i nærheten. Det blir trangt. Alt blir så trangt, og jeg kjenner på panikken. Jeg trenger å finne utgangen nå. Jeg klarer ikke stå i dette lenger. FRISK, hvor er du? Til slutt går det ikke lenger, også er det en lue som ble sydd opp ned som knekker meg. Det er en oppvaskmaskin som ikke er tømt som får all frustrasjonen min utover seg (og den som ikke har tømt den, selvsagt). Det er en veltet kaffekopp over nystrøket duk ved kjøkkenbordet som får meg til å gi opp. Jeg orker ikke mer. Jeg har fått nok.

Det er selvsagt ikke disse situasjonene som egentlig knekker meg, men det er så lett å ta tak i disse håndfaste tingene når jeg bare stanger. Hvorfor skjer dette når jeg synes det er så bra? Med en veltet kaffekopp er jeg redusert til en liten prikk av en skjør skapning som gråter så veldig lite modige tårer over en opp ned lue. Da jeg i tillegg ble matforgiftet søndag kveld så var nederlaget komplett. Ett eller annet sted sitter de som styrer denne labyrinten og ler av meg. Dette som er i meg, som elsker å se meg tape, flirer hånlig. Jeg må jo være det enkleste bytte på denne jord. Hvorfor orker jeg egentlig mer? Kan jeg ikke bare synke ned i det lille hullet og bli der til alt er over?

Fanget

Fanget

Hvor går jeg nå? Fra dette lille gjørmehull, med kroppen dekket av seig masse som gjør det nærmest umulig å bevege seg. Hvorfor blir det så vanskelig når det er så lett? Hvorfor blir jeg så forbanna lei, når jeg endelig klarer litt? Det er jo ikke kaffekoppen eller lua eller oppvaskmaskinen som drar meg ned i dette lille hull. Jeg møter min egen utilstrekkelighet. Rett i mot meg kommer den, og møter meg alle veier hvor jeg går. Jeg virker ikke som jeg skal. Jeg tenker som frisk, men fungerer ikke som det. Jeg får smaken av litt, og vil så inderlig ha smaken av mer. Til slutt blir jeg kvalt av følelsen av å skulle være fornøyd med det lille jeg klarer. Selvsagt er jeg det, og jeg pakker det inni hjertet mitt, men jeg vil ha mer. Jeg vet også at dette lille jeg klarer, til og med dette lille, det tar kreftene mine. Alle de krefter jeg har, og vel så det. Det skal ikke være som dette. Jeg skal jo ikke bli sliten av å sy. Jeg skal ikke bli liggende i sofaen etter endelig ha hentet i barnehagen, for så å aktivisere med film. Men det var det det var plass til, det var ikke plass til mer. Sånn er det bare, men sånn det bare er, er ikke alltid mulig å godta.

I dette lille gjørmehull er det ikke noe godt å være. Det er alt for mange tårer, det er alt for mye savn. Hvor går jeg nå? Det er ikke min skyld, denne utilstrekkelighet som jeg kjenner. Selv når jeg synes jeg gjør så mye riktig, så er kroppen så feil. Puste… Jeg kan gjøre noe med hva jeg kjenner. Det er sånn det er. Jeg er bra nok som jeg er, selv i denne skjøre kropp. Opp med hodet. Lete etter kronen, og reise meg igjen. Det er en bra ting at jeg vil ha mer, men det kan ikke få ødelegge for meg nå. Jeg vil fortsette å strekke meg mot frisk, og holde på denne gode følelsen, men jeg må huske å ha kronen på selv når det ikke går så lett. Selv i de dager som bare vil krangle, for så å reise meg igjen.

Det tar lenger tid å komme opp enn å brytes ned, men jeg gir ikke opp selv om jeg gir opp. Det skal visst bli bra til slutt.