Identitetstyv

«Det er ikke så dumt å bli syk. Vi blir mer oss selv. Modige.» Per Fugelli

Så sant. Så klokt. Så vanskelig.

Identitet betyr egentlig det/den samme. Selv om mye er forandret er jeg fremdeles den samme som før, selv om det ikke alltid virker sånn. I hverdagen som frisk omgås man ofte livet med en selvfølgelighet, jeg vet jeg gjorde det. Da labyrinten vokste rundt meg, og jeg ble alene med meg selv, så følte jeg at jeg var ingenting. Jeg kan fremdeles kjenne på dette. Det er vanskelig å finne det skillet på å akseptere meg selv med sykdom, samtidig som jeg ikke er noen sykdom. Det å slippe den inn, men allikevel skille den fra meg. Er det en ting jeg er sikker på, så er det at den ikke inneholder noe av det som jeg ser på meg selv som.

Daglig lærer jeg meg selv å kjenne. På godt og på vondt. Lærer mine styrker og mine svakheter, og hva jeg trenger i livet mitt for at jeg skal føle meg hel. Det er det jeg jakter etter, når hjertet stadig mister biter av seg selv, så leter jeg etter erstatninger for disse bitene. Biter som kan gi meg noe av det jeg savner. Det tar tid å bli kjent med meg selv i roller som er de samme som tidligere, men som jeg må fylle på en annen måte enn hva jeg er vant med. På en annen måte enn hva jeg egentlig vil og ønsker. Det å godta at jeg er meg selv nok, og godt nok, selv om jeg ikke når opp til hva jeg var før, er ikke noe som er gjort over natten. Det krever omstilling, det er en langvarig prosess.

Inni meg så finnes en kjerne av substans av det som er meg. Mine tanker, mine verdier, det som gjør meg til meg. De grunnleggende verdiene som vanskelig lar seg rokke ved, selv om jeg står midt i en gruppe av andre mennesker, uten alt jeg gjør eller om jeg er helt alene i mørket. Men, identitet har også et sosialt aspekt ved seg. Vi er sosiale vesener vi mennesker, og føler tilhørighet og samhold til mennesker som har like verdier eller holdninger eller interesser som oss selv. Jeg velger mine roller og mine miljøer ut i fra hva som styrker min identitet. Jeg gjorde det i hvert fall før. Det er her jeg har noe som stjeler. Samtidig som jeg gjør min egen identitet sterkere, har min sosiale tilhørighet blitt svakere. Noe har stjålet min identitet blant andre. Det har flyttet inn noe som påvirker det som alltid har vært meg. Da tilhørigheten min til der hvor jeg har vært trygg ble borte, gjorde det noe med hele meg.

Jeg har et stort sort hull av savn og sorg som vanskelig lar seg erstatte. I går fikk jeg en sms fra en venninne;

«Lite minner meg så mye om deg som når jeg hører GLOW på radioen».

Helt fra jeg var liten har jeg funnet mestring gjennom bevegelse. Det handler ikke om annerkjennelsen eller oppmerksomheten, men om den «fysiske meg». Jeg har aldri snakket høyest og jeg har alltid vært sjenert, men gjennom bevegelse, på håndballbanen eller som instruktør, så har det trigget noe dypt hos meg som jeg ikke helt kan forklare. Det har styrket sider hos meg jeg ikke visste jeg hadde. Sperrene for hva som er korrekt, og hvor den sjenerte meg fullstendig har blitt lagt til side. Jeg har vært heldig. Jeg har hatt en jobb som har vært min hobby. Min favorittaktivitet over alle aktiviteter. Jeg har fått tilfredstillt så mange sider av det som har vært meg. Jeg leter etter de delene som kan erstatte dette behovet, og jeg finner stadig elementer som gir meg det samme. Jeg leter fremdeles etter «kicket». Det kicket av å få ut følelser og av å hente energi gjennom bevegelse. Noen utrykker følelser gjennom musikk, gjennom kunst, gjennom å skrive. Jeg har gjort det gjennom mestring av bevegelse. Nå lærer jeg på nytt.

De siste to årene har lært meg noe jeg muligens ikke ville lært uten. Ja, jeg har blitt modig, mye modigere enn jeg har vært noen gang. Jeg vet hva jeg har og hva jeg trenger. Jeg vet hvem jeg er inni her, inni hjertet, når alt annet er vekk. Når det bare er meg igjen uten noen ting annet, så vet jeg hvem jeg er. Jeg er sterkere enn noen gang. Jeg øver på å godta at jeg er meg selv nok, selv om jeg ikke alltid er fysisk tilstede. Jeg savner kicket. Jeg leter etter erstatningen. Kanskje finner jeg den en dag. Kanskje får jeg det en dag tilbake. Kanskje om en stund vil jeg ikke lenger trenge det for å føle meg hel.

If nothing ever changed, there`d be no butterflies

Meg som nå, selv som nå hvor jeg fremdeles kan føle meg som ingenting, vet jeg at jeg er mer meg selv enn før.

Er dette som hender med sykdom eller kriser et tyveri, eller er det en helt ny mulighet?
Jeg tror jeg vet hva mitt svar er…

Klatrer uten sikring

Har du kjent på den deilige følelsen av å klatre? Finne gode tak og holde i, finne det perfekte grepet. Et godt feste for foten. Klare den utfordringen som er i veggen, av koordinasjon og balanse, styrke og mot. Følelsen av å tørre. Stole på at tauet du er festet i på toppen, det holder. Du kan ikke falle, og faller du så er du sikker.

Jeg klatrer. Jeg klatrer uten sikring.

Det kalles buldring på fagspråket det jeg holder på med. For jeg beveger meg ikke så mye oppover, men mest sidelengs. På toppen skaller jeg i taket, men det betyr ikke at det ikke er utfordrende nok. Jeg kjenner på gleden av å komme forbi nye kombinasjoner av grep, og kanskje til og med et overheng eller to. Helt uten sikring, og jeg vet bunnen under meg er hard og hjerterå. Her henger jeg i veggen, kun med styrke fra egne armer, styrke de ikke lenger har, og et mot jeg ikke vet hvor kommer fra. Under meg venter bunnen på at jeg skal falle. Den er klar til å ta meg i mot på sin hensynsløse måte. Men nå, nå er det jeg som vinner. Det er som om jeg ikke kan tape. Tenk om det går…

Deer to dream

De er gode de dagene som jeg mestrer. Det er godt å kjenne at jeg kan vinne. Det er ikke perfekt, det er langt igjen til hverdag. Det føles allikevel uendelig langt tilbake til der jeg var for en drøy måned siden. Der hvor bena ikke ville holde meg oppreist. Der hvor bunnen holdt meg så hardt fast at jeg trodde den aldri ville slippe. Det er et vagt minne, men et minne som har satt spor. Som alle de andre gangene jeg har vært fanget i bunnen.
Det er noe som holder meg igjen. Det er noe som hvisker meg i øret at jeg skal være forsiktig. Husk at dette bare er til låns. Disse dagene er ikke virkelige, men bare noen du får kjenne på. Du blir lurt! Du kommer til å falle. Det kommer til å gjøre vondt hvis du ikke holder igjen nå. Pass på deg selv. Ta hensyn. Vær forsiktig.

Jeg ser varseltrekanter på alle veggene. Jeg vet disse dagene kommer med høy risiko. Jeg har sagt det før også, det gjør vondt å miste så lite. Men jeg klarer ikke la være. Jeg må prøve. Jeg må teste grensene, det er slik jeg er lagd. Tenk om det går da! Tenk om jeg plutselig skulle finne veien ut. Livet er slik, det finnes ingen garanti for hva som venter der fremme. Ingen har garanti. Kanskje burde vi alle være litt flinkere til å kaste oss ut i det som vi ikke vet. Der hvor der er litt usikkert og utrygt.

Jeg krangler med meg selv. Når jeg krangler med meg selv, burde jeg i grunnen fått det svaret jeg ønsker, men jeg blir ikke enig. For jeg ønsker at dette minnet skal slippe taket. Jeg vil gjerne kaste meg ut i det som er fremmed og være trygg på at det finnes en sikring i min vegg også. I det minste at noen har dekket bunnen med myke madrasser. Jeg vil ikke ta hensyn til dette som har flyttet inn. Jeg vil ikke spare på energi når den først er der, for jeg vet ikke helt hvor den lagres. Jeg vet ikke helt om den vokser med renter, slik at jeg om en måned kan hente ut det jeg har spart, og kanskje ta det med på konsert. Og tåle. Det er ingen erfaring jeg har. Dette minnet, alle disse minnene, de har samlet seg til erfaring, til læring. En ganske vond en, en som koster mye. Egentlig burde jeg takke dette minnet, for at det bremser meg litt i min vegg. Som gjør at jeg kjenner litt ekstra etter før jeg tar nytt grep. Som plasserer foten godt på stenen under, for å kjenne jeg står trygt. Jeg bør kanskje takke dette minnet for at jeg klatrer sideveis, og at jeg tar utfordringer som jeg mestrer. Det hender fremdeles at jeg glipper, men jeg kommer opp igjen i veggen før jeg blir fanget. Kanskje er det dette som gir meg treningen til å klatre høyere. Det gir meg mer enn nok av utfordringer, de er store og gir meg noe å strekke meg etter. Lander jeg for kjært i et fall, blir jeg fanget her også. Jeg vet det gjør vondt å falle fra oppunder taket, men det er allikevel der jeg vil være. Risikoen er høy, mestringen enda større.

I går kjørte jeg tog. For meg er det en utfordring hvor jeg lett kunne falt. Jeg har falt på tog mange ganger før. For en stund siden kjørte jeg tog med fireåringen min. Det var hans første togtur som han kunne huske. Da vi satt oss ned, tok han hånden min og jeg merket han var litt engstelig. Han så for seg at å kjøre tog var som en berg og dalbane, og han spurte om det gikk mye oppover og nedover. Jeg smilte litt, holdt hånden hans, dørene ble lukket, og det gikk bra. Jeg vil klatre i toppen selv om det er skummelt. Selv om jeg gjerne skulle brent alle minnene fra bunnen og klatret med en kraft som lagde hull i taket og gitt mulighet for å klatre videre oppover, så tar jeg de med meg litt til. Det er minner som jeg har lært fra. Kanskje er det nettopp de som gjør at taket stadig heves eller åpningene kommer? Jeg er ydmykt takknemlig for alle gode dager som jeg mestrer på mitt vis, og samtidig forberedt på alt og ingenting.

I går kjørte jeg tog, jeg klatret i et overheng uten sikring. Det gikk bra.