Unnskyld, men hvor går veien til tilbake?

I denne labyrinten finnes uendelig med stier og uoppdagede veier. Det finnes omveier som fanger meg og som sliter meg ut, men også muligheter. Disse vakre stundene med ro og muligheten til å se hva jeg står i med et overblikk og en ny forståelse av hele livet. Ett eller annet sted i dette mylderet av stier, finnes også en utgang. Jeg er nesten sikker. Det er den jeg leter etter. Utgangen. Men leter jeg feil? Leter jeg kanskje etter starten?

Unnskyld, men kan noen fortelle meg hvor veien til tilbake er?

Jeg vet livet ikke vil bli som før. Det er både sårt og litt godt. Det er sårt all denne tiden jeg ikke får tilbake. Alle mulighetene som har forsvunnet. Jeg var i startgropen av noe spennende og fikk drive med det jeg elsker mest. Å si det er godt, gjør jeg kanskje for å trøste meg selv. Jeg vokser på dette, selv om jeg føler meg minst i verden. Jeg ser livet fra et helt annet perspektiv, så det er klart jeg lærer. Jeg vet at jeg er den samme, men også en annen enn før.

Allikevel leter jeg etter veien til tilbake.
Alt handler om tilbake, følelsen av hva jeg var før.

I starten av en sykdomsperiode handler alt om tilbake. Tilbake til jobb, tilbake til aktiviteter, plikter. Tilbake til hverdag. Når settes grensen for tilbake, og starten for frem? Jeg har ingen tidsperspektiv på hvor lenge jeg skal være i denne labyrinten. Jeg har blitt fortalt at det vil ta tid. Kanskje blir jeg frisk, kanskje blir jeg bedre. Det er ingen som vet. Det jeg vet er at det er vanskelig å sammenlikne meg med før. Alt jeg har er tid, men tiden renner også fra meg. Avstanden til før er så fryktelig lang.

Allikevel leter jeg etter veien til tilbake.

Jeg leter etter tilbake fordi der er jeg trygg. Der vet jeg hva jeg har, hva jeg hadde, hva som var mine styrker, hvor mine svakheter var. Kanskje lager jeg en idyll av alt hva jeg hadde, kanskje husker jeg alt som mye bedre enn hva det var. Med alt jeg nå har lært, så føles de problemer som fantes før som bagateller. Vi er vel laget slik at minnet om hva som er dårlig, blekner i forhold til det som er bra. Heldigvis egentlig. Slik er det også nå. Jeg glemmer hvor dårlig jeg kan være i mine dårlige perioder, og det er bra. Det ville være begrensende, å ha minnet om smerter og de dårlige opplevelsene fremst. Med kroppen i en konstant frykttilstand, redd for å gjøre, redd for å prøve. Det ville blitt stillstand.

20130324-130446.jpgEndring er skummelt. Det føles utrygt nå, jeg har ikke kontroll. Jeg er allerede på utrygg grunn, med vegger som sperrer for utsikten. Det er vanskelig å se muligheter. Jeg vet i grunnen ikke om jeg er på vei opp eller ned. Alt det der fremme, alt det som jeg ikke ser, vet jeg ikke hva er. Kanskje det ikke er noe? Kanskje alt der fremme vil være som nå?

En klok mann pleier å spørre meg, «hva er mulig der du er nå?»

Hva er mulig her, midt i labyrintens fangenskap?  Det trenger ikke være en kamp. Sykdom handler ikke om, eller livet handler ikke om å vinne eller tape, om sterk eller svak. Jeg sloss og kjemper mot noe jeg ikke ser, og det eneste jeg sloss mot er meg selv. Jeg kan slutte å kjempe en kamp for å komme tilbake, og velge fremover hvis jeg tør.  Jeg vet ikke hva som er der fremme, og lengter etter å klare å klatre så høyt at jeg kan se. Jeg må bruke den tiden det tar å bygge meg selv opp til alt hva jeg kan være. Ta vare på det jeg har, og styrke det mer.

Jeg vet ikke hva som er der fremme, det er det i grunnen ingen som gjør. Jeg vil, og jeg vil ikke til tilbake. Jeg vil til der fremme, men akkurat nå er jeg her. Herfra skal jeg nok ikke tilbake, men fremover til der.

Unnskyld, men kan noen fortelle meg veien til der fremme?
Eller vent, jeg vil finne den selv…

Reklamer

Identitetstyv

«Det er ikke så dumt å bli syk. Vi blir mer oss selv. Modige.» Per Fugelli

Så sant. Så klokt. Så vanskelig.

Identitet betyr egentlig det/den samme. Selv om mye er forandret er jeg fremdeles den samme som før, selv om det ikke alltid virker sånn. I hverdagen som frisk omgås man ofte livet med en selvfølgelighet, jeg vet jeg gjorde det. Da labyrinten vokste rundt meg, og jeg ble alene med meg selv, så følte jeg at jeg var ingenting. Jeg kan fremdeles kjenne på dette. Det er vanskelig å finne det skillet på å akseptere meg selv med sykdom, samtidig som jeg ikke er noen sykdom. Det å slippe den inn, men allikevel skille den fra meg. Er det en ting jeg er sikker på, så er det at den ikke inneholder noe av det som jeg ser på meg selv som.

Daglig lærer jeg meg selv å kjenne. På godt og på vondt. Lærer mine styrker og mine svakheter, og hva jeg trenger i livet mitt for at jeg skal føle meg hel. Det er det jeg jakter etter, når hjertet stadig mister biter av seg selv, så leter jeg etter erstatninger for disse bitene. Biter som kan gi meg noe av det jeg savner. Det tar tid å bli kjent med meg selv i roller som er de samme som tidligere, men som jeg må fylle på en annen måte enn hva jeg er vant med. På en annen måte enn hva jeg egentlig vil og ønsker. Det å godta at jeg er meg selv nok, og godt nok, selv om jeg ikke når opp til hva jeg var før, er ikke noe som er gjort over natten. Det krever omstilling, det er en langvarig prosess.

Inni meg så finnes en kjerne av substans av det som er meg. Mine tanker, mine verdier, det som gjør meg til meg. De grunnleggende verdiene som vanskelig lar seg rokke ved, selv om jeg står midt i en gruppe av andre mennesker, uten alt jeg gjør eller om jeg er helt alene i mørket. Men, identitet har også et sosialt aspekt ved seg. Vi er sosiale vesener vi mennesker, og føler tilhørighet og samhold til mennesker som har like verdier eller holdninger eller interesser som oss selv. Jeg velger mine roller og mine miljøer ut i fra hva som styrker min identitet. Jeg gjorde det i hvert fall før. Det er her jeg har noe som stjeler. Samtidig som jeg gjør min egen identitet sterkere, har min sosiale tilhørighet blitt svakere. Noe har stjålet min identitet blant andre. Det har flyttet inn noe som påvirker det som alltid har vært meg. Da tilhørigheten min til der hvor jeg har vært trygg ble borte, gjorde det noe med hele meg.

Jeg har et stort sort hull av savn og sorg som vanskelig lar seg erstatte. I går fikk jeg en sms fra en venninne;

«Lite minner meg så mye om deg som når jeg hører GLOW på radioen».

Helt fra jeg var liten har jeg funnet mestring gjennom bevegelse. Det handler ikke om annerkjennelsen eller oppmerksomheten, men om den «fysiske meg». Jeg har aldri snakket høyest og jeg har alltid vært sjenert, men gjennom bevegelse, på håndballbanen eller som instruktør, så har det trigget noe dypt hos meg som jeg ikke helt kan forklare. Det har styrket sider hos meg jeg ikke visste jeg hadde. Sperrene for hva som er korrekt, og hvor den sjenerte meg fullstendig har blitt lagt til side. Jeg har vært heldig. Jeg har hatt en jobb som har vært min hobby. Min favorittaktivitet over alle aktiviteter. Jeg har fått tilfredstillt så mange sider av det som har vært meg. Jeg leter etter de delene som kan erstatte dette behovet, og jeg finner stadig elementer som gir meg det samme. Jeg leter fremdeles etter «kicket». Det kicket av å få ut følelser og av å hente energi gjennom bevegelse. Noen utrykker følelser gjennom musikk, gjennom kunst, gjennom å skrive. Jeg har gjort det gjennom mestring av bevegelse. Nå lærer jeg på nytt.

De siste to årene har lært meg noe jeg muligens ikke ville lært uten. Ja, jeg har blitt modig, mye modigere enn jeg har vært noen gang. Jeg vet hva jeg har og hva jeg trenger. Jeg vet hvem jeg er inni her, inni hjertet, når alt annet er vekk. Når det bare er meg igjen uten noen ting annet, så vet jeg hvem jeg er. Jeg er sterkere enn noen gang. Jeg øver på å godta at jeg er meg selv nok, selv om jeg ikke alltid er fysisk tilstede. Jeg savner kicket. Jeg leter etter erstatningen. Kanskje finner jeg den en dag. Kanskje får jeg det en dag tilbake. Kanskje om en stund vil jeg ikke lenger trenge det for å føle meg hel.

If nothing ever changed, there`d  be no butterflies

If nothing ever changed, there`d be no butterflies

Meg som nå, selv som nå hvor jeg fremdeles kan føle meg som ingenting, vet jeg at jeg er mer meg selv enn før.

Er dette som hender med sykdom eller kriser et tyveri, eller er det en helt ny mulighet?
Jeg tror jeg vet hva mitt svar er…