Skrive litt igjen

Det er litt over ett år siden siste innlegg. Det er enda lenger siden de kom regelmessig. Og på all denne tiden har det skjedd så mye, og samtidig nesten ingenting. 

Jeg har lyst til å skrive litt om alt dette mye og ingenting igjen. Labyrinten her hjemme har fått nye farger og nytt kjøkken. Vi har pusset opp, så jeg synes vel det er på tide å pusse opp litt her inne også. Børste støv av tankene, liksom. Så det blir nye farger og bilder her også. Etterhvert. Jeg må bare finne pc’en min først! 


Den siste tiden har det vært (ekstremt) mange diskusjoner om ME i media. Jeg kommer nok ikke til å kaste meg inn i disse diskusjonene nå heller, for jeg ser ikke så mye fruktbart i de. Det går rett og slett på repeat. Men jeg savnet å være en stemme, kanskje. Savnet å gi et lite innblikk i hvordan mitt liv i denne labyrinten er. For det er det jeg kan. MITT liv. At så mange kjenner seg igjen, er både fint og ganske trist. Og sånn er dette livet. Det er begge deler. Samtidig. Fint og vondt. Bra og dårlig. Ro og kaos. 

Jeg sluttet å skrive innlegg, fordi jeg tilslutt fikk en del tilbakemeldinger fra andre, både kjente og ukjente, om at de trodde de visste hvordan jeg hadde det. Så det må jeg bare få si. Det jeg viser her, det jeg forteller, det er bare et lite vindu inn. Et lite et. Jeg er personlig, men jeg deler ikke det som er privat. Hvis du lurer på noe, så spør. Spør meg. Kanskje jeg svarer. 

Såh… da har jeg pustet liv i deg igjen da, Lille Labyrint. Så får vi se hvilken vei dette bærer. 

Reklamer

Velkommen

Jeg har alltid hatt en fascinasjon for labyrinter. Det er noe vakkert og rolig ved de, men også skummelt og trangt og ikke minst utfordrende. Velkommen inn i min LilleLabyrint.

Jeg har ufrivillig blitt kastet inn i min LilleLabyrint. Selvom den er liten, er den egentlig mye større enn jeg trodde. Husker du det spillet som het labyrint? Kanskje finnes det enda? Det spillet der du skulle komme frem til et sted, men så hadde du brikker du kunne skyve brettet med, slik at veiene forandret seg. Slik er min LilleLabyrint. Veggene forandrer seg. Noen dager bare litt, andre dager mye.
LilleLabyrint er en reise. Min reise. Fra syk til frisk, og alt det som er der imellom. Den vil handle om alle omveiene, feilsteg, om labyrintens mørke hjørner, men også alt det vakre. Alle veiene med lærdom, den dyrekjøpte lærdommen. Alle stiene med øyeblikk, med hverdagsgleder og lykke. For i denne labyrinten finnes tette tornekratt og gjørmehull. Det er mørke ganger hvor veggene nærmest klistrer seg til kroppen og holder meg fast. Men det er også nye stier, muligheter som plutselig åpner seg. Store åpne rom hvor det er plass til å puste, nyte og være med i akkurat det som skjer.

20130114-114803.jpg
Det er to år siden jeg ble kastet inn i labyrinten. Jeg har ofte trodd jeg har vært nær utgangen, men veggene har flyttet seg, og jeg har blitt dratt tilbake til start. Den siste måneden har utgangen føltes lengre unna enn noen gang. Jeg har snublet og falt, reist meg men falt igjen. Men nå skal jeg altså dele min reise med deg som vil lese. Jeg håper du vil være med på reisen. For jeg skal ut av denne labyrinten. Jeg vet at det finnes en vei.
Det fineste med en labyrint, er at du alltid kan se himmelen. Så lenge jeg kan det så er håpet fortsatt der. Så lenge jeg kan det så vet jeg at det fremdeles er muligheter for at alt det som er der ute, det kan bli mitt igjen også.

Å skrive blogg er nytt for meg, så denne stien blir til som jeg går. Vil du være med på reisen i min LilleLabyrint? Jeg er klar!