I din verden

Er du trygg der du er?

Der i din verden som er et annet sted enn vår.

Er du trygg der?

Jeg ser du er deg, selv om du er borte. Du sitter og ser ut av vinduet, og ser ut helt som deg selv, og jeg lurer om du ser etter havet? Savner du havet slik som jeg?
Husker du det at du elsker sjøen? Vet du at du elsker å bade?

Husker du det slik som jeg?

Lange sommerdager på stranden. Langgrunne strender. Gul firkantet kjølebag, fylt til randen med nistemat. Aldri var noen som sultne hos deg. Husker du hvordan du «hæler» i vannet? Du la deg alltid bakover på ryggen, og du lå der lenge. Du var alltid først. Lenge før oss andre. Og alltid en dukkert til slutt.

Husker du det i din verden?

Finnes du fremdeles inni deg? Har du et sted hvor du kan føle du er alt det som du har vært? Vet du hva du har vært for meg?

Du har vært kjærlighet og omsorg. Du er mine sommerminner. Plommetrær og nybakt brød. Eplehage og eplekinn. Kreppsengetøy og kryssord. Du er søndagsturer og napoleonskake. Kyllingvinger i elektrisk grill. Du er smil og du er glede. Verdens mykeste fang og tryggeste klemmer. Du er dans til langt på natt. Husker du det slik som jeg, at du i mitt bryllup var den som dro sist?

Danser du fortsatt i din verden?

Finnes det en plass for meg i din verden? Om du ser meg, vet du da lenger hvem jeg er?

Kjenner du meg, bestemor?

Jeg så deg de årene vår verden begynte å bli vanskelig, og du stadig forsvant inn i din. Jeg vet at du var redd. Jeg vet at det var skremmende da du ikke lenger husket hvordan vår verden virket, du som alltid ordnet alt. Du visste alt. Jeg kan godt bære minnene for oss begge, det er greit om du ikke lenger kan. Jeg vil bare vite om du er trygg der du er nå, i din verden.

Det er det bare du som vet.

Tv-aksjonen 2013 – Vi har ingen tid å miste.

Jeg liker!

Jeg liker! Eller Me likes, eller tipp topp tommel opp! Velg fritt det som passer best.

Jeg liker sommer. Jeg liker veldig mye at jeg har vært på ferie sammen med gjengen min. Jeg har samlet på opplevelser og øyeblikk og minner, slik at hjertet mitt er helt fullt. Jeg er stolt av at jeg turte, og jeg er stolt av alt jeg har gjort og klart. Tenk, jeg var i Legoland. Tenk, jeg var på shopping, og jeg så havet i vindkastene, og jeg var i København. Tenk, jeg var i København! Det er svært vanskelig å ikke la seg rive med og bli lykkelig i hele meg! Jeg smiler.

Deilige København

Jeg liker å samle på gode minner. Jeg liker at jeg husker alle de bra tingene jeg gjorde. Jeg liker at jeg husker den ene gangen jeg badet i bassenget og tok «bomba» til vill jubel fra ungene. Jeg husker ikke alle gangene jeg ikke badet. Jeg er glad jeg husker at jeg var i Legoland, og at følelsen av å være der i bråket og i kaoset og alle timene i seng etterpå, det er glemt. Jeg husker å ha fireåringen på fanget i rullestolen mens han spiste is. Jeg husker ikke at jeg ikke gikk. Jeg husker å få fireåring som ble til femåring krypende opp i senga vår på bursdagen sin, spent på dagens første gave. Jeg husker ikke at jeg ikke bakte kake.  Jeg husker kvelden jeg sjokkerte alle med ekstreme ferdigheter i «kubbspill», jeg husker ikke alle kveldene i sengen alene. Jeg husker alt jeg klarte! Alt jeg var med på! Det betyr så veldig lite at jeg satt i rullestolen da jeg klarte det!

Himmel og hav

Nå har jeg kommet hjem igjen, og jeg forsøker å samle meg litt, lande etter alle opplevelsene. Jeg har ro rundt meg, for gjengen min dro videre til ferie på hytta. Det er selvsagt trist at vi ikke kunne gjøre enda mer sammen denne siste ferieuken til min kjære, men det var litt lettere å bli hjemme denne gangen, enn alle de andre gangene jeg har stått alene igjen på parkeringsplassen.  Denne roen; jeg trengte den.

Det er lett å kjenne på følelsen av at jeg fortsatt skal klare like mye. Jeg legger planer for dagene mine, og det er både på godt og på vondt. Dagene mine er uforutsigbare, og ja, jeg blir skuffet og lei meg når jeg ikke får til det jeg vil. MEN, det er ikke rettferdig mot meg selv å forlange at jeg skal klare like mye her hjemme. Der fikk vi hjelp hver eneste dag, og ungene hadde noen å være sammen med hele tiden. Bestemor og bestefar som tok ansvar de gangene jeg måtte avbryte litt før. De andre i huset lagde mat hver eneste dag, og jeg kunne bare tenke på meg selv, uten et snev av dårlig samvittighet. (Jeg vet at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet her hjemme også, det har jeg jo skrevet om før. Ja jeg er min egen bestevenn og alt det der, men dere veit hvordan det er, sant?)

-Også brukte jeg rullestol… Hver dag brukte jeg den. Nå ser jeg på den her hjemme, og den passer liksom ikke inn. Her hjemme. Her føles det veldig rart og vanskelig å sette seg i den. Det er jo litt dumt, ikke sant? Jeg har jo lært noe disse ukene. Jeg har lært at jeg kan klare å se litt av livet som er der ute. Jeg har lært at jeg kan være litt nærmere det som skjer, og noen ganger til og med midt i det. Jeg kan delta. Ikke som før, men som nå.

Med litt hjelp.

Med HJELP.

Jeg liker sommeren.

Jeg liker at jeg i går var med en venninne på et svaberg, og vi så på sjøen og på himmelen, og snakket om livet og døden og alt det der i mellom. Jeg liker sjøen.

Jeg liker her jeg er nå. Jeg liker ikke alt her, men det husker jeg ikke. Jeg liker at jeg vet. Når jeg vet, så er veien til å få til litt kortere. Jeg liker litt kortere veier. Bare gi meg litt tid.

Jeg liker nå.

Ta vare på øyeblikkene!

Takk for en fantastisk ferie, og takk for all hjelp.

Takk til alle dere som hjelper!

Påskefri og jugekors

Søndag var jeg på påsketur. Den var bare ti meter lang, og varte nok ikke så mye mer enn en time. Jeg var støtteapparat for fireåringen som skulle gå på ski. Selvsagt var det voldsomme frustrasjoner og startproblemer over at den snødekte gressplenen utenfor huset ikke hadde oppkjørte løyper, slik som på fjellet. Kun litt ekte mammalist kunne hjelpe på motivasjonen. Eller det vil si, egentlig var det kvikk lunch som utgjorde forskjellen. Men med litt sjokolade i kroppen, og snørr og tårer tørket, fikk jeg endelig se hvor flink han har blitt. Altså virkelig helt objektivt sett, skikkelig flink. Selv uten spor var han flink. Både med fraspark og til å gli på skiene. Til og med reise seg opp etter ett og annet fall klarte han stort sett helt selv, nesten helt fritt for sutring. Mammahjertet holdt jo nesten på å sprekke av stolthet. Klart slikt fortjener kvikk lunch etter hver runde han kastet seg over målstreken. Det var fint.

Det var fint. Virkelig fint. Det klarer allikevel ikke fylle den tomheten som jeg har i hjertet mitt. Jeg vet ikke engang om han kommer til å huske den dagen slik som jeg gjør, fordi for han så vil påsken være skitur i skikkelige løyper på fjellet. Barneskirenn med startnummer og premie. Påskehare og påskeeggjakt på hytta. Vil jeg noen gang være med i minnene hans som noe annet enn mamma som alltid var igjen hjemme?

Jeg heier på hverdag. Jeg får ferietid og påskelykke så langt opp i halsen at jeg står i fare for å bli kvalt. I datamaskinen min, så spres det nå bilder med milevis av langrennsløyper og knallblå himmel. Det er appelsiner i solveggen, PÅSKEFERIE og hytteturer med familie og venner. Stolheiser og slalombakker. Det er ølbokser, glass med rødt og hvitt og til og med rosa. Påskeegg som er fylt til randen. Og jeg unner dere det! Hver og en av dere, så unner jeg dere det, også håper jeg dere nyter det. Hvert minste lille sekund i det livet der ute. Hvert stavtak, hver gang røyken fra bålet alltid følger etter deg der du står. Hver gang allerede kalde fingre skal skrelle en appelsin. Hver gang treåringen din må på do rett etter du har tatt på alle klærne, og hver gang dine håpefulle legger seg hylende ned midt i løypa fordi skiene ikke vil gå fremover men bakover. Nyt hver gang du betaler for en overpriset vaffel i den overfylte varmestua. Hver gang du får kork i vinflaska fordi hytteopptrekkeren er så dårlig. Hver gang dere aldri blir enige om reglene i kortspillet. Nyt dine bakglatte ski og solbrente nese. Nyt hvert eneste sekund du er sammen de du er glad i.

Det gjør vondt i hjertet, så vanvittig vondt å ikke få være der minnene lages. Så vondt å vite at dette er akkurat sånn det må være nå. Noen dager, det er bare noen dager alene i denne ferien også. Plutselig er de her igjen, sammen med meg. Jeg skal være god mot meg selv, bruke dagene godt, slik at når de kommer hjem igjen, så kanskje jeg kan klare å få en påsketur til.

Frem til da, så holder jeg jugekors på begge henda, og tenker at jeg har i grunnen aldri likt påskefjellet. Har egentlig aldri skjønt det å reise til vinteren når jeg venter på vår. Her er det jo sol, og jeg kan se bar asfalt, hvis jeg klarer å gå ut. Nei, jeg har nok i grunnen aldri likt påskefjellet…

God Påske!

Klatrer uten sikring

Har du kjent på den deilige følelsen av å klatre? Finne gode tak og holde i, finne det perfekte grepet. Et godt feste for foten. Klare den utfordringen som er i veggen, av koordinasjon og balanse, styrke og mot. Følelsen av å tørre. Stole på at tauet du er festet i på toppen, det holder. Du kan ikke falle, og faller du så er du sikker.

Jeg klatrer. Jeg klatrer uten sikring.

Det kalles buldring på fagspråket det jeg holder på med. For jeg beveger meg ikke så mye oppover, men mest sidelengs. På toppen skaller jeg i taket, men det betyr ikke at det ikke er utfordrende nok. Jeg kjenner på gleden av å komme forbi nye kombinasjoner av grep, og kanskje til og med et overheng eller to. Helt uten sikring, og jeg vet bunnen under meg er hard og hjerterå. Her henger jeg i veggen, kun med styrke fra egne armer, styrke de ikke lenger har, og et mot jeg ikke vet hvor kommer fra. Under meg venter bunnen på at jeg skal falle. Den er klar til å ta meg i mot på sin hensynsløse måte. Men nå, nå er det jeg som vinner. Det er som om jeg ikke kan tape. Tenk om det går…

Deer to dream

De er gode de dagene som jeg mestrer. Det er godt å kjenne at jeg kan vinne. Det er ikke perfekt, det er langt igjen til hverdag. Det føles allikevel uendelig langt tilbake til der jeg var for en drøy måned siden. Der hvor bena ikke ville holde meg oppreist. Der hvor bunnen holdt meg så hardt fast at jeg trodde den aldri ville slippe. Det er et vagt minne, men et minne som har satt spor. Som alle de andre gangene jeg har vært fanget i bunnen.
Det er noe som holder meg igjen. Det er noe som hvisker meg i øret at jeg skal være forsiktig. Husk at dette bare er til låns. Disse dagene er ikke virkelige, men bare noen du får kjenne på. Du blir lurt! Du kommer til å falle. Det kommer til å gjøre vondt hvis du ikke holder igjen nå. Pass på deg selv. Ta hensyn. Vær forsiktig.

Jeg ser varseltrekanter på alle veggene. Jeg vet disse dagene kommer med høy risiko. Jeg har sagt det før også, det gjør vondt å miste så lite. Men jeg klarer ikke la være. Jeg må prøve. Jeg må teste grensene, det er slik jeg er lagd. Tenk om det går da! Tenk om jeg plutselig skulle finne veien ut. Livet er slik, det finnes ingen garanti for hva som venter der fremme. Ingen har garanti. Kanskje burde vi alle være litt flinkere til å kaste oss ut i det som vi ikke vet. Der hvor der er litt usikkert og utrygt.

Jeg krangler med meg selv. Når jeg krangler med meg selv, burde jeg i grunnen fått det svaret jeg ønsker, men jeg blir ikke enig. For jeg ønsker at dette minnet skal slippe taket. Jeg vil gjerne kaste meg ut i det som er fremmed og være trygg på at det finnes en sikring i min vegg også. I det minste at noen har dekket bunnen med myke madrasser. Jeg vil ikke ta hensyn til dette som har flyttet inn. Jeg vil ikke spare på energi når den først er der, for jeg vet ikke helt hvor den lagres. Jeg vet ikke helt om den vokser med renter, slik at jeg om en måned kan hente ut det jeg har spart, og kanskje ta det med på konsert. Og tåle. Det er ingen erfaring jeg har. Dette minnet, alle disse minnene, de har samlet seg til erfaring, til læring. En ganske vond en, en som koster mye. Egentlig burde jeg takke dette minnet, for at det bremser meg litt i min vegg. Som gjør at jeg kjenner litt ekstra etter før jeg tar nytt grep. Som plasserer foten godt på stenen under, for å kjenne jeg står trygt. Jeg bør kanskje takke dette minnet for at jeg klatrer sideveis, og at jeg tar utfordringer som jeg mestrer. Det hender fremdeles at jeg glipper, men jeg kommer opp igjen i veggen før jeg blir fanget. Kanskje er det dette som gir meg treningen til å klatre høyere. Det gir meg mer enn nok av utfordringer, de er store og gir meg noe å strekke meg etter. Lander jeg for kjært i et fall, blir jeg fanget her også. Jeg vet det gjør vondt å falle fra oppunder taket, men det er allikevel der jeg vil være. Risikoen er høy, mestringen enda større.

I går kjørte jeg tog. For meg er det en utfordring hvor jeg lett kunne falt. Jeg har falt på tog mange ganger før. For en stund siden kjørte jeg tog med fireåringen min. Det var hans første togtur som han kunne huske. Da vi satt oss ned, tok han hånden min og jeg merket han var litt engstelig. Han så for seg at å kjøre tog var som en berg og dalbane, og han spurte om det gikk mye oppover og nedover. Jeg smilte litt, holdt hånden hans, dørene ble lukket, og det gikk bra. Jeg vil klatre i toppen selv om det er skummelt. Selv om jeg gjerne skulle brent alle minnene fra bunnen og klatret med en kraft som lagde hull i taket og gitt mulighet for å klatre videre oppover, så tar jeg de med meg litt til. Det er minner som jeg har lært fra. Kanskje er det nettopp de som gjør at taket stadig heves eller åpningene kommer? Jeg er ydmykt takknemlig for alle gode dager som jeg mestrer på mitt vis, og samtidig forberedt på alt og ingenting.

I går kjørte jeg tog, jeg klatret i et overheng uten sikring. Det gikk bra.