Det er nesten så jeg ikke tør å si det høyt, men jeg har hatt noen fine dager. Så jeg bare hvisker det litt lavt.
Det er perioder jeg føler at veggene i labyrinten hører hva jeg sier. De gangene jeg puster litt lettet ut, og i samme åndedrag sukker ut et endelig, så har jeg blitt fanget igjen.
Det er så godt å være i de gode dagene. Det er så lett. Det lages plass til noe mer. For det handler ikke om å være høyt og lavt, ut på tur eller shopping på siste rest av januarsalg. Men det er plass til å være sammen med gjengen min. La de leke og høre på musikk selvom jeg er i samme rom. Jeg har ryddet plass til våren i stua. Endelig har jeg fått opp mine nydelige HappyLights i vinduet ved symaskinen min. I dag har vi også hatt fantastisk ryddehjelp her hjemme. Så takknemlig. Så godt å kunne hjelpe til litt, selvom jeg stort sett sitter på gulvet og sorterer i småting. Det må gjøres det også.
Er de ikke fine? Jeg kunne sittet i trappa mi og drømt meg bort i hele kveld.
Jeg tar med meg disse fine dagene i hjertet mitt. Legger forventningene om at disse er for alltid til side, men innrømmer lett at håpet er der. Og da er det vel akkurat som det skal være…
LilleLabyrint 