Unnskyld, men hvor går veien til tilbake?

I denne labyrinten finnes uendelig med stier og uoppdagede veier. Det finnes omveier som fanger meg og som sliter meg ut, men også muligheter. Disse vakre stundene med ro og muligheten til å se hva jeg står i med et overblikk og en ny forståelse av hele livet. Ett eller annet sted i dette mylderet av stier, finnes også en utgang. Jeg er nesten sikker. Det er den jeg leter etter. Utgangen. Men leter jeg feil? Leter jeg kanskje etter starten?

Unnskyld, men kan noen fortelle meg hvor veien til tilbake er?

Jeg vet livet ikke vil bli som før. Det er både sårt og litt godt. Det er sårt all denne tiden jeg ikke får tilbake. Alle mulighetene som har forsvunnet. Jeg var i startgropen av noe spennende og fikk drive med det jeg elsker mest. Å si det er godt, gjør jeg kanskje for å trøste meg selv. Jeg vokser på dette, selv om jeg føler meg minst i verden. Jeg ser livet fra et helt annet perspektiv, så det er klart jeg lærer. Jeg vet at jeg er den samme, men også en annen enn før.

Allikevel leter jeg etter veien til tilbake.
Alt handler om tilbake, følelsen av hva jeg var før.

I starten av en sykdomsperiode handler alt om tilbake. Tilbake til jobb, tilbake til aktiviteter, plikter. Tilbake til hverdag. Når settes grensen for tilbake, og starten for frem? Jeg har ingen tidsperspektiv på hvor lenge jeg skal være i denne labyrinten. Jeg har blitt fortalt at det vil ta tid. Kanskje blir jeg frisk, kanskje blir jeg bedre. Det er ingen som vet. Det jeg vet er at det er vanskelig å sammenlikne meg med før. Alt jeg har er tid, men tiden renner også fra meg. Avstanden til før er så fryktelig lang.

Allikevel leter jeg etter veien til tilbake.

Jeg leter etter tilbake fordi der er jeg trygg. Der vet jeg hva jeg har, hva jeg hadde, hva som var mine styrker, hvor mine svakheter var. Kanskje lager jeg en idyll av alt hva jeg hadde, kanskje husker jeg alt som mye bedre enn hva det var. Med alt jeg nå har lært, så føles de problemer som fantes før som bagateller. Vi er vel laget slik at minnet om hva som er dårlig, blekner i forhold til det som er bra. Heldigvis egentlig. Slik er det også nå. Jeg glemmer hvor dårlig jeg kan være i mine dårlige perioder, og det er bra. Det ville være begrensende, å ha minnet om smerter og de dårlige opplevelsene fremst. Med kroppen i en konstant frykttilstand, redd for å gjøre, redd for å prøve. Det ville blitt stillstand.

Endring er skummelt. Det føles utrygt nå, jeg har ikke kontroll. Jeg er allerede på utrygg grunn, med vegger som sperrer for utsikten. Det er vanskelig å se muligheter. Jeg vet i grunnen ikke om jeg er på vei opp eller ned. Alt det der fremme, alt det som jeg ikke ser, vet jeg ikke hva er. Kanskje det ikke er noe? Kanskje alt der fremme vil være som nå?

En klok mann pleier å spørre meg, «hva er mulig der du er nå?»

Hva er mulig her, midt i labyrintens fangenskap?  Det trenger ikke være en kamp. Sykdom handler ikke om, eller livet handler ikke om å vinne eller tape, om sterk eller svak. Jeg sloss og kjemper mot noe jeg ikke ser, og det eneste jeg sloss mot er meg selv. Jeg kan slutte å kjempe en kamp for å komme tilbake, og velge fremover hvis jeg tør.  Jeg vet ikke hva som er der fremme, og lengter etter å klare å klatre så høyt at jeg kan se. Jeg må bruke den tiden det tar å bygge meg selv opp til alt hva jeg kan være. Ta vare på det jeg har, og styrke det mer.

Jeg vet ikke hva som er der fremme, det er det i grunnen ingen som gjør. Jeg vil, og jeg vil ikke til tilbake. Jeg vil til der fremme, men akkurat nå er jeg her. Herfra skal jeg nok ikke tilbake, men fremover til der.

Unnskyld, men kan noen fortelle meg veien til der fremme?
Eller vent, jeg vil finne den selv…

Det går fint

«Det går fint…»
Av og til tror jeg munnen min er forhåndsprogramert til at disse tre ordene må ut først! Noen ganger er det også riktig, for det er ikke sånn at det alltid er feil. Det kommer bare helt an på hva jeg sammenlikner med.

Jeg har et ganske godt grunnlag for å kunne si at det går fint i de aller fleste sammenhenger, nettopp fordi jeg vet hvor veldig dårlig det kan være. Hvis jeg, endelig, er ute og noen spør meg hvordan det går, så går det fint… Jeg er jo ute. I øyeblikket er det fint, men det er helt avgjørende hvilket perspektiv jeg klarer ta med meg.

Det går fint. De der fine dagene har blitt flere. Labyrinten viser sin lyse side. Der hvor det er litt mer luft, litt mindre tornekratt. Det er klart det går fint. Jeg synes allikevel disse dagene er vanskelige. Kassene under meg står stødigere, men jeg står fortsatt på tå for å se ut. Jeg slipper litt ut gjennom vinduet, men det blir ikke så mye større. Kanskje går det videre, kanskje står jeg snart ikke lengre på tå, men skrittene er så små. Jeg merker de ikke lenger. Jeg kommer hit, men ikke videre. Samme hvor jeg snur meg og hvilken vei jeg vil ta, så flytter veggene seg og sperrer meg inne.
Sperrer meg inne her hvor jeg blir tre år, og trasser. Her hvor jeg ikke får viljen min, og starter teste grenser. Jeg ser meg selv som en av de treåringene som ligger på gulvet i butikken og hyler ved isdisken. Smeller i dører og krangler med meg selv. Jeg vil mer! Jeg vet grensene ikke skal testes alt nå, for jeg har vært her veldig mange ganger før. Her hvor terskelen heves, men kroppen ikke henger med. Her hvor viljen og håpet begynner å konspirere og kroppen lures med på krumspring og morsomheter den ikke er klar for. Jeg er ikke så vanskelig å lure!

Jeg må velge mitt perspektiv. Det hender jeg føler jeg er litt på siden av meg selv, for å slippe kjenne på det jeg står i. Det er urettferdig. Det er ikke jeg som skal flytte ut. Jeg leter etter et sted å plassere det som er vanskelig, slik at jeg fortsatt kan si det går fint. Slik at jeg kan si det som meg, og ikke på siden av meg selv.
Jeg har et lite vindu som jeg noen dager kommer litt ut igjennom. Lenge var det ikke noe vindu i det hele tatt. Det går fint.
Jeg kan ikke sammenlikne med hvordan alt var før jeg ble syk. Jeg kan ikke sammenlikne meg med alle andre. Jeg må kjenne på hvordan det er nå. Hvor jeg er nå. Ja, det begrenser seg litt hvor lenge jeg klarer ta på meg krone for hver gang jeg har satt på en klesvask. Jeg vil så gjerne mer, men det går fint selvom jeg ikke klarer alt. Det er en fin ting, det at viljen fremdeles er her. Tenk hvor trist det ville vært uten.

Jeg vil fortsette å si det går fint, men det betyr ikke at det ikke er vanskelig.
Men jeg er heldig, jeg er menneske. Jeg klarer begge deler!