Baksiden av Facebook

Hvis jeg slår av internett, finnes jeg ikke lenger.

Det er nesten helt sant. Det høres litt dramatisk ut, men det er min virkelighet. Jeg får verden inn gjennom en liten skjerm i min mobil eller på PC, og jeg deler noen av mine øyeblikk tilbake i en skjerm. Det har gjort plass til litt flere i denne labyrinten. Takket være sosiale medier kan jeg delta i diskusjoner og bli kjent med nye mennesker, selv om jeg ikke klarer være tilstede med meg selv. Noen få av alle menneskene i skjermen min, har jeg også truffet på ekte. Jeg har fått vennskap helt på ordentlig gjennom Twitter. Jeg er evig takknemlig for sosiale medier.

Jeg er heldig. I tillegg til gjengen min her hjemme, har jeg fått en stor heiagjeng på nett. Jeg er en som heies på. Jeg heies på i medgang på Facebook, og på litt tunge dager får jeg støtte og virtuelle klemmer av «fremmede» på Twitter og Instagram. Jeg får hjerter og tomler opp, stjerner og en hel haug med varme tanker. Det er godt. Det gjør det trygt å dele. Men i all denne varme omsorgen, er det også en kjølig avstand. I fjor skrev jeg «på utsiden«, om følelsen av å bli glemt uten å bli savnet. Nå, ett år etter, føles veggene i denne labyrinten høyere og tykkere enn noen gang. Jeg har blitt det jeg var redd for:

Jeg har blitt et bilde i en skjerm som verden der ute kan trykke liker på for å vise at de ser meg, at de bryr seg.

Jeg deler mine øyeblikk i ord og i bilder, og veldig mange i verden der ute ser meg. Jeg er synlig, og noen har sagt til meg at «jeg tenker mer på deg nå enn jeg gjorde før», og «jeg tenker jo på deg som en jeg ser ofte, selv om jeg aldri ser deg.» Alle de øynene som ser meg i sine skjermer, og har sendt meg et hjerte eller en klem, de kan snu seg rundt og treffe øynene til en kollega eller en venninne. De kan diskutere videre i lunsjen, mens de spiser matpakka si og drikker sur kaffe fra trakteren som virkelig kunne trengt en rens. Ja, den kunne det, også snakker de litt om det, og drikker den allikevel. Eller de kan le sammen en venninne over en bedre kaffe ute på kafé, før de skal hente ungene i barnehagen. Eller bare smile og si hei, samtidig som de svetter på trening. Før de går videre til sitt, kan de gi hverandre en klem. En sånn klem helt på ekte. Jeg snur meg, og treffer ingens øyne. Til tross for denne store heiagjengen, og gjengen min her hjemme, så kjenner jeg på ensomhet. Ensomhet i dager som er helt like.

Jeg er fanget i denne øredøvende stillheten. Denne stillheten jeg trenger, som samtidig kveler meg. Det er ingen som kommer. Ingen stikker innom bare for å si hei. Det kan gå måneder mellom hver gang jeg får besøk. Det er sårt når klemmer som var ekte, har blitt til et ❤ i en skjerm.

Når det går så lang tid mellom hvert besøk, vil jeg at besøket blir bra. Det blir viktig for meg å ha krefter nok til å gi noe tilbake, at jeg også  kan bidra i en samtale. Være ganske lik som jeg var før, slik som de kjenner meg. Jeg tar de i forsvar og unnskylder de som sier de har dårlig samvittighet for at det er lenge siden, og sier jeg forstår. Jeg kjenner jeg ikke har lov å stjele av noens tid hvis jeg er for dårlig til å bidra. Det er skummelt å slippe noen inn hit hvor det er vondt, for tenk om det blir lenge til neste gang vi sees. Terskelen er skyhøy.
20140328-105341.jpg
Jeg trenger å rive ned disse veggene. Jeg trenger å åpne opp. Jeg trenger luft før jeg kveles. Ropene mine er så høye, de er helt uten lyd. Alle disse tårene som faller. Jeg vet ikke om de er sanne eller om de ikke finnes. Det er ingen som ser. Ingen som hører. Det hender jeg ligger på gulvet og ønsker noen kom da. Jeg skulle ønske noen kom når jeg ikke har krefter til å holde dette lille spede forsøk på et forsvar oppe. Jeg skulle ønske noen kunne komme å bare være stille med meg. Komme og gi meg en klem om jeg er i senga. Kanskje kommer tårene da, og kanskje de blir ekte. Den klemmen som er virkelig, betyr så mye mer enn et hjerte eller en tommel opp eller en stjerne. Det er den som når helt inn. Vi må ikke glemme ekte.

Verden må ikke være så redd for å forstyrre. Vi må forstyrre hverandre mer. Jeg må tørre å slippe inn. Like mye som jeg trenger venner å le sammen med, trenger jeg venner å gråte med. Ikke kom fordi du synes synd på meg. Ikke kom fordi du har dårlig samvittighet. Kom fordi jeg er en god nok venn, selv når jeg nesten ikke finnes.

Jeg tror de stundene vi er sammen helt uten ord, hvor stillheten og det som er vondt aksepteres, er de stundene som betyr mest. Kanskje er det da alt det andre blir enda mer ekte?

 

Advertisements

En myk elefant

Tenk om jeg hadde en stor grå elefant.
En stor myk elefant som kunne være tryggheten min.
En som kan være sterk når jeg er svak, som jeg kan lene meg på når jeg trenger.
En elefant jeg kan hvile på, hvor jeg kan krølle meg sammen og bli båret de stiene jeg ikke orker gå.
En elefantrygg jeg kan ta sats fra. Hoppe inn i de gode dagene med hele meg, uten å være redd for å miste.
En elefant som fanger meg hver gang jeg faller, og passer på at jeg alltid lander mykt.

20130125-134929.jpg
Tenk om jeg hadde vinger.
Slike vinger som kunne løfte meg opp fra bunnen. Slike som kunne fly meg til enden av labyrinten, så jeg kan se det blir bra. Det finnes en utvei. En utgang.
Vinger som gir meg mulighet til å se labyrinten fra et annet perspektiv. Hvor jeg kan sveve over på vinden, å se ned på meg selv som kjemper. Derfra ser jeg ingen vegger, ingen mørke ganger. Jeg kjenner ikke smerten, fortvilelsen og lengselen. Der oppe kan jeg se hvor jeg vokser. Hvor jeg blir sterkere. Der ovenfra er det lettere å se hva jeg tar med meg på veien, alt hva jeg lærer.

20130125-143855.jpg
Tenk om vi kunne velge helt fritt fra øverste hylle i livet. Alltid velge veier uten motstand. Ville de ledet noe sted? Vi kan ikke velge hvilken vei livet tar, jeg har ikke valgt denne veien. Jeg skulle gjerne valgt, og vet jeg ville valgt noe annet. Jeg prøver allikevel å gjøre veien så god som mulig, men det er ikke alltid lett. Noen ganger trenger jeg å ta ett steg til siden og si; sånn er det bare. Så enkelt og så vanskelig som det; sånn er det bare.
Jeg har en grå elefant, og det er alt jeg har her hjemme. Her er jeg trygg, og her kan jeg falle. Jeg har en gjeng jeg kan lene meg på når jeg trenger, og som gjør det verdt å reise seg opp igjen. Jeg har noen som låner meg vinger. Som gir meg mulighet til å se meg gjennom sine øyne, hvor de ser jeg er sterk når jeg tror jeg er minst i verden. Som heier. Trøster. Hjelper meg opp når jeg ikke vet hvordan selv. Ingen kan gjøre fallet mykt, eller ta meg til enden av labyrinten. Men med grå myke elefanter og vinger til låns, så blir alt så mye mindre ensomt.

bildene er lånt med tillatelse fra Amanda Cass. Jeg drømmer litt i bildene hennes, og så mange av de treffer meg. Du vil nok se flere av hennes bilder her i labyrinten, men du finner hennes bilder her