De tomme sidene

«Jeg skal ingen ting før jul», sa jeg, også lo vi litt. Det er lettest sånn. Spøke det vekk. Jeg tror det er vanskelig å forstå all sorgen som ligger i en tom kalender. 

Jeg hører ikke til noe sted lenger. Jeg er ikke en del av noe, slik jeg var før. For jeg har også vært som alle andre. Jeg hadde også noen å spise lunch med på kafé. Jeg hadde kollegaer, og møter på jobb. Sommerfester, og julebord. Jeg hadde venninner som kom på besøk, både med og uten familie. Jeg inviterte og jeg ble invitert. Jeg hadde det også sånn at jeg så frem til en frihelg. Jeg hadde velfortjent ferie, for tro meg, ferie har en helt annen betydning når du har noe å gå tilbake til. 

Jeg hadde venner jeg så hver dag. Noen så jeg hver uke. Noen sjeldnere, kanskje noen ganger i året. Nå kan det gå måneder mellom hver gang jeg ser noen. Noen er det år siden jeg har sett. Noen har jeg ikke sett. 

Jeg er ikke i noens innerste sirkel lenger. De der ute har fremdeles noen å spise lunch med. Det er andre venner som kan komme på besøk og inviteres. Andre som kan drikke vin, eller ta en løpetur eller dra på hyttetur. Der ute blir ingens kalender tom fordi om min er. 

Og her sitter jeg og blar i de tomme sidene med datoer på, også hører jeg alle disse stemmene som sier at du er fremdeles deg selvom du er syk. Også tenker jeg, er jeg egentlig det? Jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke føles sånn. Man skulle kanskje tro at etter snart seks år med sykdom, ville jeg stå sterkere i meg selv enn noen gang. Nærmere hvem jeg er. Tryggere på hvem jeg er. Men denne høsten føler jeg meg lenger unna enn noen gang. Jeg føler meg ribbet for alt jeg trodde var meg. Plukket fra hverandre, og jeg leter litt desperat etter delene mine igjen. For å lappe meg sammen. Jeg behøver å bli meg igjen. Jeg savner meg. 

Denne høsten har handlet om, og handler forsåvidt fremdeles om, å søke ufør.

U F Ø R. 

Jeg føler det lyser i panna mi. En aura av nederlag. Jeg skulle aldri hit. Men her er jeg. Jobb og kollegaer og noe å gå til, er ikke lenger på toppen av lista. Det har blitt til en bonus. Ikke noe jeg kan regne med, med det første. «Det er ikke for alltid», sier dem. Mest for å trøste, for de ser skrekken i øynene mine. «Nei, det er ikke det,» svarer jeg, men vet ikke helt om jeg klarer tro på det her jeg er nå. For jeg vet jeg er hvem jeg er, ikke hva jeg gjør. Men jeg lover, at det du gjør styrker så mye av hvem du er. Det betyr mye å ha folk rundt seg. Være en del av noe. Ha kollegaer som sier hei. Få lov til å klage over togstreik eller den første frosten på bilruta om morgenen. Ha noe å ta ferie fra.  

Jeg vet jeg er meg fremdeles. Ett eller annet sted finnes jeg jo. Jeg leter etter stoltheten. Styrken. Motet. Denne høsten har stjålet det, og etterlatt meg som en skjør og gjennomsiktig ting. Som ett av disse bladene som har falt, som aldri fikk farge. 

Det er en kamp å telle seiere i en foss av tap. Det er vanskelig å finne meg i alle disse tomme sidene med datoer på. 
(På siden med datoen for i dag skal jeg skrive en seier: skrevet blogginnlegg igjen. ) 

Advertisements

Historier som aldri ble

Det er en stor sorg å miste seg selv. En sorg ingen kjenner, fordi jeg er jo fremdeles her. Jeg er her i min fulle og hele person, men jeg mangler alle disse delene i meg selv av den jeg en gang var. Er jeg da meg selv, eller har jeg blitt en annen?

Jeg kjenner så ofte at verden ikke lenger ser meg. Hvem er det da den ser?

En venn av meg gikk igjennom Vår Frelsers Gravlund, da vi snakket på telefonen for noen dager siden. Han leste på alle disse gravene som hadde titler foran navnet til den døde. Snekkermester. Student. Regnskapsfører. De ble begravet som hva de gjorde, ikke hvem de var. Hva de gjorde ble deres identitet. Det er noe å strekke seg etter, det å være et menneske, nok i seg selv. Nakent, uten masker, uten roller. Vi skriver kanskje ikke lenger  titler eller hva vi gjorde på våre graver, men jeg tror fremdeles hva vi gjør, er en stor del av hvem vi er. Jeg tror det er noe de fleste som har mistet jobben eller som står utenfor av sykdom har kjent. Telefonen blir stille. Mailboksen fylles av reklame. Var det aldri meg som var viktig? Var det alltid bare hva jeg gjorde, var det tittelen jeg bar? Når det går år, og jeg ennå ikke har kommet tilbake, da blir stillheten høylytt.

Jeg har opplevd dette som vanskelig. Hvem er jeg uten alt det jeg gjorde? Miste tilhørigheten. Hva vi gjør er jo også med på å styrke hvem vi er, så hvordan finner jeg helhet i meg når jeg føler meg halv? Og hvordan skal jeg klare holde på det hele, når her hjemme er alt jeg har? Når verden ser meg som syk, selv om det ikke først og fremst er det jeg selv gjør. Like lite som fysioterapeut og treningsinstruktør er en del av hvem jeg er, så er ME-syk det samme. Jeg er først og fremst meg.

IMG_6541

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg alltid står trygt og stødig, uten å behøve lene meg på hva jeg gjør. Jeg vet hvem jeg er. Jeg har dager hvor jeg er sterk og uovervinnelig, men like mye er jeg skjør og usynlig og gjennomsiktig.  Jeg savner den jeg var. Og jeg tror ikke det alltid er lov til å si, fordi vi skal være så flinke og positive, og se fremover og ikke bakover. Men sorg og glede kommer hånd i hånd. Livet ble ikke som det skulle bli, og livet er ikke slik det skal være, men det er som det er. Sorg er også en del av denne omveien.

Jeg er full av historier som aldri ble.

Jeg er ikke historien om den mammaen jeg gjerne vil være.

Jeg er ikke en historie om den første skituren til gutten min. Jeg er ikke der når de faller i bakken, eller når de klarer den for første gang. Jeg er ikke i skogen og griller pølser på bål. Jeg lærer dem ikke å svømme. Jeg spiller ikke fotball på sletta, og lar de vinne. Jeg viser de ikke hvordan de skal slå hjul eller stå på hodet. Jeg lærer ikke jenta mi å spille håndball, og jeg er ikke mammaen som heier på tribunen. Jeg er ikke mammaen som følger til treninger, eller som danser til høy musikk i stua.
Jeg er en annen historie. Jeg er hun de ikke kan vente å fortelle om sine bragder til. Som de maser på pappaen sin om å filme og ta bilder, «så mamma kan få se.» Jeg er hun de lyser opp med hele seg, de gangene jeg klarer være mamma på tribunen eller på sidelinja i en fotballkamp. Jeg får de varmeste klemmene.

Jeg er ikke lenger historier med venninner som samles. Som drikker vin og fyller glass med bobler. Jeg inviterer ikke lenger til middager og selskapeligheter. Jeg småløper ikke mellom å sminke meg på badet, og kutte grønnsaker på kjøkkenet, og aldri ha alt ferdig når gjestene kommer. Jeg er ikke historien om hun som overvant flyskrekk, og reiste på tur til Paris med sin kjære. Jeg er ikke historien om spennende jobbmuligheter og stadig større oppgaver. Jeg er ikke i historien om videreutdanning og tilbake på skolebenken. Men jeg lærer. Jeg lærer det jeg aldri ville lært på skolen, det de aldri fortalte oss på studiene. Det er dyrekjøpt læring, og det burde finnes en grense for hvor mye som kan læres i dette. Det sies det «gjør ondt når knopper brister», men hvor lenge kan man egentlig være en knopp?

Jeg lager historier i mørket. Jeg har fått venner jeg aldri har møtt. Jeg er en historie om kaffekopper, garn og stunder med symaskinlykke. Jeg er skaperglede i det umulige, for å lage disse håndfaste og synlige bevisene på at jeg klarer i dette kaoset av ingenting.  Bursdagsgaven til Paris ligger fremdeles i skuffen. Jeg er en historie om ensomhet, men også en intens nærhet.

 

«Der du mister noe, vinner du noe annet», sa han i telefonen. Jeg ble irritert. Jeg vet ikke alltid om det er sant. Jeg vet slettes ikke om det jeg mister er verdt det. Jeg vet historier venter på meg. Paris i skuffen kan fremdeles bli. Men alle de som jeg mister med barna, er historier jeg aldri får igjen. Jeg kommer ikke lenger til å behøve tape med vilje i en fotballkamp. Jeg får ikke være med på den første overnattingscupen med håndballlaget, og hysje på småfnising og visking på en oppblåsbar madrass i et hjørne av et klasserom.

Men, jeg ser også en sannhet i det. Jeg vinner øyeblikkene. Jeg har blitt en øyeblikkssamler, og jeg har lært takknemlighet. Jeg har nok aldri vært mer takknemlig for det jeg faktisk har. Jeg er full av historier jeg aldri ble, men der jeg mister, vinner jeg noe annet. Selv om jeg gjerne skulle vært historiene, så teller dette lille. Når alt føles tungt og håpløst, teller disse små skjøre historiene jeg vinner, mer enn bare noe. Og kanskje er summen av dette noe, en del av hvem jeg er.

Identitetstyv

«Det er ikke så dumt å bli syk. Vi blir mer oss selv. Modige.» Per Fugelli

Så sant. Så klokt. Så vanskelig.

Identitet betyr egentlig det/den samme. Selv om mye er forandret er jeg fremdeles den samme som før, selv om det ikke alltid virker sånn. I hverdagen som frisk omgås man ofte livet med en selvfølgelighet, jeg vet jeg gjorde det. Da labyrinten vokste rundt meg, og jeg ble alene med meg selv, så følte jeg at jeg var ingenting. Jeg kan fremdeles kjenne på dette. Det er vanskelig å finne det skillet på å akseptere meg selv med sykdom, samtidig som jeg ikke er noen sykdom. Det å slippe den inn, men allikevel skille den fra meg. Er det en ting jeg er sikker på, så er det at den ikke inneholder noe av det som jeg ser på meg selv som.

Daglig lærer jeg meg selv å kjenne. På godt og på vondt. Lærer mine styrker og mine svakheter, og hva jeg trenger i livet mitt for at jeg skal føle meg hel. Det er det jeg jakter etter, når hjertet stadig mister biter av seg selv, så leter jeg etter erstatninger for disse bitene. Biter som kan gi meg noe av det jeg savner. Det tar tid å bli kjent med meg selv i roller som er de samme som tidligere, men som jeg må fylle på en annen måte enn hva jeg er vant med. På en annen måte enn hva jeg egentlig vil og ønsker. Det å godta at jeg er meg selv nok, og godt nok, selv om jeg ikke når opp til hva jeg var før, er ikke noe som er gjort over natten. Det krever omstilling, det er en langvarig prosess.

Inni meg så finnes en kjerne av substans av det som er meg. Mine tanker, mine verdier, det som gjør meg til meg. De grunnleggende verdiene som vanskelig lar seg rokke ved, selv om jeg står midt i en gruppe av andre mennesker, uten alt jeg gjør eller om jeg er helt alene i mørket. Men, identitet har også et sosialt aspekt ved seg. Vi er sosiale vesener vi mennesker, og føler tilhørighet og samhold til mennesker som har like verdier eller holdninger eller interesser som oss selv. Jeg velger mine roller og mine miljøer ut i fra hva som styrker min identitet. Jeg gjorde det i hvert fall før. Det er her jeg har noe som stjeler. Samtidig som jeg gjør min egen identitet sterkere, har min sosiale tilhørighet blitt svakere. Noe har stjålet min identitet blant andre. Det har flyttet inn noe som påvirker det som alltid har vært meg. Da tilhørigheten min til der hvor jeg har vært trygg ble borte, gjorde det noe med hele meg.

Jeg har et stort sort hull av savn og sorg som vanskelig lar seg erstatte. I går fikk jeg en sms fra en venninne;

«Lite minner meg så mye om deg som når jeg hører GLOW på radioen».

Helt fra jeg var liten har jeg funnet mestring gjennom bevegelse. Det handler ikke om annerkjennelsen eller oppmerksomheten, men om den «fysiske meg». Jeg har aldri snakket høyest og jeg har alltid vært sjenert, men gjennom bevegelse, på håndballbanen eller som instruktør, så har det trigget noe dypt hos meg som jeg ikke helt kan forklare. Det har styrket sider hos meg jeg ikke visste jeg hadde. Sperrene for hva som er korrekt, og hvor den sjenerte meg fullstendig har blitt lagt til side. Jeg har vært heldig. Jeg har hatt en jobb som har vært min hobby. Min favorittaktivitet over alle aktiviteter. Jeg har fått tilfredstillt så mange sider av det som har vært meg. Jeg leter etter de delene som kan erstatte dette behovet, og jeg finner stadig elementer som gir meg det samme. Jeg leter fremdeles etter «kicket». Det kicket av å få ut følelser og av å hente energi gjennom bevegelse. Noen utrykker følelser gjennom musikk, gjennom kunst, gjennom å skrive. Jeg har gjort det gjennom mestring av bevegelse. Nå lærer jeg på nytt.

De siste to årene har lært meg noe jeg muligens ikke ville lært uten. Ja, jeg har blitt modig, mye modigere enn jeg har vært noen gang. Jeg vet hva jeg har og hva jeg trenger. Jeg vet hvem jeg er inni her, inni hjertet, når alt annet er vekk. Når det bare er meg igjen uten noen ting annet, så vet jeg hvem jeg er. Jeg er sterkere enn noen gang. Jeg øver på å godta at jeg er meg selv nok, selv om jeg ikke alltid er fysisk tilstede. Jeg savner kicket. Jeg leter etter erstatningen. Kanskje finner jeg den en dag. Kanskje får jeg det en dag tilbake. Kanskje om en stund vil jeg ikke lenger trenge det for å føle meg hel.

If nothing ever changed, there`d  be no butterflies

If nothing ever changed, there`d be no butterflies

Meg som nå, selv som nå hvor jeg fremdeles kan føle meg som ingenting, vet jeg at jeg er mer meg selv enn før.

Er dette som hender med sykdom eller kriser et tyveri, eller er det en helt ny mulighet?
Jeg tror jeg vet hva mitt svar er…