Historier som aldri ble

Det er en stor sorg å miste seg selv. En sorg ingen kjenner, fordi jeg er jo fremdeles her. Jeg er her i min fulle og hele person, men jeg mangler alle disse delene i meg selv av den jeg en gang var. Er jeg da meg selv, eller har jeg blitt en annen?

Jeg kjenner så ofte at verden ikke lenger ser meg. Hvem er det da den ser?

En venn av meg gikk igjennom Vår Frelsers Gravlund, da vi snakket på telefonen for noen dager siden. Han leste på alle disse gravene som hadde titler foran navnet til den døde. Snekkermester. Student. Regnskapsfører. De ble begravet som hva de gjorde, ikke hvem de var. Hva de gjorde ble deres identitet. Det er noe å strekke seg etter, det å være et menneske, nok i seg selv. Nakent, uten masker, uten roller. Vi skriver kanskje ikke lenger  titler eller hva vi gjorde på våre graver, men jeg tror fremdeles hva vi gjør, er en stor del av hvem vi er. Jeg tror det er noe de fleste som har mistet jobben eller som står utenfor av sykdom har kjent. Telefonen blir stille. Mailboksen fylles av reklame. Var det aldri meg som var viktig? Var det alltid bare hva jeg gjorde, var det tittelen jeg bar? Når det går år, og jeg ennå ikke har kommet tilbake, da blir stillheten høylytt.

Jeg har opplevd dette som vanskelig. Hvem er jeg uten alt det jeg gjorde? Miste tilhørigheten. Hva vi gjør er jo også med på å styrke hvem vi er, så hvordan finner jeg helhet i meg når jeg føler meg halv? Og hvordan skal jeg klare holde på det hele, når her hjemme er alt jeg har? Når verden ser meg som syk, selv om det ikke først og fremst er det jeg selv gjør. Like lite som fysioterapeut og treningsinstruktør er en del av hvem jeg er, så er ME-syk det samme. Jeg er først og fremst meg.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg alltid står trygt og stødig, uten å behøve lene meg på hva jeg gjør. Jeg vet hvem jeg er. Jeg har dager hvor jeg er sterk og uovervinnelig, men like mye er jeg skjør og usynlig og gjennomsiktig.  Jeg savner den jeg var. Og jeg tror ikke det alltid er lov til å si, fordi vi skal være så flinke og positive, og se fremover og ikke bakover. Men sorg og glede kommer hånd i hånd. Livet ble ikke som det skulle bli, og livet er ikke slik det skal være, men det er som det er. Sorg er også en del av denne omveien.

Jeg er full av historier som aldri ble.

Jeg er ikke historien om den mammaen jeg gjerne vil være.

Jeg er ikke en historie om den første skituren til gutten min. Jeg er ikke der når de faller i bakken, eller når de klarer den for første gang. Jeg er ikke i skogen og griller pølser på bål. Jeg lærer dem ikke å svømme. Jeg spiller ikke fotball på sletta, og lar de vinne. Jeg viser de ikke hvordan de skal slå hjul eller stå på hodet. Jeg lærer ikke jenta mi å spille håndball, og jeg er ikke mammaen som heier på tribunen. Jeg er ikke mammaen som følger til treninger, eller som danser til høy musikk i stua.
Jeg er en annen historie. Jeg er hun de ikke kan vente å fortelle om sine bragder til. Som de maser på pappaen sin om å filme og ta bilder, «så mamma kan få se.» Jeg er hun de lyser opp med hele seg, de gangene jeg klarer være mamma på tribunen eller på sidelinja i en fotballkamp. Jeg får de varmeste klemmene.

Jeg er ikke lenger historier med venninner som samles. Som drikker vin og fyller glass med bobler. Jeg inviterer ikke lenger til middager og selskapeligheter. Jeg småløper ikke mellom å sminke meg på badet, og kutte grønnsaker på kjøkkenet, og aldri ha alt ferdig når gjestene kommer. Jeg er ikke historien om hun som overvant flyskrekk, og reiste på tur til Paris med sin kjære. Jeg er ikke historien om spennende jobbmuligheter og stadig større oppgaver. Jeg er ikke i historien om videreutdanning og tilbake på skolebenken. Men jeg lærer. Jeg lærer det jeg aldri ville lært på skolen, det de aldri fortalte oss på studiene. Det er dyrekjøpt læring, og det burde finnes en grense for hvor mye som kan læres i dette. Det sies det «gjør ondt når knopper brister», men hvor lenge kan man egentlig være en knopp?

Jeg lager historier i mørket. Jeg har fått venner jeg aldri har møtt. Jeg er en historie om kaffekopper, garn og stunder med symaskinlykke. Jeg er skaperglede i det umulige, for å lage disse håndfaste og synlige bevisene på at jeg klarer i dette kaoset av ingenting.  Bursdagsgaven til Paris ligger fremdeles i skuffen. Jeg er en historie om ensomhet, men også en intens nærhet.

 

«Der du mister noe, vinner du noe annet», sa han i telefonen. Jeg ble irritert. Jeg vet ikke alltid om det er sant. Jeg vet slettes ikke om det jeg mister er verdt det. Jeg vet historier venter på meg. Paris i skuffen kan fremdeles bli. Men alle de som jeg mister med barna, er historier jeg aldri får igjen. Jeg kommer ikke lenger til å behøve tape med vilje i en fotballkamp. Jeg får ikke være med på den første overnattingscupen med håndballlaget, og hysje på småfnising og visking på en oppblåsbar madrass i et hjørne av et klasserom.

Men, jeg ser også en sannhet i det. Jeg vinner øyeblikkene. Jeg har blitt en øyeblikkssamler, og jeg har lært takknemlighet. Jeg har nok aldri vært mer takknemlig for det jeg faktisk har. Jeg er full av historier jeg aldri ble, men der jeg mister, vinner jeg noe annet. Selv om jeg gjerne skulle vært historiene, så teller dette lille. Når alt føles tungt og håpløst, teller disse små skjøre historiene jeg vinner, mer enn bare noe. Og kanskje er summen av dette noe, en del av hvem jeg er.

Tid

I en uke er det 168 timer å fylle.

Hvis du er så heldig å jobbe,  bruker du kanskje 45 av disse timene til jobb. Kanskje må du reise litt, eller levere et barn eller to i barnehage, og da går det kanskje 9 timer til jobb og levering hver dag. Kanskje er du en sånn som er kjempe flink hver natt, og får dine tilmålte 8 timer med søvn, og det er nok egentlig ikke så veldig mange av oss. Men, tenk om du var, da har du allikevel rundt 67 timer igjen hver uke til andre ting. og hvis du da tenker deg en måned så har du ca 270 timer å bruke til det du vil. Hva bruker du denne tiden til?

«Jeg har ikke tid…» «Ukene bare flyr så fort…» «Den tidsklemma…»

Hva velger du å bruke tiden til? Løper du igjennom den fra JA til JA og til et nytt JA, også venter du på helgen for da kan du puste, men så ser du i kalenderen din at helgene begynner å fylles opp helt frem til jul, også sukker du litt oppgitt at, «Jeg har ikke tid til noe lenger…»

Øyeblikk hvor tiden står stille, og nytt vennskap møtes.

Jeg har mye tid.

Allikevel går tiden alt for fort. Jeg har all denne tiden med ingenting som jeg mister. All denne tiden hvor barna mine vokser og lærer og gjør, som jeg gjerne skulle vært en del av, og som jeg noen ganger er, men som aller mest bare blir borte. All denne tiden hvor livet der ute raser avsted uten at jeg i det. Mens jeg er her. Bare er. Alle de timene jeg har til andre ting, de går for fort fordi jeg er så sakte. Jeg har så mye ubrukt tid. Tenk om jeg kunne spart på den, eller tenk om jeg kunne dele den eller gi den bort.

Tenk om jeg kunne gitt bort denne tiden min til deg, Lill.

Denne uken fikk min venninne beskjed om at tiden hennes snart er slutt. Det gjør så ubeskrivelig vondt når noens tid skal ta slutt. Legene har fortalt at nå er det ingenting mer de kan gjøre. To jenter vet at tiden de har med mammaen sin skal ta slutt. Snart.

Tiden skal ta slutt. Så meningsløst. Så uvirkelig.

Tenk om jeg kunne gitt bort all denne tiden med ingenting som jeg har! Da kunne hun fått mere tid sammen med jentene sine, også kunne de laget enda flere vakre minner. Tenk om hun kunne bruke tiden min, fordi jeg tror den egentlig er god og den fortjener jo å bli brukt. Hun fortjener mere tid…

Jeg skulle ønske noen kunne stoppe tiden litt, og gjøre den sakte. Gjøre tiden langsom, og lage alle vakre øyeblikk enda lengre. Flere øyeblikk. La de vare lenge. Slik at denne siste tiden skal bli god. For det er tid. Det er fortsatt tid som skal fylles og nytes. Det skal smiles og klemmes. Det er tid til å være sammen.

Høst

Det er tid til høst. Til krystallklare morgener i høstens fargeprakt. Det er tid til lukten av kaffe. Lyden av regn mot vinduet, og høsten som blåser. Det er tid til tårer. Det er tid til venner. Til å se på bilder og til å minnes tiden som har vært. Smaken av sjokolade. Bobler på tungen. Det er tid til å leve selv når livet skal ta slutt. Det er tid, nå.

Til deg som er der ute, der utenfor labyrinten; Omfavne livet med hele deg. Elsk. Lev. Nyt. Hver dag. Stopp opp, og bruk tiden din. Du har tid. Det er tid til å ta en kaffe med en venn, eller en telefon til en det er lenge siden du har snakket med. Det er tid til å stikke innom.

Hva bruker du din tid til?

Noen mennesker treffer hjertet på en helt egen måte, og du har truffet mitt. Du setter spor kjære venn, med din modighet. Med din styrke. Med ditt smil. Selv i dette meningsløse og uvirkelige, fyller du din tid med mening. I denne tid med tårer fylles ditt nærvær og ditt rom også med latter. Du er enestående. Jeg er dypt takknemlig for å få være en del av din tid ❤

Kjære Lill Monika, du er min superhelt ❤

Den siste tiden gikk så alt for fort. Torsdag 19.september fikk himmelen en ny stjerne.

❤ Hvil i fred, min superhelt ❤

Korthus i høststorm

Kjære sommer; kan du fortsette for alltid?

August har allerede kommet med mørkere kvelder. Høsten og hverdagen sniker seg langsomt på. Jeg som tilber hverdager burde frydes.

Jeg ser bilder av kontorpulter igjen. Alle dere som strever dere ut av feriedvalen, som om det er en håpløs kamp. Jeg leser artikler om hvordan få overgangen fra ferie til hverdag så myk som mulig. «Hvordan komme seg igjennom ferie jet-lag», og jeg forstår ikke helt hva de snakker om. Spørsmålstegnet i hodet vokser seg større; Vet de ikke hvor heldige de er?

Jeg liker hverdag og jeg liker høst. Høsten bringer noe nytt med seg. Den er klar og full av farger. Nye muligheter. Nye starter. Spennende mennesker og prosjekter som ligger der, helt utenkt. Noen er kanskje tenkt litt på allerede, og har ligget på kontorpulten og dirret mens du var på ferie, i iver etter å bli tatt tak i. Kollegaer. Samtaler. Diskusjoner. Påfyll. Energi.

Jeg liker høst, men denne høsten er annerledes. Midt i disse fine sommerdagene må jeg stoppe opp og trekke pusten, for jeg kjenner jeg blir kvalt. Denne kvelende følelsen som bare labyrintens vegger kan gi meg.

Min høst er tom. Den er helt tom.

Den venter ikke på meg. Den er bare en fortsettelse på noe jeg ikke helt vet hva er. Ingen venter på meg. Ingen forventer. Den skal bare fylles med meg og all min uforutsigbarhet.

«Jeg» er prosjektet denne høsten!  Korthuset meg!

Å være et korthus i en høststorm er et krevende prosjekt. Den milde sommerbrisen har jeg kunnet lene meg på, og den har holdt meg oppe. Vil høststormene fare like mildt med meg? Alle disse gode dagene, er de i det hele tatt mine? Er de bare til låns?

Denne sommerbrisen som har kommet med øyeblikk og opplevelser, har tent et håp. Dette fine og gode og forbanna håpet. Tenk om… Tenk om dette er begynnelsen på slutten. Tenk om jeg er frisk neste år…

Den tanken er så utrolig befriende. Samtidig så skummel, at jeg tvinger meg vekk fra den. Jeg kan ikke forholde meg til det, fordi jeg er nå. Håpet er ikke skummelt fordi det kan være sant, men for om det er feil. Jeg verner meg selv for smerten om dette korthuset jeg er, skulle rase igjen. Det skal ikke mer enn en storm til.

Håpet bringer hodet mitt til et sted hvor kroppen min ikke er. Jeg drømmer. Jeg vil gjøre og klare og jeg vil strekke meg utenfor meg selv, og ikke bare inni. Denne sommeren har vært så lett. Eller jeg husker den som lett! Men nå, nå kjenner jeg meg maktesløs! Høsten står der fremme og ser på meg med tomme øyne og stor måpende munn. Den røper ingenting! Skal den sluke meg som de to andre høstene, eller skal jeg få fly med stormen og lande mykt? Jeg vegrer meg for å gå den i møte. Kjære sommer, kan du fortsette for alltid?

Her på tampen av sommeren, mister jeg meg selv. Når bilder av tær byttes ut med jobbantrekk og treningstøy, så gjør det vondt i hjertet. Lengselen etter å ha noe som er utenfor meg selv er så stor. Denne tomheten så skummel. Avstanden fra meg til de andre den vokser igjen.

Jeg er redd for å bli borte.

Sommer og en krakk fra NAV

Det er sommer! Det er endelig sommerferie og skolefri. Jeg leser det på PC min, og jeg lurer på om CAPS LOCK har hengt seg fast i tastaturet til folk flest, eller om det er sånn det ser ut når man er glad og lykkelig for SOMMERFERIIIIIEEEEE. Smilefjes med utallige dobbelthaker og mengder med utropstegn. Også smiler jeg litt, for det er godt å se at det settes pris på å kunne ha ferie. Ferie er i grunnen et fint konsept tenker jeg, også sukker jeg litt…

Ferie er det vanskeligste av alt, og sommerferien litt mer vanskelig enn alle de andre. Det er sårt og jeg kjenner at mammahjertet blir tungt inni seg. Det er så veldig mange opplevelser jeg gjerne skulle delt med mine kjære. Aller helst på helt andre premisser enn de jeg har nå. Mitt tempo er så mye saktere enn alle andres. Jeg passer liksom bare med meg selv. All denne roen i ingenting, den trenger jeg så sårt. Her kan jeg klare å lure meg selv til å kjenne at jeg fremdeles finnes helt på virkelig.

Jeg kjenner litt på sommersorgen. Kanskje er det sommer melankoli? Det høres litt vakrere ut i det minste. Jeg trekkes lengre og lengre vekk fra utgangen, og jeg får meg selv midt i fleisen. Denne uken fikk jeg levert første symbolet på min neste etappe i labyrinten. En dusjkrakk i fra NAV. Det ligger uendelig mange rare følelser i en dusjkrakk i fra NAV. Samme dag kom også brevet om; Innvilget søknad om hjelpemidler. Denne dusjkrakken, som ennå ikke har fått sluppet inn på badet, kommer nemlig ikke alene. Det kommer også en arbeidsstol til kjøkkenet, og (som bare et helt ubemerket ord i en bisetning eller parantes) -en rullestol. Det er så ubehagelig sårt å skrive om dette, og jeg vet ikke engang hvordan jeg skal klare. Dette er ikke mine spilleregler. Jeg føler jeg har tapt, selv om jeg har innsett at mine spilleregler ikke har fungert. Jeg vet at dette skal hjelpe meg, selv om jeg ikke vil innrømme at jeg trenger hjelp. Disse tingene som flytter inn i livet mitt, på midlertidig basis, kan gjøre at jeg kan klare å være med på mer. Jeg kan få være med på noen av opplevelsene sammen med mine. Allikevel føles det feil, og rart og ekkelt og klamt, og jeg blir i grunnen litt kvalm. Jeg føler så mye av meg allerede er borte, og tenk om resten av meg forsvinner med dette? Tenk om jeg aldri blir kvitt de igjen?

Sist sommer stod jeg alene igjen på parkeringsplassen da resten av gjengen min reiste på ferie. Jeg gråt. Det samme gjorde åtteåringen i bilen. Vi ble enige om at dette ikke skulle skje igjen. I sommer skal jeg være med på ferie, og det er viktig for oss, og for meg, at vi får det til på et vis. Men, jeg er spent. Jeg er ikke trygg på at det skal gå bra, selv om jeg håper. Jeg har ikke råd til å la vær og prøve. Jeg vet det er opp til meg å holde igjen mine egne forventninger, fordi jeg ønsker jo å få til. Jeg vil på ferie for å være med, ikke bare være tilstede, slik at andre vet at jeg er der fordi de kan se at jeg er. Jeg vil gjerne spille fotball på plenen, bade på stranden, være med til legoland og sommerland og dyrehager, og på shopping. Jeg vil gjerne sitte oppe sammen de voksne med vin og spill og masse latter, etter at barna har sovnet. Jeg vil veldig gjerne. Jeg vet også godt at det ikke er mitt tempo. Mitt tempo er her i roen, med timer og stunder helt alene. Akkurat som nå…

Mitt tempo er et annet enn alle andres, og jeg passer best med meg selv. I ferien skal vi bo 10 stykker under samme tak, og jeg må innrømme at jeg ser en del utfordringer med det. Men, noen ganger kan de andre kanskje ha godt av å passe litt inn i mitt tempo. Tenk om jeg kan få se solnedgangen fra stranden. Tenk om vi kan ta med grill og pledd og lys, og bare være. Bare være sammen, i en ro helt i ingenting. Bare oss.

Kanskje blir denne sommeren til en historie om oss og meg og en rullestol.
Kanskje blir denne sommeren full av fine øyeblikk.
Kanskje får jeg endelig være der noen av minnene lages.

Det er fremdeles de små øyeblikkene som teller. I sommer ønsker jeg meg mange.

Pust inn, pust ut

Jeg puster. Tenk at jeg tåler dette. Tenk at jeg fremdeles står her.

32 ble ikke slik jeg tenkte 32 skulle bli. 33 skulle i det minste bli bedre enn 32, men 33 ble i grunnen enda litt mindre slik jeg hadde tenkt. For 34 så tenker jeg egentlig ingenting. Jeg tenker det skal få være et år for bare være akkurat det jeg er, og kanskje bli meg enda mer.

Den siste dagen i 33 ble ganske så fin, og jeg er så takknemlig for slike dager. Jeg er så glad for at det finnes slike dryss med gode opplevelser. En dag med jenta mi, som har blitt så stor. Så glad for at vi fikk en dag og en natt og en morgen alene, bare oss to. Det var så fint. Så mange fine øyeblikk. I går så vi på film og hadde litt fredag på en tirsdag. I natt har hun ligget nesten oppå meg, og nesten utenfor sengen, og hun har fortalt historier i søvne, og jeg har vel kanskje ikke sovet så mye som jeg burde. I dag har vi hatt en liten fin morgenstund. Mens jeg fremdeles slumret og sov, så holdt hun hånden min. Også så vi på hverandre, og jeg spurte hvilken dag det var. Hun fortalte det var onsdag.

«Jo, men det er vel litt mer enn en onsdag?»

«Ja, du har bursdag….»

«Og da sier man? »

«Gratulerer med dagen» (Det var ikke så viktig egentlig, og det er for så vidt greit.)

» Men i dag blir mamma`n din gamlis altså!»

«Mamma! Du er den yngste mamma`n i klassen altså. Du kan ikke bli gamlis! »

Dagen reddet!

34 får komme med det 34 har å by på. Jeg ønsker det er bedre. Hvis ikke, så vet jeg at jeg er sterk nok. Jeg har jo trent i både 32 og 33. Når man trener så blir man sterkere. Sånn er det bare. Sånn er reglene!

I dag er det bursdag, og jeg skal lage kake snart. Jeg er takknemlig for de fine menneskene jeg har rundt meg. Takknemlig for disse fine dagene, nå var det så lenge siden sist.

Jeg har tatt vårskjørt på, og i dag skal bli like fin som i går.

Kanskje jeg får pakke til og med…

Pust inn. Pust ut.

Øyeblikkene…