Rammer meg selv

Den siste tiden har jeg tilbragt mange timer i en seng. Det er plass til mange tanker, liggende så mange timer i en seng. De aller fleste har handlet om et papir som ligger og lyser mot meg, selv om jeg ikke ser det. Det har litt samme effekten som et blinkende neonlys, det roper om oppmerksomhet. Jeg forsøker å vri meg vekk fra det, men samme hvor jeg snur meg, så er den irriterende blinkingen der.

Brukerstyrt Personlig Assistent.

Av og til, og egentlig ganske ofte, er disse tankene nesten romantiske og vakre. Tenk alt jeg kunne fått til, om jeg bare hadde litt hjelp. Jeg får nesten tårer i øynene ved tanken på et ryddig hus og nyvaskede vinduer. En hage og terrasse som er klar for vinteren. Nybakt brød til lunch, eller lunch i det hele tatt. Alle de rettene jeg egentlig har lyst til å lage, men som jeg ikke får til fordi jeg ikke klarer planlegge de, fordi jeg ikke orker stå ved kjøkkenbenken. Drømmer om å komme meg ut på dager hvor jeg orker, kunne reise i butikken å handle, og om jeg ikke orker så kan jeg på en måte handle allikevel. Jeg kan hente pakker på posten selv om jeg ligger hjemme. Kanskje jeg kan få til noe av det jeg har lyst til. Kanskje jeg kan klare gjøre ting for barna mine, som nå bare er et fjernt ønske. Jeg blir så glad av det. Sånn veldig glad langt inni meg. Jeg får tilbake troen på at det kanskje finnes et liv i alt dette jeg er som bare venter på å få leve.

Også rammes jeg, helt plutselig og jeg vet ikke av hva. Jeg tror kanskje det er meg selv. Jeg klarer ikke forstå at det er jeg som er så dårlig. Jeg ser på ordene fra legen som sier at jeg har et omfattende hjelpebehov og ME,  ikke bare litt men ganske mye, også tenker jeg at det kan ikke være meg. Jeg kan sikkert bare prøve litt mer, også er det egentlig det jeg gjør hele tiden. Jeg prøver litt mer.

Jeg kveler meg selv ved tanken på at dette er meg. Jeg vil det ikke. Jeg vil ikke være den som trenger hjelp for å komme nærere det som egentlig er meg. Jeg blir kvalt av å trenge hjelp. Jeg blir så ufattelig liten. Plutselig må jeg møte alt jeg ikke klarer. Jeg må møte meg selv med alle mine mangler. Det gjør så vondt å se meg sånn.

maikenbull.blogg.no

Det er skummelt at noen andre skal se meg syk. Jeg skal slippe noen inn de gangene jeg er på mitt mest skjøre og sårbare i livet. De gangene jeg har nok med å puste. De gangene jeg gråter ut frustrasjonen av å ikke makte. Jeg vil så gjerne mestre livet mitt, jeg vil så gjerne klare det selv. Det gjør vondt å trenge hjelp for å klare leve, mer enn bare eksistere.

Jeg vil ikke at jeg skal trenge hjelp.

Jeg vet alt sammen. Jeg har veid for og i mot hundretusen ganger.  Jeg mister meg selv, selv om jeg ser at det kan bli plass til mer av meg. Jeg tror kanskje jeg tror jeg mister verdighet, at det er ydmykende. Det er flaut å trenge hjelp til de vanligste ting, for jeg som er hjemme hele tiden burde klare de selv. Jeg skammer meg. Jeg trekker meg, også trekker jeg meg selv ned, selv om alle drømmene om hva jeg kan klare, med litt hjelp, er der.

Jeg rammer meg selv, og kveler meg med tanker som ikke er ekte, men som blir alt for store når jeg er liten og skjør som nå.

Det er sårbart å be om hjelp. Det er nakent. Ærlig. Det er tvers igjennom en innrømmelse av at jeg fikser det ikke. Jeg mestrer ikke min hverdag slik jeg skulle ønske. Dette er mitt liv, og det er jeg som står i det. Akkurat nå klarer ikke jeg å fylle det med det jeg ønsker uten hjelp. Hvordan kan det jeg drømmer om, alle disse fine tankene og gode følelsene om hva jeg kanskje kan klare, brytes ned av tanker som ikke er ekte? Hvorfor lar jeg frykten for hva andre kanskje synes få betydning? Å vise sårbarhet er ikke å være svak, det er motsatt. Hvorfor stopper jeg meg selv?

I`m on my way -Amanda Cass

I`m on my way -Amanda Cass

Dette papiret som blinker mot meg har jeg hatt ved siden av meg. Jeg har vært nær å rive det i stykker. Jeg har grått av det. Jeg har skrevet på det, og lagt det vekk igjen. Lagt det ned i en skuff så kanskje jeg kunne glemme hvor det var jeg hadde lagt det. Skrevet litt mer på det, og hengt det opp på kjøleskapet. Funnet en konvolutt som jeg ikke har skrevet på ennå. Også skal jeg kanskje skrive på den, fordi det handler ikke bare om meg. Det handler om oss. Om gjengen min, og om meg. Det kan jo alltids fortsette som nå, men det er ikke det jeg vil.

I går kveld lå jeg i sengen og snakket med min niåring, og ut av munnen hennes kom de klokeste ord. Jeg har lagt de inn i hjertet mitt, og de veier tungt i den avgjørelsen jeg skal ta.

Det er fint om du får hjelp. Tenk om du bli litt bedre av det, mamma…

Tid

I en uke er det 168 timer å fylle.

Hvis du er så heldig å jobbe,  bruker du kanskje 45 av disse timene til jobb. Kanskje må du reise litt, eller levere et barn eller to i barnehage, og da går det kanskje 9 timer til jobb og levering hver dag. Kanskje er du en sånn som er kjempe flink hver natt, og får dine tilmålte 8 timer med søvn, og det er nok egentlig ikke så veldig mange av oss. Men, tenk om du var, da har du allikevel rundt 67 timer igjen hver uke til andre ting. og hvis du da tenker deg en måned så har du ca 270 timer å bruke til det du vil. Hva bruker du denne tiden til?

«Jeg har ikke tid…» «Ukene bare flyr så fort…» «Den tidsklemma…»

Hva velger du å bruke tiden til? Løper du igjennom den fra JA til JA og til et nytt JA, også venter du på helgen for da kan du puste, men så ser du i kalenderen din at helgene begynner å fylles opp helt frem til jul, også sukker du litt oppgitt at, «Jeg har ikke tid til noe lenger…»

Øyeblikk hvor tiden står stille, og nytt vennskap møtes.

Øyeblikk hvor tiden står stille, og nytt vennskap møtes.

Jeg har mye tid.

Allikevel går tiden alt for fort. Jeg har all denne tiden med ingenting som jeg mister. All denne tiden hvor barna mine vokser og lærer og gjør, som jeg gjerne skulle vært en del av, og som jeg noen ganger er, men som aller mest bare blir borte. All denne tiden hvor livet der ute raser avsted uten at jeg i det. Mens jeg er her. Bare er. Alle de timene jeg har til andre ting, de går for fort fordi jeg er så sakte. Jeg har så mye ubrukt tid. Tenk om jeg kunne spart på den, eller tenk om jeg kunne dele den eller gi den bort.

Tenk om jeg kunne gitt bort denne tiden min til deg, Lill.

Denne uken fikk min venninne beskjed om at tiden hennes snart er slutt. Det gjør så ubeskrivelig vondt når noens tid skal ta slutt. Legene har fortalt at nå er det ingenting mer de kan gjøre. To jenter vet at tiden de har med mammaen sin skal ta slutt. Snart.

Tiden skal ta slutt. Så meningsløst. Så uvirkelig.

Tenk om jeg kunne gitt bort all denne tiden med ingenting som jeg har! Da kunne hun fått mere tid sammen med jentene sine, også kunne de laget enda flere vakre minner. Tenk om hun kunne bruke tiden min, fordi jeg tror den egentlig er god og den fortjener jo å bli brukt. Hun fortjener mere tid…

Jeg skulle ønske noen kunne stoppe tiden litt, og gjøre den sakte. Gjøre tiden langsom, og lage alle vakre øyeblikk enda lengre. Flere øyeblikk. La de vare lenge. Slik at denne siste tiden skal bli god. For det er tid. Det er fortsatt tid som skal fylles og nytes. Det skal smiles og klemmes. Det er tid til å være sammen.

Høst

Høst

Det er tid til høst. Til krystallklare morgener i høstens fargeprakt. Det er tid til lukten av kaffe. Lyden av regn mot vinduet, og høsten som blåser. Det er tid til tårer. Det er tid til venner. Til å se på bilder og til å minnes tiden som har vært. Smaken av sjokolade. Bobler på tungen. Det er tid til å leve selv når livet skal ta slutt. Det er tid, nå.

Til deg som er der ute, der utenfor labyrinten; Omfavne livet med hele deg. Elsk. Lev. Nyt. Hver dag. Stopp opp, og bruk tiden din. Du har tid. Det er tid til å ta en kaffe med en venn, eller en telefon til en det er lenge siden du har snakket med. Det er tid til å stikke innom.

Hva bruker du din tid til?

Noen mennesker treffer hjertet på en helt egen måte, og du har truffet mitt. Du setter spor kjære venn, med din modighet. Med din styrke. Med ditt smil. Selv i dette meningsløse og uvirkelige, fyller du din tid med mening. I denne tid med tårer fylles ditt nærvær og ditt rom også med latter. Du er enestående. Jeg er dypt takknemlig for å få være en del av din tid ❤

Kjære Lill Monika, du er min superhelt ❤

Den siste tiden gikk så alt for fort. Torsdag 19.september fikk himmelen en ny stjerne.

❤ Hvil i fred, min superhelt ❤

Jeg liker!

Jeg liker! Eller Me likes, eller tipp topp tommel opp! Velg fritt det som passer best.

Jeg liker sommer. Jeg liker veldig mye at jeg har vært på ferie sammen med gjengen min. Jeg har samlet på opplevelser og øyeblikk og minner, slik at hjertet mitt er helt fullt. Jeg er stolt av at jeg turte, og jeg er stolt av alt jeg har gjort og klart. Tenk, jeg var i Legoland. Tenk, jeg var på shopping, og jeg så havet i vindkastene, og jeg var i København. Tenk, jeg var i København! Det er svært vanskelig å ikke la seg rive med og bli lykkelig i hele meg! Jeg smiler.

Deilige København

Deilige København

Jeg liker å samle på gode minner. Jeg liker at jeg husker alle de bra tingene jeg gjorde. Jeg liker at jeg husker den ene gangen jeg badet i bassenget og tok «bomba» til vill jubel fra ungene. Jeg husker ikke alle gangene jeg ikke badet. Jeg er glad jeg husker at jeg var i Legoland, og at følelsen av å være der i bråket og i kaoset og alle timene i seng etterpå, det er glemt. Jeg husker å ha fireåringen på fanget i rullestolen mens han spiste is. Jeg husker ikke at jeg ikke gikk. Jeg husker å få fireåring som ble til femåring krypende opp i senga vår på bursdagen sin, spent på dagens første gave. Jeg husker ikke at jeg ikke bakte kake.  Jeg husker kvelden jeg sjokkerte alle med ekstreme ferdigheter i «kubbspill», jeg husker ikke alle kveldene i sengen alene. Jeg husker alt jeg klarte! Alt jeg var med på! Det betyr så veldig lite at jeg satt i rullestolen da jeg klarte det!

Himmel og hav

Himmel og hav

Nå har jeg kommet hjem igjen, og jeg forsøker å samle meg litt, lande etter alle opplevelsene. Jeg har ro rundt meg, for gjengen min dro videre til ferie på hytta. Det er selvsagt trist at vi ikke kunne gjøre enda mer sammen denne siste ferieuken til min kjære, men det var litt lettere å bli hjemme denne gangen, enn alle de andre gangene jeg har stått alene igjen på parkeringsplassen.  Denne roen; jeg trengte den.

Det er lett å kjenne på følelsen av at jeg fortsatt skal klare like mye. Jeg legger planer for dagene mine, og det er både på godt og på vondt. Dagene mine er uforutsigbare, og ja, jeg blir skuffet og lei meg når jeg ikke får til det jeg vil. MEN, det er ikke rettferdig mot meg selv å forlange at jeg skal klare like mye her hjemme. Der fikk vi hjelp hver eneste dag, og ungene hadde noen å være sammen med hele tiden. Bestemor og bestefar som tok ansvar de gangene jeg måtte avbryte litt før. De andre i huset lagde mat hver eneste dag, og jeg kunne bare tenke på meg selv, uten et snev av dårlig samvittighet. (Jeg vet at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet her hjemme også, det har jeg jo skrevet om før. Ja jeg er min egen bestevenn og alt det der, men dere veit hvordan det er, sant?)

-Også brukte jeg rullestol… Hver dag brukte jeg den. Nå ser jeg på den her hjemme, og den passer liksom ikke inn. Her hjemme. Her føles det veldig rart og vanskelig å sette seg i den. Det er jo litt dumt, ikke sant? Jeg har jo lært noe disse ukene. Jeg har lært at jeg kan klare å se litt av livet som er der ute. Jeg har lært at jeg kan være litt nærmere det som skjer, og noen ganger til og med midt i det. Jeg kan delta. Ikke som før, men som nå.

Med litt hjelp.

Med HJELP.
20130719-111812.jpg
Jeg liker sommeren.

Jeg liker at jeg i går var med en venninne på et svaberg, og vi så på sjøen og på himmelen, og snakket om livet og døden og alt det der i mellom. Jeg liker sjøen.

Jeg liker her jeg er nå. Jeg liker ikke alt her, men det husker jeg ikke. Jeg liker at jeg vet. Når jeg vet, så er veien til å få til litt kortere. Jeg liker litt kortere veier. Bare gi meg litt tid.

Jeg liker nå.
20130719-112418.jpg
Ta vare på øyeblikkene!

Takk for en fantastisk ferie, og takk for all hjelp.

Takk til alle dere som hjelper!

Gi slipp, kjære!

Jeg er ikke så god på avskjeder. Hverken de lette eller de tunge. Holder det med et ha det? Sees senere? Snakkes? Skal man klemme, i så fall hvilken side klemmes det på? Som sagt, ikke så god på avskjeder. Men denne, den som jeg skal ta nå, den er tung. Det er en slik avskjed med tårer. Med urettferdighet, men også med et lite håp. Som Ole Brum sier;

«Jeg er heldig som har noe som det gjør så vondt å ta farvel med!»

Jeg har lenge visst at dette er riktig. Jeg startet denne prosessen allerede for 7 måneder siden. Kanskje var jeg mer klar da enn jeg er nå, for når jeg leser de ordene; Jeg sier herved opp min stilling… så knyter det seg inni meg. Dette er feil! Dette er urettferdig! Dette er det ikke jeg som har valgt. Det er tvunget frem av det som har tatt plass i kroppen min, som ikke vil forsvinne. Dessverre så vet jeg det er riktig. Selv om det gjør vondt, så er det helt riktig. Jeg skal gi slipp, og det er ikke jeg som forsvinner. Det er bare en epoke som er over. Det vil komme nye muligheter, også for meg.

Jeg er heldig som har fått lov til å ha en jobb, som aldri har føltes som en jobb. En jobb som har gitt meg så mye glede og energi. Jeg har fått lov til å være et sted, som har underbygget min identitet, og styrket de sidene ved meg som jeg anser som meg. Jeg har fått jobbe med mennesker som har inspirert meg, og som jeg har fått lov til å inspirere. Jeg har fått vokse med utfordringer, jeg har fått lov til å feile, og til å prestere. Sammen har vi stått av stormer, og reist oss fra brannruiner, så bokstavelig som det kan få blitt. Jeg er stolt og takknemlig.

Dette skal jeg altså slippe. Tiden er inne, men jeg tviholder. Det er så vanskelig. Det føles som om jeg gir slipp på meg selv, og med et «poff» så blir jeg vekk. Det har vært ankeret mitt. Jeg har laget meg et kunstig lite bilde om at jeg fremdeles er en del av noe, selv om det er lenge siden det har føltes som mitt. Jeg har hatt mitt lille kontor stående der, som har vært et rom for skoene mine. -Når skoene mine er der, så er jeg litt der også. Lenge føltes det som en belastning, å vite at jeg tok opp en plass som noen andre burde ha. En følelse av å være i veien ved å ikke være tilstede. Etter hvert så har det blitt mitt lille halmstrå. Mitt lille strå med minnet om meg som frisk. Når jeg slipper nå, så vet jeg at det ikke lenger er en vei tilbake. Nå starter jeg på nytt…

Making a fresh start -Amanda Cass

Making a fresh start -Amanda Cass

Jeg gir ikke slipp på hverken meg selv eller håpet om å bli frisk.  Jeg gir slipp på følelsen av og hele tiden sammenlikne meg selv med hva jeg har vært. Det har vært vanskelig å skulle komme tilbake til et sted, hvor jeg har vært den som har stått på høytallerene og heiet, og jeg nå er den som har problemer med å komme meg opp trappen til sal 2. Det er ikke sikkert det har vært så vanskelig for andre, men for meg så har det vært tungt. Stadig møte andres minne om meg, og svare på spørsmål om jeg ikke vil være med på time? Kom igjen å bli med a! Har du bare avspenning nå? Når skal du inn i salen igjen? Der står jeg og tvinger frem et smil, svarer så godt jeg kan, og egentlig er usikker på om jeg klarer å gå hjem selv. Jeg vet at det er veldig lenge til jeg vil kunne klare å se på meg selv som frisk der hvor jeg alltid har vært sterk. Der hvor jeg har vært mitt beste. Jeg vet også at veien til å finne noe som jeg kan gjøre, hvor jeg kan se på meg selv som frisk nok til å klare, den er kortere. Og det er det det handler om nå;
Bli frisk nok for livet.

Jeg skulle ønske at når jeg nå gir slipp, så var det for å skifte grep, og holde fast i noe nytt. Det kan jeg ikke. Nå skal jeg være modig, og stå i det jeg står i. Jeg ønsker meg mest av alt en hverdag, og den hverdagen skal få komme først. En hverdag med tid til gjengen min, med plass for noe mer. Jeg tror nok at det finnes noe der ute som det står navnet mitt på, som bare venter på at jeg skal bli klar. En dag så ser jeg det, og da skal jeg gripe. Det finnes noe der ute som er ment akkurat for meg.

Til alle dere som vet hvem dere er: TAKK!

På utsiden

På utsiden av denne labyrinten går livet så fort. Det er ikke bare vårblomstene som en etter en popper opp i grøftekanter og skogbryn. Joggesko øker tempoet mot grusete asfalt, og de første kilometerene var akkurat like tunge denne våren som forrige vår. Litt for trange sykkeltrickoter, som forhåpentligvis sitter litt løsere i løpet av de neste månedene, er plasser på sykkelseter langs veiene igjen. Det trenes så svetten siler, for tro det eller ei, det kommer en bikinisesong dette året også. Det ryddes og kastes, og vaskes og skures. Det er årets første utepils, og kaffe i solen. Det er vår, det er deilig! Den lukter litt vondt, men den er deilig.

Her sitter jeg i labyrinten min, og leter febrilsk etter vårfølelsen. Jeg får våren inn gjennom møkkete vinduer, og gjennom den samme skjermen som jeg ser på nå. Det er ingen som ser det, men der ute er det et stort viskelær. Gradvis viskes jeg mer og mer bort fra det livet der ute. Jeg finnes ikke der lengre. Det er ikke lengre mitt. Helt uten at noen merker det, forsvinner sporene mine med tiden. Helt lydløst blir jeg borte. Smerten er ubeskrivelig. Er det i hele tatt noen som merker at jeg er borte? Blir det en vane at jeg ikke lengre er med på lunch eller trening, kino eller hyttetur?  Går det livet der ute så fort at jeg allerede er glemt?
image.jpg
Jeg har vært syk lenge, og jeg har sakte glidd lengre og lengre unna, når det egentlig burde vært at jeg kom mer og mer tilbake. Plutselig, og uten forvarsel, forsvinner ankeret, og det er vanskelig å kjenne seg igjen noe sted. Jeg blir usikker. Jeg blir usikker på andre og usikker på meg selv. Den terskelen for å ta kontakt blir høyere og høyere. Når jeg leser innlegget til Marita, 10 dager siden sist, kjenner jeg meg så godt igjen. Ikke fordi jeg ikke har noen å snakke med,  jeg har gjengen min her, men jeg kjenner allikevel igjen ensomheten. Jeg kjenner igjen det samme i den manglende muligheten til å planlegge noe, ha noe å glede meg til. Frem til sommeren har jeg tre relativt sikre avtaler som involverer andre mennesker. En av de er et legebesøk.

Som syk så er det vanskelig å føle seg glemt uten å være savnet. Blir jeg savnet slik som jeg savner meg selv? Kjenner dere som står utenfor den samme sorgen jeg kjenner? Eller finnes ingen sorg, fordi jeg fremdeles er her? Dere som står utenfor ser meg jo fremdeles i deres skjermer, akkurat som jeg ser dere. Er det vanskelig å miste en venn som fremdeles er her, som det ikke er lov til å sørge over? Hvor sorgen føles kunstig og unødvendig, fordi dette håpet er i veien. Det skal jo bli bra. En dag så blir det jo bra. Imens, så glir jeg bare lengre og lengre unna, og er redd de sporene jeg har satt, vil bli borte for alltid.

Jeg er her fremdeles! Jeg finnes helt på ekte, og føler at verden der ute er så redd for å forstyrre meg. Eller kanskje den bare har blitt vant til at jeg er borte? Jeg er borte der ute, men her inne i labyrinten er jeg ofte mer enn jeg kan tåle. Dere ser meg i skjermene deres, og på den måten så blir jeg kanskje ikke glemt. Jeg sees med et «<3», en stjerne i margen og virtuelle klemmer. Jeg har blitt til en som er her, så nært, nesten ved siden av, men for mange så langt unna. Jeg har blitt den det er greit å sende mail til når viktige avgjørelser skal tas, i stedet for å forstyrre med besøk. Til og med legen min kan jeg «snakke» med via mail, så slipper jeg å møte opp.

I feel like flying

I feel like flying

Der ute sies det at tiden leger alle sår, men her inne vokser bare mitt. Jeg er redd, for jeg blir så liten. Ankeret mitt har løsnet, og helt stille flyr jeg avgårde. Og mens jeg flyr der, helt uten å sette spor, så håper jeg noen der ute ser meg. At noen smiler til meg, og ser at jeg også kan smile, og kan høre når jeg ler. Jeg håper noen tør se når jeg har vondt, at jeg kan tørre å vise.

Der ute er jeg borte, og jeg er redd for at jeg skal bli glemt som meg. Jeg er redd jeg skal bli til en ting i en maskin som noen kan trykke liker på hver gang jeg legger ut et bilde, for å vise at de ser meg.